Etter tragediene i Oslo og på Utøya viser de nyeste undersøkelsene at flere nordmenn nå er positive til det flerkulturelle samfunnet enn før. I mine øyne er det en ganske naturlig følge av at folk ønsker å stå sammen og inkludere alle i den sorgprosessen vi som samfunn går gjennom. Det er meget gledelig, for er det noe vi trenger i vårt samfunn, så er det samhold, solidaritet og fellesskap uansett hudfarge, politisk tilhørighet, tro og kulturell bakgrunn. De aller fleste i det offentlige rom har opptrådt med den verdighet og innlevelse som situasjonen har krevet. Men jeg må innrømme at jeg synes det er skuffende å oppleve at noen allerede få dager etter den meningsløse terroren forsøkte å plassere skylden for massedrapene på FrP. I mine øyne blir det like meningsløst å legge ansvaret på den politiske høyresiden for terrordrap utført av en innvandringsmotstander, som det er å legge skylden på alle muslimer for islamistisk terror. Årsakene er selvfølgelig langt mer kompliserte og ikke så endimensjonale som enkelte skulle ønske seg. Hadde altså bare ingen hevet en kritisk røst i forhold til innvandringspolitikken, så ville ikke terroren ha forekommet? Nei, så enkelt er det selvsagt ikke.

Om man skal peke på noen momenter som kan ha bidratt til å skape et klima for ekstreme synspunkter til å utvikle seg i, synes jeg heller vi bør kaste blikket mot den meget uheldige polarisringen både blant våre politikere og vårt folk som en følge av de steile frontene som tidlig utviklet seg i innvandringsdebatten. Det har selvfølgelig falt uheldige ord fra FrPs medlemmer og også forekommet utsagn som må karakteriseres som rasistiske, men jeg vil påstå at også venstresiden har sitt meget store ansvar for at debattene så ofte har blitt overopphetede og destruktive fordi de har vært så lite villige til å ta innvendinger mot innvandringspolitikken på alvor, men ofte ikke har hatt andre svar enn å beskylde motstanderne for å være rasister, selv når innvendingene har vært både velbegrunnede og bygget på fakta.

