Det har nettopp vært påske, og i kirker rundt om i hele verden har millioner av troende vært samlet for å minnes Jesus, dette kjærligste av alle kjærlige mennesker. Rett før påske, bidro også Mel Gibsons blodige og kontroversielle film om Jesu’ lidelseshistorie til fornyet søkelys på Jesusskikkelsen. Og omtrent samtidig fikk vi her i Norge servert en undersøkelse som viste at det for første gang er flere mennesker som regner seg som ikke-kristne her i landet, enn som kristne. I den forbindelse uttalte sognepresten i Vålerenga kirke, Einar Gelius, til nyhetene på TV at, ”det virker som kirken i dag kommer med svar på spørsmål som ingen lenger stiller”.

Jeg må dessverre si meg enig med Einar Gelius i hans hjertesukk. På mange måter virker det på meg som befolkningen i vårt land åndelig sett har gått en lang vei videre de siste tiårene, men at kirken ikke makter å holde følge med det folket den egentlig skulle lede. Kirken stille på mange måter ingen vesensforskjellige spørsmål i dag enn den har gjort de siste hundreårene, og opplever at stadig færre interesserer seg for dens forkynnelse. Hva kan kirken gjøre for igjen å vekke folks interesse og nysgjerrighet til live? Jeg tror mye av forklaringen på den sviktende interessen, er at kirken av mange oppleves som utilnærmelig, lukket og dogmatisk, og lite preget av nysgjerrighet, åpenhet, og refleksjon. Som lærer i barneskolen merker jeg spesielt godt at elever som har evnen til å resonnere selvstendig stiller seg helt uforstående til troen på at Jesus skal ha dødd for deres synder. ”Jammen lærer, er det ikke fryktelig urettferdig at Jesus ble straffet for noe han ikke hadde gjort?” Og ja, hvis vi skreller av all religiøs staffasje og ser på selve logikken i at Jesus ble korsfestet for at vi andre skal gå fri, så er det ikke så vakkert det vi sitter igjen med. Dersom ”Gud” lot sin sønn føde til jorden med vitende og vilje og med overlegg for at han skulle bli drept, da må jo ”Gud”, etter vår rettsoppfatning, være en morder? Og ”Jesus”, som skulle være født til jorden i den hensikt å bli drept, har jo da begått en form for selvmord? For ikke å snakke om dem som ble trukket inn i dette konspiratoriske spillet, de som utførte selve drapshandlingen etter ”Guds” vilje, har ikke ”Gud” med sin plan også gjort dem til mordere? Jeg er ingen teolog, jeg prøver bare å gjøre kirkens troslære på dette så vesentlige punkt til gjenstand for helt gjengse logiske vurderinger. Jeg har også studert det nye testamentet, og jeg finner det bildet som tegnes av Jesus, mye mer flertydig og motsetningsfylt enn det kirken gir inntrykk av i sin forkynnelse.

Som kilde for å forstå Jesus, har for øvrig Bibelen en høyst usikker troverdighet. For det første ble ingenting nedskrevet mens Jesus levde. Etter hans død vandret historiene om Jesus fra munn til munn i flere årtier. Vi kan derfor ikke feste særlig stor lit til sannhetsgehalten i det overleverte. Alle som steller med vitneforklaringer vet meget godt at selv vitner som har observert nøyaktig samme begivenhet med egne øyne, ofte gir svært motsetningsfylte vitnebeskrivelser. Dessuten, da evangeliene ble samlet, og det skulle velges ut hva som skulle tas med og ikke tas med i det endelige skrift, ble det foretatt redigeringer, strykninger og tilføyelser for at evangeliene skulle bringes bedre i samsvar med hverandre. Til tross for dette arbeidet, trer det altså ikke fram noe entydig og klart bilde av Jesus og hensikten med hans misjon blant menneskene. Dersom Jesus selv var klar over at han var sendt til jorden med den hovedhensikt å bli drept, burde vi ikke da kunne regne med å finne klare Jesu-utsagn som bekrefter dette? Men hva sier Jesus? Han sier blant annet i Matteus 8, 13: ”Gå bort og lær hva som ligger i ordene; ’Det er barmhjertighet jeg har glede av, ikke offer’”. Og i Markus 12, 32-34 samtaler Jesus med en skriftlærd som sier: ”Å elske ham(Gud) av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft, og å elske sin neste som seg selv - det er mer enn alle brennoffer og slaktoffer”. Og Jesus bekrefter riktigheten av hans utsagn ved å si: ”Du er ikke langt borte fra Guds rike”. Kan dette være ordene til en mann som ikke lenge etter skulle bli det største ”slaktoffer” noensinne? Etter min mening står disse Jesu-ord i et åpenbart motsetningsforhold til idéen om Jesus som ”soningsoffer”. Flere Jesu-ord fra det nye testamentet viser med tydelighet hvor Jesus selv plasserte ansvaret for sin død på korset. I Johannes 8,37 sier for eksempel Jesus at ”… dere vil drepe meg, for mine ord finner ikke inngang hos dere”. Ingenting her altså om at Gud vil gi ham døden. Nei, det synes ganske tydelig at Jesus forsto at det var menneskene som ville gi ham døden på korset, fordi de ikke maktet å motta hans budskap om den kjærlige og barmhjertige Gud! Det er mange utsagn i Bibelen hvor Jesus gir til kjenne meninger som viser at han ikke anser at Gud trenger noen offerdød for at vi mennesker skal frikjøpes fra våre synder. Fra Jesu lyder det således klart og enkelt i disse vakre og entydige ord til oss: ” Tilgi, så vil Gud tilgi”. (Markus 11, 25-26) På Jesu’ tid, var enhver religionsutøvelse regulert av et omfattende og svært detaljert regelverk under streng kontroll av et mektig presteskap. ”Gud” var en vredens, straffens og hevnens ”Gud”, som stadig måtte blidgjøres gjennom blodige slaktoffer og brenning av dyreblod. I dette samfunnet stod så Jesus fram med sitt enkle og klare budskap om en kjærlighetens, barmhjertighetens og tilgivelsens Gud! En Gud som er tilgjengelig for alle, når som helst og hvor som helst, for fattig og rik – selv den ”usleste” synder kan gjennom en bønn fra hjertet finne fred med Gud. Jesus var en lederskikkelse, en reformator og religionsstifter, men hans samtid maktet dessverre ikke å motta hans enkle kjærlighetslære. Kun få elsket ham mens han levde, han fikk folket mot seg, presteskapet så sine stillinger truet og romerne betraktet ham som en opprører. Som takk for hans kjærlige og oppofrene gjerning på jorden, ga menneskene Jesus døden på korset!