Rasmus Malling-Hansen - den danske oppfinnerpresten

Biografi - kortversjon - skrevet av Sverre Avnskog

Når man gransker gamle skildringer av Rasmus Malling-Hansen, skrevet av hans samtidige, slår det en hvilket dypt inntrykk han må ha gjort på dem som opplevde ham i levende live. Han beskrives som en offiser-skikkelse med en kunstners utstråling – og som en lysseer som kun kan tegnes ved hjelp av de mest ildfulle farger – for å referere noen av hans samtidiges karakteristikker. Ved hans brå død i 1890 – kun 55 år gammel, var mannen som kom fra enkle kår på den danske landsbygden blitt en internasjonal kjent skikkelse, som hadde satt Danmark på kartet, han var en venn av kongen, hadde holdt foredrag på internasjonale legekongresser, internordiske lærermøter, og hadde solgt patenter i land i hele Europa. Og han var en høyt elsket faderskikkelse for mange av samfunnets ”utstøtte”. Han viet sin yrkeskarriere til å kjempe de svakestes sak, de døvstumme barna, som verken kunne høre eller tale, og i alt han foretok seg, var han en nytenker og en fremsynt reformator, for hvem intet var for lite eller ubetydelig til å kunne være verdt en nærmere undersøkelse. Hans arbeid med de døvstumme dannet også det grunnlag som hans oppfinnelser og vitenskapelige forskning hvilte på. Idéen til hans mest kjente oppfinnelse – skrivekuglen, kom fra hans observasjon av tegnspråkets hurtighet i forhold til håndskriften, og hans banebrytende oppdagelser av barns vekst i sykluser ble til gjennom hans omsorg for de døvstumme barnas velferd, og undersøkelser av om deres vekst var tilfredsstillende.

Barndom og unge år.

Rasmus Malling-Hansen ble født i Hunseby, Maribo på Lolland i 1835. Hans mor, Juliane Matzen, var datter av forpakteren på Knuthenborg, men hun vokste opp hos lærer og kirkesanger Rasmus Malling og hans familie. Rasmus Malling ble også fosterfar for Julianes barn, da hennes mann, far til hennes tre sønner, læreren Johan Frederik Hansen, døde av tyfus allerede etter 5 års ekteskap. Juliane Hansen flyttet ved hans død tilbake til sin fosterfar, som tok farsansvar for Hans Rasmus(4 år), Thomas Jørgen(2 år) og Johan Frederik(1 år).

Juliane blir omtalt som en meget klok og forstandig kvinne, og Rasmus Malling, som stammet fra Porsgrunn i Norge, var en beleven mann som var vant til å omgås baroner og grever, og oppveksten hos disse to, bidro til å gi Rasmus en selvtillit og evne til å hevde sine meninger på en selvfølgelig måte. Og han var en dyktig gutt, som ble lagt merke til for sine mange talenter, særlig i matematikk og i tegning, og hans hjertegode natur gjorde at han ble elsket av alle som møtte ham.

Utdanning ved Jonstrup og det teologiske fakultet.

Allerede da han leste til konfirmasjonen som ung mann, skal Rasmus ha bestemt seg for at han en dag ville bli prest, men utsiktene til å få seg en høyere utdanning var ikke lyse, så han ble satt i malerlære, og det sies at han aldri glemte sine gamle kunster. Da en maler en gang langt senere hadde utført et dårlig malerarbeid på en dør på Døveinstituttet, påpekte Malling-Hansen dette, og maleren spurte om han kanskje kunne gjøre det bedre selv. Og Malling-Hansen tok ham på ordet, og malte selv døren til sin fulle tilfredshet.

