I 1920 utkom Vandrer mot Lyset, som er et budskap til menneskeheten fra den oversanselige verden. I dette verket gis for første gang en sammenhengende og helhetlig fremstilling av menneskets opprinnelse og vårt forhold til Gud, av opprinnelsen til kampen mellom det gode og det onde, og av hva som er årsaken til at jorden har blitt åstedet for denne kampen, med all den lidelse det har medført for menneskeheten. Vandrer mot Lyset! forteller også sannheten om hva som egentlig skjedde da Jesus levde på jorden, og avliver de mange menneskeskapte dogmene omkring hans liv og død, som mørket har klart å innsnike i hans lære. Men dette sannhetens dokument til menneskeheten som Vandrer mot Lyset! er, kunne ikke bli til uten at mørket slo kraftig tilbake for å forsøke å holde sannheten vekk fra menneskene, og for å holde oss fast i mørket. I denne artikkelen vil jeg fortelle historien om hvordan mørket forsøkte å forfalske de enkle og klare sannhetene fra Vandrer mot Lyset! og mørkets makt er forferdelig og mørket kan føre selv de mest samvittighetsfulle og sannhetskjære mennesker bak lyset på sitt snedige og utstuderte vis!

Fra evigheter av eksisterte Gud som tanke og vilje, men uten et legeme. Gud som personlig vesen fremsteg av lyset først etter at Han hadde ført en langvarig og dramatisk kamp mot mørket, og seiret, ved at universets urkrefter, tanken og viljen, forente seg med lysets poler og med hverandre, og gjorde lyset udødelig og mørket forgjengelig. I samme øyeblikk som tanken og viljen smeltet sammen til en fast og ubrytelig enhet fremsto Guds flammende skikkelse; han skapte seg selv og sine tolv tjenere av lysets aller fineste partikler, og hans skjønnhet og vidunderlige utstråling kan ikke beskrives ved hjelp av det jordiske språk - ord blir rett og slett for fattige. Men ved Guds seier over mørket var på ingen måte mørket utryddet; det eksisterer i store mengder i universet, og det er en mektig magnetisk virkende kraft, som på ingen måte vil la seg utrydde uten å yte motstand. Og til alle tider har de lysets representanter som har forsøkt å utbre lyset på jorden blitt møtt av mørkets motangrep! Oftest har det medført at de sannheter som Guds utsendinger ønsket å medbringe til den jordiske verden, har blitt forurenset og forvansket av mørket, slik at de kun har klart å lære fra seg små brokker av de evige sannheter. Kristendommen er et meget godt eksempel på hvordan mørket var i stand til å forvrenge selv Jesu skjønne og enkle kjærlighetsbudskap, slik at Jesu viktigste bud om at hvert enkelt menneske har en direkte forbindelse til Gud gjennom bønn ble forkludret ved at menneskene opphøyet Jesus til gudestatus, og ga seg til å be til ham i stedet for til den allmektige og allkjærlige Gud, som alene er den som kan besvare alle menneskenes bønner om hjelp! Dessuten klarte Ardor gjennom sin tankepåvirkning å innsnike forvirrende tanker hos dem som skulle forvalte arven etter Jesus, slik at det grusomme og ondskapsfulle mordet på Jesus i Pauli tanker ble forvandlet til et offer for å forsone Gud med menneskene, og Jesu sorgfulle avskjedsmåltid med sine beste venner, ble til at Jesus innstiftet nettverden ved å gi dem brød å spise og vin å drikke, som et symbol på at han ville ofre sitt legeme og sitt blod som skulle utgydes til menneskenes frelse.

Kristi egentlige kjærlighetsgjerning!

Men det er ikke døden som kan frelse menneskene fra mørket, men kjærligheten, og Gud har selvfølgelig aldri ønsket at menneskene skal drepe så mye som en eneste liten uskyldig fugl for blidgjøre ham, og aller minst at vi skal myrde et menneske, for Gud elsker hver eneste av sine skapninger med en uendelig kjærlighet, og han vil aldri noensinne la en eneste av oss gå fortapt. Men kristendommen ble en blanding av Jesu vakre lære om kjærlighet og tilgivelse, og Ardors falske innsnikelser, og først med ”Vandrer mot Lyset!”, som utkom i 1920, lyktes det endelig for den åndelige verden å gi menneskene den sammenhengende og uforfalsket fremstillingen som så mange av Guds utsendinger har inkarnert for å forsøke å bringe frem i den jordiske verden. Og dette kunne skje fordi det hadde lyktes den kjærligste av alle Guds kjærlige skapninger, Kristus, gjennom en virkelig kjærlighetens frelsergjerning å vinne mørkets fyrste, Ardor, tilbake til lyset, og det beredte veien for at det sanne budskapet om Ardors fall for mørket, om menneskenes opprinnelse og sannheten om vårt forhold til Gud kunne fremkomme i den jordiske verden. Men som alltid tidligere, så ga ikke mørket seg uten kamp. Og i denne artikkelen vil jeg vise hvordan det dessverre lyktes mørket på nytt å skape forvirring og narre mange av dem som hadde tatt til seg Vandrer mod Lyset! ved å innsnike falske tanker i et av de skriftene som ble utgitt i sammenheng med VmL.

3. mars 1912 - Lyset seiret i den åndelige verden!

Det er nå kun et tiår til vi kan feire 100 års jubileet for at Guds engler, ved sin leder, Kristus, klarte å lege den splittelsen som oppsto i den åndelige verden da noen av Guds første skapninger ikke maktet å motstå den selvbeundrende tanke, da Gud fortalte dem at han ennå ikke hadde bestemt seg for hvem av dem han ville utvelge til å lede de nye skapningene han hadde planlagt å skape, nemlig menneskene. Og når de eldste, som de benevnes i Vandrer mot Lyset! først hadde tillatt tanken om sin overlegenhet i forhold til sine brødre og søstre få innpass i sin bevissthet, hadde de i realiteten tapt for mørket, og det fikk stadig større makt over deres tanker. Dette fallet for mørket ble starten på en millioner av år lang kamp mellom lyset og mørket både i den åndelige og den jordiske verden, og jordkloden ble arena for denne kampen, som bølget frem og tilbake gjennom historien, og påførte menneskene umåtelige lidelser. Men i det lange løp kunne ikke mørket motstå lysets overlegenhet, og de yngste av Guds engler gikk seirende ut av kampen takket være sin utrettelige og aldri sviktende innsats for å bringe menneskeheten fremover i åndelig og kulturell modenhet, og gjennom sin selvoppofrende kjærlighetsgjerning overfor sine falne brødre og søstre for å vinne dem tilbake til lyset. Den endelige seieren over mørket i den åndelige verden vant de yngste da Kristus den 3. mars 1912 kunne bringe mørkets fyrste – djevelen – til det lille landet Danmark, der noen kjærlige mennesker, Johanne og Michael Agerskov, av sine hjerters medlidenhet tilga djevelen alt det onde han hadde påført dem, og derved våknet djevelens erindring om livet i Guds rike og om den milde og kjærlige skaperen av vår åndelige bevissthet, Gud! Ardor, som djevelen nå skal hete, fikk et års hviletid i himmelriket, men Gud påla ham å vende tilbake til menneskene for å gjøre rede for sine onde gjerninger, og for å be sine skapninger, menneskene, om tilgivelse, for det var ikke Gud som skapte vårt fysiske legeme, det var de falne englene som dro mørket inn over jorden, og skapte de første menneskene for å forsøke å skape orden i det kaoset mørket hadde skapt på den lyskloden Gud hadde skapt. Og Ardor oppfylte Guds påbud til ham, og ga sin beretning gjennom mediet Johanne Agerskov, og i 1920 utga hennes ektemann Michael Agerskov Ardors angerskrift sammen med en omfattende og sammenhengende fremstilling av livet fra dets begynnelse og frem til våre dager i verket ”Vandrer mot Lyset!”.

Men mørket var ikke utryddet på jorden!

Men selv om seieren over mørket nå var vunnet i den åndelige verden, hadde lyset ennå ikke seiret på jordkloden, der mørket fremdeles hvilte tungt over menneskene. Og selv om mørket er forgjengelig og før eller siden må gi tapt, gir det seg ikke uten kamp, og i 1920 var mange av Ardors medsammensvorne fremdeles inkarnert på jorden, og i eteren lå lagret tallrike onde fremtidsbilder, uttenkt og planlagt av Ardor, og fra disse eteropptegnelsene utgikk onde tankestrømmer og underla seg mange menneskers tanke og vilje og trengte inn i deres sinn som mentale ”bomber”, og forårsaket en kjedereaksjon av onde tanker, som igjen ledet til onde handlinger, og menneskeheten gikk inn i en av sine aller vondeste perioder, med to verdenskriger der millioner av mennesker led og ble drept på bestialsk vis. Og menneskeheten led fremdeles tungt under de eldstes ondskapsfulle gjerninger – for de eldste som fremdeles levde på jorden, tiltvang seg lederposisjoner i mange land, og ingen kunne overgå de eldste i maktsyke og ondskapsfullhet. Tenk bare på Josef Stalin og Adolf Hitler, som hver for seg har flere titalls millioner menneskeliv på samvittigheten.

Og paradoksalt nok var det den alvorstunge situasjonen jorden befant seg i i mellomkrigsårene, som var forårsaket av Ardors onde planer og at de gjenværende eldste var mørkets villige slaver, som de eldste skulle komme til å benytte seg av som sitt viktigste påskudd i kampen for å formørke Vandrer mod Lysets klare og enkle budskap. Under dekke av et uttalt ønske om å redde menneskeheten skulle det vise seg at mørket på sedvanligvis vis klarte å innsnike falske tanker i det budskapet som lyset endelig hadde lykkes å bringe til jorden. Men selve verket Vandrer mot Lyset! forelå jo allerede i den jordiske verden, og det var for sent å gjøre endringer i det allerede eksisterende skrift. Men det var ikke for sent å få utgitt et tilleggsskrift til Vandrer mod Lyset! der de enkle læresetningene i boken kunne videreutvikles, settes inn i en ny logisk oppbygning, og gis et nytt og forvrengt innhold, på nøyaktig samme vis som de eldste til alle tider har forsøkt å forvanske og forfalske de yngstes lære.

De eldste fortsatte å så forvirring!

Etter at Vandrer mot Lyset! var utsendt i 1920, fortsatte Johanne Agerskov å motta besvarelser på ulike spørsmål fra de yngste, slik at hun bl. a. kunne forsvare verket mot angrep i pressen, og også bidra til å utdype de mange store emnene fra Vandrer mot Lyset! overfor spørsmålsstillere. Sentralt fra 1934 er en korrespondanse mellom fru Agerskov og henholdsvis byfogden i Fredrikstad i Norge, Ludvig Dahl, og hennes meget gode venn, forfatter og bibliotekar Christian Jørgensen. Byfogdens datter, Ingeborg Køber, virket som medium for den oversanselige verden, og hun kommuniserte i en årrekke med sine to avdøde brødre i seanser, mens hun selv befant seg i en søvnlignende tilstand, og ved at en av de avdøde brødrene styrte hennes hånd på et brett der alfabetet var inntegnet. På denne måten fremkom mange opplysninger om den oversanselige verden, men den verdenen som tegnet seg i disse fremstillingene var klart i strid med mye om det som var fremkommet i Vandrer mot Lyset! Johanne Agerskov skrev ved noen tilfeller til Ludvig Dahl for å advare ham fordi hun mente at han ble narret av noen av de eldste, og i brevene til Christian Jørgensen skrev hun ennå mer utførlig og forklarte inngående hvordan de eldste på meget genialt og utspekulert vis er i stand til å imitere selv de yngste til det fullkomne og narre hvem som helst til å tro at de hadde med sine kjente og kjære avdøde familiemedlemmer å gjøre, mens de i virkeligheten ble ført bak lyset av noen av de onde åndene, som misbrukte dem for å skape forvirring om de oversanselige forhold. Og Johanne Agerskov forklarte også at Ingeborg Køber i virkeligheten var en av de eldste, som i søvnfrigjort tilstand var i stand til å bevege seg over store avstander for å opptre ved seanser hvor som helst. Men byfogd Ludvig Dahl, som for øvrig var en godhjertet og vennlig mann, om enn noe godtroende, var overbevist om at han gjorde menneskeheten en stor tjeneste ved å fortelle om datterens og hans egen virksomhet, og han utga flere bøker. Saken endte i tragedie for familien Dahl; hustruen tok livet av seg da det ble avslørt at hun hadde underslått penger fra byfogd-kassen, Ludvig Dahl selv døde på meget mystisk vis i en drukningsulykke, og datteren, Ingeborg Køber ble arrestert og fengslet, anklaget for å ha myrdet faren, da det etter hvert fremkom opplysninger om at flere av dem som hadde deltatt på seansene i det Dahlske hjem, hadde mottatt opplysninger gjennom Ingeborg Køber om Ludvig Dahls snarlige død, og de var blitt bedt av åndene om å stå frem med dette etter hans død, for på den måten å være med på å bevise overfor samfunnet at de åndelige vesenene virkelig eksisterer, og at ånden lever videre etter legemets død. Men i stedet for at denne saken tjente som et bevis for åndens videre liv etter døden, ble den et tragisk bevis på hvor utrolig farlig det var å inngi seg på å ”leke” med de eldste, for disse onde åndene skydde absolutt ingen midler for å skade dem som ble ofre for deres velregisserte skuespill, og deres mål var alltid å skape forvirring og ødelegge, og Køber-saken i Fredrikstad satte hele det nordiske spirituelle miljøet i forlegenhet for mange år fremover, og medvirket således til at alt som angikk den oversanselige verden ble mistenkeliggjort, selv om Ingeborg Køber aldri ble dømt for mordet på faren. Men takket være Johanne Agerskovs omtale av denne saken i sine brev, og takket være hennes redegjørelser for hvordan de eldste arbeider, gjorde hun det mulig for oss å avsløre hva som faktisk skjedde med henne selv kun få år senere – for det skulle vise seg at selv et så dyktig og sannhetskjært medium som Johanne Agerskov ikke unngikk de eldstes angrep. Var det kanskje et forsøk fra oversanselig side på å advare henne om hva som kunne skje med henne selv da hun, gjennom Christian Jørgensen, ble gjort oppmerksom på hvordan de eldste hadde klart å narre Ludvig Dahl?

