Jeg har tidligere skrevet flere artikler hvor jeg har gjort grundig rede for mitt syn på Bispebrevet. Det er min personlige oppfatning at Bispebrevet bare tilsynelatende har som hensikt å vekke de danske bisper, og få dem til å erkjenne Vandrer mod lyset!(VmL) som værende Guds sanne budskap til menneskeheten. For store deler er Bispebrevet(BB) meget tilforlatelig, og vi kjenner igjen mangt og meget fra VmL! En sammenlignende tekstanalyse av BB og VmL! vil derforvise at BB for det meste gjengir de samme tankene som er fremkommet i VmL!

Men at Ardor er i stand til å frembringe tanker som til forveksling ligner Lysets, er ikke noe nytt. I en besvarelse av spørsmål stilt av Pastor W, gjengitt i Kopibok 1, nr 14, skriver Johanne Agerskov blant annet:

"For Ardors Vedkommende maa tillige den Ting tages med i Betragtning, at han i Aarmillioner har været Jordens og dermed Meneskehedens aandelige Hersker; men for i Tidernes Løb, efter som Menneskehedens Intelligens blev større, at kunne beholde denne Herskermagt, maatte han tage Hensyn til det, der lærtes Menneskene af Guds Udsendinge. For at vinde Tiltro hos og for at vinde Magt over de umodne og svage Menneskeaander var han da nødt til at give sine Inspirationer, sine Æteroptegnelser en Tilsætning af Lysets Tanker, et Skær af Sandsynlighed."

Om en av de Eldste skulle forsøke å innsnike sine falske tanker i en meddelelse gjengitt av Johanne Agerskov, ville han, i følge ovenstående, være nødt til å gi det et skinn av troverdighet; Meddelsen ville selvfølgelig til forveksling ligne tankene fra VmL!

Men til tross for overensstemmelsene i store deler av Bispebrevet med informasjonene som er gitt i VmL, er det også enkelte avsnitt i Bispebrevet som gir noen desidert nye opplysninger, som ikke finnes i VmL! Og dersom en sammeligning av VmL og BB skal ha noen verdi, så er det nettopp disse avsnittene man grundig må undersøke, for finner man at det er motsetninger mellom verkene på disse enkeltpunktene, så hjelper det lite at tekstene for 99% vedkommende stemmer overens tankemessig. Det som kjennetegner en tekst med utspring i Lysets sannheter, er at den, selv ikke i de aller minste enkeltheter, vil inneholde selvmotsigelser eller unøyaktigheter. Og dersom det skulle vise seg at det finnes tekstavsnitt i Bispebrevet som ikke med rimelighet kan sis å stemme overens med VmL, så vil vi, etter min mening måtte avvise hele brevet som et falsum. Jeg kan nok foregripe begivenhetene såpass, at jeg allerede nå tør påstå at det finnes slike uoverensstemmesler mellom VmL og BB. Og disse uoverensstemmelsene er av slike dimensjoner, at jeg vil hevde at BB slår bena vekk under det som er selve fundamentet i VmL; at Gud aldri noensinne vil komme til å svikte sine skapninger, og at han alltid vil besvare en bønn fra hjertet. Og dette er også selve hensikten med BB, slik jeg ser det; å ødelegge det sanne bildet av Gud som er formidlet gjennom VmL, og erstatte det med de Eldstes oppfatning av Gud; en som ikke er til å stole på.

Men la oss sette to tekstavnitt fra henholdsvis BB og VmL opp mot hverandre og se om det er mulig for meg å dokumentere mine påstander. Da det hersker en viss uenighet om hvordan man skal oppfatte enkelte avsnitt i BB, vil jeg også bringe utdrag fra et brev skrevet av Inger Agerskov i 1938, på grunnlag av samtaler med hennes mor, Johanne Agerskov. Hennes synspunkter er derfor også uttrykk for det syn Johanne Agerskov hadde på BB. Jeg vil først henlede oppmerksomheten mot et avsnitt i ”Kristi tale” i VmL, der han gjør rede for vårt forhold til Gud, og hvordan vi kan kontakte Gud gjennom bønnen:
    