Men ryktene om den talentfulle gutten nådde også på en eller annen måte Lensgreven på Knuthenborg, og ved hjelp av hans økonomiske støtte, kunne Rasmus begynne på lærerseminariet på Jonstrup, som han ble uteksaminert fra i 1854, etter kun 2 års studier, med meget gode karakterer. Han arbeidet en tid som privatlærer hos Lensgreven og hos sin konfirmasjonsprest, og også som assistentlærer på Maglemer skole, før han i 1858 påbegynte sine teologistudier – fortsatt med Lensgrevens som økonomisk velgjører. Men det varte ikke lenge – i 1859 påbegynte Malling-Hansen sin livsgjerning ved Det kongelige Døvstummeinstitutt i København, og her fikk han utfolde sin rike personlighet og utnyttet sine mange talenter til gagns. Avbrutt av noen år som forstander ved Døvstummeinstituttet i Slesvig, og noe tid til teologistudiene, vendte Malling-Hansen tilbake til Døvstummeinstituttet i København som ferdig utdannet teolog i 1865, og overtok stillingen som forstander etter han som samme år ble hans svigerfar, Søren Johan Heiberg.

Ektemann og omsorgsfull familiefar.

Som ung mann skal Malling-Hansen ha møtt en kvinne som gjorde et varig inntrykk på ham, Anna Steenstrup, datter av byfogden i Frederiksberg. Men med den tids store sosiale skiller, var det utenkelig at det kunne bli noe mellom den unge gutten av folket, og Anna, som kom fra det øvre sosiale skikt i København. Malling-Hansen ble i stedet forlovet og senere gift med Cathrine Georgia Heiberg, og allerede året etter bryllupet fikk de den første av i alt syv døtre – Juliane(1866). Og så kom i rask rekkefølge: Engelke(1868), Emma(1869), Zarah(1870), Johanne(1873), Karen(1874) og Marie(1875). Malling-Hansen var en meget kjærlig og omsorgsfull far, som fulgte sine døtres ve og vel på nært hold, og i de mange bevarte brevene fra denne perioden, tegner det seg bildet av en familie med nære og varme bånd – Malling-Hansen glemte aldri sin mor og sine to brødre, men beholdt et nært forhold til dem gjennom hele sitt liv.

Malling-Hansen unnslapp dog ikke tragedier i sitt liv – i 1876 mistet han sin elskede Cäthe i barsel, da hun skulle føde ytterligere to pikebarn, og det må ha vært et meget hardt slag for Malling-Hansens følsomme sinn. Hvem som hjalp ham med de 7 døtrene gjennom disse tunge årene, vet vi ikke, men han treffer igjen sin ungdoms elskede etter få år, og hun hadde aldri kunnet glemme sin kjære Rasmus, og var fortsatt ugift – og i 1880 giftet de seg, og Anna ble en kjærlig stemor for de 7 pikene.

Fremsynt pedagogisk reformator.

Som forstander ved Døvstummeinstituttet satte Malling-Hansen raskt i gang en rekke tiltak for å bedre vilkårene for de døvstumme barna. Sykeligheten ved Instituttet var stor, og også dødeligheten. I Instituttets første periode, fra 1839-1857 døde hele 31% av barna i løpet av sitt opphold der, først og fremst av lungesykdommer. Dette var på et meget tidlig stadium i det danske utdanningssystemet, og forståelsen for barns behov for å leke og hvile var lite utviklet. De måtte stå opp allerede kl 5 om morgenen, og i tillegg til undervisningen, måtte de også arbeide i Instituttets verksteder hver dag til lngt utpå kvelden. Malling-Hansen fikk utvidet og forbedret utearealet, sørget for at elevene fikk arbeide regelmessig ute i hagen, og sørget for at de fikk mer fritid. Han forsto også at skolens meget begrensede areal hadde stor betydning for smittespredningen, og tok i bruk alle skolens rom til undervisningslokaler. Han fikk utarbeidet planer om å få satt opp en ekstra bygning, og også få innlagt strøm, men dette ble dessverre ikke bifalt av myndighetene.