1938 – mørket slår tilbake!

I 1938 ble Johanne Agerskov, etter eget sigende, igjen kontaktet av sin åndelige leder, Leo, for å tjene som formidler av et nytt budskap fra den oversanselige verden til lederne i den danske kirken, for om mulig å likevel vekke dem og få dem til å erkjenne sitt store ansvar for ikke å ha mottatt den store gaven som var gitt dem med Vandrer mot Lyset! Allerede på dette tidspunktet burde varsellampene ha blinket kraftig for Johanne Agerskov, for hun var nok egentlig godt klar over at lederne i den danske kirke for mange år siden hadde forspilt den enestående sjansen til å motta Guds eget budskap i den jordiske verden. Biskopene og prestene i Danmark hadde sin gylne sjanse i 1920 og de nærmeste årene etterpå, men når de ikke var i stand til å gjennomtrenge mørket og stå frem med det budskapet som var gitt dem den gangen, hadde de gjort seg uegnet til oppgaven. Vi kjenner til flere tilfeller fra Vandrer mot Lyset, der det fremgår at lysets ånder kun kaller på de yngste et visst antall ganger, og om de ikke besvarer kallelsen etter et bestemt antall gjentagelser, er sjansen forspilt, og det gjøres ikke flere forsøk i den inkarnasjonen. Det mest slående eksempelet er da Jesus av Gud ble minnet på bønnen for Ardor, i det øyeblikket da Ardor sto usett ved hans side og forsøkte å innsnike hovmodige tanker i hans sinn. Skal vi ta det som fortelles i Ardors beretning helt bokstavelig, så ba Gud Jesus to ganger om å be for ham som har falt aller dypest, men da Jesus ikke maktet å erindre bønnen for Ardor i dette avgjørende øyeblikket og i stedet ba om hjelp for seg selv – så var sjansen forspilt i den inkarnasjonen og det var intet poeng i å gjøre nye forsøk på å be for Ardor, for da Jesus ikke maktet å utføre misjonen da han sto på det absolutte høydepunktet av sin kjærlighet og medlidenhet med menneskene, så ville han tydeligvis ikke klare det senere. Da mørket hadde beseiret ham på dette avgjørende området, kunne hans kjærlighets- og medlidenhetsevne ikke utvikle seg ytterligere. Fra Michael Agerskovs ”Nogle psykiske Oplevelser” vet vi at de yngste fikk tillatelse til å kalle tre ganger på Johanne Agerskov. Da skytsånden mente at hun var nådd en viss forståelse av de åndelige forbindelser, fikk hennes fars ånd i oppdrag å finne den rette måten å kalle på henne, og han valgte å frembringe tre ganger tre metalliske slag i ekteparets hjem fordi hun som ung hadde vært så betatt av å høre solen bli ”ringt ned” av bedeslagene fra kirkeklokkene. Men disse slagene som tilsynelatende kom fra en lampe med fot av metall førte til at Johanne Agerskov ble meget forskrekket og krevde at den som forårsaket slagene skulle stanse, og fordi hun hadde en sterk vilje, måtte Malling-Hansens ånd, Leo, respektere hennes krav, og slagene døde ut. Andre gangen Leo kalte på henne, var ved å anslå en streng på familiens piano idet fru Agerskov kom inn i rommet, etter at hennes mann hadde bedt om å få et tegn dersom det befant seg åndelige vesener i rommet. Men heller ikke denne gangen forsto hun at det ble kalt på henne. Men tredje gangen, da ekteparet for første gang deltok ved en bordseanse, og det ble meddelt dem at Johanne var medium, og at åndelige intelligenser ønsket å komme i kontakt med henne, gikk Johanne Agerskov noe motvillig med på å forsøke å besvare deres kallelse. Men Michael Agerskov forteller i ”Nogle psykiske Oplevelser” at dersom hun ikke hadde reagert ved det tredje forsøket, så ville sjansen være forpasset, og det ville ikke ha blitt gjort flere forsøk. Fra Vandrer mot Lyset! vet vi også at Gud tilhvisket Josef av Arimatea flere ganger i hans indre, at han skulle støtte Jesus og ikke svikte, men tvilen naget Josef og forhindret han fra å handle, og mørket bandt ham mer og mer, slik at han var ute av stand til på egen hånd å bryte mørkets tiltagende makt over ham, og på et visst tidspunkt var det nytteløst å minne ham på hans løfte om å støtte Jesus. Enkelte av dem som mottok Vandrer mot Lyset! hadde sikkert allerede lenge før 1920 blitt brakt mer eller mindre ut av kurs av mørket, og var sikkert helt uegnet til å bli talsmenn for verket, men ellers må vi anta at de ca 60 prestene og de syv biskopene som mottok Vandrer mot Lyset! hver eneste en på hver sin individuelle måte opplevde en tilsvarende situasjon som Jesus, Josef eller Johanne Agerskov, da de av sin samvittighet ble tilhvisket at de med Vandrer mot Lyset! sto overfor sannheten, og at de burde stå frem med den om det så kostet dem deres embete, og på lignende måte har garantert en eller flere av de søvnfrigjorte eldste stått ved deres side og trukket mørket tett omkring dem og forvirret dem, og innsneket tanker i deres sinn om at boken var et farlig djevelens verk som de ikke burde beskjeftige seg med. De bortimot 70 kirkens menn, har selvfølgelig ikke stått overfor denne situasjonen i nøyaktig samme stund; skytsengelen har, som i tilfelle med Jesus, måttet velge den stunden da sjansen var aller størst for at det ville lykkes å vinne forståelse hos den angjeldende, og dette måtte for hver enkelt skje da han sto på høydepunktet i sin religiøse modenhet, og den rette situasjonen for hver enkelt kunne sikkert variere innenfor en viss tidsperiode etter at Vandrer mot Lyset ble utsendt – og derfor måtte man fra oversanselig side gi prestene og biskopene en viss tid for at hver og en kunne nå sitt kulminasjonspunkt, som det kalles. Men vi vet fra Vandrer mot Lyset! at når en av Guds utsendinger ikke ved dette kulminasjonspunktet makter å stå imot mørket, så ender det med at vedkommende helt stagnerer på det angjeldende området i sitt liv, ja ofte på alle områder, fordi tapet for mørket på det viktige området oftest gjør at mørket vinner flere og flere seire over vedkommende, slik at tidspunktet blir det absolutte kulminasjonspunktet på alle områder i livet!

Johanne Agerskov i 1923: Prestenes tid er forbi!

Og et stykke ut i 1923, var det tydelig at man fra oversanselig side var klar over at alle prestene og biskopene hadde passert sitt kulminasjonspunkt, og at samtlige hadde forpasset tidspunktet, slik at det ikke ville bli noen reformasjon av den danske kirken på initiativ av kirkens ledere. Fem av de syv av biskopene fra 1920 hadde dessuten på det tidspunktet avgått. I et brev til pastor Wemmelund med besvarelser av noen av hans mange spørsmål til oversanselig side – nedskrevet av Johanne Agerskov 27. juli 1923 – skriver hun:

”Præsterne - Hyrderne - har alle som een svigtet deres til Gud givne Løfte, deres Tid er forbi.”

I brevet fremgår det helt tydelig at om det nå skal bli endringer i kirkens religiøse lære, så må en slik endring komme etter initiativ fra medlemmene i menighetene. Prestene har gjort seg selv uegnede. På dette grunnlaget er det mer enn forunderlig at man fra oversanselig side ville gjøre et nytt forsøk i forhold til biskopene, når det sannsynligvis var flere av dem som hadde mottatt Vandrer mot Lyset! i 1920, uten å reagere, og noen av biskopene var ikke en gang blant dem som hadde lovet å delta i en reformasjon av kirken. Jeg kan ikke si annet enn at dette forsøket, basert på hva som fortelles om slike situasjoner i Vandrer mot Lyset, var dømt til å mislykkes. Men så tror jeg heller ikke at det virkelig var Leo som kontaktet Johanne Agerskov i 1938 – men at det var en av de eldste som imiterte hennes fars ånd, og at målet med henvendelsen slett ikke var å vinne biskopene for Vandrer mot Lysets sak, men å narre Johanne Agerskov til å utgi et skrift som var spesialkonstruert for å skape splittelse og for å forvirre og forfalske det budskapet som var gitt i Vandrer mot Lyset!

Men for at dette onde anslaget mot Vandrer mot Lyset! skulle lykkes, var de eldste avhengig av at flere forutsetninger var oppfylt. For at mørkets motangrep skulle kunne lykkes, var det av den aller største viktighet at Vandrer mot Lyset! ikke ble akseptert av de danske prestene og biskopene med det samme den utkom, og at sannhetene i verket ikke ble etablert og kjent ved utgivelsen. Var verket først blitt offentlig kjent, ville det bli meget, meget vanskelig å senere forvanske innholdet og villede tilhengerne, og særlig om reformasjonen av den danske kirken hadde funnet sted. For det andre måtte det nye skriftet oppfylle en troverdig hensikt, og det måtte ha et aktverdig formål. Dernest måtte mediet og utgiveren av Vandrer mot Lyset! være mentalt rede til å motta og utgi et skrift av en helt annen karakter enn hovedverket. De eldste måtte være i stand til å innbille mediet, Johanne Agerskov, at det var en av de yngste som dikterte det nye skriftet. Og en av de eldste som skulle foreta selve det endelige angrepet, og diktere et nytt skrift som skulle undergrave Vandrer mot Lyset! måtte i detalj kjenne til alle verkene i tilknytning til Vandrer mot Lyset, og måtte i tillegg i detalj kjenne til de yngste som tidligere hadde åpenbart seg for mediet Johanne Agerskov.

Vandrer mot Lysets gjennombrudd måtte forhindres!

Og det skulle etter hvert vise seg at de eldste var fullt ut i stand til å sørge for at alle disse forutsetningene ble oppfylt til det fullkomne, og det burde ikke overraske noen, for de eldste står milevis over menneskene i tanke- og viljekraft og deres geniale evner i diskarnert eller søvnfrigjort tilstand overgår alt hva et menneske er i stand til å forestille seg. Og de av de eldste som hadde beholdt sin evne til å løse seg fra sitt legeme og bevege seg over lange avstander under søvn, hadde alle muligheter til, fra et hvilket som helst geografisk sted på jordkloden, å bevege seg til Danmark, hvor mediet og hennes mann hadde sin bopel. De eldste som skulle sette angrepet på Vandrer mot Lyset! ut i livet, kunne derfor i prinsippet bo hvor som helst på jordkloden.