Kristus: Gud er alltid rede til å gi oss all den hjelp vi behøver

    ”Have I fejlet i eders Liv, have I syndet mod de jordiske eller mod de himmelske Love, da skulle I ikke straks blive modløse, ej heller fortvivle, thi derved drage I kun Mørket tættere om eder. Søger derimod at rette eder og styrke eders Villie til det gode, ja, søger at angre det, I have gjort! Men føle I, at I ikke selv formaa at sejre over det onde eller over det, der frister eder, da skulle I som Børn henvende eder til vor Fader om større Hjælp og Styrke. Ja, taler til Ham med fuld Tillid om alt det, der volder eder Sorg og Bekymring! Thi Han trættes ingen Sinde af eders Klager og Besværinger, Han er stedse rede til at yde eder al den Hjælp, I have behov.
      Men bede I til vor himmelske Fader, da skulle I ikke kræve Hans Hjælp, da skulle I ikke opremse den ene Bøn efter den anden eller sige: saa mange Gange bede vi om dette, saa mange Gange om hint, da ville vi sikkerligen blive bønhørte! Ej heller behøve I at fremsige bestemt formede Bønner paa forskellige Tider af Dagen og Natten; thi alt, hvad der er udvortes eller vanemæssigt, naar ingen Sinde til vor Fader.
     Ville I bede, da skal Bønnen fødes i eders Hjerter og bæres af eders Tanker, da vil selv det svageste Raab naa til vor Fader. Og ingen Sinde skulle I ængstes over, at de Ord, I fremstamme, lyde svage og fattige; thi bede I af eders Hjerters Nød og Længsel, bede I med Inderlighed og fuld Tillid, da hører vor Fader eder, og da bønhører Han eder.
      Sandelig, jeg siger eder: jo inderligere eders Bøn er, jo stærkere eders Tanker ere, desto større Styrke ville I modtage af vor Fader. Thi i Bønnen mødes eders Tanker med Hans Tanker; i Bønnen mødes eders Villie til Lyset og det gode med Hans Villie, der er idel Lys, Renhed og Kærlighed.”

Her får vi av Kristus vite at en bønn fra hjertet alltid vil bønnhøres av Gud, og jo sterkere våre tanker er, jo større styrke vil vi motta fra Gud. Her står intet om noe forbehold, eller noe om at det skulle finnes noen unntagelser fra dette i spesielle situasjoner. Heller ikke står det noe om at Gud kan tenkes å endre på dette forhold. Her står også at Gud aldri trettes av å høre om våre sorger og bekymringer, Gud vil alltid være rede til å gi oss større styrke som svar på våre bønner. Opp mot dette, vil jeg så sette det avsnitt i BB, hvor de danske bisper får vite at Gud, om ikke de knesetter VmL som det sanne budskap fra Ham, ikke formår å bringe hjelp til de lidende menneskene. Allerede her må vi, etter min mening, kunne påstå at det finnes en uoverensstemmelse mellom de to tekstene. I følge VmL vil en ektefølt bønn til Gud alltid føre til økt styrke til den som ber. I BB påstås det at Gud ikke evner å hjelpe de lidende mennesker så lenge ikke VmL er akseptert av kirken. Men la oss lese gjennom hele det aktuelle avsnittet i BB:

Bispebrevet: Gud evner ikke å hjelpe de lidende menneseker før VmL er akseptert

”Nu er Tiden inde, nu maa I afgøre, om I vil holde eders Løfte til vor Fader - eller om I haanligt vil vende eder bort fra Ham og fra Hans Henvendelse. Men husk, at Gud ikke i Længden kan udholde at følge det, der sker i den jordiske Verden. Millioner af Menneskers Lidelser og Elendighed har fremkaldt en uendelig Sorg i Hans Sind. Han længes inderligt efter at kunne bringe Hjælp og Fred til de lidende Mennesker. Men Han formaar det ikke, førend I har knæsat Hans Budskab. 0g vil I ikke gøre det, da maa Han, muligvis, for lange, lange Tider afbryde al Forbindelse med Menneskeheden-maaske i Aarmillioner - indtil Menneskene er kommet saa dybt ned i Mørke, Synd, og Ugerninger, at Han ved sine Udsendinge kan begynde - helt forfra - et nyt Forsøg paa at lede dem ud af Mørket, fremad mod Lyset!”

Gud kan altså tenke seg å forlate menneskene, muligens for flere årmillioner, fordi han ikke kan utstå å følge med i menneskenes lidelser, og han evner ikke å hjelpe dem før bispene har fullført sin misjon. Hvordan skal vi så oppfatte dette at Gud muligens vil avbryte all forbindelse med menneskene?

