I Søndagsutgaven av VG skriver Åshild Mathisen om KrFs forslag om en maksimal barnehagetid på 47,5 timer i uken at dette er så formyndersk at selv Ap har begynt å snakke om valgfrihet. Hva er det KrF har funnet på nå da, tenkte jeg, da jeg først skumleste artikkelen. Skal de tvinge oss til å hente barna våre mens vi ennå er på jobben nå da, og skape store problemer for oss på forhånd pressede småbarnsfamilier? Jeg foretok en rask utregning i hodet for å finne ut hvor mange timer man i fall forslaget ble vedtatt kunne ha sine barn i barnehagen, og til min store overraskelse ble svaret at man kan benytte de fleste barnehagers åpningstid fullt ut - levere kl. 7.30 og hente kl. 17, så for de aller fleste av oss vil altså alt kunne fortsette akkurat som før. Er det så veldig formyndersk da? Først da gikk det opp for meg at det må ligge noe mer bak denne utbasuneringen fra Åshild Mathisen som ganske syrlig kommentere at man ikke kan ”vedta gode familier”! Nei, man kan kanskje ikke vedta gode familier, men det er ærlig talt vanskelig å forstå hvorfor så mange taleføre kvinner i offentligheten så desperat synes de må kjempe mot lover som tar sikte på å beskytte barna? Mine to døtre trives kjempegodt i sin barnehage, og har helt sikkert godt av det pedagogiske tilbudet og muligheten til å leke med jevnaldrende, men det er helt opplagt for oss foreldre at dersom timene i barnehagen blir for mange, så blir barna så overstimulert av all aktiviteten, at de er helt utslitte når de kommer hjem, og resten av dagen kan lett bli en ganske lei tid med mye gråt og konflikter fordi de er så trøtte. Og det skal vel ærlig talt ikke så mye innlevelse til for å innse dette? Hvilke voksne blir ikke slitne dersom de blir tvunget til å arbeide 9,5 timer hver dag mot sin vilje? Er det virkelig så uhyrlig å ønske å beskytte barna og lovfeste en maksimumstid i barnehagen? Mathisen hevder at foreldrene gjør så godt de kan, og at vi må stole på at de valgene foreldrene gjør er til det beste for barna. Ja, mon det? Hvorfor har vi da et barnevern og hvorfor er barnehagene og skolene pålagt å melde fra om barn som blir utsatt for omsorgssvikt, dersom alt er i sin skjønneste orden på alle områder? Selvsagt er størstedelen av norske foreldre meget samvittighetsfulle og opptatt av sine barns ve og vel, men det er ikke overfor disse et slikt lovverk vil komme til anvendelse, men i de (kanskje) få tilfellene der barnehagetiden utnyttes langt ut over det som er forsvarlig overfor et barn. Man kan sikkert finne barnehagepersonale som hevder at dette aldri skjer, men jeg tror ikke man skal lete lenge for å finne dem som kan fortelle at de opplever tilfeller der enkelte barn alltid blir hentet sist, og alltid er alene igjen når alle de andre har gått hjem. Tenker ikke Åshild Mathisen på dem? Hun mener det kun er en skrivebordsteori når KrF tror at det vil være til det beste for barna med en maksimumstid, men den viktigste forutsetningen for å styrke forholdet mellom foreldre og barn må vel være at de faktisk tilbringer tid sammen hjemme? ”Mathisen” skyver de samvittighetsfulle foreldrene foran seg i sin motstand mot å lovregulere lengden på barnehagetiden, men mon tro om ikke det er slik at disse foreldrene overhode ikke vil bli berørt av forslaget? Er det ikke heller alle ”Tårnfrid’ene”, som setter sin egen karriere foran sine barns velbefinnende, som kan komme til å måtte prioritere annerledes? Er ikke det en mer nærliggende forklaring på Mathisens nærmest angstbiterske overreaksjon på et temmelig ”ufarlig” forslag til våre barns beste?