Medlem av bestyrelsen i VmL Fond og Forlag, Jørgen Degn, og undertegnede har i flere omganger diskutert hvordan forklaringen av universet i VmL skal forstås. Vi er begge to meget dedikerte tilhengere av hver vår forståelsesmodell - Jørgen av den såkalte ”planmodellen” der modersolparene roterer i samme plan som storsirkelen, mens jeg er tilhenger av den modellen som oftest blir omtalt som ”helixmodellen” eller ”propellmodellen”, der modersolparenes rotasjon foregår i et plan som står vinkelrett på storsirkelen. I planmodellen vil modersolparenes spor tegne et mønster (med litt velvilje kan man muligens kalle det en flat spiral) som ligger i samme plan som storsirkelen, mens i helixmodellen tegner det seg en åpen eller rummelig spiral eller helix. På sin VmL-webside www.vandrermodlyset.net har Jørgen liggende en del artikler, som kun er tilgjengelige for innmeldte medlemmer, men også noen artikler som kan søkes opp og leses av alle som besøker internett. En av de sistnevnte er en artikkel som heter ”Helixmodellen under lup”. Den er formulert som en slags oppsummering av debatten mellom Jørgen og meg, og som leseren fort vil lese seg frem til, inneholder den også en gjengivelse og kritikk av mine synspunkter. Dessverre har ikke Jørgen gjengitt hva jeg står for på en særlig korrekt måte, og jeg synes derfor det kan være på sin plass at jeg retter opp de verste misforståelsene. Jeg er fullt klar over at dette emnet kanskje ikke er av de aller mest sentrale i VmL, men jeg synes nå at rett skal være rett, og kanskje kan det være av interesse for noen å se hva jeg egentlig mener om saken, slik at de kan bygge sin oppfatning på førstehånds informasjon, og ikke bare på Jørgens gjengivelse av mine synspunkter. Alle avsnitt som står i kursiv, er direkte sitater fra Jørgens artikkel.

Man har tidligere - både i dette og i forrige årtusinde - diskuteret modersolenes særbevægelser. Nogen mener at deres særbevægelser skal opfattes som en helix - andre at bevægelserne udelukkende foregår i papirets plan (som det jo også understreges i VML) - altså planmodellen. Jeg har derfor nærstuderet begge modeller v.h.a. avancerede dynamiske højopløsnings-3D-programmer og ønsker hermed at fremlægge nogle af resultaterne, som efter min opfattelse ikke falder heldigt ud for helixmodellen.

Jørgen hevder her at det understrekes i VmL at modersolenes bevegelser utelukkende foregår i papirets plan. Det er ikke riktig! Det som står i VmL, er man for nogenlunde å forstå modersolenes bevegelser kan tenke seg universet som et bilde nedfelt på papir. Jørgen foretar så den tolkningen av denne setningen, at den betyr at alle universets bevegelser foregår i papirets plan. I mine øyne finnes det ikke grunnlag i setningens ordlyd for å hevde noe slikt. Setningen handler kun om leserens mulighet til å forstå forklaringen, som altså blir større dersom man tenker seg universet som et bilde på et stykkke papir. Det skulle tilsvare at man i et instruksjonshefte for en bilmotor skriver at leseren for å forstå de ulike delenes bevegelser kan forestille seg motoren som et bilde nedfelt på papir. En slik oppfordring betyr selvsagt ikke at motoren er flat, og at alle delene kun beveger seg i papirets plan.

Astronomiske lovmæssigheder

Det viser sig ret hurtigt, at der er talrige fordele ved planmodellen: bl.a. kan nævnes at de kendte fysiske love, der gælder for himmellegemers bevægelser i roterende systemer, overholdes til fulde. Herunder skal det understreges at det såkaldte angulære moment er bevaret (hvilket bestemt ikke er tilfældet i den helicale model). Et resultat heraf er, at alle rotationsakser i systemet tenderer mod at være parallele.