Malling-Hansen reiste i 1868 ut på en studiereise i Europa, for å studere undervisningen av de døvstumme i forskjellige land. Han ble influert av nye strømninger fra Tyskland, og ville prøve ut nye undervisningsmetoder også i Danmark. De døvstumme var en meget sammesatt og uensartet gruppe, alt fra hva vi i dag ville kalle psykisk utviklingshemmede, som verken kunne høre eller tale, til fullstendig åndsfriske elever som både hadde en begrenset hørsel og evnen til å tale. Alle fikk den samme undervisning, etter tegnspråkmetoden. Malling-Hansen forsto tidlig at det ville være mye mer hensiktsmessig om elevene ble oppdelt etter deres grad av hørsel, og ble gitt undervisning bedre tilpasset deres evner. Han var således en pådriver for at de døvstumme ble oppdelt i tre grupper, de egentlig døvstumme – de som verken kunne høre eller tale, de uegentlige døvstumme – de som hadde en viss hørsels- og taleevne, og til slutt de åndssløve døvstumme, de som i tillegg var psykisk utviklingshemmede. I samarbeid med de Kellerske Anstalter fremkom i 1867 et forslag om å dele disse gruppene mellom de to skolene, og det ble bestemt at de egentlig døvstumme skulle undervises ved Døvstummeinstituttet etter tegnspråkmetoden, og De Kellerske Anstalter skulle undervise de uegentlige døvstumme etter talemetoden(leppeavlesning), i tillegg til de åndssløve døvstumme, som fortsatt skulle undervises etter tegnspråkmetoden.

Dette tiltaket var det første i Norden i retning å gi de døvstumme elevene en undervisning tilpasset deres evner, og gjorde Danmark til et foregangsland på dette området, etter initiativ fra Rasmus Malling-Hansen. Han fikk en sentral plass i det nordiske døvstummemiljøet, og var bl a møteleder for døvstummeseksjonen ved det store nordiske møtet for ”abnorme-skolene” i Stockholm i 1876, han ble i stor utstrekning benyttet av myndighetene i offentlige kommisjoner, og i 1890 holdt han et stort foredrag om utviklingen av døvstummeundervisningen i Danmark for pedagoger fra hele Norden.

Malling-Hansen ønsket også at en del av de egentlig døvstumme skulle få undervisning etter talemetoden, da han så klart at en del av elevene ville profitere på denne metoden, og dette sammen med det stadig økende behov for areal, da elevgruppen ble stadig større, gjorde at han i 1879 fremkom med et forslag om å opprette et nytt statlig Døvstummeinstitutt, og han foreslo at et slikt institutt burde ligge i en provinsby på Jylland. Myndighetene gikk inn for hans forslag, og i 1880 ble Døvstummeinstituttet i Fredericia opprettet. Siste gangen myndighetene gjorde seg nytte av Malling-Hansens store kompetanse, var som leder av en offentlig kommisjon som ble nedsatt i 1888 med det mandat å utrede den fremtidige organiseringen av døvstummeundervisningen i Danmark, og Malling-Hansen førte kommisjonens forslag i pennen. Det ble behandlet av politikerne i 1890, og stort sett alle kommisjonens forslag ble realisert, selv om det først skjedde etter Malling-Hansens død. Det ble vedtatt å opprette ennå en døvstummeskole i Nyborg, staten overtok de private døvstummeskolene etter Johan Keller, og alle de døvstumme ble nå først innkalt til et år på forskole i Fredericia. Der ble deres lærnings- og hørselsevner kartlagt, slik at de året etter fortsatte sin opplæring ved det døvstummeinstituttet der metode og undervisning best samsvarte med deres evner. Med det hadde Malling-Hansens visjoner blitt oppfylt – takket være hans initiativer var det funnet en løsning som tilfredsstilte behovet for tilpasset undervisning etter de mest moderne pedagogiske metoder, de døvstumme elevene levde under meget tilfredsstillende livsvilkår, og det økende plassbehovet var tilgodesett på en tilfredsstillende måte. I Malling-Hansens senere perioder som forstander, hadde dødeligheten ved Instituttet sunket radikalt, og var nå lavere enn for tilsvarende grupper av hørende barn. Ved Malling-Hansens død i 1890, viste de døvstumme sin takknemlighet ved å møte opp i hundretall ved hans begravelse. De hadde mistet en sann venn og en omsorgsfull farsfigur og beskytter!

Oppfinner av skrivekuglen.