Inger og Johanne Agerskov: Gud vil ikke besvare menneskenes bønner

I flere brev til forfatteren Christian Jørgensen fra 1938 gjør både Inger og Johanne Agerskov rede for hvordan de oppfatter dette. Inger Agerskov besvarer først brevet fra Jørgensen, da moren er meget syk. Hun skriver at en avbrutt forbindelse vil innebære følgende:

"a/   at de Yngste i en længere årrække ikke vil blive inkarnerede som Menneskenes Foregangsmænd, (se   Brevet til Bisperne, side 23 omtrent midt paa Siden, hvor der staar: Al Ledelse vil nu og i Fremtiden gaa ad de gamle Baner - d. v. s. de Yngste vil fortsætte med at være Menneskenes Foregangsmænd. Men kun hvis I forstaar eders Besøgelsestid og vælger den rette Vej.)

b/    at Gud i en længere Aarrekke ikke vil følge Menneskene i deres daglige Færden paa Jorden, samt:

c/    at Han ikke vil give Menneskene Tilskyndelser eller Impulser af nogen Art, og

d/    at Han vil overlade dem helt til sig selv, indtil de har lært at forstaa, at de ikke kan undvære Gud og Hans Hjælp."

Inger Agerskov skriver videre i det samme brevet at Gud i denne periode der han har avbrutt kontakten til menneskene, muligens vil kunne høre menneskenes bønner, men han vil ikke besvare dem.

Dette er altså Inger og Johanne Agerskovs oppfatning av utsagnet fra BB:

-Gud vil ikke følge menneskenes daglige liv

-Gud vil ikke gi menneskene noen impulser eller innskytelser

-Gud vil ikke besvare menneskenes bønner

Sammenlign så disse utsagnene med hva Kristus sier i sin tale i VmL:

-Gud er alltid beredt til å gi oss all den hjelp vi behøver

-En bønn fra hjertet vil alltid bli bønnhørt av Gud

-Gud vil alltid bønnhøre oss ved å gi oss økt styrke

Jeg må innrømme at jeg ikke med min beste vilje kan se at disse to synspunktene er forenlige som et uttrykk for Guds personlighet. Enten så besvarer Gud alltid våre bønner, eller så gjør han det ikke. Der finnes ikke noe både og – at han for noen årmillioner ikke skulle besvare våre bønner, da er nemlig uttrykket alltid ikke lengre dekkende.

Nå er ikke dette det eneste stedet i BB at det fremsettes påstander som strider mot VmL, men det stedet jeg her har påpekt, er kanskje der hvor påstandene står i det mest åpenbare motsetningsforholdet til VmL. 

Hva skulle så hensikten med BB være, dersom det ikke var å vekke bispene? Hensikten med BB var, etter min mening, å skape og øke kløften mellom den danske kirken og VmL - altså det motsatte av det det utgir seg for. Dessuten å forurense det sanne bildet av Guds vesen, som var formidlet i VmL, og erstatte det med de Eldstes oppfatning av Gud – som en hevngjerring, straffende og vankelomodig Gud – som ikke var til å stole på. Og vi må vel kunne si at BB til fulle har oppnådd sin hensikt; VmL er fremdeles kun kjent blant et lite mindretall, et gjennomslag i den danske kirke synes uendelig langt unna, og den innbyrdes striden mellom ulike VmL-tilhengere er ofte stor og uoverkommelig. Jeg har tidligere hevdet at dette skyldes en eteropptegnelse som hviler over VmL, skapt av Ardor, og min oppfatning er også at BB er en direkte avlesning av denne eteropptegnelsen. Men det er altså min personlige oppfatning, som selvfølgelig ikke kan bevises, kun sannsynliggjøres. Den enkelte må gjøre opp med seg selv på grunnlag av de følelser BB vekker i vedkommendes sinn.

BB reiser i det hele tatt en mengde ubesvarte spørsmål. Her er noen spørsmål jeg personlig stiller meg, på grunnlag av de opplysninger som er gitt i BB:

1. Hvorfor har Gud valgt å likevel ikke avbryte forbindelsen til menneskene?

I følge Bispebrevet ville Gud muligvis komme til å avbryte forbindelsen til menneskeheten for opptil flere årmillioner. Nå vet vi jo i dag at den planlagte reformasjonen av den danske kirke ikke fant sted, ja, det skjedde intet i den retning overhode. Og verdenssituasjonen utviklet seg i dramatisk forverret retning i årene etter at fristen for de danske bisper til å akseptere VmL utløp. Verdenskrigen brøt ut, og de menneskelige lidelsene i årene som fulgte må kunne sies å ha vært noen av de mest uhyggelige noensinne. Likevel har vel de fleste av oss den oppfattelse at Gud ikke har overgitt menneskeheten og brutt forbindelsen til dem, for å la dem synke ned i det ytterste mørke. Det er fremdeles mye lidelse på jorden, men det er heller ikke vanskelig å peke på enorme fremskritt på viktige områder. Hva i all verden skulle da til for at Gud skulle bryte forbindelsen, slik han sier han muligvis ville gjøre, når ikke verdenskrigen, atombombene, utryddelsen av millioner på millioner av mennesker osv var "tilstrekkelig"? Hvis det virkelig var slik at Gud var for trett til å kunne utholde å se på menneskenes lidelser, så har jeg vanskelig for å forstå hvordan han da kunne utholde å se de fryktelige grusomhetene som ble begått i f eks nazismen og kommunismens navn.

