Nietzsche mottok sin skrivemaskin i 1882 i Genova, Italia, hvor han bodde på den tiden. Maskinen var den nyeste modellen av skrivekuglen, den transportable, høye modellen med fargebånd, med serienummer 125, og vi kjenner til en god del skriftprøver fra Nietzsche, skrevet på hans skrivekugle. Vi vet også at Nietzshe kjente til at det fantes en annen skrivemaskin på markedet, Den såkalte Remington 2 maskinen, men da Nietzsche ønsket en maskin som ganske enkelt kunne medbringes på reiser, valgte han skrivekuglen, som hadde mye lavere vekt og volum enn Remington-maskinen, og ganske enkelt kunne transporteres med på reiser – man kan godt si at det var den tids ”lap-top”.

     Dessverre ble aldri Nietzsche helt fornøyd med sitt kjøp og ble aldri riktig fortrolig med å skrive på den. I ettertid har det fremkommet mange teorier om hvorfor Nietzsche kun skrev på skrivekuglen i en ganske kort periode, f. eks. har det blitt antydet at skrivekuglen var en dårlig og utdatert skrivemaskin, at det bare var mulig å skrive store bokstaver på den osv. I dag kan vi si med sikkerhet at dette kun er spekulasjoner uten grunnlag i virkeligheten!

     Skrivekuglen var tvert imot en meget solid skrivemaskin – hvert eksemplar ble laget for hånd, og håndverksmessig var den en representant for det ypperste av det som kunne fremstilles på 1870- og -80-tallet. Den var også utstyrt med alt det man forventer av en moderne skrivemaskin – linjeskift, mellomromstast, varselklokke som plinget når man nærmet seg enden av en linje, fargebånd osv. Det er riktig at man på Nietzsches modell ikke kunne skrive annet enn store bokstaver, men det kunne man heller ikke på noen av de andre skrivemaskinene på det tidspunktet Nietzsche bestemte seg for hvilken maskin han ville kjøpe. Den første maskinen med både store og små bokstaver, ble første gang produsert i USA nettopp i 1882, men når den ble tilgjengelig i Europa, vites ikke sikkert. De første skrivekuglene med store og små bokstaver kom noen få år senere. En annen innvending noen har hatt mot skrivekuglen, er at man ikke umiddelbart kan se hva man skriver, men det er heller ikke noe spesielt for skrivekuglen. De modellene av Remington-typen som ble produsert samtidig, var såkalte ”up-strikers” – det vil si at de lange ”armene” hvor typene satt, var leddet på en slik måte at de traff arket fra undersiden. For å se hva man nettopp hadde skrevet, måtte man derfor løfte opp papirvalsen, som lå på toppen av maskinen. Det var faktisk lettere å se hva man skrev på skrivekuglen, da den var helt åpen under skrivehalvkuglen, der stemplene satt. Stemplene var dessuten svært korte, og hadde meget kort vei å bevege seg, fra man trykket på dem til de traff papiret, som ble festet rett under tastene. Dette i motsetning til de meget lange typestemplene på Remington-maskinen og lignende modeller. De lange armene var ofte vaklende, og satt seg meget lett fast i hverandre dersom man skrev for hurtig. Og det er faktisk for å unngå slike ”floker”, at bokstavene er plassert akkurat slik de er på et moderne tastatur. For å unngå at armene hang seg opp i hverandre, plasserte man de bokstavene som er oftest brukt i det engelske språket lengst mulig fra hverandre, slik at man unngikk ”jammingen”. Men man hadde ingen som helst tanke på at bokstavene skulle plasseres slik at de mest høyfrekvente bokstavene ble trykket ned av de hurtigste fingrene, slik man fikk den raskeste skrivehastigheten. Dette gjorde derimot Malling-Hansen på sin skrivekugle. Det var faktisk det som var selve utgangspunktet for hans oppfinnelse: allerede i 1865 drev han eksperimenter på en porselenshalvkule, der han utprøvde forkjellig plassering av bokstavene, for å finne ut hva som gav den optimale skrivehastigheten. Han kom frem til at det lønte seg å plassere de fleste konsonantene på høyre side, og de fleste vokalene på venstre side av skrivehalvkulen. Og han plasserte de mest høyfrekvente bokstavene slik at de ble betjent av de fingrene som arbeider raskest. Som en følge av dette, kan man på en skrivekugle skrive meget, meget hurtigere enn f. eks. på en Remington maskin fra samme tid. Malling-Hansen forteller i brev fra 1870-tallet at en ung mann som hadde trent på skrivekuglen i noen få måneder, fint klarte å skrive ned hans diktat på maskinen når han talte med vanlig talehurtighet.

