Oftest debatteres vårt lands innvandringspolitikk i et tidsmessig svært kort perspektiv, og ofte uten noen større visjoner enn å hjelpe enkeltindividet ved å flytte dets fysiske eksistens fra et land til et annet. Det er et aktverdig motiv å ville hjelpe mennesker i nød, men hjelper man egentlig menneskene i et lengre perspektiv ved å rive dem opp fra sine røtter og plassere dem i et land hvis språk, kultur, historie, levesett og uskrevne regler for sosialt samvær er dem noe fullstendig fjernt og ukjent?

Nasjonalfølelse og statstilhørighet er meget underkjente verdier i vår tid, beheftet som de er med meget negative assosiasjoner fra oppblåste og nasjonalfascistiske ideologier fra det 20. århundre. Men i virkeligheten er nasjonalstatene en meget god og velegnet måte å organisere menneskesamfunnene på, og det er selvsagt intet galt i å elske sitt land, og ha en sunn og balansert nasjonalfølelse! Kjærlighet for sitt land betyr ikke automatisk at man ser på andre nasjoner som fiender. Nasjonalfølelse og internasjonalisme lar seg meget godt forenes! Jeg elsker mitt land, og anerkjenner og respekterer at det gjør også innbyggerne i alle andre land med like stor rett! En sunn nasjonalfølelse oppfatter alle land som likeverdige og med samme rett til fredelig eksistens! Mitt lands eksistens skal ikke bygge på undertrykkelsen av andre lands rettigheter, og jeg ønsker selvsagt at alle skal få leve i et land som respekterer enkeltindividets rettigheter.

Demokrati og menneskeretter skapes ikke ved at folk flykter!

Men der det eksisterer land med styresett som undertrykker sine innbyggere og ikke respekterer deres rettigheter, kan dette problemet selvsagt ikke løses ved at alle disse innbyggerne flyttes til demokratiske land. Det sier seg egentlig selv at vi bare kan ta imot et meget lite antall lidende fra andre deler av verden, mens resten må forbli i sine egne land, til tross for at disse ennå ikke har utviklet demokratiske og humane styresett. Målt ut fra vår evne og mulighet til å hjelpe ved å ta imot flyktninger, er vi altså ganske hjelpeløse. Så er det heller ikke dette verden trenger for å bli et godt og fredelig sted å leve for hele menneskeheten. Men likevel synes debatten om vår innvandringspolitikk å bygge på den forutsetningen at målet skulle være å flytte befolkningen fra udemokratiske land hvor enkeltgrupper forfølges til Europa og Norge. Men som den meget kloke, nylig avdøde politikeren, forfatteren og europeeren Vaclav Havel hevdet: Den fremsynte politikeren vet at det klokeste ikke alltid er å gi velgerne det de aller helst vil ha akkurat i øyeblikket. Ofte er en annen løsning bedre på lang sikt.

Endringer av samfunn krever ofte store ofre og heltemodig innsats

Flukt løser ikke annet enn problemene på individnivå, og kan sikkert være løsningen for enkelte forfulgte, så lenge de ikke blir for mange, men på samfunnsnivå og i et lengre tidsperspektiv løser det egentlig ingen problemer, og de som blir igjen i sitt land, har selvsagt ingen nytte av at noen flykter, tvert imot. Et land som lider under vanstyre og liten respekt for enkeltindividets rettigheter, trenger selvsagt at alle gode krefter deltar i kampen for å utvikle sitt land i positiv retning. I Norge har vi et enormt fokus på enkeltflyktningene, og striden om vår flyktningepolitikk, splitter vårt land og skaper en meget uheldig polarisering. I mine øyne ville det være atskillig mer fruktbart og fremtidsrettet å sette inn vår hjelp og støtte til dem som velger å forbli i sine hjemland for å bidra til at dette landet kan bli et godt land å bo i for alle dets innbyggere for all fremtid, til tross for at en slik innstilling krever store ofre og heltemodig innsats.  Det er ikke særlig stuerent å hevde et slikt synspunkt i vår overopphetede innvandringspolitiske debatt.