Her påstår Jørgen at planmodellen overholder alle kjente lover som gjelder for himmellegemers bevegelser i rummet, mens det ikke er tilfelle med helixmodellen. Det er vanskelig å forstå hva som er Jørgens grunnlag for å hevde dette, for hele dette avsnittet er jo bare en rekke med påstander uten en eneste begrunnelse. Det angulære moment betyr for eksempel ikke noe annet enn at et himmellegeme i en sirkulær bane ikke vil endre bane uten at det utsettes for krefter utenfra, som forårsaker at det tvinges ut av sin bane. Det er svært vanskelig å se hva som gjør at planmodellen eventuelt skulle oveholde denne loven, men ikke helixmodellen? Modersolene er jo satt i rotasjon av Gud og fastholdes i sine baner etter Guds lover, og disse lovene gjelder vel både for planmodellen og helixmodellen, uansett hvilken modell som er den korrekte? Det er også vanskelig å at det skulle ha noen betydning for sannsynligheten av hvilken modell som er riktig, hva som er mest vanlig i universet. I vårt solsystem er f eks variasjonen meget stor, uten at jeg kan se at det kan føres som et bevis for riktigheten av hverken den ene eller andre modellen.

PM8-modellen

På trods af, at vi ikke kender antallet af par-omdrejninger har forskellige 3D-simuleringer (baseret på diverse men veldefinerede antagelser) afsløret nogle højst interessante klodespor. En af modellerne (PM8) er baseret på følgende tre antagelser: planmodellen er korrekt, de to par roterer i modsat fase (a-b med uret) med 8 rotationer (N) i løbet af 2 tidsevigheder. I virkeligheden er N sikkert langt større, men det er alligevel interessant at studere egenskaber ved modellen ved lave N-værdier, for at undersøge om modellen stemmer overens med oplysningerne i VML, hvad angår de øvrige parametre. På billedet er parret a-b (rød-hvid) på vej ned og mod modsatte side af centralsolen, a er på vej til at indtage c's plads.

Det som slår en i øynene når man betrakter Jørgens illustrasjon (nedenfor), er at de fire modersolene følger fire baner(selv om sporene, som alle kan se, i virkeligheten er forskjøvet i forhold til hverandre, to og to), slik at når modersolpar a-b kommer til motsatt side av sentralsolen, glir de ikke inn i modersolpar c-d’s spor, men tegner to helt nye spor. Etter min mening strider dette helt klart mot hva som står i VmL om at modersolparene følger en felles bane rundt sentralsolen. Det gjør de ikke i planmodellen. Jeg er heller ikke enig med Jørgen i at vi ikke kjenner antallet par-omdreininger. Det står nemlig i VmL, at når modersolparene har rotert halve veien rundt sentralsolen, vil de innta hverandres utgangsposisjon. Dette mener jeg må bety at de har rotert en gang i sin sær-rotasjon, og når de har nådd hele veien rundt sentralsolen, vil de ha rotert to ganger om seg selv. Men jeg vedgår at det er en tolkning av teksten, og at det ikke sies eksplisitt og utvetydig, men med tanke på at antallet ikke oppgis direkte, mener jeg at dette er den mest logiske tolkningen av det som står i VmL om antallet rotasjoner.

Diagonalmetoden

For det første vil jeg gerne anfægte at X repræsenterer de to pars balancepunkt. For det andet vil jeg anfægte det præcisionsniveau - eller rettere mangel på samme som vicepræsidenten desværre anlægger.