     Takket være nyere forskning utført i Tyskland av Dieter Eberwein, kan vi nå heldigvis med sikkerhet slå fast hva som var det egentlige problemet med Friedrich Nietzsches skrivekugle. Han har restaurert Nietzshes gamle skrivemaskin, og gjennom sine nitidige undersøkelser av maskinen, har han kunnet fastslå, at maskinen hadde skader, som gjorde den temmelig ubrukbar til å skrive på. Eberwain har skrudd fra hverandre maskinen, og undersøkt hver eneste del, og gjennom dette arbeidet har han også kunnet fastslå den sannsynlige årsaken til at de har oppstått. Dett arbeidet er dokumentert i boken ”Nietzshes Schreibkuglel, utgitt på Typoscript Verlag i Tyskland.

     Hva Friedrich Nietzsche ikke hadde noen som helst forutsetning til å kunne forstå, var at den skrivemaskinen han mottok i Genova i 1882, faktisk allerede var skadet under transporten til ham. Skadene gjorde at den ble vanskelig å skrive på, og for å få hjelp, henvendte han seg til en mekaniker som overhode ikke visste noen ting om skrivemaskiner, han var nemlig sykkelmekaniker. Og i stedet for å reparere maskinen, påførte denne mekanikeren den enda større skader – det har Eberwein kunnet påvise ved å finstudere maskinen i sine enkeltdeler. Så enkel er altså forklaringen på hvorfor Nietzsche ikke var fornøyd med sin skrivekugle – det skyldtes ikke at selve modellen i seg selv var dårlig eller gammeldags, eller at den skrev kun store bokstaver – den var rett og slett så skadet under transporten, at det ble svært vanskelig å få et tilfredsstillende resultat når Nietzsche skulle skrive på den. Han forsto heller aldri hvor enkelt det var å få fargebåndet til å skrifte retning når det var rullet opp, så han måtte henvende seg til mekanikeren hver gang dette skjedde. Men Nietzsche skrev i hvert fall ca 60 dokumenter på sin skrivekugle, og samtlige er gjengitt, analysert og kommentert i Eberweins bok.

     Men til tross for at skrivekuglen var Remington-maskinen langt overlegen på en rekke områder, ble den altså utkonkurrert på markedet, men for å forstå hvorfor, må man søke årsakene helt endre steder enn i maskinenes kvalitet. Begge skrivemaskinene ble utstilt på de nstore verdensutstillingen i Paris i 1878, og av juryen på utstillingen ble skrivekuglens kvalitet vurdert meget høyere enn Remington-maskinens – skrivekuglen ble belønnet med en gullmedalje, mens konkurrenten kun fikk sølvmedalje. I ”The Illustrated Paris Universal Exhibition” fra 5. oktober 1878 sammenligner journalisten de to maskinene på denne måten:

”I året 1975, ble et hurtigskrivnings apparat designet av Hr. L. Sholes introdusert i London. Denne maskinen var overlegen i forhold til Malling-Hansen skriveapparatet; men skrivekuglen i sin nåværende form overgår langt Remington maskinen. Den sikrer en større hurtighet, og dens skrift er klarere og mer eksakt enn den til det Amerikanske instrumentet. Det danske apparatet har flere taster, er mer solid og mye mindre og lettere enn Remington maskinen, og dessuten billigere.”