Da Vandrer mot Lyset! forelå ferdig trykket, ble det altså utsendt til ca 60 danske prester og til samtlige syv biskoper, som var kirkens øverste ledere i hvert sitt distrikt av landet. Utgiverne av verket fikk diktert en liste over prestene fra den oversanselige side, og ifølge åndene var alle disse prestene og biskopene inkarnert med det mål for øye, å motta Vandrer mot Lyset! dersom det lyktes å få verket gjennom til jorden, og de hadde alle avgitt et løfte til Gud før sin inkarnasjon om at de ville delta i en reformasjon av den danske kirken på grunnlag av Vandrer mot Lyset! Alle disse kirkens menn var selvfølgelig, som alle mennesker som ennå ikke har tilgitt Ardor, bundet av mørkebånd til Ardors forbannelser over menneskene, og i tillegg regner jeg det som en selvfølge at de alle i tillegg var utsatt for ond og forvirrende tankeinspirasjon fra Ardors eteropptegnelser. Ardor var i stand til å ramme alle kirkens menn med sine eteropptegnelser, og trengte ikke på forhånd å kjenne hver enkelts identitet, men kunne designe eteropptegnelsene slik at de rammet enhver som innehadde et embete i kirken. Fra noen av Johanne Agerskovs brev kjenner vi identiteten til noen av disse prestene, og jeg vet at i noen tilfeller var dette prester som hadde opplevd dype personlige kriser i sine liv, muligens fremprovosert av de eldstes onde tankepåvikning, og i tillegg til at de var rammet både av Ardors forbannelser og eteropptegnelser, må vi regne det som sikkert at noen av de søvnfrigjorte eldste sto ved deres side i de avgjørende øyeblikk, og dro mørket omkring dem og forvirret deres tanker, slik at det ble ganske umulig for dem å erindre sitt løfte om å bli talsmenn for Vandrer mot Lyset! I noen tilfeller endte de i stedet opp med å bekjempe det verket de egentlig skulle arbeide for utbredelsen av, som f. eks, domprost Martensen-Larsen. Slik har det så ofte gått med de yngste i deres jordeliv, og det er det ingen grunn til å bebreide dem det, for mørkets makt er forferdelig, og de eldstes genialitet overgår menneskenes i en slik grad, at vi ofte står helt forsvarsløse mot deres angrep. Det vil heller ikke forundre meg om mange av de eldste var inkarnert som kirkelige embetsmenn i Danmark på dette tidspunktet, og de har selvfølgelig også kunnet bidra betydelig til den holdningen som ble kirkens – nemlig å stemple Vandrer mot Lyset! som spiritisme, for så å forbigå verket i stillhet. Og det lyktes de eldste fullt ut å forhindre at Vandrer mot Lyset! ble offentlig kjent ved utgivelsen i 1920. Dermed var den aller første forutsetningen for å kunne sette inn et effektivt motangrep oppfylt.

Verdenskrigen truet!

Da Vandrer mot Lyset! først ble utsendt til kirkens menn i 1920, håpet og ønsket man fra oversanselig side, at de skulle evne å gjenkjenne dette Guds budskap, og at innholdet skulle gripe dem i så stor grad, at de faktisk ga det gjensvaret Ardor så inderlig ba om, nemlig å tilgi ham. For om de handlet således, ville de ha blitt løst fra de mørkebåndene som knyttet dem til Ardors onde forbannelser, og deres økede evne til å skjelne klart mellom lyset og mørket, ville ha gjort dem mye bedre egnet til å bli talsmenn for Vandrer mot Lyset! overfor sine kolleger, og sammen kunne de ha gjennomført en reformasjon av den danske kirken og renset ut alle mørkets falske innsnikelser og forvanskninger fra Jesu enkle og skjønne kjærlighetslære.  Vi vet intet om noen av prestene virkelig gikk til det skrittet å tilgi Ardor, men vi vet i hver fall at den ønskede reformasjonen ikke fant sted, og kirken forbigikk Vandrer mot Lyset! så godt som samlet i taushet.

Og når det nå ikke lyktes for lyset å vinne frem i 1920, ville det kanskje for mange ikke være til å forbauses over, at det kunne bli utsendt en ny kallelse til prestene og biskopene fra oversanselig side, for om mulig å få dem til å reagere på et noe senere tidspunkt. For ikke alle som tilsluttet seg Vandrer mot Lyset! hadde like klart for seg alle detaljene fra verket, og mange hadde nok dessverre glemt hva som ble fortalt om Jesus, om at det ikke var noen hensikt å få ham til å gjøre et nytt forsøk på å be for Ardor, når han ikke maktet å gjennomtrenge mørket ved det første forsøket. Og aller minst ville det vekke Vandrer mot Lyset!-tilhengernes mistanke dersom den nye påminnelsen til biskopene hadde det tilsynelatende edle målet, å redde menneskeheten fra en forestående katastrofe. Det rette tidspunktet for å gjøre dette, var kommet i 1938. Europa befant seg i krise, farene truet overalt, store despoter hadde makten i mange land og hadde allerede begynt å ”rasle med sablene”, og angsten hos mange for en kommende verdenskrig med voldsomme ødeleggelser og millioner av menneskers lidelse og død, ble det gode påskuddet de eldste trengte for å sende ut en ny, meget alvorstynget påminnelse til de danske biskopene om hva de gjorde seg ansvarlig for ved å ikke etterkomme Guds ønske om en reformasjon av kirken. Det meget paradoksale ved denne situasjonen var for øvrig at det var de eldste selv som hadde forårsaket at verden så å si sto på randen av sin egen ødeleggelse, og nå ville de bruke denne tragiske verdenssituasjonen som påskudd til å gå til motangrep på Vandrer mot Lyset! ved å utgi et nytt skrift, som ville bidra til å forfalske og forvrenge verkets innhold, under dekke av et ønske om å redde verden fra den truende ødeleggelsen som de altså selv hadde frembrakt! Snakk om svart logikk!

Mørket angrep familien Agerskov innenfra!

Johanne og Michael Agerskov hadde vist seg å være meget hederlige og sannhetstro mennesker, og bedre medhjelpere på jorden kunne man vanskelig ønske seg fra den oversanselige side. De hadde gjennom sitt arbeid som formidlere av de oversanselige sannheter bevist at de hadde evner til å motstå mørkets angrep, og de planlagte verkene ble formidlet og utgitt til Guds fulle tilfredshet. Men de eldste arbeider selvfølgelig ikke bare på kort sikt, men sørger for å la mørket bearbeide sine ofre sakte men sikkert over lang tid. Mørkets representanter har selvsagt trukket mørket omkring ekteparet Agerskov, og søkt å ramme dem med mørkets onde anslag på alle mulige måter. De eldste er gjennom sin enorme tankekapasitet i stand til å påvirke menneskenes tanker, og bortsett fra kirkens mur av taushet ble ekteparet utsatt for kritikk fra det spiritistiske miljøet, fra familiemedlemmer, fra pressen og til og med fra tilhengere av Vandrer mot Lyset! og mange av disse har garantert blitt oppildnet gjennom de eldstes tankeinspirasjon. I 1936 utga Johanne Agerskov et åpent brev, som ble opplest ved årsmøtet til ”Selskabet til Vandrer mod Lysets Udbredelse” der hun svarte på den kritikken hun var blitt utsatt for fra tilhengere av Vandrer mot Lyset! Mange mente hun bidro alt for lite til å gjøre Vandrer mot Lyset! kjent, og de kunne heller ikke forstå at hun som var en av de yngste kunne være så mye syk. Forglemmes må heller ikke at det var en enorm oppgave Johanne Agerskov påtok seg ved å være tolk for den oversanselige verden, og det var et meget slitsomt og kraftkrevende arbeid. I et av sine brev skriver hun at hun ofte var så sliten at hun ikke visste hvordan hun skulle klare å fortsette, og hvor hun skulle hente kreftene fra, men takket være sin sterke vilje og sin pliktfølelse overfor den oppgaven hun hadde påtatt seg, kom hun seg alltid videre. For å ikke bruke unødige krefter på andre områder i livet, ofret hun stort sett alt av sosiale sammenkomster, teater- og operabesøk o. l., og fordi hun opplevde at sollyset forstyrret hennes mediumistiske evner, oppholdt hun seg for det meste innendørs med fortrukne gardiner. Men det er klart at denne isolasjonen, og denne enorme arbeidsinnsatsen hadde sine omkostninger for hennes helse. Og begge ektefellene var også meget sterkt plaget av sykdom; fru Agerskov led i mange år av alvorlig bronkitt, i tillegg til massive anfall av gallesten. Michael Agerskov ble i 1928 alvorlig syk av Spanskesyken, og som en ettervirkning av den, ble han rammet av stadig tiltagende muskellammelse, som gjorde ham til pleiepasient og langsomt lammet ham helt. Til slutt rammet lammelsene også hjertemuskelen, og han døde, bare 63 år gammel, i 1933. Selv er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at de store plagene med sykdom hos ekteparet Agerskov, skyldtes at de eldste forfulgte dem og dro mørket om dem så tett det var mulig. Og hvordan kan jeg påstå dette med så stor sikkerhet? Fordi slik har det vært til alle tider, så lenge menneskeheten har eksistert! Hver gang en av lysets representanter har forsøkt å bringe lysets sannheter til menneskenes kjennedom, har han blitt angrepet av mørket, som har gjort alt som står i dets makt for å gjøre vedkommende uegnet til å utføre den misjonen han har lovet Gud å utføre. Og i alt for mange tilfeller har det også lykkes for mørkets representanter å forvirre de yngste og bringe dem inn under mørkets makt. Dette forandret seg selvsagt ikke med ett slag fordi Ardor vendte om, for mange av hans brødre og søstre var fremdeles inkarnert på jorden, og både Ardors forbannelser og hans eteropptegnelser hvilte tungt over jorden.

Jeg er ikke det minst i tvil om at de eldste visste at de var avhengig av å få ryddet Michael Agerskov av veien for å kunne lykkes i å få fru Agerskov til å utgi et forfalsket skrift, for alene ville hun være langt, langt mer sårbar overfor de eldstes angrep. Av de to ektefellene, så var Johanne viljesterk og stolt, mens Michael var en ekte menneskevenn tvers gjennom; godhjertet og vennlig, og han hadde stor innsikt i litterære virkemidler gjennom sin egen forfatterkarriere og sine litterære studier. Jeg tror jeg vil våge den påstanden at det aldri i verden ville ha lykkes de eldste å få Johanne Agerskov til å motta og utgi Bispebrevet, dersom hennes ektemann Michael Agerskov fremdeles hadde vært i live. Men vi vet at en sterk vilje meget lett kan utvikle seg til selvrettferdighet, og Johanne Agerskov kunne være meget udiplomatisk og direkte i sine uttalelser, og brevene til Chr Jørgensen fra 1938 viser tydelig at hun i meget liten grad var i stand til å lytte til en venn. Det virker som hun ikke tålte mer motgang, og ble så såret over den tidligere gode vennens innsigelser, at hun i stedet for å ta hans innvendinger på dypeste alvor, avbrøt all forbindelse med ham. Jeg føler meg også rimelig sikker på at de eldste sørget for å få plassert en av sine egne i familien Agerskovs midte, ved å inkarnere en av de eldste som ekteparets datter; Inger Johanne Agerskov.  Gud og de yngste inkarnerer åndene i den fjerde eller femte svangerskapsmåneden, mens Ardor inkarnerte de eldste allerede i tredje måned av svangerskapet, slik at Ardor alltid har kunnet komme lysets ånder i forkjøpet og kunne inkarnere de eldste der han ville ha best nytte av dem. Og jeg kan ikke tenke meg annet enn at Ardor garantert må ha ønsket å inkarnere en av de eldste som ekteparet Agerskovs datter, for hvordan kunne han på noen annen måte dra dem inn under mørkets innflytelse på en mer effektiv måte? Noen vil sikkert beskylde meg for på denne måten å sverte Inger Agerskovs minne, og jeg kan selvfølgelig ikke bevise min antagelse om at hun var en av de eldste, men det er ikke vanskelig å sannsynliggjøre det ved å studere hennes liv og ved å lese de brevene hun skrev i 1938 til forsvar for det skriftet som ble diktert fru Agerskov det året og sendt ut til mange prester og alle biskopene i Danmark – ”Et aabent Fællesbrev til alle Landets Bisper”, oftest benevnt Bispebrevet. Hennes forsvarsbrev er bygget opp ved å knesette en del premisser som for et uøvet øye kan virke rimelige og tilforlatelige, men som ved nærmere ettersyn viser seg å være helt falske, og ved hjelp av disse falske premissene bygger hun opp en logikk, som til slutt ender i konklusjoner som er milevis unna lysets sannheter, men som tilsynelatende er uangripelige fordi de er fullkomment logisk oppbygde. Inger Agerskov endte for øvrig med å bli sinnsforvirret i 50 års alderen, og var pasient i tre år ved Frederiksberg Hospital – psykiatrisk avdeling, og hennes psykiater mente hun var hun uhelbredelig sinnssyk. I følge de familiemedlemmene som pleiet henne på hennes eldre dager, var hun fullstendig krakilsk i de siste årene av sitt liv. Hun hadde også en form for klarsyn som barn, og kunne se åndelige vesener med sitt indre syn – det kan bare de eldste og de yngste. Men Inger Agerskov var ikke en slik av de eldste som var åpenlyst ond, men fremsto i sine yngre år som en helt vanlig ung kvinne. Og Johanne Agerskov forteller i noen av sine brev fra 1934, at de av de eldste som lot seg inkarnere jevnlig opp gjennom historien, akkurat som menneskeåndene fikk tilført en lysgnist fra Gud ved unnfangelsen, slik at de etter mange inkarnasjoner til slutt hadde fått tilført så mye lys til sin personlighet, at de fremsto i det ytre som fullkomment vanlige mennesker, ja endog som vennlige og humoristiske mennesker. Men ved gitte anledninger ville deres sanne natur komme frem, og i Inger Agerskovs forsvar for Bispebrevet er det i sannhet hennes mørke sider som taler; hun skriver riktignok innsmigrende og vennlig, men hennes konklusjoner er helt og fullt formørkede. Og det var ikke bare Inger Agerskov som fremstår som formørket i sine tanker på dette tidspunktet. Hennes mor, Johanne Agerskov, som lojalt hadde tjent som medium for lysets ånder gjennom en hel livstid, bærer også tydelig preg av å være ikke så rent lite sliten, skuffet bitter, og dessuten tydelig rammet av den samme pessimisme og det samme svartsyn som sin datter. Og jeg kan ikke si annet enn at brevene vitner om at hennes sinn virker som det er formørket i den grad, at hun ikke var i stand til å skille et skrift med opprinnelse fra lysets ånder med et mørkeskrift, som Bispebrevet, som er gjennomsyret av pessimisme og destruktiv tankegang. Derfor er det svært lite sannsynlig at hun ville reagere på skriftet på grunn av dets innhold, slik hun hadde reagert i sine yngre år da en mørkets ånd forsøkt å narre henne, men den gangen reagerte hun fordi det budskapet narreånden fremsatte, stred så til de grader mot henne egen fornuft, at hun med sin fulle viljestyrke krevde budskapet gjentatt i Guds navn, og dermed hadde hun brutt denne onde ånds makt over henne. Men hva om hun ikke hadde reagert på innholdet, men funnet det sannsynlig fordi det samstemte med hennes egne oppfatninger?