Parallelt med sitt arbeid som forstander, syslet Malling-Hansen også med tanken om å lage en hurtigskrivemaskin. Muligens ville han hjelpe de døvstumme til å kunne uttrykke seg skriftlig, men vi vet i alle fall at det var den hurtighet man kan uttrykke seg på ved hjelp av tegnspråkmetoden som satte ham på sporet av idéen til sin skrivemaskin. Ved håndtegn kunne man ”tale” 12 tegn i sekundet, mens man kun klarte å skrive 4 tegn i sekundet ved hjelp av penn og papir. Denne håndens hurtighet ville så Malling-Hansen utnytte til å konstruere en hurtigskrivemaskin, og fra Johanne Agerskovs bok ”Hvem var Skrivekuglens Oppfinner” vet vi at Malling-Hansen i 1865 drev eksperimenter med en halvkule av porselen hvor han tegnet inn bokstavene, og med sin svoger som tidtager, prøvde han ut hvordan bokstavene burde plasseres på halvkuglen for å kunne oppnå den raskeste skrivehastigheten. Han endte opp med å plassere de mest høyfrekvente bokstavene slik at de ble trykket ned av de raskeste fingrene, og plasserte også vokalene til venstre og konsonantene til høyre, slik at skriveren i størst mulig grad brukte en finger fra venstre og høyre hånd annen hver gang. Alt dette gjorde at man på skrivekuglen kunne oppnå en meget rask skrivehastighet, og 800 tegn i minuttet var fullt oppnåelig for en trenet ”kugleskriver”. På den første modellen, som Malling-Hansen fikk patent på i 1870, ble papiret festet på en sylinder inne i en trekasse, og sylinderen beveget seg ved hjelp av et elektrisk batteri.

Med sin skrivekugle reiste Malling-Hansen rundt på forskjellige utstillinger i Europa. Han mottok førsteprismedalje ved industriutstillingen i København i 1872, ved verdens-utstillingene i Wien i 1873, Philadelphia i 1876 og Paris i 1878 og ved den store kunst- og industriutstillingen i København i 1888. Han gjorde også en viss kommersiell suksess, og solgte patenter både i England, Tyskland, Østerrike og USA. Han arbeidet også kontinuerlig for å forbedre skrivekuglen, og i 1871, ble sylinderen erstattet med en vogn, som beveget seg under kuglen. I 1875 kom så den første modellen av den velkjente høye typen, hvor batteriet var byttet ut med en mekanisk løsning på flytningen av papiret. Takket være et samarbeid med dyktige mekanikere, og Malling-Hansens unike evne til å finne tekniske og mekaniske løsninger, var skriveluglen blitt en realitet, basert på millimeter-presisjon og industridesign av ypperste klasse. De første modellene av skrivekuglen var meget dyre - den første utgaven fra 1870 kostet hele 1200 kroner, en anselig sum i de dager. Prisen gikk dog stadig nedover utover 1870- og 80-tallet, og den siste modellen fra 1888, som da hadde fått både fargebånd og papirvalse, kostet kun 150 kroner, og skrivekuglen var faktisk billigere enn de skrivemaksinene den ble utkonkurrert av. Remington-maskinen hadde ikke skrivekuglens skrivehastighet, da den var utstyrt med leddede armer fra tast til bokstav, og tastaturet var det nå så velkjente qwerty-tastaturet, som ble designet for å forhindre at armene viklet seg inn i hverandre. Likevel var det denne maskinen som ble markedsledende, og da Malling-Hansen døde i 1890, ble hans ordre på produksjon av 100 skrivekugler kansellert, og ingen flere skrivekugler ble laget.

I vår tid er skrivekuglen igjen kommet til heder og verdighet. Den er et meget ettertraktet samlerobjekt, og særlig i Tyskland er skrivekuglen omfattet med en betydelig interesse. En pris på ca 200 000,- kroner er vanlig, selv om det sies at en person høyt oppe i Microsoft-konsernet har kjøpt en skrivekugle for ikke mindre enn 1 million kroner. Men i Danmark, er merkelig nok interessen ikke særlig stor, og av Teknisk museums 9 skrivekugler, er kun 1 utstilt.