De virkelige heltene

Men i mine øyne er det de som forblir og kjemper, som er de virkelige heltene, og ikke de som velger å fokusere på å kun løse sitt eget personlige problem på individnivå ved å rømme og la de andre bli igjen. Det er disse heltene som bidrar til å løse hele verdens problemer på lang sikt, mens de som flykter kun løser sitt eget. Det må de selvsagt få lov til å forsøke å gjøre etter beste evne, det er en menneskerett å tenke på seg selv og sine egnes beste, men igjen: Det er ikke dette som løser problemet på lang sikt. Og dessverre er det mange eksempler på at store flyktningestrømmer fører til problemer i mottakerlandet, både for landet og for flyktningene. Men det skal jeg komme tilbake til.

Alle lands beboere har samme utviklingspotensial

For at verdenssamfunnet med sitt enorme antall enkeltindivider og enorme landeområder skal kunne fungere, må det en viss organisering til. Variasjonene i historie, kultur, klima, religion, samfunnsnormer osv er så store at det ville være meget uhensiktsmessig å forsøke å undertvinge hele verdens befolkning et ensartet styre og likelydende lovverk og normer. Dessuten er det tydelig at de enkelte landeområder befinner seg på meget ulike utviklingsstadium når det gjelder demokratiske og humane verdier. Dette forklarer enkelte med at enkelte raser er de andre overlegne. En slik forklaring holder overhode ikke dersom man ser de ulike menneskerasenes utvikling i et større perspektiv. Mens beboerne i vårt eget landeområde befant seg på steinaldernivå, levde f eks folk i nordafrikanske(arabiske) landeområder i høyt utviklede sivilisasjoner som brakte menneskeheten vidt fremover i kulturell, vitenskapelig og religiøs forståelse. Skulle vi anvende de ulike rasenes utvikingstrinn fra tidligere tidsepoker som grunnlag for å vurdere menneskerasenes potensial, kunne vi ikke trukket noen annen konklusjon enn at den hvite rasen var de andre fullstendig underlegen. Men rase og hudfarge har overhode ingen relevans i denne sammenhengen.

Deler av vår personlighet dannes gjennom arv

Alt tyder på at hvert eneste enkeltindivid bærer med seg en utviklingsbasert kulturell personlighetsdel, både personlig og kollektivt, som er dannet gjennom arv og ”spesialdesignet” til et liv i det landet der de er født. I en lang periode har et syn på det nyfødte mennesket som et ”ubeskrevet blad” vært så og si enerådende i vår kultur. Men enkeltforskere som våger å gå mot strømmen og har studert mennesket fordomsfritt, har for lengst forstått at menneskene definitivt ikke er ”tomme” ved fødselen. Ved unnfangelsen danner det seg et individ som ikke bare arver sine genetiske egenskaper fra sine forfedre, men også mottar en psykologisk og kulturell, ja, mange mener også religiøs arv. En slik arv er ikke en statisk og uforanderlig tilstand, for mennesket har en enestående evne til å utvikle seg og vokse, og uhensiktsmessig arv fra sine foreldre kan man forfine og vokse seg ut av. Men det vil ofte være en livslang prosess, som krever stor omstillingsevne og tilpasningsdyktighet, å endre den arven man har mottatt i sitt sinn fra de foregående slekter! USAs totalt forfeilede inngripen i Irak viser hvor forferdelig galt det kan gå når en supermakt mangler utviklingsperspektivet i menneskers evne til å skape og opprettholde et demokrati. USA trodde det var så enkelt som å fjerne Saddam Hussein og opprette et demokrati. I virkeligheten forlater de nå et land i fullstendig kaos, fordi et varig demokrati bare kan utvikles innenfra gjennom flere generasjoners utvikling av innbyggernes demokratiske sinnelag.

