Påskeaften brakte VG en kronikk av seniorprofessor ved Det teologiske fakultet, Notto R. Thelle, med tittelen ”Hvorfor døde Jesus på et kors?” Jeg synes Thelle fortjener honnør for å ha forlatt den dogmatiske troen på at Jesus døde som et offerlam for å sone menneskenes synder, men etter min mening går han ikke langt nok i å frigjøre seg fra spekulasjonene om at Gud medvirket til det grusomme drapet på Jesus fra Nazareth.

Det har ofte forundret meg at de kristne så gjerne avbilder sitt store forbilde og sin frelser i hans mest fornedrede øyeblikk. Jesus fra Nazareth ble offer for en av verdenshistoriens mest grusomme og pinefulle avrettingsmetoder; korsfesting. Det regnes som kanskje den mest smertefulle måten et menneske kan bli henrettet på, og som Notto Thelle påpeker, ble det forståelig nok regnet som særdeles nedverdigende og ydmykende å henge der naken, foraktet og hånet og fratatt all sin menneskelige verdighet.

En tid etter korsfestelsen, da noen av hans tilhengere søkte å utgrunne meningen med hans død, synes tanken å ha oppstått at Jesus må ha vært et offerlam for å forsone menneskene med sin Gud, som ikke lengre kunne utholde menneskenes synd. Derfor ofret Jesus seg selv, og Gud ofret sin eneste ”sønn” for at han skulle ta på seg menneskenes synd. Det de glemte å ta med i betraktning, var at denne utlegningen gjorde Gud til en morder, og Jesus til en selvmorder. Og mange mener å se den skriflærde Paulus’ ”rabbinske” tankegang i denne temmelig oppkonstruerte utlegningen av Jesu død. I Jødenes øyne var Jahve en vredens og hevnens Gud, og dyreofringer var svært utbredt for å blidgjøre ham. Ikke så rart, kanskje, at den nyomvendte Paulus, som aldri selv møtte Jesus, ikke klarte å frigjøre seg fra disse ortodokse tankene i sin tidligere tro.

Notto Thelle synes altså å avvise denne groteske, ja, jeg vil neste si gudsbespottelige utlegningen av Jesu død, men selv ikke Thelle klarer å fri seg fra at Gud likevel på en eller annen måte medvirket til at Jesu død ble korsets død. Han nevner ”korsets gåte” i sin kronikk, og mer enn antyder at det var en guddommelig mening bak Jesu død på korset. Thelle sier det ikke like ut, men mener han virkelig at det var et ønske fra Guds side at Jesus skulle drepes og at det akkurat skulle skje ved korsfesting? Jesus ble jo først dømt i det jødiske rådet, og hans dødsmåte kunne kanskje like godt ha blitt steining? Hvordan skulle de kristne da ha avbildet Jesus? Begravet i en haug med steiner, som nettopp var blitt anvendt til å myrde ham? Og kanskje var det da steinene og ikke korset som var blitt hellige symboler for de kristne? Nei, la oss snarest fastslå en gang for alle: Det var overhode intet symbolsk i korsfesting som henrettelsesmetode! Det var kun en grusom og pinefull måte å drepe folk på! La oss heller fokusere på Jesu revolusjonerende kjærlighetslære og på den allkjærlige Gud han åpenbarte for oss enn å forville oss inn i uendelige spekulasjoner omkring hans død! Den ”levende” Jesus har så uendelig mye mer å si oss!

Jeg fikk et svar på debattinnlegget mitt, og skrev ennå et innlegg som svar på dette, men det fikk jeg dessverre ikke inn i VG. Her følger det:

Onsdag 4. mai svarer stipendiat ved HL-senteret, Ragnhild Hauglid Henden, på mitt tidligere debattinnlegg, der jeg hevdet at det ikke var noe symbolsk ved drapet på Jesus fra Nazaret, men at det kun var et grusomt mord – et justismord må vi vel kalle det, all den tid Jesus var fullkomment uskyldig. Ragnhild Hauglid Henden er uenig i dette, og hun presenterer den tradisjonelle kirkelige oppfatningen av korsfestelsen, forsoningslæren, som at Jesus døde som ”en syndebukk og et offerlam” for å sone våre synder, og ved å stå opp igjen fra de døde, seiret han over døden.         

Menneskeheten utvikler seg stadig, når nye erkjennelser og ny innsikt, og gamle forestillinger må tåle at man setter nåtidens lys på dem og etterprøver innholdet i dem. Forsoningslæren er bortimot 2000 år gammel, og har inntil nå vært kirkens offisielle syn. I den ortodokse jødedommen var ofring av dyr en del av deres religiøse liv, og før det igjen ofret også mange kulturer mennesker. Men for et nåtidsmenneske virker det mest opprørende når det hevdes at det kjærligste av alle kjærlige mennesker, som aldri gjorde noen andre noe vondt og som alltid sto på de svakes side, skulle bli utsatt for et brutalt mord fordi ”Gud” trengte å bruke dette drapet for å forsones med menneskene og for å vise at Jesus kunne gjenoppstå. Kunne ikke ”Gud” heller vente til Jesus døde av seg selv, for så å la ham vise seg for disiplene i sitt åndelegeme? Jesus er for øvrig ikke den eneste som har vist seg for mennesker i en slik skikkelse – bibelen forteller om flere tilfeller.

Forsoningslæren gir ikke mening til et moderne tenkende menneske, og i norsk skole er det forbudt ved lov å straffe noen for noe de ikke har gjort. Barn som hører historien om den uskyldige Jesus reagerer ofte med å utbryte at det var fryktelig urettferdig at Jesus ble drept. Og hvem ønsker egentlig syndebukker? I vår tid vil vi heller at den som er skyldig skal straffes og ikke en som alle urettferdig legger skylden på.

Etter min mening hviler forsoningslæren som en forbannelse over kristendommen og forhindrer at den vanlige mann og kvinne føler seg hjemme i kirken. Den fører dessuten til en form for ansvarsfraskrivelse der den enkelte ikke trenger å ta ansvar for sine handlinger fordi Jesus for alltid har sonet våre synder.

Som Notto Thelle skrev i den kronikken jeg i utgangspunktet reagerte på, så er skriften høyst uklar på dette området. Jeg vil gå så langt som til å hevde at den er direkte selvmotsigende. For hva sier ikke Jesus i Matteus 8, 13: ”Gå bort og lær hva som ligger i ordene; ’Det er barmhjertighet jeg har glede av, ikke offer’”. Og i Markus 12, 32-34 samtaler Jesus med en skriftlærd som sier: ”Å elske ham(Gud) av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft, og å elske sin neste som seg selv - det er mer enn alle brennoffer og slaktoffer”. Og Jesus bekrefter riktigheten av hans utsagn ved å si: ”Du er ikke langt borte fra Guds rike”.

I disse to sitatene uttrykker Jesus helt utvetydig at det ikke er syndebukker eller offerlam Gud trenger eller ønsker, men det er kjærlighet og barmhjertighet! Og gjennom sitt eget liv, et liv i selvoppofrelse og i kjærlighet med alle de lidende og trengende var Jesus det fremste eksempelet på et menneske som levde etter Guds bud! Verden og menneskene kan ikke frelses av et drap, verden kan kun frelses av kjærlighet og medmenneskelighet! Det var det Jesus ønsket å lære oss!

04.05.2011

Sverre Avnskog