Som meget samfunnsinteressert avisleser og lærer, har jeg fulgt den moderne innvandringen til Norge på nært hold både i praksis og i teori, fra de første pakistanske arbeidsinnvandrerne på 1970-tallet, via båtflyktningene fra Vietnam og asylsøkere fra alle verdenshjørner, som kurdere fra flere ulike land, flyktinger fra det tidlige Jugoslavia og fra Somalia og andre afrikanske land. Helt fra ungdommen av følte jeg meg hjemme på venstresiden i norsk politikk, og SV og senere Arbeiderpartiet var i mange år mine selvskrevne valg når jeg stemte ved valg! Som de fleste på venstresiden var jeg full av solidaritet og omsorgsfølelse for de første innvandrerne, og behandlet dem i mitt arbeid med stor respekt og imøtekommenhet. Men etter som årene gikk, og gruppene av innvandrerbarn på vår skole ble større og større, og til slutt utgjorde en større del av elevflokken enn de norske, var det ikke lenger mulig å unngå å legge merke til at en del av disse barna med en helt annen bakgrunn enn de norske, i tillegg til sine eksotiske matvaner, spennende klesdrakter og varierende hudfarge, også brakte med seg en del holdninger og atferdsmønstre som ikke alltid var like ønskverdige. Mange tenker seg kanskje at mennesker som kommer fra en annen del av verden er akkurat som oss, og at ”inni er vi like”, men etter hvert begynner vel de fleste å innse at det ikke er tilfelle. I tillegg til sin egen unike personlighet, bærer også alle mennesker med seg en kulturell arv, som vi kanskje kan kalle deres samfunns fellesgods, utviklet gjennom hundrevis av år. Mennesker som kommer til Norge tar dessverre ikke bare med seg de gode og positive trekkene fra sin kultur, men dessverre også de negative. Vi hører f eks fra Sør-Afrika at kameratgjenger begår massevoldtekter som en måte å bekrefte samholdet dem imellom, og trangen til denne uhyggelige ”fritidsaktiviteten”, forsvinner selvsagt ikke av seg selv idet vedkommende kommer til et annet land, dessverre, og en mann med en slik bakgrunn vil selvsagt ha en mye lavere terskel for å begå voldtekt enn en mann som er vokst opp i Norge og som er preget av de norske holdningene til kvinners rettigheter. Når en stor gruppe innvandrere fra et bestemt område kommer til Norge, må man regne med at de i de mange første årene de lever i Norge, vil gjenspeile kriminaliteten fra sitt eget hjemland. Det burde ikke være særlig oppsiktsvekkende! Om man ønsker å finne ut hvorfor enkelte grupper er overrepresentert på den norske kriminalitetsstatistikken, er det bare å se på vedkommende lands kriminalitetsstatistikk, og så vil man raskt kunne konstatere at de ikke har gjort annet enn å bringe med seg bildet slik det tegner seg fra deres hjemland. Den somaliske innvandrerskribenten, Kadra, har f eks også uttalt at det ikke er noen overraskelse for henne at somaliske menn ofte ikke kommer i arbeid her i Norge, for de arbeider stort sett ikke i sitt hjemland heller. Man må heller ikke glemme at kvinners status i mange land er vesensforskjellig fra Norge, og dessverre er kvinners liv og rettigheter meget lite verdt i mange deler av verden. I enkelte land ler man høylydt når man hører at menn i Norge kan dømmes for voldtekt av sin kone, og forstår ikke at sex i ekteskapet kan kalles voldtekt, når det er kvinners plikt å gi sin mann sex når han ønsker det. For ikke mange årene siden så jeg en undersøkelse av menns syn på sex og vold i ekteskapet utført i ulike deler av verden, og jeg la merke til at blant palestinere mente ca 50% av alle menn at de hadde rett til å anvende vold mot sin kone dersom hun nektet å ligge med ham, og i en meget fattig del av India mente hele 90% det samme. Veien herfra til den norske respekten for kvinners selvfølgelige rett til å si nei til sex er dessverre milelang, og det kan ikke fornektes uansett hvor vennlig innstilt man er til andre kulturer.

Det sier seg vel dessuten egentlig selv at et barn som har vokst opp i et samfunn hvor det hersker borgerkrig og ikke noe felles styresett, som har sett sine slektninger og sin familie bli voldtatt og drept, ikke uten videre kan plasseres inn i en norsk skoleklasse, uten språk og uten noen som helst forberedelser, og så forvente at vedkommende skal fungere uten hjelp som et vanlig norsk barn? Men det var akkurat dette våre myndigheter gjorde. Krigsskadde og psykisk ustabile gutter og jenter ble tatt imot i den gode hensikts navn, og så ble det opp til dem selv og til helt uforberedte lærer å takle konsekvensene.  

Selv har jeg aldri bodd lengre tid i et annet land enn mitt hjemland i mer enn en måned sammenhengende, men jeg opplevde til fulle hvor hjelpeløs jeg var i en kultur som var meget forskjellig fra min egen og med et språk som jeg ikke forsto noe som helst av, og hvor stort sett ingen snakket engelsk. Å klare seg i en slik situasjon er en enorm utfordring, og jeg vil påstå at kun de aller mest ressurssterke barn vil kunne tilpasse seg et nytt hjemland som vedkommende er blitt flyttet til over natten, uten å få personlige problemer av ulik art. Men dette virker det som det norske samfunnet var totalt uforberedt på, og sant og si virket det som det ikke fantes en eneste politiker som hadde noen spesiell idé om hvordan det flerkulturelle samfunnet Norge, som de snakket så varmt om, egentlig skulle være. Og slik har det for det meste fortsatt. Mens politikerne krangler og svartmaler og gir hverandre stigmatiserende karakteristikker, har virkeligheten fortsatt sin skjeve gang, mens politikerne har virket totalt uforberedte på hvilke vansker som ville oppstå, og hvilke utfordringer som måtte løses. Men hvor er vyene, hvor er planene og hvor er målene med vårt flerkulturelle samfunn? Finnes de?