Malling-Hansen utviklet også en kopieringsmetode, som han kalte xerografi, og ved hjelp av blått svertepapir og papirvalser, kunne han i løpet av få minutter produsere opptil 100 kopier. Så vidt vi vet, var det Malling-Hansen som oppdaget at den blå fargens unike kvalitet i fremstillingen av kopier. Og han utvilket også et apparat for ekstrem hurtigskrivning beregnet til bruk i forsamlinger som en erstatning for stenografi. I følge Malling-Hansen kunne man skrive opptil 1200 tegn i minuttet på denne maskinen som ble kalt takygrafen, og den hadde det samme halvkuleformede tastaturet som skrivekuglen. Ingen takygrafer er bevart, dessverre, men man vet at den har vært bygget fordi det eksisterer fotografier av en patentmodell.

Naturvitenskapelig forsker.

Malling-Hansen slo seg ikke til ro med sin oppfinnelse av verdens første kommersielt produserte skrivemaskin. I forbindelse med sin oppfølging av de døvstumme elevens helsetilstand, ville han undersøke deres vekst og vektøkning, og satte i gang en storstilt, vitenskapelig anlagt undersøkelse. Malling-Hansen ville med sin sedvanlige grundighet veie elevene flere ganger hver dag, og fikk laget store vekter, der han kunne veie elevene gruppevis, slik at det gikk hurtig for seg. Takket være disse veiningene og målingene gjorde han noen banebrytende oppdagelser vedrørende barns vekst. Til da hadde man antatt at barn vokste jevnt og trutt gjennom hele året, men Malling-Hansen oppdaget at barn vokste i sykluser, uavhengig av føde og årstid, men styrt av en eller annen ukjent faktor. Malling-hansen mente denne ukjente faktor måtte være å finne i variasjoner i solens stråler, og han fikk satt i gang storstilte målinger flere steder i verden, hvor resultatene ble rapportert til ham, og overalt fremkom den samme variasjonen, både hos mennesker og i naturen for øvrig. Han holdt et foredrag på en stor internasjonal legekongress i København i 1884, og utga i 1886 en bok om sin forskning og sine funn. Boken ble også oversatt til tysk. Også på dette området var Malling-Hansen en pioner, og hans forskning var banebrytende. Takket være sin velutviklede forskersinn og sin sans for å se betydninger i selv det minste, gjorde Malling-Hansen unike oppdagelser av sammenhenger som ingen hadde sett før ham.

Men i 1890 var det så slutt. Malling-Hansen hadde lenge lidd av angina og forkalkninger, og et alvorlig hjerteslag gjorde slutt på hans liv da han var på veg hjem fra frimurerlosjen en mørk høstkveld. Han falt om på gaten, og var død i samme øyeblikk. Men han rakk å sette sitt personlige merke etter seg på så mange områder. Han var i sannhet en lysseer – en mann som ikke slo seg til ro med det som var, men som hadde en ubøyelig vilje til å oppdage, til å tenke nytt, til å videreutvikle og til å oppfinne. Hans omsorg for de aller minste i samfunnet var unik og dyptfølt, og han reformerte den danske undervisningen av de døvstumme. Han oppfant skrivekuglen, som stadig fascinerer dem med sans for unik industridesign, og han gjorde banebrytende og internasjonalt anerkjente oppdagelser vedrørende barns vekst i sykluser. Likevel er han så godt som ukjent i Danmark i dag. Og man kan saktens spørre seg om hva grunnen til det kan være. Hvorfor har man i Danmark ikke vært flinkere til å ta vare på minnet etter en så unik personlighet som Rasmus Malling-Hansen? Det er det ikke lett å finne svaret på, men forhåpentligvis vil et målbevisst arbeide med å forske i hans arbeid, og presentere resultatene i så mange media som mulig kunne vekke de rette instanser. I så måte håper undertegnede å kunne bidra gjennom å offentliggjøre resultatene av lang tids studier av Malling-Hansens liv.

Se også www.malling-hansen.org, websiden til ”The International Rasmus Malling-Hansen Society”.

Vandrer mot Lyset!

Øverst: Lærere og barn ved Det Kongelige Døvstummeinstitutt i København, fotografert i 1881. Malling-Hansen står som nummer 4 fra høye i bakerste rekke. Foto: Døvehistorisk Selskab. Under: To ulike modeller av skrivekuglen, begge bygget første gang i 1871. Copyright: Privat