Skifte mellom svært ulike levevilkår er vanskelig

Det burde egentlig overhode ikke være overraskende når innvandrere og flyktninger til vårt land ofte finner integreringsprosessen til det norske samfunnet vanskelig og krevende. Og det sier seg vel egentlig selv, at de som har kulturelle, psykiske og religiøse verdier som ligger tett opptil de norske, er de som vil klare prosessen lettest. Men det står ikke til å nekte for, etter min mening, at mennesker som kommer fra land som står svært fjernt fra Norge i kulturelle, politiske og religiøse verdier, vil kunne ha svært vanskelig for å forstå og integrere norsk måte å tenke på og til å forholde seg til sine nye omgivelser. Dersom man betrakter de ulike landene fra et utviklingshistorisk perspektiv, kan man noe forenklet anse at det å hente en person fra et meget lite utviklet land, og plassere ham/henne i et av verdens høyest utviklede informasjons- og industriland, vil være som å ta en elev ut fra første klasse, plassere vedkommende i niende klasse, og så forvente at forflytningen skal gå helt smertefritt for seg. Mennesker som ikke klarer å skape et meningsfylt liv i sitt nye hjemland, finner vi ofte igjen i landets kriminalitetsstatistikker og innen rusmisbruk, som langtidstrygdede og totalt utenfor det store fellesskapet. Ikke å forundre seg over. En elev som ble flyttet rett fra første til niende klasse ville også blitt fryktelig frustrert og utenfor.

Enklest å vokse opp hos sine egne

Som sagt så er eksempelet med eleven en forenkling, for når det gjelder flyktninger, vil veldig mange forhold spiller inn, hvilket samfunnslag i sitt hjemland vedkommende tilhører osv. Men fenomenet kan tjene som en meget god forklaring på hvorfor omstillingsprosessen fra en tilværelse i et lite utviklet land til et liv i et høyteknologisk og demokratisk land kan være svært smertefull og vanskelig, for ikke å si nærmest umulig for enkelte. Sannsynligheten er stor for at enkelte av disse innvandrernes og flyktingenes etterkommere vil danne en ny underklasse i sitt nye hjemland, ikke fordi deres rase er mindre begavede eller ikke har utviklingspotensial, men fordi det absolutt beste for ethvert menneske er å få vokse opp i en type kultur og en sivilisasjon som deres personlighet er ”spesialdesignet” for, gjennom arven fra sine foreldre og forfedre, og for enkelte blir det rett og slett en for stor og uoverkommelig oppgave å skulle omstille seg til et liv i et land som på nær sagt samtlige livets områder er vesensforskjellig fra det landet de var tiltenkt et liv i.

Menneskelig mangfold er berikende

Den forklaringsmodellen jeg her presenterer er så langt fra rasisme som det er mulig å komme, selv om jeger fullt klar over at det for svært mange fanatiske ”antirasister” sikker vil være vanskelig å oppfatte forskjellen. Jeg tror i det lange løp at det aller beste for de fleste mennesker er å vokse opp i det landet der de er født, og der deres forfedre har levd før dem(eller i samfunn som ligner), men det skyldes altså ikke at jeg tror at noen raser er overlegne andre, eller at blanding av raser er uheldig(jeg er selv gift med en ikke-vestlig innvandrer), men fordi jeg betrakter de ulike landene ut fra et utviklingsperspektiv og i et langvarig tidsperspektiv. Nasjonalstatene er etter min mening en god og hensiktsmessig måte å organiserer menneskeheten på, og hvert land bør ha frihet til å utvikle sin særegne form for kultur og samfunnsnormer, og så kan vi besøke hverandre og glede oss over å oppleve de rike forskjellene! Jeg ser egentlig ingen spesielt god grunn til at vi skal blande alt sammen i en kjempestor smeltedigel og gjøre alle land like. La oss heller prise forskjellene og glede oss over det menneskelige mangfold!

Oslo, 26.12.11
Sverre Avnskog

Tillegg: