Nogle psykiske Oplevelser OG DERES RESULTATER

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Sverre Avnskog
I denne artikkelen vil jeg referere den meget spennende historien om hvordan Johanne og Michael Agerskov ble ledet inn på det arbeidet som skulle bli deres livsverk, mottagelsen og utgivelsen av det store verket, Vandrer mod Lyset! Hele historien fortelles relativt detaljert i Michael Agerskovs bok, "Nogle psykiske Oplevelser", som ble utgitt i København i 1922. På mange måter kan man kalle denne boken for VmLs biografi, og det faktum at Michael Agerskov utga den, hvor han forteller om mange personlige opplevelser han og hans kone hadde helt fra de var helt unge, og fram til VmL ble utgitt, bekrefter at Agerskov'ene selv mente at disse personlige opplevelsene hadde almen, offentlig interesse. Enkelte tilhengere av VmL hevder det synspunkt at Johanne og Michael Agerskovs personlige liv er Vandrer mod lyset! totalt uvedkommende og ikke burde omtales, men det mente de tydeligvis ikke selv - ellers ville de selvfølgelig ikke ha utgitt "Nogle psykiske Oplevelser". I innledningen skrive Michael Agerskov, at det fra ulike hold hadde kommet oppfordringer til ham og hans kone om å skreve ned opplevelsene som ledet fram til VmL, men han skriver også at han selvfølgelig ikke kan fortelle alt. Jeg har i lang tid hatt som mål å kunne illustrere alle hendelsene som omtales i boken, med fotografier av de omtalte personer, og i og med mitt siste besøk til etterkommere i Agerskov-familien høsten 2006, kan jeg nå presentere med foto, alle dem som var involvert i de hendelsene som ledet frem til Vandrer mod lysets utgivelse i København i 1920! I det følgende vil jeg for letthets skyld bruke forkortelsen NPO om "Nogle psykiske Oplevelser".

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Her er seansekretsen som arbeidet sammen flere flere år, og som i følge NPO var ført sammen av Gud. Fra venstre: Juliane og Maximillian Danckert. I midten: Anna og Karl Lindahl fotografert i 1931. Til høyre: Johanne og Michael Agerskov, fotografert før de giftet seg i 1899. Foto 1 og 3: Det Kongelige Bibliotek. Foto 2: Privat.

Michael Agerskov innleder NPO med å gå tilbake til noen meget spesielle hendelser fra hans og Johannes barndom. De hadde som helt unge noen opplevelser, som de ikke dengang var i stand til å forstå, men som sett i lys av deres senere erfaring kan forklares på en fullkommen logisk måte.

Agerskov forteller at hans kone som liten led av søvnløshet, og at hun hadde den vane å legge sitt hode helt inntil sengekanten, og dette resulterte i at hun fikk dype avtrykk i pannen. Dette var etter at hennes mor, Cathrine Heiberg var død, og hun og hennes seks søstre hadde en pleiemor, som skjente på Johanne for hennes uvane, og plasserte henne midt i sengen med streng beskjed om å ikke flytte seg ut til kanten. En natt, mens hun lå våken i sin vante stilling, opplevde Johanne at noen plustelig kløp henne hardt i nesen, og hun ropte høyt til vedkommende om å la være. Hun var sikker på at det var en av de to yngre søstrene, Karen eller Marie, som hun delte rom med, som hadde kløpet henne, men de lå langt unna og sov, og de kunne umulig ha rukket tilbake til sine senger, og andre var det ikke i rommet. Johanne forsto selvsagt ikke hva som kunne ha skjedd, men husket ofte episoden siden. Og forklaringen må ha vært at en ånd med evnen til å materialisere sin hånd, og til å ta et ordentlig "nesetak", må ha gjort henne dette pek.

Johanne Agerskov(f. 1873), i midten bak, sammen med sine to yngre søsken, Karen(f. 1874) til venstre, og Marie(f. 1875) til høyre. Foto: Privat
Michael Agerskov(f. 1870) sammen med sine tre søsken. Fra venstre: Henriette, Anna, Christian(f. 1859) og Michael. Foto: Det Kongelige Bibliotek.