Med til bildet av Johanne Agerskovs mentale tilstand på hennes eldre dager, hører også at hun før sin død fikk alle sine fotografier destruert, i frykt for at umodne mennesker skulle finne på å heve henne opp til en slags gudestatus og begynne å dyrke henne, dersom det eksisterte fotografier av henne. Men datteren klarte tydeligvis å redde unna sine egne fotoalbum, og der fantes det noen fotos av moren, og mange av faren. Av fotografiene går det tydelig frem at Johanne Agerskov bare svært sjelden beveget seg utendørs, mens far og datter var på mange turer, utflukter og familiebesøk sammen. I mine øyne var denne frykten hos fru Agerskov for å bli dyrket på grunn av noen fotografier helt ubegrunnet; om noen ønsker å sette henne på en pidestall er de sannelig ikke avhengig av å ha fotografier. Se bare på Jesus – menneskene hadde intet etter ham annet enn hans lære, men gjorde ham likevel til ”Gud”! Og det paradoksale er at denne utryddelsen av bilder som kan vise at fru Agerskov, bortsett fra sine gudbenådede mediumistiske evner, kun var en helt vanlig kvinne, har vært med på å mystifisere henne og jeg mener at mangelen på fotografier og opplysninger om hennes liv for øvrig har bidratt til å skape myter omkring hennes person. Jeg har selv søkt etter fotografier av henne i mange kilder, og har funnet til sammen 11 bilder, som jeg har offentliggjort sammen med alle de biografiske opplysningene jeg har vært i stand til å spore opp, for å bidra til å gi et historisk bilde av henne, for å motvirke en eventuell opphøyelse av henne til guddomsstatus.

De eldstes geniale forvandlingskunster.

I brevene fra 1934, der Johanne Agerskov omtaler den såkalte Køber-saken i Fredrikstad i Norge forteller hun selv om hvilke geniale evner de eldste i diskarnert eller søvnfrigjort tilstand har til å imitere hvem som helst, også de yngste, på en så overbevisende måte at de kan lure hvem det skal være. De eldste er rett og slett i stand til å foreta en fullstendig forvandling av seg selv og bli identiske kopier av den personen de ønsker å utgi seg for. Riktignok skriver fru Agerskov at de kan avsløre seg på grunn av den onde utstråling som utgår fra dem, men er den personen som utsettes for forfalskningen tilstrekkelig innhyllet i mørke fra før av, vil vedkommende selvfølgelig ikke være i stand til å avsløre forfalskningen av denne grunnen. Og nettopp det var etter min vurdering tilfellet med Johanne Agerskov. De eldste kan i tillegg til å forvandle seg til en identisk kopi av hvem som helst, også imitere vedkommendes stemme, ordvalg og måte å tale på, slik at de gjennom stemmeføringen og hvordan de velger sine ord, virker hundre prosent troverdige. Og har først et medium inngitt seg på å kommunisere med en av de eldste, så vil det være komplett umulig for de yngste å nå frem med en advarsel! De eldste kan trekke mørket så tett omkring vedkommende at de yngste ikke er i stand til å gjennomtrenge det! I virkeligheten var Johanne Agerskov forsvarsløs, da de eldste gikk til sitt motangrep mot Vandrer mot Lyset! i 1938!

Men hva med kjennskapet til innholdet i Vandrer mot Lyset! og hva med kjennskapet til de åndelige personene som tidligere hadde vært i kontakt med Johanne Agerskov? Virker det sannsynlig at det virkelig fantes noen av de eldste med en slik grad av innsikt i disse områdene at de både kunne lage en troverdig kopi av en av de yngste i tillegg til å kunne fremføre et budskap som lå så tett opp til Vandrer mot Lysets terminologi og innhold, at det hadde sjanse til å bli godtatt av fru Agerskov? I mine øyne fremstår det minst to gode kandidater som kunne ta på seg denne oppgaven. Den ene var den verdensberømte idrettsmannen og hygienikeren, I. P. Muller, som tidlig på 1930-tallet igangsatte en forfølgelseskampanje mot Vandrer mot Lyset! og mot ekteparet Agerskov. Han var opplagt en av de eldste, med geniale evner på mange områder, han hadde klarhørsel, og han hadde over lang tid kontakt med oversanselige ånder, som ut fra sin fremferd helt opplagt må ha vært av de eldste. Jørgen Peter Muller, som var hans fulle navn, levde frem til høsten 1938, og han kjente godt til Vandrer mot Lyset! som han tydeligvis hadde lest. En annen kandidat som utpeker seg som kanskje enda mer sannsynlig, er Michael og Johanne Agerskovs egen datter, Inger Agerskov. Hvem annen kunne kjenne sine foreldre og deres utgivelser bedre enn henne? Ingen, selvfølgelig. Og at Ardor nok var klar over at ekteparet Agerskov var inkarnert for å spille en viktig rolle i utbredelsen av lyset, er jeg ganske sikker på, for Ardor kjente alle de yngste gjennom alle deres inkarnasjoner, og både Johanne og Michael Agerskov tilhørte en gruppe av de yngste som tidlig hadde påtatt seg oppdraget, sammen med Kristus, å forsøke å erindre bønnen for Ardor, og de hadde tidligere vist at de hadde en enestående evne til å følge sin samvittighet, så å inkarnere en av sine egne som deres datter, ville kunne bli et meget viktig bidrag til å trekke mørket omkring dem, og gjøre dem uegnet til å virke for lyset. Men hvordan kunne Inger Agerskov diktere sin mor et skrift når de levde sammen i samme leilighet i Danmark, og sannsynligvis var våken og sov til omtrent de samme tidene av døgnet? Til det er å si at Johanne Agerskov helst arbeidet om natten - det vet vi bl. a. fra hennes brev fra 1938, og det ville således være fullt mulig at Inger sov i sin seng på sitt soverom, samtidig som hennes ånd, forvandlet til en identisk kopi av hennes bestefar Rasmus Malling-Hansens ånd, Leo, dikterte Bispebrevet til hennes mor, som hadde vansker med å sove nattestid. Dette er kun spekulasjoner, vil noen kanskje si – men fullt mulig og meget sannsynlig vil jeg påstå!

Bispebrevet – djevelens tanker ikledd Vandrer mot Lysets terminologi!

Bispebrevet ble utsendt til 1270 mennesker i det danske samfunnet i februar 1938. Budskapet ble altså spredd ut til mange mennesker; til alle medlemmene i ”Selskabet til Vandrer mot Lysets Utbredelse”, til de ni danske biskopene, og ellers til både pressefolk og andre personer i alle lag av det danske samfunnet. Det er derfor neppe hold i det synspunktet enkelte forfekter, at dette brevet kun skal betraktes som et privat brev til de ni danske biskopene. Det var tydeligvis maktpåliggende for utgiverne å spre brevet til så mange som mulig. Og man må jo også si at brevet i aller høyeste grad hadde interesse for hele menneskeheten, da brevet forteller om hvilke fatale og skjebnesvangre, ja nærmest ufattelig store konsekvenser det vil kunne få for menneskeheten dersom de ni danske biskopene ikke innen en frist på to år bestemte seg for å reformere den danske kirken på grunnlag av Vandrer mot Lyset! Bare 18 år tidligere hadde det lykkes de yngste å fullføre den snarveien Gud hadde vist dem, noe Gud hadde lovet ville føre til at lysere tider ville opprinne for alle, for lyset hadde nå seiret i den åndelige verden. Men så forteller Bisprevet oss altså at verden i 1938 sto overfor den kanskje største katastrofen i menneskehetens historie, ja jeg vil påstå at det Bispebrevet forteller kan bli konsekvensen dersom biskopene ikke ville knesette Vandrer mot Lyset! som sannheten, må være den dypeste tragedie som noensinne kunne ramme oss mennesker – nemlig at Gud kanskje ville bryte all forbindelse med oss, muligens for flere millioner år, eller som det står ordrett:

”Nu er Tiden inde, nu maa I afgøre, om I vil holde eders Løfte til vor Fader - eller om I haanligt vil vende eder bort fra Ham og fra Hans Henvendelse. Men husk, at Gud ikke i Længden kan udholde at følge det, der sker i den jordiske Verden. Millioner af Menneskers Lidelser og Elendighed har fremkaldt en uendelig Sorg i Hans Sind. Han længes inderligt efter at kunne bringe Hjælp og Fred til de lidende Mennesker. Men Han formaar det ikke, førend I har knæsat Hans Budskab. 0g vil I ikke gøre det, da maa Han, muligvis, for lange, lange Tider afbryde al Forbindelse med Menneskeheden-maaske i Aarmillioner - indtil Menneskene er kommet saa dybt ned i Mørke, Synd, og Ugerninger, at Han ved sine Udsendinge kan begynde - helt forfra - et nyt Forsøg paa at lede dem ud af Mørket, fremad mod Lyset!”

Vandrer mot Lyset! forteller oss hva som egentlig lå bak myten om helvete; det var på ingen måte et sted Gud hadde opprettet for å la alle dem som ikke tror på ham lide evinnelige pinsler, men det skyldtes at de eldstes fall for mørket hadde ødelagt den skjønne verdenen som Gud opprinnelig hadde lagt omkring jorden og som skulle tjene som oppholdssted for englene når de skulle lede menneskene fremover i åndelig modenhet. Og det fortelles også at da nesten alle de diskarnerte eldste og de jordbundne åndene hadde vendt tilbake til lyset på begynnelsen av 1900-tallet, så utslettet Gud helvetessfæren en gang for alle, og den finnes ikke lengre, og ingen trenger lengre å frykte helevetes lidelser. Men nå kom altså Bispebrevet og fortalte at det muligens ville bli gjeninnført et helvete – denne gangen på selve jordkloden, og på Guds initiativ, og målet var at menneskene skulle synke så dypt ned i mørke, synd og ugjerninger som de kunne komme fordi Gud så seg nødt til å bryte forbindelsen med menneskene, fordi de ikke trodde på Vandrer mot Lyset! og han orket ikke lengre å se på deres lidelser.