Præcision

Lad os starte med det sidste punkt: eftersom der kun er tale om lavopløsningsbilleder fra PM8-modellen kan de slet ikke anvendes til at bestemme X præcist - hvilket jo siger sig selv er absolut nødvendigt at kunne gøre. Jeg har gennemført lignende diagonal-studier i højopløsnings-modellen og er nået frem til helt andre resultater. På lavopløsnings-billederne er modersolene repræsenteret ved en lille prik - i højopløsningsmodellen er det muligt at få modersolene til at fylde mere end et skærmbillede, og deres respektive centra kan angives meget præcist - en klar forudsætning for overhovedet at kunne indtegne ovennævnte forbindelseslinier. Jeg har udvalgt et par eksempler som passer meget godt med dem Sverre Avnskog har forsøgt at analysere: A, B og C. Som dokumentation har jeg foretaget en nøjere analyse (trapez-metoden er beskrevet i næste afsnit) af eksempel A (se billedet herunder som modsvarer billedet over teksten taget fra Sverres hjemmeside): både C (grøn streg) og X (stedet hvor de to røde streger krydser) er indtegnet og begge findes umiddelbart beliggende meget tæt på centrum af centralsolen, men man kan godt fornemme at denne forskel ikke er synlig på lavopløsningsbillederne. Alligevel er Sverre Avnskog nået frem til at X skulle være beliggende svarende til SA - milevidt fra centrum af centralsolen.

Det er egentlig litt merkelig at ikke Jørgen har omskrevet dette avsnittet av sin artikkel, for han vet meget godt at jeg ikke lengre har den oppfatningen som han her refererer til. Men da det kanskje kan interessere enkelte lesere å få kjennskap til bakgrunnen for at jeg hevdet det jeg den gangen gjorde, skal jeg fortelle litt mer om hva som skjedde da vi diskuterte dette emnet helt tilbake i 2007. Om våren det året diskuterte Jørgen og jeg meget iherdig på hans VmL-forum om de ulike sidene ved både helix-og planmodellen. En tid før Jørgen første gang offentliggjorde sine modersolspor, gjorde jeg noen meget grundige undersøkelser av planetsporene i planmodellen ved hjelpe av bevegelige pappskiver som kunne rotere i sirkulære spor som også var skåret ut i papp. Det høres kanskje litt vel enkelt ut, men faktum var at jeg meget grundig kunne undersøke om det var mulig at de to modersolparene kunne rotere i motsatt retning, med samme og konstante hastighet. Jeg kunne ganske klart konkludere med at ikke var mulig. Dersom modersolparene skulle kunne rotere synkront, måtte naturnødvendig den enkelte modersol i deler av rotasjonen senke og øke farten i forhold til et fast punkt. Jeg presenterte disse undersøkelsene på Jørgens forum, og satte også inn tegninger av planetsporene, og dette var første gang i vår tid at noen har publisert så nøyaktige tegninger av sporene. (Tidligere har brødrene Kai og Viggo Prior laget en mekanisk maskin som kan brukes til å tegne opp sporene).

Kort tid etterpå lanserte så Jørgen sin dataanimerte modell av planmodellen, og planetsporene lignet til forveksling de sporene jeg hadde laget på min tegning. Men der mine undersøkelser hadde vist tydelig at det ikke ville være mulig å få de to parene til å rotere synkront uten at hver modersols hastighet i forhold til et fast punkt måtte variere ganske kraftig, så roterte parene tilsynelatende helt synkront på Jørgens modell. Dette både forbauset og overrasket meg, og det første jeg spurte Jørgen om, var om han hadde lagt inn som en fast forutsetning når han programmerte modellen, at alle hastighetene skulle være konstante. Dette svarte Jørgen bekreftende på. Alle hastigheter var konstante for alle de fire modersolene. På grunnlag av mine egne undersøkelser visste jeg at dette ikke var mulig, og jeg funderte veldig mye på hva Jørgen kunne ha gjort for å likevel å få de to modersolparene til å rotere synkront. Og min konklusjon ble, at måtte det finnes andre ubalanser ved modellen, og jeg viste ved hjelp av tegninger hvordan man eventuelt kunne manipulere med sporene for å oppnå at parene tilsynelatende roterte synkront.