I mitt arbeid som lærer er det slik at alt vi foretar oss skal målstyres og dokumenteres slik at alle elever og foreldre skal ha klart for seg hva som er hensikten og målet med undervisningen. Når det gjelder det flerkulturelle prosjektet i Norge virker det som det er de gode hensikter og tilfeldighetenes spill som har fått råde, og når det har hevet seg kritiske røster, har svaret fra politikerne, særlig fra venstresiden, som oftest vært å stemple ytringene som rasistiske! Men menneskene lar seg ikke kneble i det lange løp, og uansett forsøkene på å stigmatisere og stemple dem som kom med innvandrerkritiske synspunkter, har det heldigvis utviklet seg et klima også i Norge der det nærmer seg å være tillatt å diskutere det flerkulturelle prosjektet på linje med en hvilken som helst annen politisk sak. Selv en avis som Dagbladet, som gjerne ser rasisme i hver lille krik og krok i landet, og der debattredaktøren har gått ut og stemplet vårt samfunn som sykt fordi noen ønsker å vite hvor mye av vårt budsjett som anvendes på asylsøkere og innvandrere, må vel se i øynene at det kan være problematisk når enkelte asylsøkere bruker sin ventetid på å selge narkotika i Norges gater, og når asylinstituttet helt opplagt misbrukes av enkelte som en mulighet til å komme til Norge for å begå kriminelle handlinger.

I det hele tatt er vårt flerkulturelle prosjekt et enormt og sammensatt prosjekt som det nok krever en gedigen pedagog til for å forklare og rettferdiggjøre overfor det norske folk hvorfor det er riktig å endre vårt land fra å være etnisk norsk til å bli en smeltedigel av ulike multikulturelle retninger. Hvorfor er det ikke noen som har påtatt seg oppgaven med å forsøke å forklare for oss velgere hva det egentlig er de ønsker med det flerkulturelle Norge? Her synes jeg venstresiden har forsømt seg kraftig, og bidratt med svært lite for å demme opp mot innvandringsmotstandernes svartmaling om snikislamisering osv. Der man kanskje kunne forvente å se den internasjonale solidaritet i praksis, med sterkt inspirerte taler om alle menneskers likeverd og like plikter, og om vår plikt til å hjelpe mennesker i nød, og om at vårt rike samfunn både har plass til å evner til å ta seg av dem som lider, har det vært skremmende mye rop og skrik om rasisme, og veldig lite substans i talene om det flerkulturelle samfunnet.

Jeg ser en aldri så liten feighet hos politikerne her, for alle vet at det norske folket ikke er udelt begeistret for den masseinnvandringen som har foregått i vårt land i løpet av de siste tiårene, og alle undersøkelser viser at det er FrPs politikk på dette området som har størst oppslutning blant folk flest. Man kan derfor ikke regne med å sanke særlig mange stemmer på å gjøre det multikulturelle Norge til en hovedsak i valgkampen. Og det faktiske forhold er jo at mens FrP er dem som retorisk setter ord på det folket mener, så er det den rødgrønne regjeringen som i det stille setter FrPs politikk ut i livet. Det er mange eksempler på dette, og faktisk er den norske innvandrings- og asylpolitikken strammet så kraftig inn i løpet av de siste årene, at det snart ikke er mer å stramme inn på. Vi vil om ikke lenge være i den situasjonen at kriminelle asylsøkere vil få hastebehandling og sendt rett ut av landet, alle med oppholdstillatelse som begår kriminelle handlinger vil bli sendt ut av landet etter endt dom, alle familiegjenforeningssaker vil bli behandlet svært strengt og det som var mulig for bare få år siden, der en enslig innvandrer i løpet av noen år fikk ca 60 familiemedlemmer til Norge, vil bli helt umulig å gjennomføre i fremtiden. I realiteten er ”innvandringsstrømmen” til Norge så godt som stanset opp, og dette er gjort i ”det stille”, uten noen høylydt retorikk eller propaganda. Det som nå er vår store oppgave, er å sørge for integrering av alle dem som allerede er her, og få det multikulturelle Norge til å fungere som et fellesskap der alle er inkludert, og som bygger på et felles sett lover og sosiale normer!