Og dette helvete måtte alle leve i, uansett om de allerede var tilhengere av Vandrer mot Lyset! eller ikke. Der de som hadde riktig tro i kristendommen ville slippe unna helvete, ville altså ”Gud” i Bispebrevet ikke gjøre forskjell på noen – alle som en ble dømt til denne grusomme tilværelsen uansett tro eller gode eller dårlige gjerninger, dersom ikke de ni danske biskopene valgte Vandrer mot Lyset! fremfor den tradisjonelle kristendommen. Troen på et helvete som er skapt av ”Gud” for at menneskene skal lide ble altså avskaffet i Vandrer mot Lyset! men gjeninnført i Bispebrevet, og det bare noen få tiår etter at den gamle helvetessfæren ble utslettet, og Gud lovet at lysere tider ville opprinne for alle!

Det er ganske ufattelig at noen som tilslutter seg Vandrer mot Lyset, virkelig kan tro at det som her påstås i Bispebrevet kan være riktig. Hele Vandrer mot Lyset! er gjennomsyret av Guds dype kjærlighet og uendelige tålmodighet med oss mennesker, ja, i Guds tjeners tale står det formulert slik:

”Mennesker! eders Fader længes efter eder; Han følger eder i ondt og i godt. Han følger eder i Sorg og i Glæde, hvad enten I vandre i det dybeste Mørke eller i det klareste Lys. Hans Kærlighed til eder er umaalelig, og Hans Taalmod er uden Grænse.”

Er det bildet som her tegnes av Gud forenlig med utsagnet i Bispebrevet om at Gud ikke i lengden kan utholde det som skjer i den jordiske verden? Nei, det står jo at Gud følger oss i sorg og glede enten vi vandrer i det dypeste mørke eller i det klareste lys. Og selv om tidene var mørke på jorden i 1938, så står det ingen steder i Vandrer mot Lyset! at det finnes grenser for hva Gud kan utholde eller hva han kan bli trett av. For selv om Gud har begrenset sin forutviten om hvert enkelt menneskes fremtidige valg, så har han jo ikke begrenset sine evner! Gud blir selvsagt ikke overrasket over de onde hendelsene på jorden, for Han og de yngste vet til enhver tid hva Ardor har planlagt, fordi alle Ardors planer kan avleses i eteren. Å påstå at situasjonen i 1938 kan ha kommet som en overraskelse på Gud er derfor nærmest absurd! Og dersom det virkelig var slik at Gud måtte avbryte all forbindelse med menneskene i flere millioner år fordi han var trett, hvordan i all verden skulle Gud kunne få samlet seg overskudd igjen ved å leve i flere millioner år i uvisshet om hvordan livet artet seg for hans dypt elskede skapninger – men med vissheten om at deres lidelser sannsynligvis overgikk alt hva menneskene tidligere hadde måttet utstå. Hvordan i all verden kunne denne pinefulle perioden for Gud føre til at han kunne gjenvinne sine krefter? Av alle de lidelsene foreldre må utstå når det går dårlig med deres barn, så er det alltid uvissheten om hva som har skjedd dem som er den verste å leve med, dersom de er blitt borte. Slik er det selvsagt også med Gud! Men Gud blir meget sorgfull over menneskenes ferd når vi går mørkets i stedet for lysets vei:

”Ville I fremdeles vandre ad Mørkets Veje, ville I ikke ophøre at hade og forfølge hverandre, ville I fremdeles lade Tusinder og atter Tusinder af eders Brødre, Mænd, Fædre og Sønner ihjelslaa i blodige Kampe for at mætte eders Had og Magtbegær; ville I fremdeles myrde, røve, plyndre, skænde og brænde, stedse nedrive det, der opbygges, og sprede det, der samles: da vil eders Fader sørge over eder, da ville Sorger, Lidelser og Skuffelser hæmme de Yngste i deres Kærlighedsgerning for eder, da vil eders Vandring mod det fjerne Maal blive uendelig lang og uendelig besværlig.”

Her fortelles det hva som virkelig vill bli konsekvensene av det som menneskene sto overfor i 1938, med krig og drap på millioner av mennesker: Vår far ville sørge over oss, og sorger, lidelser og skuffelser ville hemme de yngstes kjærlighetsgjerning, og vår vandring ville bli uendelig lang og uendelig besværlig – men intet står det om at Gud ville bryte all forbindelse med oss. Tvert i mot står det f. eks. i Spørsmål og svar I i spørsmål 39 at…

”Ved Lysets Livsnerve er Gud saaledes forbundet med alle sine Skabninger, og ved sin Kærlighed, der gennemstrømmer dem alle,…”

De som mener at det kan medføre riktighet det som står i Bispebrevet om at Gud kan tenkes å avbryte all forbindelse med menneskene, kan ikke samtidig tro på det som står i Vandrer mot Lyset, for der står det at Gud er forbundet med alle sine skapninger ved lysets livsnerve og sin kjærlighet som gjennomstrømmer oss alle. Dersom Vandrer mot Lyset! er sann, så må altså Bispebrevet være falskt! Og slik er det! Bispebrevet trekker Guds tålmodighet og kjærlighet i tvil, ja, trekker Gud ned på et meget lavt nivå, og synder grovt mot det som står i Spørsmål og svar II, spørsmål 69:

”Derfor skal ingen, hverken i Tanke eller Ord, misbruge Guds ophøjede Væsen, ikke trække Hans Kærlighed, Mildhed, Barmhjertighed og Retfærdighed ned i Støvet.”

Er det et uttrykk for kjærlighet, mildhet, barmhjertighet og rettferdighet at Gud muligens vil avbryte all forbindelse med menneskeheten for flere millioner av år, for at vi skal synke så dypt ned i mørke, synd og ugjerninger som mulig bare fordi ni danske biskoper eventuelt ikke vil knesette Vandrer mot Lyset! som sannheten? Svaret sier seg selv!

Guds egen seier over mørket har gjort ham til lysets suverene hersker!

Det kan synes som om Bispebrevet ser helt bort fra at det faktisk var Gud, som gjennom sin egen kamp mot mørket, beseiret det og gjorde mørket forgjengelig! Hans kamp og hans seier danner forbilde for alle organismers kamp ut av mørket og frem mot lyset. Nå står det ikke særlig mye i Vandrer mot Lyset! om hvordan denne kampen mellom lyset og mørket artet seg, men skal man tro Bispebrevet, som forteller at Gud ikke lenger kan utholde å følge menneskenes lidelser, synes det som om Gud ikke er særlig utholdende og ikke tåler særlig mye motgang. Kanskje hans egen kamp mot mørket var å ligne med en spasertur gjennom parken, bare for å innkassere seieren ved enden? Nei, slik var det selvfølgelig ikke! Det finnes absolutt intet av det vi mennesker opplever som ikke Gud allerede selv har erfart og gjennomlevd og kjenner alle sider ved. Selv forestiller jeg meg den millioner av år lange kampen mellom lyset og mørket, da det fremdeles var uvisst om lyset eller mørket ville vinne, som en meget smertefull og lidelsesfylt opplevelse for Gud, der mørket utfoldet seg i all sin gru og velde og forsøkte å tilintetgjøre lyset! Det jordiske tordenvær med sine tordenbrak og lyngnister, bomber og granaters øredøvende smell, ja endog atombombens uhyggelige eksplosjon vil bare være for småtterier å regne i forhold til det scenario som utspilte seg i universet da mørket forsøkte å tilintetgjøre lyset! For ikke å snakke om de mentale lidelsene, da tanken og viljen ikke var forente, og Gud i perioder sto overfor trusselen om sin egen utslettelse og uvissheten om lyset ville seire eller tape. Så jeg tror vi ganske trygt kan gå ut fra at intet kan skje på jorden, som kan gjøre Gud trett eller oppgitt, for han er selv mørkets beseirer og hans lysvesen, om enn sorgfullt over menneskenes lidelser, kan ikke brytes ned og er uangripelig for mørket. Og Gud vil selvsagt aldri utføre den mørkegjerning det ville være å bryte all forbindelse med menneskene, ikke en gang for en dag! Ja, faktisk vil jeg påstå at om Gud skulle velge å bryte den lysstrøm og de kjærlighetsbånd som binder oss til ham, så ville det være ensbetydende med at Gud frivillig utslettet seg selv og alt det liv han har skapt, og universet ville gli tilbake til sin urtilstand. Det vil aldri skje! Og at Gud vil kunne støtte og hjelpe menneskene uansett hvor dypt ned i mørket vi måtte synke står tindrende klart uttrykt i Supplement I:

"Altsaa: igennem den guddommelige Tankes og Villies Kamp ud af Mørket havde Gud, da Han fremsteg som Personlighed, vundet et saadant Kendskab til det aandelige Mørkes mangeartede Udslag, saa at Han, foruden at være den suveræne Hersker, tillige fuldtud kunde og kan være den kærlige, forstaaende og medlidende Fader, der ud af sin kærlige Tanke og ved sin stærke Villie paa alle Punkter er i Stand til at hjælpe alle sine Børn til at sejre i den bitre og langvarige Kamp ud af Mørkets Fristelser og Snarer."

Takket være sin egen kamp ut av mørket er Gud ved sin kjærlige tanke og sin sterke vilje i stand til å hjelpe alle sine barn til å seire i deres lanvarige kamp ut av mørket! Og her er det absolutt ingen forbehold om at han muligens må ta en pause på noen millioner år fordi han er trett og sliten!

Bispebrevet forfalsker gjengjeldelsesloven!

Gjengjeldelsesloven er opprettet av Gud for at menneskenes vandringer frem mot Guds rike skal bli fullkomment rettferdige, og ingen vil lide mer enn det de selv har påført andre av lidelser. Men det er helt tydelig i Vandrer mot Lyset! at gjengjeldelsesloven ikke fører til noe mer ”straff” enn det som er absolutt fortjent, og verdt er også å merke seg hva som står i Spørsmål og svar I, spørsmål 17:

”Har Gud derimod tilgivet et Menneske, naar dette i Sorg og Anger har henvendt sig til Ham, da er med det samme al Syndens Tynge forsvunden. Det samme sker, naar Mennesker tilgiver hverandre. - Thi Guds og Menneskers Kærlighed og Barmhjertighed staar over Gengældelsesloven. –”

Guds og menneskers kjærlighet og barmhjertighet står altså over gjengjeldelsesloven. Det er i det hele tatt tydelig fra Vandrer mot Lyset! at gjengjeldelseslovens aller strengeste bestemmelser bare i meget sjeldne tilfeller kommer til anvendelse. Eksempler på slike tilfeller kan være når et menneske har begått et mord og har klart å unndra seg den jordiske straffen for ugjerningen. Da blir vedkommende pålagt i en kommende generasjon å redde et menneske fra døden, men vil selv mangle skytsåndens beskyttelse slik at resultatet oftest vil bli at vedkommende selv blir kvestet eller drept under redningsaksjonen. Verdt å merke seg er altså at det ikke er Gud eller skytsånden som ønsker å påføre vedkommende lidelse, men vedkommende har gjennom sine egne synder og sin unndragelse av straff ført seg inn under en bestemmelse i gjengjeldelsesloven som gjør at han/hun mister beskyttelsen i en spesiell situasjon. Men deretter er det sonet for denne uretten, og balansen er igjen gjenopprettet. Og i veldig mange tilfeller kan tidligere synder sones for gjennom å utføre en kjærlighetsgjerning. Dette rimer svært dårlig med hva som fortelles i Bispebrevet om hva som er blitt konsekvensen for de prestene som hadde avgitt løfte om å stå frem som forsvarere av Vandrer mot Lyset! i Danmark, men som mislyktes i å erindre sitt løfte:

”De Billeder af Verdenssituationen, som I - Kirkens øverste Myndigheder - nu ser og længe har set for eders Øjne, skyldes til Dels disse Mænds Svigten! Og vor Fader har paa deres Skuldre lagt en stor Del af Ansvaret for de grufulde Begivenheder, som nu i lange Tider daglig har fundet Sted baade i Syd, i Vest og i Øst. Disse Mænd, der svigtede deres Løfte, bærer nu deres store Ansvar for de Millioner af Menneskeliv, der er gaaet tabt baade af Kombattanter og af Nonkombattanter; de bærer deres store Ansvar for de talløse Grusomheder udøvet mod Mænd, Kvinder og Børn, de bærer deres ansvar for de talrige Skændselsgerninger udøvet under Krigenes Rasen og Hærgen, de bærer deres ansvar for de aandelige og legemlige Lidelser, Ansvaret for de tragiske Livsforhold, som er blevet utallige Kvinders og Børns Skæbne. Ja, det er ugørligt at opremse alt det, som disse Mænd nu maa bære Ansvaret for, et Ansvar, som det vil tage dem Aartusinder, ja, maaske Aarmillioner at faa bortelimineret gennem den Bod, vor Fader har paalagt dem. Mange vanskelige, mange triste og tunge Inkarnationer venter i Fremtiden de Mænd, der svigtede vor Faders Tillid. Og jeg siger derfor til eder: lad mine Ord her være et Memento for eder; tænk paa det mægtige Ansvar, som vor Fader engang vil lægge paa eders Skuldre, hvis ogsaa I vender eder fra den Mission, som er eders!”