Den neste meget usedvanlige hendelsen Michael Agerskov forteller om, er en episode han selv kunne erindre fra sin barndom - i ca 9 års alderer. En dag han befant seg tett ved sitt hjem, tollkontrollørboligen i Rørvig, sto plutselig en liten pike ved hans side. Han kjente henne ikke, visste ikke hennes navn og spurte henne heller ikke om hva hun het. Denne lille piken la sin hånd i hans, de snakket meget fortrolig med hverandre og oppholdt seg sammen en ganske lang tid, og Michael Agerskov kunne erindre at han syntes umåtelig godt om henne. Men plutselig var hun borte, like brått som hun hadde dukket opp. Michael gjorde et par forgjeves forespørsler etter henne, men nevnte ellers  ikke episoden for noen.

Da Johanne Agerskov, i 15 års alderen første gang kom til Rørvig overreasket det henne hvor bekjent området rundt Michael Agerskovs barndomshjem virket på henne, mens selve byen og omegnen var helt ukjent for henne. Og da Johanne og Michael Agerskov som voksne hadde kommet i kontakt med Johanne Agerskovs avdøde fars ånd, ga han dem en forklaring på den omtalte episoden. Da Johanne og Michael før sin inkarnasjon hadde lovet å finne hverandre, og sammen bli de midlere som kunne bringe lysets sannheter til jorden, hadde Johanne Agerskovs skytsånd en gang hun var syk, og sov, bragt hennes ånd til Michael Agerskovs hjem, og gjennom lysutstålinger materialisert hennes ånd slik at hun for Michael fremsto som et levende barn. Dette var blitt gjort for allerede den gangen å knytte et psykisk bånd mellom de to. Det var meget om å gjøre at deres arbeid som jordiske midlere skulle lykkes, og materialisasjonen ble selvfølgelig gjort med Guds tillatelse.

Et gammelt foto av tollkontrollørboligen i Rørvig, "Agrisilvana", Michael Agerskovs barndomshjem. Foto: Privat
Boligens dagligstue, fotografert i 1931 av Inger Agerskov. Foto: Privat

Michal Agerskov foflytter seg så noen år frem i tid, til 1890, da Johanne Agerskov var 17 år. En mørk høstdag det året døde hennes far meget brått av et hjerteslag på veg hjem fra et møte med sine losjebrødre. Han falt om på gaten med tydelige smerter i brystet. To personer observerte det som skjedde, og forsøkte å hjelpe ham, men det var dessverre for sent, og hans lik ble fraktet hjem og lagt til hvile på hans arbeidsværelse. Johanne hadde vært meget glad sin far, og den neste dagen sto hun i stuen med ryggen til døren og så ut i hagen, mens hun sorgfullt tenkte på hvor tungt det ville bli å ikke mere skulle få oppleve sin far i levende live. Mens hun sto slik i sine egne tanker, hørte hun plutselig sin fars stemme, høyt og tydelig, som sa: "Jeg er ikke død, jeg lever!" Full av overraskelse og glede tenkte hun at hennes far likevel ikke var død og hadde kommet inn uten at hun hadde hørt lyden av døren. Hun vendte seg om for å se ham, men der var ingen. Hun tenkte at han var gått videre for å fortelle også til søstrene og stemoren at han ikke var død, men intet skjedde og stuen var like tom, og hun åpnet døren til arbeidsværelset, og fikk se sin fars lik ligge stille og fredelig i samme stiling som han var blitt lagt i.

Johanne Agerskov var meget beveget over det hun hadde opplevd, og talte ikke med noen av søstrene eller stemoren om det - ikke før hun var voksen nevnte hun episoden for andre. Hun hadde i så ung alder ingen mulighet for å forstå hva som var hendt, men med den viten hun senere fikk - om at menneskeånden lever videre etter det fysiske legemes død, kunne episoden forklares fullkomment logisk. I realiteten hadde hennes far, selv om hun ikke visste det, gitt henne det første bevis på at ånden lever videre, og det skulle ikke bli siste gang hun var i kontakt med sin avdøde fars ånd.

Johanne Agerskovs far, Rasmus Malling-Hansen, fotografert få måneder før hans død i 1890. Foto: Privat
Den unge Johanne Agerskov sammen med sin yngre søster, Karen. Foto: Privat
Stemoren Anna, og de syv søstrene Malling-Hansen; Juliane, Engelke, Emma, Zarah, Johanne, Karen og Marie. Foto av Engelke og Johanne: Det Kongelige Bibliotek. Øvrige foto: Privat.