Dessverre ble det på dette tidspunktet svært vanskelig å fortsette diskusjonen med Jørgen. Jeg er redd han ble fornærmet fordi jeg satte spørsmål ved hans modell, og at jeg ikke uten videre ville godta den. Det kan jeg jo saktens forstå, for han hadde sikkert lagt ned masse arbeid i å lage den, og det må sikkert ha vært ergerlig at jeg tillot meg å stille spørsmålstegn ved om den kunne være korrekt. Men jeg har det nå en gang slik, at jeg ikke er villig til å godta det som jeg ser ikke kan være riktig, og da opplever man dessverre ofte at man støter folk, som selv er overbevist om å ha funnet sannheten, og dette har etter hvert skaffet meg mange motstandere blant det etablerte VmL-miljøet i Danmark, og Jørgen er dessverre en av dem som er fryktelig sint på meg, og han er i tillegg meget langsint! Han har i skrivende stund vært sint på meg i mer enn to år, og selv om jeg virkelig har forsøkt alt jeg makter for å mildne hans raseri og forbitrelse, er det visst intet som hjelper. Jeg har bedt om unnskyldning, gode venner har forsøkt å megle, og jeg har forsiktig minnet ham på hva som står i VmL, om at man skal tilgi sine fiender, men like sint er han. Men jeg ber titt og ofte for Jørgen og ber Gud om å la ham gjennomstrømmes av lysets helbredende kraft! Men det var under diskusjonen på hans forum, at Jørgen tydeligvis ble meget irritert og ergerlig, og han saboterte etter hvert alle muligheter for meg til å føre noen videre undersøkelser av hans modell. Senere har jeg forstått at mye av Jørgens irritasjon skyldtes at han ofte ikke forsto mine spørsmål og min argumentasjon, og syntes å være overbevist om at jeg bevisst gikk inn for å angripe ham og hans modell nærmest uten grunn, mens jeg utelukkende hadde som motivasjon å finne frem til sannheten. Jørgen nektet etter hvert plent å bidra med noe mer til videre undersøkelser. Jeg ba ham om å fremstille høyoppløsningsbilder som viste modersolene i bestemte posisjoner, men det ville han ikke, og jeg var derfor overlatt til å fortsette mine undersøkelser med de bildene jeg selv klarte å fremstille på grunnlag av hans animasjon. Dessverre var disse bildene i ganske lav oppløsning, og det jeg ikke visste, var at det ene modersolparet var tegnet hvitt, og det andre i en slags mørk lilla farge. På bildene gikk denne mørke lillafargen i ett med bakgrunnen, mens de hvite modersolene fremsto som en del av sporene. Derfor ble resultatet at jeg mente å finne en ubalanse i modellen, som senere viste seg å ikke eksistere. Dette var alstå ikke noe jeg fant på fordi mitt motiv var å skade Jørgen, men var resultatet av så nøyaktige målinger det var mulig å utføre på de bildene jeg hadde.

På et senere tidspunkt, når de aller mest opphetede følelsene hadde falt til ro, kom Jørgen og jeg atter på talefot igjen for en kort periode, og jeg fikk tilgang til høyoppløsningsbilder, som Jørgen i mellomtiden hadde gjort tilgjengelig på sitt forum. Jeg så da at jeg hadde tatt feil med hensyn til den ubalansen jeg mente å ha sett, og jeg fjernet da selvfølgelig straks dette fra min webside. Jeg er et hundre prosent ærlig og sannhetssøkende menneske, og når jeg forstår at jeg har tatt feil, har jeg ingen problemer med å innrømme det, og heller ikke med å be om unnskyldning dersom jeg har krenket noen. Det er høyst menneskelig å feile, og vi som diskuterer ulike emner fra VmL er pionerer som oftest ikke har annet å støtte oss til enn teksten i VmL – ingen andre har studert og skrevet inngående om disse emnene tidligere, med unntak av Johanne Agerskov i sine kopibøker. Jørgen hevdet f eks på et tidspunkt i diskusjonen at det som står i VmL om at modersolparene har en hinanden motgående bevegelse skal forstås som at parene roterer samme vei, og han argumenterte hardnakket for dette synspunktet i en periode, og i den første animasjonen han presenterte, roterer også begge parene med uret. Men etterpå forsto han at han hadde tatt feil, og skiftet synspunkt, og det er det ingen grunn til å klandre ham for. Alle kan ta feil. Spørsmålet er bare om man tør å innrømme det.