Når det står her at de prestene som ikke gjennomførte den planlagte reformasjonen av den danske kirken i 1920 er blitt pålagt en bot av Gud, som det vil ta dem årtusener, ja kanskje millioner av år å borteliminere, gjennom mange tunge og triste inkarnasjoner, så må man si at dette bringer inn en helt ny dimensjon i de lovmessighetene vi kjenner fra Vandrer mot Lyset! og for første gang opplever vi at Gud virkelig er ute etter å gjengjelde et feilgrep med en straff som skal gjøre vondt og påføre lidelse, heller enn å ha en oppdragende funksjon, slik vi kjenner gjengjeldelsesloven fra før. For hva skulle ellers være hensikten med at noen av de yngste skulle være nødt til å gjennomleve tunge inkarnasjoner i flere millioner år, annet enn at de skal lide for sin unnlatelsessynd? Det står jo intet om at disse tunge inkarnasjonene skal komme noen til gode ved at de skyldige skal utføre noe som kan oppveie for den uretten de påstås å ha gjort seg skyldig i? Straffen synes ikke å ha noen annen hensikt enn at den skal påføre lidelse, og man kan ikke betrakte det som noe annet enn en ren hevnakt fra ”Gud” sin side. En helt annen ting er at disse yngste skal påføres denne urimelig tunge straffen, uten at de har gjort noe annet enn å mislykkes i å gjenkjenne Vandrer mot Lyset! som det sanne budskapet fra Gud – de blir altså straffet for noe de ikke har gjort, og ikke for noe de har gjort! Og her nevnes ikke med et eneste ord, at all den krig og ondskap som kunne vært unngått dersom prestene hadde utført sin misjon, er uttenkt og gjennomført av de eldste og av menneskene, og at det er de som bærer ansvaret for verdens ondskap og ikke de yngste, som opp gjennom historien tvert imot har arbeidet utrettelig for å forsøke å forhindre at alt det onde de eldste har uttenkt, skal komme til virkelighet. Og når de yngste har mislykkes i å forhindre det onde, så er det jo ikke av ond vilje, men det er fordi mørket og de eldste hele tiden har arbeidet mot dem, og har lykkes i å villede dem og menneskene! Og når de yngste vender hjem etter slike mislykkede inkarnasjoner, så er det alltid med stor sorg de har måttet erkjenne at mørket har klart å beseire dem, men Gud, som fullt ut kjenner mørkets makt, tilgir dem alltid det de har syndet, og støtter og oppmuntrer dem til å gjøre nye forsøk. Han bryter dem ikke ned, eller hevner seg på dem ved å pålegge dem å sone sine feilgrep gjennom millioner av år med tunge inkarnasjoner. Guds barmhjertighet og kjærlighet står over gjengjeldelsesloven, og Bispebrevets fremstilling på dette punktet er et grovt og sjofelt angrep på Gud og de yngste og plasserer skyld og ansvar på helt feil sted! Selv Ardor ble straks tilgitt av Gud da han vendte tilbake til lyset, og når Ardor lider så fryktelig for sine synder, så er det ikke fordi Gud har utsatt ham for sin hevn, men fordi hver og en av dem han har påført lidelse må tilgi ham før lidelsene vil opphøre. Men Gud var altså den første, som i sin kjærlighet og barmhjertighet straks tilga Ardor! Og hvilken syndeskyld måtte ikke Jesus bære ansvaret for, dersom Bispebrevet har rett i at de yngste som ikke lykkes i å utføre sin planlagte misjon bærer ansvaret for all den lidelse som kunne ha vært unngått dersom vedkommende hadde lykkes? Hadde Jesus maktet å erindre bønnen for Ardor, ville jo han være vunnet tilbake allerede for nesten 2000 år siden, og hvor mange kriger kunne ikke ha vært unngått, og hvor mange menneskeliv kunne ikke ha vært reddet dersom det hadde lykkes? Men påla Gud Jesus å sone sin ”skyld” i flere millioner av år med vonde inkarnasjoner? Nei, Gud tilga ham straks han vendte tilbake, og det eneste Gud bebreidet Jesus for, var at han hadde støtt Josef av Arimatea fra seg med sin vrede, og Jesus ble pålagt å søke etter Josef for å vinne ham tilbake til lyset – for Josefs synder bandt ham til mørket etter hans død, slik at han ikke maktet å vende hjem til sin bolig i himmelriket. Det var altså det eneste Gud bebreidet Jesus for, og for å sone dette, ble ikke Jesus pålagt å lide, nei, han ble pålagt å utføre den kjærlighetsgjerning å frelse sin lidende bror fra mørket.

Det er den gamle ”Gud” fra det gamle testamentet Bispebrevet forsøker å vekke til live igjen i sin fremstilling av de danske prestenes tunge syndeskyld, og på samme måten som det gjeninnfører helvete, forsøker Bispebrevet å få den gammeltestamentlige, løgnens ”Gud” til å gjenoppstå, den vankelmodige og hevngjerrige, som straffer hardt og lemfeldig og som på ingen måte er rettferdig! De sannhetene om Gud og hans opphøyede, milde og kjærlige vesen som Vandrer mot Lyset! lyktes i å bringe til menneskenes kjennedom, forsøker Bispebrevet å bryte ned igjen! Men det er løgn fra ende til annen – heldigvis!

Mørkets imitasjon av lyset!

Bispebrevet inneholder mange avsnitt som til forveksling ligner på Vandrer mot Lyset! Mørket har en genial evne til å imitere lyset, og kan gjøre det nesten umulig for menneskene å avgjøre om det de leser eller hører stammer fra en av lysets eller en av mørkets ånder. På denne måten har de eldste til alle tider klart å lure de yngste og menneskeåndene til å bli veldige forkjempere for mørkets lære, dypt overbevist om at de talte lysets sak. Tenk bare på Paulus, som næret en dyp og ektefølt kjærlighet til Jesus og som inderlig ønsket å utbre hans lære, men som i stedet ble offer for Ardors djevelske innsnikelser, slik at han i realiteten bidro til å ødelegge og bryte ned det han ønsket å utbre – sannheten om Jesus liv og virke. Og Ardor valgte selvfølgelig med omhu de innsnikelsene han ville lure inn i kristendommen, for dersom de tankene han forsøkte å inngi Paulus stred alt for mye mot Pauli egne oppfatninger, ville de ikke kunne vinne den ønskede gjenklangen i Pauli egne tanker. Derfor valgte Ardor å benytte seg av noe som var en del av Pauli nedarvede tro, nemlig offertanken. Og tanken om Jesus som et frivillig offer for å forsone Gud med menneskene var så nær opp til Pauli egen oppfattelse av menneskenes gudsforhold, at han ”slukte den rått”, og var selv overbevist om at det var Gud som hadde gitt ham denne ”viten” om meningen med Jesu død på korset som et villet og ønsket mord! Bispebrevet forsøker nøyaktig den samme taktikken overfor tilhengerne av Vandrer mot Lyset! og dessverre har det hittil lykkes i sørgelig stor grad. Når de eldste skulle forfalske de yngstes lære, har de til alle tider måttet gjøre som i tilfellet med Paulus, å legge seg så tett opp til de yngstes lære som mulig, og ikke forvansket læren i større grad enn at det var mulig å ”svelge” for menneskene på det religiøse modenhetsnivået de befant seg. Det ligger derfor i sakens natur at en forfalskning av Vandrer mot Lyset! måtte ligge tett opp originalen, både i språkføring, terminologi og innhold. Men der hvor Vandrer mot Lyset! inneholder tydelig refs av menneskene for å ikke forsøke å heve seg over sin åndelige umodenhet, så ender det her aldri opp i denne samme form for fremtidspessimisme og dommedagsfølelse som Bispebrevet er preget av. Og det som refereres fra menneskehetens utviklingshistorie er nok i mange henseende riktig nok, men man utelater helt og holdent å fremheve lyset og håpet og at kjærligheten alltid vil vinne i den siste ende! I Vandrer mot Lyset! bebreides f. eks. menneskene for sin umodne fremferd og for at de så ofte følger mørkets i stedet for lysets veier i Guds tjeners manende og alvorstunge tale, men talen ender opp med å erklære at uansett hvilken vei vi velger, så vil Gud følge oss på vår vei og han vil gledes med oss over våre fremganger og han vil sørge over oss når vi feiler, for aldri vil Guds tålmodighet ha noen ende, og hans kjærlighet til hver enkelt av oss er uten grense! Og selv om Bispebrevet på de fleste områdene refererer utviklingshistorien korrekt, så snikes det hist og her inn enkelte unøyaktigheter og direkte feil, som jeg vil påstå bevisst er plantet for å så forvirring og for å forsøke å oppnå at de nye opplysningene skal gli inn i bevisstheten til den som leser, og i det lange løp erstatte de korrekte opplysningene fra Vandrer mot Lyset! Jeg er personlig overbevist om at Bispebrevet støttes av en eller flere av Ardors eteropptegnelser, som stadig vil fore den som har gitt sin tilslutning til brevet med falske tankeinnskytelser, og styre vedkommendes opplevelse av de oversanselige sannheter lengre og lengre vekk fra Vandrer mot Lyset! og nærmere og nærmere Bispebrevet. Det er jo bare de færreste som stadig leser i Vandrer mot Lyset! hver eneste dag for å sikre seg at det man synes å huske virkelig er korrekt, og har man først frivillig underlagt seg eteropptegnelsenes innflytelse, vil det på sikt være Bispebrevets synspunkter og Bispebrevets ”Gud” som ligger fremst i bevisstheten, og det ekte og sanne som er gitt oss i Vandrer mot Lyset vil etter hvert tre i bakgrunnen og tilsløres og til sist glemmes helt. Og likeledes vil det gå med den meget høyverdige etikk og moralfilosofi som ligger i Vandrer mot Lyset! Den vil også sakte men sikkert viskes ut av hukommelsen og bli erstattet med Bispebrevets lave etiske standard, der uskyldige rammes av urettferdige og urimelig harde straffer, der folk straffes for noe de ikke har gjort, og hvor alt snus på hodet, og de gode får skylden for det de onde er ansvarlig for. På så vis er også Bispebrevet meget velegnet til å skape splittelse blant tilhengerne av Vandrer mot Lyset! idet noen vil se verket gjennom briller som er farget av Bispebrevets forfalskninger, mens andre i langt høyere grad vil være inspirert av Vandrer mot Lysets sanne forklaringer og høyverdige etikk, og disse vel selvsagt aldri kunne enes om hva Vandrer mot Lysets egentlige budskap er, med splittelse som resultatet. Dessverre har også det vært følgen fra aller første stund da Bispebrevet ble utsendt! Allerede dagen etter at han hadde mottatt Bispebrevet, sendte Johanne Agerskovs meget gode venn og støttespiller gjennom mange år, forfatter og bibliotekar Christian Jørgensen en henvendelse til Johanne Agerskov med en forespørsel om hun kunne be Leo om en utdypende forklaring på hvordan det skulle forstås at Gud muligens ville bryte all forbindelse med menneskene, muligens for flere millioner år, for han fant det vanskelig å akseptere at denne opplysningen var forenlig med hva som ellers står i Vandrer mot Lyset! Etter dette førte han en korrespondanse over et par måneder med både mor og datter Agerskov, og de ble mer og mer oppgitt over at Jørgensen tillot seg å fastholde sine synspunkter, og det endte med at Inger Agerskov erklærte at han ikke kunne forstå deres forklaringer, fordi han ikke ville forstå, og at han ikke skulle bry seg med å skrive til dem igjen, da alle hans fremtidige brev ville bli returnert uåpnet. De valgte altså den samme løsningen som ”Gud” i Bispebrevet; De avbrøt all forbindelse med den mannen som hadde vært ekteparet Agerskovs kanskje aller beste venn gjennom nesten 20 år. Men Chr. Jørgensen fortsatte som en meget varm talsmann for Vandrer mot Lyset! og skrev artikler og omtalte verket i sine bøker, og da Johanne Agerskov ble utsatt for beskyldninger etter sin død fra datterens psykiater om at hun hadde lidd av en alvorlig sinnslidelse, parafreni, var det Chr. Jørgensen som sto frem som hennes aller varmeste forsvarer og tok til gjenmæle i en artikkel. Han var en sann venn og varm forsvarer av Vandrer mot Lyset til tross for den dårlige behandlingen han dessverre ble utsatt for. ”Selskabet til Vandrer mod Lysets Udbredelse” fulgte nemlig opp bruddet mellom mor og datter Agerskov og Jørgensen med å tilbakebetale det beløpet Jørgensen hadde støttet utgivelsen av ”Spørsmål og svar” med, og tydelige kunne det ikke sies at han var blitt uønsket i selskapet! Inger Agerskov var for øvrig den første som lanserte postulatet om at Johanne Agerskov var et ufeilbarlig medium, og gjennom en logisk følgerekke mente hun å føre bevis for at det å betvile riktigheten av deler av et budskap moren hadde mottatt var ensbetydende med å beskylde henne for bevisst å lyve og forfalske, fordi moren pr definisjon ikke kunne ta feil. Inger Agerskov fremførte også med stor overbevisning at en eventuell avbrytelse av all forbindelse med menneskene fra Guds side ikke kunne betraktes som at det var Han som avbrøt forbindelsen, men det var menneskene som avbrøt forbindelsen med Gud fordi vi ikke hadde tatt imot hans budskap, og hun kom også med den meget oppsiktsvekkende påstanden at det ikke fantes ett eneste menneske som var i stand til å be en uselvisk bønn til Gud fra hjertet. Videre påsto hun at ingen mennesker noensinne selv har bedt om å få del i livet, men det er heller ikke riktig!  I Vandrer mot Lyset! fortelles det at vi alle blir spurt mellom hver eneste inkarnasjon om vi ønsker å fortsette livet. I det hele tatt bygger Inger Agerskovs brev på noen premisser som er så urimelige, at det ikke er til å undres over at hun kan komme til den konklusjonen at Gud er den samme kjærlige og tålmodige som han alltid har vært, men at det er de yngste og menneskene som er skyld i at all forbindelse avbrytes, til tross for at det står svart på hvitt i Bispebrevet at det vitterlig er ”Gud” som muligens vil avbryte all forbindelse med menneskene!  Jeg vet ikke om noen som så fullt og helt har tatt til seg Bispebrevets mørkelogikk som Inger Agerskov i sine kommentarer til brevets innhold, og jeg vil overhodet ikke undres om det viser seg at det er hennes åndelige jeg som i virkeligheten har forfattet Bispebrevet. Det er for øvrig vel verdt å legge merke til at Chr. Jørgensen aldri fikk oppfylt sitt ønske om å få en forklaring av Leo på hvordan det kunne være i overensstemmelse med Guds kjærlighet at Han kunne finne på å avbryte all forbindelse med menneskene, og grunnen til det var at Leo også avbrøt all forbindelse med Johanne Agerskov etter at han hadde diktert Bispebrevet. Selv om hun var blitt lovet at de yngste ville opprettholde forbindelsen med henne frem til hennes dødsdag om nødvendig, så brøt Leo det løftet i 1938. Personlig finner jeg det mer enn besynderlig og det bekrefter bare antagelsen om at det slett ikke var Leo som dikterte Bispebrevet, men en forfalskner som utga seg for å være ham. Hvorfor skulle ellers forbindelsen avbrytes så brått og uventet, akkurat når fru Agerskov hadde aller mest bruk for Leos hjelp til å avverge en kommende splittelse i det lille danske Vandrer mot Lyset!-miljøet? Det er for øvrig en meget pussig påstand som fremsettes angående Johanne Agerskovs dødsdag i Bispebrevet, nemlig at den ikke ble fastsatt av Gud da hun ble inkarnert, slik det ellers blir gjort med alle andre vesener som inkarneres. Begrunnelsen for denne helt eksepsjonelle unntagelsen sies å være at de oversanselige åndene muligens ville ha bruke for hennes hjelp lang utover det tidsrommet som kunne forutses, og derfor ville man ha muligheten åpen for å kunne forlenge hennes liv om nødvendig. Denne opplysningen kommer jo i et merkelig lys, all den tid Johanne Agerskov levde i hele åtte år til etter 1938, uten at kontakten med henne ble gjenopprettet. Det kan absolutt ikke skyldes at det ikke var bruk for hennes hjelp, for splittelsene og motsetningene herjet blant dem som hadde tilsluttet seg Vandrer mot Lyset! etter Bispebrevets offentliggjørelse, og at det var bruk for oversanselig hjelp er hevet over enhver tvil – men den kom aldri; forbindelsen var og forble avbrutt! Merkelig!