For det er selvsagt et mål for det flerkulturelle Norge at det er våre hardt tilkjempede norske verdier som skal være storsamfunnets felles verdier. Flerkulturelt fellesskap kan selvsagt ikke bety at hver etnisk gruppe skal ha hver sine sett med verdier som man lever etter. Det vil si, innenfor familien må vi nok være beredt på å tolerere en viss ulikhet, akkurat slik som det er store variasjoner innen norske familier, men når det gjelder de store samfunnsmessige verdiene, er det etter min mening en selvfølge at de som har kommet til Norge for å få hjelp, må lære seg og akseptere å leve etter norske verdinormer innen demokrati, menneskeverd og barn og kvinners egenverdi! Og vi som er etnisk norske må på vår side være åpne og inkluderende overfor dem som har annen hudfarge, tro og kulturell bakgrunn – men ikke så inkluderende at vi godtar undertrykking eller kriminelle handlinger eller ser gjennom fingrene med urett begått av innvandrere av misforstått høflighet.

I løpet av de siste dagene har vi sett noen tydelige eksempler på ulikheter mellom nordmenn og innvandrere når det gjelder sørgeprosessen etter de brutale terrorhandlingene. Da den ”flerkulturelle” TV2-reporteren skulle rapportere fra blomsterhavet utenfor domkirken for noen dager siden, uttalte han at her hadde folk samlet seg og lagt ned blomster for å vise sin medfølelse med ofrene og for å vise sin avsky for terroren. Her oppfattet jeg at TV2-reporteren helt feiltolket stemningen utenfor domkirken, og muligens kan bare hans bakgrunn forklare at han mistolket det folk forsøkte å uttrykke. Jeg var selv og la ned blomster der, og var det noe jeg ikke opplevde, så var det en stemning av avsky! Jeg opplevde tvert imot sorg, medfølelse og kjærlighet. Et annet eksempel på en ganske ”unorsk” reaksjon var intervjuet med noen irakiske unge som deltok i begavelsen av en landsmann. De var preget av raseri og hevntanker og beskrev voldsmannen som et dyr som ikke var verdig å få leve, og de ønsket ham dødsstraff. Disse to eksemplene er bare to som viser at vi må se i øynene at det ennå er en del ulikheter mellom det typisk ”norske” og det som en del av våre nye landsmenn bringer med seg.

Men til dem som frykter den muslimske tro, så vil jeg hevde at de ikke har noen som helst grunn til å frykte fremtiden! Alle mennesker og også religioner har vekstpotensial, og alle kulturer og religioner er i stadig endring og utvikling. De unge som vokser opp som muslimer i Norge vil også selvsagt utvikle sin tro og sine meninger, og etter hvert vil det vokse frem en meget human og menneskevennlig tro, som er tilpasset moderne mennesker i et moderne vestlig demokrati. Den motsetning som enkelte i dag opplever mellom kristendommen og islam, og mellom ”vår” og ”deres” tro vil etter hvert utviskes, og vi vil leve i fredelig sameksistens i all fremtid. Det som undrer meg, er at det ikke er flere politikere som velger denne synsvinkelen i stedet for å fortape seg i den stadige kivingen seg imellom om hvem som er mest antirasistisk og tolerant. Slik polarisering skaper kun motsetninger og ondt blod! La oss heller konsentrere oss om å føre en oppbyggelig dialog om det flerkulturelle samfunnet, slik vi ønsker det!

Oslo, 04.07.11
Sverre Avnskog