Men hvorfor har man egentlig formulert seg så utrolig komplisert i VmL for å få frem at modersolparene roterer hver sin vei? Kunne man ikke bare skrive det rett frem at de roterer i motsatt retning? Hvorfor skriver man at parene har en hinanden motgående bevegelse? Jeg mener svaret på det, er at i det tilfellet at helixmodellen skulle være korrekt så ville en slik formulering rett og slett være gal. Modersolparene i helixmodellen roterer nemlig ikke i motsatt retning – de roterer samme vei – men de har likevel en hinanden motgående bevegelse! Det forholder seg nemlig slik at når man betrakter universet fra siden, med et modersolpar på hver side av sentralsolen, så vil man se det ene modersolparet ses forfra på vei mot oss, mens man vil se det andre paret bakfra på vei vekk fra oss. Man vil da tydelig se at parene beveger seg med en motgående bevegelse, men de roterer likevel i virkeligheten samme vei! I planmodellen, er det kun en måte modersolparene kan få en motgående bevegelse på, og det er ved å rotere motsatt vei av hverandre. Her mener jeg for øvrig det er en oversettelsesfeil i de fleste oversettelsene, idet oversetteren har oversatt ”å ha en motgående bevegelse” til noe som betyr ”å bevege seg i motsatt retning”, f eks på engelsk ”move in opposite direction”. Etter min mening burde uttrykket ha vært oversatt til ”the mothersunpairs have an ongoing movement”.

Jeg står derfor meget uforstående overfor Sverre Avnskogs personlige resultater som for mig at se, grænser til bevidst manipulation med det givne materiale. Han burde have taget den betydelige unøjagtighed med i sine overvejelser og ikke mindst i sin konklusion.

Her har jeg altså for lenge siden gitt Jørgen rett! Det er menneskelig å ta feil. Det som er dumt, er å ikke tørre å innrømme det!

Klodebanelængder

Dette sitatet har Jørgen klippet fra en artikkel på min nettside, der jeg gjorde analyser av hans modells modersolbaner med 8 omdreininger, men alle mine beregninger gjalt et utsnitt av modellen! Jeg undersøkte kun den avstanden hver modersol skulle tilbakelegge i løpet av en rotasjon for hvert par. Og da jeg målte lengden av de sporene som modersolene skulle tilbakelegge i løpet av en rotasjon, fant jeg altså ut at i dette utsnittet av modellen, som viste en rotasjonen, var alle fire sporene av ulik lengde (til tross for at de er forskyvninger av hverandre) og jeg fant ved mine målinger ut at forskjellene mellom det grønne(a) og det røde(d) sporet var ca 10%. (Legg merke til at jeg skriver ca)! Denne forskjellen på ca10% gjalt altså kun i dette ene tilfellet: en rotasjon i modellen med N=8! Men som det så ofte har skjedd, så har Jørgen problemer med å oppfatte helt hva det er jeg faktisk skriver, og han har ut fra mine beregninger, trukket den konklusjonen at jeg mener at forskjellen hele veien rundt er 10%. Jørgen er selv særdeles opptatt av at man ikke skal tillegge andre meninger de ikke har, og han blir ofte meget fornærmet når han mener at jeg feilsiterer ham, derfor skulle man kanskje forvente at han selv var ytterst nøyaktig på dette området, men det er faktisk et av de virkelig store problemene i mine diskusjoner med Jørgen, at han rett og slett ikke forstår hva jeg mener. Jeg gjorde for øvrig denne undersøkelsen for å påvise at de fire modersolene ikke kunne ha samme hastighet i sitt spor i løpet av denne sekvensen fordi alle fire modersolene skulle tilbakelegge spor av ulik lengde i løpet av samme tidsrom – ergo måtte de ha ulik hastighet i sine spor, noe som Jørgen i lang tid benektet! For det var nettopp det som var grunnen til at Jørgen kunne fremstille sin bevegelige planetmodell; modersolparene hadde ikke samme hastighet i alle sine bevegelser. Og det var nettopp denne gale opplysningen som Jørgen hadde gitt meg, som var årsaken til at jeg hadde begynt å lete etter andre måter han eventuelt kunne ha løst dette problemet på. Nå er jeg fullt klar over at det ikke er noe krav i VmL, at hver modersol skal ha samme og konstant hastighet i sitt planetspor – denne hastigheten som gjerne benevnes som v4. Så det at denne hastighetene varierer hele tiden for de fire modersolene, er i seg selv ikke noe bevis for at planmodellen ikke kan være riktig. Men tar man en titt på f eks min animasjon av planmodellen med N=14, vil man se at modersolene i det ene øyeblikket aksellererer kraftig for å ”ta igjen” den andre modersolen i paret, mens den i det neste øyeblikket står nesten stille et øyeblikk for å la den andre passere forbi. Man ser også meget tydelig at de to modersolenes bevegelser ikke er speilbilder av hverandre, slik som i helixmodellen. Man kan kanskje si at dette forholdet har mer å si for bevegelsens estetikk, enn for akkurat om det tilfredsstiller forklaringen i VmL. I mine øyne fremstår planmodellens bevegelser litt ”hjelpeløse” og i rykk og napp, i kontrast til helixmodellens jevne, rolige fremadgående bevegelse, der modersolparenes bevegelser er fullkomne speilbilder av hverandre.