2. Ville ikke Gud svikte sitt løfte til de eldste om å ta ansvaret for deres skapninger dersom han med vitende og vilje lot menneskene lide i mørket i årmillioner?

Vi vet fra VmL at det var på noen av de Eldstes bønn, fordi de i sin dype medfølelse med de lidende menneskene ba om Guds hjelp for dem, at Han påtok seg ansvaret for menneskeheten. Hvordan ville det oppleves av disse Eldste dersom Gud oppga sin hjelp til menneskene, og lot dem seile sin egen sjø, for å synke ned i elendighet og lidelse gjennom årmillioner? Ville ikke det oppleves som at han brøt sitt løfte til de Eldste om å ta ansvaret for deres skapninger? Kan man ikke, med rette, sammenligne det med foreldre, som i tillit, overlater sine barn i gode slektniners varetekt, for så, når de gjør forespørsler om hvordan det går med sine barn, får vite at slekningene har overgitt deres barn til seg selv - oppgitt dem, latt dem synke hen i lidelse og elendighet - uten å hjelpe dem? Ville Gud gjøre noe slikt? Og hva med de Yngstes løfte om å lede menneskene inntil de alle som en hadde gjennomlevet sine inkarnasjoner på jorden, og Gud ville motta dem i sitt rike? Ville det ikke stille Gud i et merkelig lys overfor de Yngste, som hadde lovet å være hans medhjelpere, når Gud skulle informere dem om at han ikke mer hadde bruk for deres hjelp, fordi han hadde til hensikt å la menneskene seile sin egen sjø, for å synke så langt ned i Mørket som de kunne komme, muligens i årmillioner?

3. Hvordan ville det oppleves for de daværende inkarnerte mennesker den dagen Gud avbrøt forbindelsen?

Hvis vi tenker oss at dagen i dag, julaften 2006, skulle være den dagen Gud forlater oss, og ikke lenger ønsker å ha noen forbindelse med oss mennesker - hvordan ville det oppleves for oss? Ingen tankeinspirasjon fra Lyset, ingen besvarelse av bønner, ingen følelse av fred med Gud - kun tomhet, kulde og mørke. Bønnen til Gud ville være forgjeves, mørkets tankeimpulser ville inspirere menneskene til onde gjerninger. Vi ville se våre barn, som vi elsker høyere enn oss selv, falle dypere og dypere i mørket, og vi ville etter hvert forstå at deres og deres etterkommeres lidelser ville bli ubeskrivelige, da Gud ikke lengre ville yte noen hjelp - men tvert imot ville la alt det onde skje, for det ville være hans ønske at mennneskeheten skulle synke ned i det ytterste mørket. Hva ville det gjøre med vårt forhold til Gud? Ville vi føle oss sviktet? De av oss som kjenner til Bispebrevet, ville jo vite at Gud gjorde dette fordi de danske bispene ikke tok til seg VmL. Men hva med alle dem som aldri hadde hørt om VmL? Ville ikke de oppleve det som et forferdelig og utilgivelig svik fra Gud, at han oppga dem p g a noe de ikke selv hadde noen skyld i eller ansvar for? Kunne de ikke med rette ha bebreidet Gud at han lot andres unnlatelsessynd ramme totalt uskyldige?

Jeg oppfordrer alle som elsker VmL til å gjøre seg dette tankeeksperimentet. Forsøk å virkelig leve deg inn i hvordan det ville føles for deg å måtte se dine nærmeste bli rammet av mørket. Ikke tenk at det bare er de "onde" som ville rammes, men dine egne barn, slektinger - alle dem du elsker og bryr deg om. Deres fortvilelse over ikke lenger å finne fred i sinnet, deres fortvilelse over å oppleve mørket, lidelsen og ondskapen tilta i styrke - for til slutt å bli eneherskende. Hvordan føles det? Er det sannsynlig at Gud ville la det skje?

Oslo, 24.12.06

Sverre Avnskog