Mobbing - hvem har ansvaret? |
Av Sverre Avnskog, adjunkt og forfatter |
VG har over en lengre periode satt fokus på mobbing blant barn, og engasjert mange i arbeidet mot plaging og mobbing. Dette er meget prisverdig, og vi må hilse velkommen alle tiltak som kan bidra til å gjøre hverdagen og oppveksten tryggere for våre barn! Men barna gjør ikke annet enn å etterligne oss voksne. Og hvordan oppfører vi oss mot hverandre? Ikke sjelden blir det hevdet at skolen og lærerne gjør alt for lite for å hindre mobbing. Jeg kan selvsagt ikke uttale meg på vegne av alle lærer, men mitt inntrykk er at norske skoler generelt er meget samvittighetsfulle når det gjelder å forhindre mobbing og plaging. Men hva alle ikke synes å ha klart for seg, er at relasjonene i barnegrupper kan være meget komplekse. Barn er i enda større grad enn de voksne styrt av sine sympatier og antipatier og ofte meget direkte i sin måte å uttrykke seg på. For mange er det en livslang prosess å klare å se at ens egne handlinger og uttalelser kan være sårende for andre. Det ligger også i sakens natur at barn kan være meget ubetenksomme, og ofte sårer hverandre uten å ville det, gjerne med det resultat at vedkommende som føler seg rammet eller provosert tar kraftig til gjenmæle eller endog går til fysisk angrep, enten alene eller han/hun får med seg sine venner for å ”ta hevn”. Men hvem er da det egentlige offeret, den som forårsaker konflikten eller den som tar igjen? Personlig forsøker jeg å lære barna at det er lov til å forsvare seg, men når forsvaret går over til å bli et angrep, gjør man samme feilen som den som startet det hele, og har dermed det samme ansvaret. Skolehverdagen er fylt med slike små og store konflikter, og heldigvis er det oftest tilstrekkelig at de involverte partene får forklare seg for en voksen, som kan hjelpe til med å roe gemyttene og oppklare saken. Og når noen kommer og forteller læreren at ”Per” slo meg, kan det ofte være greit å spørre: ”Ja vel, og hva gjorde du selv?” Barn er ikke dummere enn at de fort forstår at den som fremstår som ”offeret” er den som lettest får sympatien, og hvem har ikke benyttet seg av den taktikken en eller annen gang? Konflikter mellom barn er oftest mye mer komplisert enn hva de fremstår som ved første øyekast, og den kloke voksne forsøker alltid å unngå å ”dømme” for raskt, men lar alle parter forklare seg! Og ingen ønsker vel heller å fremelske ”sutring” og selvhøytidelighet, men vil at at barna skal utvikle en viss robusthet, slik at de tåler hverdagslivets små og store utfordringer uten å la seg knekke. Alle mennesker møter altså motgang og konflikter, og dette inkluderer også barn – og det å lære seg å hanskes med uforstand, misforståelser, interessekonflikter og ulikheter uten å fly i tottene på hverandre, er det ikke mye det selve livet går ut på? Det jeg har beskrevet ovenfor hører ikke med til det vi kan kalle mobbing, etter min mening, selv om det hersker store misforståelser om hva som egentlig hører inn under dette begrepet. For å kvalifisere til å kalles mobbing, regner man f eks at det skal være en forskjell i styrkeforhold mellom offer og overgriper. En konflikt mellom to likeverdige parter vil dermed vanligvis ikke kunne kalles mobbing. Man forbeholder også begrepet mobbing til handlinger og ytringer som gjentas over tid, og ikke enkeltstående hendelser. Dermed faller de fleste konflikter som skolehverdagen er full av bort fra kategorien mobbing. Etter at man har satt i gang tiltak mot mobbing på skoler, ser man ofte at det synes på undersøkelser som om mobbingen avtar. Etter min mening kan det like godt skyldes at elevene har fått klarere for seg hva mobbing egentlig er for noe, slik at de ikke er så raske med å hevde at de er blitt mobbet. Men uansett effekt, er det selvsagt utrolig viktig at vi stadig har fokus på at vi alle skal behandle hverandre med respekt og verdighet – store som små! Men så har vi dessverre de alvorlige tilfellene, der barn nærmest får ødelagt sin barndom av systematisk trakassering og mobbing. Det må vi selvsagt gjør alt hva vi kan for å avdekke og forhindre, og her sitter vi alle voksne som omgås barn med et stort ansvar, for det er vi som er barnas forbilder, og det er oss barna tar etter! Og der det er et høyt konfliktnivå i voksengruppen, kan du neste være garantert at det er det samme blant barna. I skolen ønsker vi å lære barna å omgås hverandre med respekt, ærlighet og åpenhet, og til å snakke sammen når det oppstår problemer. Men dette er selvsagt svært vanskelig å få til dersom de voksne ikke gjør det samme! Og jeg må dessverre slå fast at jeg synes at det er alt for mange dårlige forbilder i den voksenverdenen barn og unge ser rundt seg. Hvordan er det f eks våre fremste folkevalgte snakker til og om hverandre? Med respekt og ærbødighet? Nei, det som kjennetegner vårt politiske liv må vel heller sies å være fremheve seg selv på andres bekostning, fremstille andre i et så dårlig lys som mulig, selv ta æren for alt som er bra og legge skylden på andre for alt som er dårlig, påpeke alle andres feil, gjøre narr av hverandre osv. Tenker politikerne på at det er mange unge som lærer av deres måte å omgås hverandre? Og hva med den største av alle lagidrettene, fotballen? Å forsøke å lure til seg fordeler ved hjelp av skuespill synes å være en akseptert del av spillet. Man kaster seg ned og vrir seg i smerte for små bagateller samtidig som man sparker ned motstanderne når dommeren ikke ser det. Man protesterer og skriker mot dommeren og skjellsordene sitter utrolig løst både hos spillere og trenere, for ikke å si i supporterklubbene, som i mange tilfeller fremstår som de reneste opplæringsanstaltene i sjikanering og trakassering av motstanderne. Og hva slags inntrykk får vi av advokater og justisvesenet? Jo, løgn og bedrag blir fremført som om det var den reneste sannhet, den mest forherdede forbryter fremstår med god støtte fra sine advokater som uskyldshvite lam som er ”misforstått”, og sannheten er det tilsynelatende ingen som ønsker å fortelle. Er det rart at de unge tar etter det de ser rundt seg? Dersom vi noen gang skal kunne ha noe håp om å få satt en stopper for sjikanering, trakassering og mobbing blant barn og unge, så har vi uendelig mye å rydde opp i i voksenverdenen først! Når vi voksne har lært oss å være ærlige og respektfulle overfor hverandre i alt vi foretar oss, så kan vi kanskje begynne å forvente at de unge skal gjøre det samme.
Oslo, 18.05.11 |