Det kan i øvrigt egentligt ikke overraske at der fremkommer denne lille forskel i banernes længde (f.eks. La sammenlignet med Lc), for modersol c og d befinder sig "mere uden for" storcirklens periferi (SCP) end a og b, som tenderer til at være "mere indenfor" SCP. Jo længere væk et objekt befinder sig fra C jo længere bane foretages ved en given N-værdi. Forskellen skyldes faseforskydningen og de resulterende specielle klodebevægelser som jo er et resultat af en omdrejning omkring to akser. Alligevel er parret [a-b]'s henholdsvis [c-d]'s samlede rotationshastighed (omkring eet akserotationspunkt placeret midt imellem dem) fuldkommen konstant (set oppefra) som påkrævet (sådan er 3D-modellen nemlig konstrueret fra starten). De to par drejer rundt (med ens og konstant fart) som var de limet fast på et roterende hjul, for som det anføres i VML: "Den engang givne Rotationshastighed for begge Parrene vil bestandig bibeholdes":

Dette har Jørgen selvfølgelig helt rett i. Det samme forholdet gjør seg gjeldende for helixmodellen. Men i forhold til et fast punkt endrer altså alle fire modersolenes hastighet i planmodellen seg konstant gjennom hele rotasjonen rundt sentralsolen.

Hvis man derimod ikke betragter et solpar "ovenfra" men i stedet "fra siden", vil man opleve et interessant fænomen: snart vil den ene sol accelere op (når den bevæger sig hen imod observatøren), snart vil den accelere ned (når den "svinger tilbage" væk fra observatøren) - fornemmelsen af fart er således relativ.

Man trenger på ingen måte å betrakte planmodellen fra siden for å oppdage dette fenomenet! På min animasjon av planmodellen med N=14 ser man særdeles tydelig at modersolene til stadighet stanser opp og aksellererer i rykk og napp. Dette har intet å gjøre med at fornemmelsen av farten er relativ. Det er helt reelt at modersolene øker og senker hastigheten i planmodellen. Det skyldes ganske enkelt at de roterer i det samme planet som de beveger seg fremover i! Det betyr at når retningen på bevegelsen er den samme både i den lille og den store rotasjonen, så vil hastigheten i den lille rotasjonen(parets egenrotasjon) komme i tillegg til hastigheten i den store rotasjonen (rotasjonen rundt sentralsolen); v2 + v3. Og når retningen i bevegelsene er motsatt, så vil hastigheten i den lille rotasjonen komme til fratrekk fra hastigheten i den store; v2 – v3! Men merk; dette gjelder kun når retningen på bevegelsene i de to rotasjonene er den samme! Når modersolene i sin rotasjonsbevegelse går på tvers av bevegelsesretningen rundt sentralsolen, blir hastigheten en helt annen. Hastighetene må da retningsjusteres før de eventuelt kan legges sammen eller trekkes fra hverandre! Det jeg her har beskrevet forårsaker at hver modersol i planmodellen hele tiden aksellererer og senker hastigheten etter hvor den befinner seg i parets egenrotasjon. Dette har altså intet å gjøre med fornemmelsen av hastighetene – det er den reelle hastigheten som endrer seg!

