To åpne brev til "Selskabet til Vandrer mod Lyset's fremme" - opplest ved årsmøtet, 28. april 1936 

Det er ikke så meget som er kjent blant VmL-tilhengere, om hva som forgikk i VmL-sammenheng i de nærmeste tiårene etter at VmL ble utgitt i København i 1920. Vi vet fra Johanne Agerskovs copibøger, at hun og hennes mann, Michael Agerskov, fikk en del henvendelser fra interesserte, at de mottok en del av dem i sitt hjem, og at Johanne Agerskov skrev en rekke brev til kjente og ukjente, for å besavare spørsmål som vedrørte VmL. En god del av disse brev er utgitt i copibøgene 1-4, som blant annet kan leses online.

Jeg kom forleden over to åpne brev til "Selskabet til Vandrer mod Lysets fremme" - som ble opplest ved årsmøtet i Selskabet, som ble avholdt 28. april 1938 - altså 18 år etter utgivelsen av VmL. Det ene er skrevet av Knud Brønnum, en av Johanne Agerskovs nærmeste medarbeidere, det annet av Johanne Agerskov selv.

Knud Brønnums brev omhandler først og fremst de gudstjenester som han har avholdt jevnlig for VmL-interesserte siden året før dannelsen av Selskabet i 1927. Det er tydelig at det må ha foregått en del diskusjon innad i Selskabet, for Knud Brønnum offentliggjør at Selskabet ikke lengre finner det riktig å bevilge de 60 kr som han har mottatt for hver gudstjeneste. Selv om det ikke har vært Selskabets mening at de skulle stå som arrangør av Gudstjenestene, har det likevel blitt oppfattet slik av mange. Og når det også har vist seg at Gudstjenestene ikke har hatt noen virkning for utbredelsen av VmL, men kun har vært til glede innad blant dem som allerede kjenner VmL, ber Brønnum i sitt brev om at de som eventuelt ønsker at gudstjenestene skal fortsette, hva han sier seg villig til å medvirke til, må ta ansvaret for de pekuniære spørsmålene. Knud Brønnum kommer også med en korrigering av en tidligere uttalelse om at han har fått vite fra oversanselig hold at det er hans misjon i dette liv å medvirke til utbredelsen av VmL. Dette beriktiger han i sitt åpne brev - han har kun fått vite at han er "brukbar" - det vil si at han på grunn av sitt store engasjement for VmL, på lik linje med alle som elsker VmL, vil kunne yte en innsats for å gjøre verket kjent - men i sin iver og pga sitt ønske om å kunne bidra, har han tidligere misforstått den meddelelse han har fått.

Johanne Agerskovs brev arter seg som en slags forsvarstale for henne selv og for hennes mann, Michael Agerskov. Det er tydelig at det har fremkommet, enten åpent eller som rykter, kritikk av hennes innsats eller mangel på sådan, for å medvirke til utbredelsen av VmL, noe hun på det kraftigste imøtegår. Hun forteller at hennes og hennes manns løfter kun dreide seg om å motta og utgi VmL, og at de aldri noensinne har blitt bedt om eller har påtatt seg å arbeide for utbredelsen av VmL etter at den vel var utgitt. Men, som hun forteller, så brukte både hun og hennes mann likevel det meste av sin fritid i mange år til å motta og besvare henvendelser fra både høy og lav, og ingen henvendelse ble avvist.

Men Johanne Agerskov skriver også at både hun og hennes mann led av svakt helbred, og når hun nå ikke lengre ser seg i stand til å besvare flere henvendelser, så skyldes det ikke vilje, men hennes dårlige helbred. Hun er meget plaget av sykdom, hva også hennes mann var de siste årene av sitt liv, frem til han døde i 1933. Hun forteller også at hun, selv om hun hadde vært frisk, likevel ikke kunne forventes å være til stede på årsmøtene i Selskabet, da hun aldri har kunnet oppholde seg i store forsamlinger, og hun ber også om forståelse for at et slikt møte ikke ville kunne bringe henne noen åndelig berikelse.

Men her bringer jeg de to åpne brev i sin helhet, slik at alle selv kan lese hva som ble opplest på årsmøtet i Selskabet. Originalbevene tilhører Det Kongelige Bibliotek.

16.09.06
Sverre Avnskog