Han som hadde rettighetene til Vandrer mot Lyset! etter fru Agerskovs død, medlem av bestyrelsen i ”Selskabet til Vandrer mod Lysets Udbredelse”, Sigurd Folmer-Hansen benyttet seg for øvrig av den samme taktikken som mor og datter Agerskov i en diskusjon om Bispebrevet med brødrene Hagel-Sørensen på begynnelsen av 1970-tallet. Brødrene, som var bekjente av Chr. Jørgensen og førte hans kloke synspunkter videre, skrev noen meget intelligente og klarsynte analyser både av Bispebrevet og av Inger og Johanne Agerskovs brev i 1972. Folmer-Hansen og hans kone Elsa, en niese av Knud Brønnum, var svært opprørte og indignerte over at brødrene tillot seg å antyde at fru Agerskov kunne ha blitt lurt av de eldste, og også de fastholdt at Johanne Agerskov var et ufeilbarlig medium. Midt i diskusjon, som førtes pr. brev sendte uten videre Sigurd Folmer-Hansen brødrenes brev uåpnet i retur, og erklærte at det samme ville skje med alle fremtidige brev, til tross for at brødrene hadde holdt en god og vennlig tone i alle sine brev. Han kunne bare ikke tolerere deres synspunkter. Og motsetningene mellom tilhengere og motstandere av Bispebrevet er dessverre ikke blitt mindre med årene, men har fortsatt inn i våre dager med full intensitet, så forfatteren av Bispebrevet har fullt ut lykkes med sin strategi!

En provokasjon mot kirken!

Når man skal henvende seg til andre mennesker med det ønske å overbevise dem om at de har tatt feil i et viktig spørsmål, vil de aller fleste velge den strategien å henvende seg til vedkommende på en så vennlig og imøtekommende måte at man ikke støter vedkommende fra seg før man i det hele tatt kommer så langt som til å fremføre sitt ærend. Men ikke så med Bispebrevet! Der kjører man frem fullt skyts og går til frontalangrep på den kristne lære og på prestene, som gis det hele og fulle ansvaret for de truende krigene og dertil følgende menneskelige lidelser dersom de ble til virkelighet om de ikke innen en frist på to år ville frasi seg sin tro, og reformere den danske kirken på grunnlag av Vandrer mot Lyset! Hvordan i all verden kan man tro at man skal klare å overbevise noen om riktigheten av Vandrer mot Lyset! på en slik måte? Hele Bispebrevet er en eneste stor provokasjon mot kirkens menn, og jeg kan ikke tro annet enn at de måtte reagere med vantro over å bli pålagt et slikt ansvar. Det ville det ikke ha vært noe å si på! Riktignok forteller også Vandrer mot Lyset! om de mange villfarelsene og ugjerningene som har fulgt i kjølvannet av kristendommen, men her trekkes også frem de lys sidene ved den kristne lære, for at det nye testamente inneholder en kvalitativt ny måte å tenke på i de religiøse spørsmål er det ingen som helst tvil om, og kristendommen har også inspirert utallige mennesker til mange nestekjærlige handlinger og til å skape kunstverk og musikk av himmelsk karakter – inspirert av Jesu kjærlige budskap. Til tross for forvanskningene trer en meget klok og kjærlig mann frem for oss i evangeliene og maner oss til fred, tilgivelse og kjærlighet! Du skal elske din Gud som deg selv, gjør mot andre som du vil at de skal gjøre mot deg, om noen slår deg på det ene kinnet så vend det andre til – dette er læresetninger som godt kan stamme direkte fra Jesu munn, og dette var en fullkomment ny måte å forholde seg til sine medmennesker på, og de som virkelig har tatt Jesu ord i Bibelen til seg og forsøkt å leve etter dem, har til alle tider fremstått som gode og kjærlige mennesker. Kristendommen har nemlig aldri vært kun villfarelser og falske læresetninger, kristendommen har vært en blanding av Jesu enkle og skjønne kjærlighetslære og mørkets falske innsnikelser! Men det har selvsagt aldri vært meningen fra forfatteren av Bispebrevet at de danske prestene virkelig skulle ta Bispebrevet på alvor, da ville det ha vært formulert helt annerledes! Den virkelige hensikten var å forhindre at den danske kirken skulle komme til å ta til seg Vandrer mot Lysets lære, ved å skape så mye motstand mot verket fra kirkens side, og skape en splittelse så stor og uoverkommelig at det ville gå lange tider før kirkens menn noensinne ville ta Vandrer mot Lyset! på alvor. Og med tanke på verkets stilling i det danske samfunnet i dag, der det er så godt som ukjent, har forfatteren av Bispebrevet også på dette området lykkes til det fullkomne med sin strategi! Og også blant mange Vandrer mot Lyset-tilhengere kan man fremdeles merke den onde ånd fra Bispebrevet der kirken ses på som en fiende, og hvor man nesten fryder seg litt når det går dårlig med den. Mitt inntrykk av den norske kirken, er at den utvikler seg på en meget fin måte på mange områder, og kvitter seg med flere og flere av de gamle dogmene og villfarelsene, og således kan sies å stadig nærme seg Vandrer mot Lyset! i sin lære! Hvordan det er i Danmark vet jeg ikke, men dette gir definitivt håp for fremtiden for Norges vedkommende i hvert fall!

Et års tid etter at Bispebrevet var sendt ut, sendte bestyrelsen i Selskabet til Vandrer mod Lysets Udbredelse, Inger Agerskov, Knud Brønnum og Sigurd Folmer-Hansen ut et skriv til medlemmene som de ville ha flest mulig underskrifter på, slik at det kunne sendes som en påminnelse til biskopene om at et år var igjen av fristen for å starte reformasjonen av den danske kirken. Dette brevet viser meget tydelig hvor langt fra Vandrer mot Lysets tanker bestyrelsen hadde beveget seg, da det bl. a. står følgende:

”Det nytter ikke, at Præsterne beder til Biblens Gud om at bevare Freden for Danmark – han kan det ikke, thi han er ikke Sandhedens, men Løgnens Gud!”

Det er ganske oppsiktsvekkende at bestyrelsen virkelig kunne komme med en slik hovmodig påstand – de danske prestene blir altså ikke bønnhørt av Gud? Dette står i meget sterk kontrast til hva som oppgis i Vandrer mot Lyset! der vi får vite at selv en sorgtung tanke vil oppfattes av Gud som en bønn om hjelp, og selv en bønn til en primitiv guddom laget av en trestokk vil besvares av Gud, når bare bønnen bes av et oppriktig hjerte. Men her er bestyrelsen helt på linje med Bispebrevet der det hevdes at Gud lengter etter å hjelpe menneskene, men ikke er i stand til det så lenge ikke Vandrer mot Lyset! er knesatt som sannheten. Dette er nødt til å være løgn, for i Vandrer mot Lyset! står det at Gud overhode ikke bryr seg om hvilken religion det enkelte menneske bekjenner seg til. Se bare hvor uendelig vakkert og kjærlighetsfullt der er uttrykt i den samlede og avsluttende kommentaren i Vandrer mot Lyset!

”Det evige Liv tilhører enhver, der vil modtage det; Guds Rige staar aabent for alle; hvert eneste Menneske ejer Guds Kærlighed; mod alle viser Han den samme Taalmod, den samme Barmhjertighed; ikke for eet eneste Menneske lukker Han sit Hjerte, og ikke for een eneste stænger Han Faderhjemmets Porte; thi for Gud, Menneskeaandens Skaber og Fader, kommer det ikke an paa, hvilken jordisk Tro den enkelte bekender sig til med Haand og Mund, men paa det ene: om Menneskene i Sind og i Hjerte, i Tanker og i Handling lever efter den Tro, som de bekender sig til, uden at hænge sig i Troens ydre Former, i de menneskegjorte Dogmer, det vanemæssige og det paatvungne, der ikke har nogen som helst aandelig Værdi for Evighedslivet; kun det, som kalder paa, vækker og fastholder det bedste, det ædleste og det skønneste i Menneskets Tanke- og Følelsesliv, kun det har blivende og uudslettelig Værdi for den enkelte.