Men dybest set bliver denne betragtning vedr. klodebanelængderne fuldkommen overflødig ved høje værdier af N, for her bliver alle klodebanerne mere og mere ens og cirkulære:.

Det er etter min mening meget interessant å studere klodesporenes lengder også ved høye N-verdier. For selv om den prosentvise forskjellen på klodesporenes lengde f eks innenfor og utenfor storsirkelens periferi blir mindre ved høye verdier av N, så blir den reelle forskjellen større og større, fordi det er snakk om så giganiske størrelser på klodesporenes lengde! I forklaringen i VmL står det jo at modersolenes bevegelse skal foregå halvveis innenfor, halvveis utenfor storsirkelens periferi, og ved høye N-verdier er forskjellen på sporlengden innenfor og utenfor storsirkelens periferi enorm i faktisk lengde!

De er altså helt og aldeles kongruente. Derfor undrer det mig at Sverre Avnskog vil fremsætte en så uhyrlig og urimelig påstand - men motivet herfor kender jeg ikke. Men sand er den altså ikke.

Her er nok et eksempel på at Jørgen dessverre ikke har klart å lese hva jeg faktisk skriver. Og så trekker han sine egne konklusjoner, og hoverer over hvor dum jeg kan være som ikke ser det enkle faktum som alle andre er klar over, at modersolsporene i planmodellen er forskyvninger av hverandre to og to. Og han benytter også sjansen til å trekke i tvil mine motiver og mer enn insinuerer at jeg bevisst mistolker. Problemet er bare det, at igjen så har altså Jørgen misforstått. Han har klippet ut konklusjonen i min analyse av en modersolparrotasjon fra modellen med N=8. Studerer man en slik frekvens i hans modell, altså en modersolparrotasjon isolert, så tror jeg selv han må innrømme, at i den sekvensen så er ingen av de fire modersolsporene like lange! Jeg husker godt da jeg skrev oppsummeringen som Jørgen har klippet ut, at jeg tenkte at jeg kanskje burde presisere enda en gang, at det jeg skrev altså kun gjaldt for den sekvensen jeg hadde analysert, men jeg kom til den konklusjonen at alle og enhver måtte da forstå at også oppsummeringen kun gjaldt den sekvensen som hele artikkelen hadde handlet om. Men her tok jeg altså feil. Det var rett og slett for vanskelig å forstå for Jørgen Degn! Dessverre! Kanskje det ville bli lettere for ham å forstå mine synspunkter dersom han la litt mer godvilje til? Jeg må dessuten innrømme at jeg er meget forundret over at Jørgen altså faktisk tror at jeg er så talentløs at jeg ikke evner å se at modersolsporene i planmodellen er forskjøvet i forhold til hverandre to og to, når jeg vitterlig presenterte tegninger på hans forum av sporene som viste akkurat dette før han presenterte stillbilder fra sin animasjon, som viste akkurat det samme. Men det er ikke første gangen at jeg blir forundret over hvor lite Jørgen egentlig oppfatter av det hans "motpart" faktisk skriver. Da Jørgen kjørte sin svertekampanje mot musikkforskeren Peter Kjærulff på sitt gamle VmL-forum på Groupcare, opererte han med en liste på 16 punkter, tro jeg det var, som skulle påvise at Kjærulffs bøker var i strid med VmL. Jeg og mange med meg kunne meget raskt konstatere, at det kun var to av punktene på Jørgens liste som medførte riktighet - alle de andre punktene viste bare meget tydelig hva Jørgen Degn hadde misforstått i Peter Kjærulffs bøker. Så det at Jørgen har vansker med å oppfatte hva andre faktisk mener, er ikke av ny dato. Men det blir jo ikke noe bedre av den grunn.

Oslo, 12.02.10

Sverre Avnskog