Lige saa lidt som Gud vil paatvinge nogen en bestemt Religion, lige saa lidt kræver Han at blive æret og tilbedt paa de og de foreskrevne Maader. Ethvert religiøst Samfund har Ret til at ordne Gudstjeneste og Sammenkomster efter de Former og Regler, som er i størst Overensstemmelse med Tilhængernes Opfattelse af det skønne og ophøjede. Men ingen har Ret til at fremhæve den af hans Samfund vedtagne Form paa alle andre Formers Bekostning, som om den var den bedste og mest fuldkomne Maade, paa hvilken Menigheden kan ære sin Gud og Fader samt opnaa Forbindelse med det guddommelige. Al Gudsdyrkelse bør derfor være frivillig uden nogen som helst Tvang hverken i den ene eller den anden Retning; thi hvad enten Menneskene mødes i Templer, Kirker, Forsamlingshuse eller i Hjemmene, vil Gud altid høre deres Lovsange, deres Tak og deres Bønner, naar kun Tankens og Hjertets Andagt er sand og dybtfølt.”

Lengre bort fra Bispebrevets påstand om at Gud er avhengig av at menneskene tror på Vandrer mot Lyset for å være i stand til å hjelpe dem, går det vel ikke an å komme enn i det ovenstående, der det står svart på hvitt at Gud vil bønnhøre enhver bønn som kommer fra hjertet uansett hvilken tro vedkommende bekjenner seg til! Bispebrevet er intet annet enn en samling løgn og bedrag! Og det viste seg at mange av medlemmene av ”Selskabet til Vandrer mot Lyset” var langt klokere enn bestyrelsen, og mange ønsket ikke å skrive under brevet med den famøse påstanden om at Gud ikke bønnhører de kristne, og det hele endte med at bestyrelsen valgte å ikke sende ut påminnelsen til biskopene. I stedet sendte de ut et meget refsende skriv til medlemmene, der de beskyldte de av medlemmene som ikke hadde ville skrive under påminnelsen, for å svikte Vandrer mot Lyset! i en så alvorlig stund, og de uttrykte temmelig utilslørt at disse medlemmene var uønsket i selskapet.

Enkelte av dem som mener at Bispebrevet virkelig stammer fra en av Guds utsendinger, hevder at Gud likevel vil høre og besvare menneskenes bønner selv om han har avbrutt all kontakt med dem. Dette er selvfølgelig ikke mulig. Man kan ikke la være å ha kontakt med noen og likevel høre hva de ber om. Men heldigvis er dette løgn fra ende til annen. Gud vil selvfølgelig aldri avbryte kontakten med sine skapninger, og vi kan fremdeles stole på at han vil besvare enhver bønn som kommer fra hjertet, selv om han ikke alltid besvarer våre bønner slik vi selv hadde forestilt oss. Illustrasjon: Bedende hender av Albrecht Dürer

Tvang og trusler!

Så nærmer Bispebrevet seg sin avslutning, og de danske biskopene blir bedt om å gjøre sitt valg, om de vil reformere den danske kirken på grunnlag av Vandrer mot Lyset! eller ikke. Og det heter seg at de skal gjøre sitt valg uten tvang, men det påstås samtidig at om de ikke kommer til det rette valget, så har Gud intet mer å si dem, og ikke nok med det, Gud vil også merke dem, og over deres hoder skrive: Mene Tekel! Veiet og funnet for lett. Hvor lenge vedkommende må gå rundt med denne ”brennmerking” sies det intet om:

”Ja, vælg nu den rette Vej! Thi har I ikke inden for den Frist, vor Fader har givet eder, udrettet det, som Han har paalagt eder, eller vender I eder fra Ham og fra Hans Bøn om Hjælp, da vil Han ikke oftere kalde paa det danske Folk, thi da har I - Folkets kirkelige Repræsentanter - vist eder uværdige til Hans Tillid. Muligvis kan vor Fader da ad andre Veje, f. Eks. gennem Oversættelser til andre Sprog faa sit Budskab frem i Verden, men da staar I med Skammen, dér hvor I kunde have staaet med Hæder! Og vor Fader vil da aandelig talt - over eders hoveder skrive et lysende, flammende: Mene Tekel! Vejet og fundet for let!!

Vælg nu den rette Vej, men vælg uden Tvang; thi Gud tvinger ingen til at gøre det rette!! Mener I, ud fra det bedste, det sandeste i eder, at Kristendommen, som den nu er, - i eet og alt - er i Overensstemmelse med de evige Sandheder, i Overensstemmelse med Guds Love og i Overensstemmelse med Guds uendelige Kærlighed til alle aandelige Skabninger, da har vor Fader intet mere at sige eder; men da maa I bære eders fulde Ansvar for de Tider, der kommer! Min Henvendelse til eder er nu til Ende.

Jeg bøjer mig for eder og hilser eder i vor Faders Navn!" -”

Med denne nærmest makabre selvmotsigelsen om at de skal velge uten tvang, men om de ikke velger riktig så vil Gud merke dem med et skammens tegn, avslutter Bispebrevets forfatter med en hilsen fra Gud, men ikke et ord til avslutning om Guds kjærlighet eller hans dyptfølte glede dersom prestene skulle velge å føre Guds eget budskap frem i den jordiske verden! Sammenlignet med hvordan f. eks. Guds tjener avslutter sin tale i Vandrer mot Lyset lyder ordene i Bispebrevet ganske så stusslige og fattigslige. Hør bar hva Guds tjener sier til slutt i sin tale:

”Mennesker! eders Fader længes efter eder!

Han bød mig, sin Tjener, at bringe eder alle Hans faderlige Hilsen.

Hans Fred være med eder i Evigheders Evighed!

Amen.”

Slik taler en av Guds utsendinger!

Hvordan bør Vandrer mot Lyset! gjøres kjent på jorden?

For meg står det helt klart at Bispebrevet er en provokasjon og en forfalskning av Vandrer mot Lysets budskap! Dette er definitivt ikke måten å gjøre det på dersom den virkelige hensikten er å vinne tilhengere for Vandrer mot Lyset, men så var altså ikke hensikten med Bispebrevet å vinne verken de danske biskopene eller andre som tilhengere av Vandrer mot Lyset! – hensikten var å forurense og forvanske budskapet, skape splittelse mellom Vandrer mot Lyset! og kirken og innbyrdes mellom tilhengerne av verket, og å forhindre at det skulle slå gjennom og bli akseptert i det danske samfunnet. Og den strategien som ”Selskabet til Vandrer mod Lysets Udbredelse” fulgte opp med - med Vandrer mot Lyset i hånd å proklamere at deres ”religion” var den eneste som kunne redde menneskeheten fra å bli sviktet av Gud og at en tro på deres ”religion” var det eneste som kunne gjøre at Gud fortsatt ville hjelpe menneskene, var en total avsporing - det er definitivt ikke en slik fremgangsmåte Gud ønsker at vi skal anvende! Faktisk så står det en hel del i Vandrer mot Lyset! om hvordan Gud ønsker at den som ønsker å tjene hans sak skal opptre. I Kristi tale til menneskene får vi vite utførlig hvordan vi best kan tjene Guds sak blant våre medmennesker.

”Thi I skulle vide: at ingen Trosretning har Fordele eller Rettigheder frem for de andre. Ingen Lære er den eneste saliggørende; thi vor Fader spørger eder ikke om, hvilken Tro I tilhøre, men om I have søgt at vandre fremad mod Lyset, om I have sejret over det onde og de mange Fristelser; Han spørger eder, om I have støttet de svage, trøstet de sorgfulde, mættet de hungrige, klædt de nøgne, hjulpet de fattige, de syge og de lidende; og Han spørger eder, om I have øvet eders gode Gerninger af Kærlighed og Barmhjertighed, eller om I gjorde dem for eders egen Fordel.

Ja, sandelig, vor Fader spørger ikke om eders Tro, men om I fuldtud have levet og handlet efter det, der for eder var Sandhed og Retfærdighed.”

Gud spør oss altså overhode ikke om hvilken tro vi tilhører og gjør det helt klart at ingen lære er den eneste saliggjørende! Ja, se det er jo noen helt andre toner enn det som lyder fra Bispebrevet! Det kan altså ikke være riktig at Gud kan komme til å måtte avbryte all forbindelse med oss dersom ikke VmL blir knesatt som sannheten, for ”Ingen Lære er den eneste saliggørende;…” Gud spør oss ikke om hva vi tror på, kun om hvordan vi lever våre liv! Og det samme må jo også gjelde de ni danske bispene i 1938 – de ble vel heller ikke spurt om hvilken tro de tilsluttet seg, men om de søkte det edleste og sanneste i seg selv.

Jeg vil påstå at hele prosjektet med Bispebrevet, både innholdet og utsendelsen strider helt og holdent mot hva Kristus ber oss om i vårt forhold til andre religioner. Kan det sies klarere enn hva Kristus gjør, at tilhengere av Vandrer mot Lyset! på ingen måte har noen rett til å sette seg som dommer over andre trosretninger eller synspunkter? For Kristi tale er selvfølgelig ikke kun myntet på dem som tilhører de ulike verdensreligionene, den er like mye myntet på oss som tror på Vandrer mot Lyset!

”Endnu vil jeg sige til eder alle: ville I være Guds Tjenere, da maa I ikke ideligen kives og strides med hverandre om de gamle Ord og Trossætninger, der lyde til eder fra Fædrenes mange Skrifter. Da maa I ikke ideligen fremhæve, at eders Tro og eders Kirke ere de eneste sande og saliggørende. Og ingen Sinde maa I ved Sværdet eller ved strenge Magtbud paatvinge andre eders Tro og eders Meninger.

 Søger derimod alle at mødes i eders fælles Længsel efter det rene, det ophøjede og det guddommelige. Ja, søger alle at mødes i eders fælles Længsel efter en Faders Kærlighed og en Guds Retfærdighed.”

Kristus ber oss altså om å ikke kives og strides, og vi skal ikke stadig fremheve vår egen tro som den eneste saliggjørende, og heller ikke forsøke å påtvinge andre vår egen tro. Og man kan vel ikke si annet enn at Bispebrevet helt klart er formulert som et forsøk på å påtvinge de danske bispene en spesiell tro – Vandrer mot Lyset, selv om jeg selv altså er overbevist om at dette er en bevisst provokasjon. Bispebrevet kan helle ikke på noen måte sies å være et forsøk på å møtes med bispene i en felles lengsel etter en fars kjærlighet, der det utmales om de grusomste følgene av å svikte et løfte. Så langt derifra!

Jeg gjør meget gjerne Kristi ord til mine, når han sier at vi som ønsker å være Guds tjenere på jorden, må tale milde, kjærlige og forståelige ord til alle, ikke tale hardt og fordømmende og aldri true eller skremme med fortapelse og evige pinsler, om det så "kun" gjelder for noen få millioner år, og ikke i all evighet!

"Ja, sandelig, jeg siger eder: ville I være Guds Tjenere, da maa I alle tjene Ham i Aand og i Sandhed;  d a  m a a  I  t a l e  m i l d e ,  k æ r l i g e  o g  f o r s t a a e l i g e  O r d  t i l  a l l e, der i Tvivl, Haabløshed og Anger henvende sig til eder om Hjælp og om Vejledning; da maa I, uden at trættes, ideligen trøste og styrke de svage, modløse og vaklende Mennesker; ingen Sinde maa I tale haarde, fordømmende Ord til de levende, end mindre maa I bryde Staven over de døde; ingen Sinde maa I, for at hævde eders Magt og Myndighed,  t r u e  m e d  e v i g  F o r t a b e l s e  e l l e r  s k r æ m m e  m e d  H e l v e d e s  S t r a f f e  o g  P i n s l e r."

Oslo, 18.03.10                                                                                                                                                  Sverre Avnskog

Peder Severinsen, 1869-1939, skrev en anmeldelse av Knud Brønums bok "En tale der ikke blev holdt", og Agerskovs sendte ham i 1930 et eksemplar av "Spørsmål og svar II", som han skrev tilbake og takket for. To brev til ham er bevart i Johanne Agerskovs Copibøker. Foto: DKB