     Men hva kan så være årsaken til at skrivekuglen ble utkonkurrert av de de amerikanske maskinene? En meget viktig årsak var helt sikkert at Malling-Hansen utover 1880-tallet helt overlot produksjonen og salget av skrivekugler til mekanikeren August Lyngbye, mens han selv fokuserte helt og holdent på sitt nyeste prosjekt: en stort anlagt vitenskapelig studie av veksten og vektutviklingen hos barn. Hadde Malling-Hansen fortsatt å reise rundt på internasjonale utstillinger for å promotere sin oppfinnelse, kunne helt sikkert mye ha gått annerledes. Og så døde han brått allerede i 1890, og etter det ble det helt stille omkring hans oppfinnelse. En meget viktig årsak – kanskje den mest avgjørende - er også at de amerikanske maskinene ble bakket opp av noe som Malling-hansen aldri klarte å skaffe i store mengder: kapital! Den første amerikanske maskinen ble patentert i 1868 av oppfinnerne Sholes, Glidden og Soule. Maskinen var dog en meget primitiv prototype, og de gav etter hvert opp sitt prosjekt. Men den velstående investoren James Densmore så det store potensialet i oppfinnelsen, og fikk kjøpt patentrettighetene av dem. Han investerte titalls tusen dollar i å videreutvikle maskinen, og i 1873 kom han til enighet med det amerikanske selskapet som inntil da hadde produsert symaskiner og våpen, Remington, om å serieprodusere den videreutviklede maskinen. Produksjonen startet i 1873 – 3 år etter at det første eksemplaret av skrivekuglen ble produsert for salg. Remington var da et veletablert selskap, og hadde utsalgssteder en rekke steder både i Europa og i USA. Dette nøt selvfølgelig Densmore godt av, og maskinen kunne utstilles i alle de allerede eksisterende butikkene. Dette var noe Malling-Hansen aldri oppnådde! Alle skrivekuglene måtte spesialbestilles fra København, og de kunne ikke ses utstilt noe sted, slik at kundene kunne sammenligne. Likevel var altså skrivekuglen, takket være Malling-Hansens utrettelige innsats, såpass godt kjent at Friedrich Nietzsche valgte den fremfor Remington-maskinen i 1881.

     Dessverre nådde skrivekuglen aldri noe stort salg – det ble neppe solgt i mer enn kanskje 250 eksemplarer. Salget av Remington-maskinen var heller ikke stort de første årene. Det nøyaktige tallet er ikke lett å fastslå, fordi fabrikkene ofte opererte med alt for høye salgstall, fordi de så seg tjent med at det utad skulle se ut som om salget var meget godt. Blant seriøse skrivemaskin-kjennere blir det anslått at Remington solgte ca 1650 maskiner i løpet av perioden 1873-1883. Noen kilder hevder at det ble solgt hele 5000 maskiner allerede fra 1873-1878, men Dieter Eberwein f. eks. påstår at dette tallet er alt for høyt. En ny utgave av Remington-maskinen ble lansert i 1878, og først ut over 1880- og 90-tallet begynte salget virkelig å ta av. Da kom det også flere andre amerikanske maskiner på markedet, og de bygde på de samme prinsippene som Remingtons maskin.

     Det ble dessverre aldri Rasmus Malling-Hansen forunt å oppleve slik kommersiell suksess. Og det var ikke rart at han ikke hadde så mye å stille opp med mot den amerikanske kapitalen. Det sies at da James Densmore solgte seg ut av skrivemaskinindustrien, kunne han realisere en gevinst på bortimot 1 million dollar. Under slike ulike vilkår kunne selvfølgelig ikke skrivekuglen vinne. Mangelen på kapital, og på en investor som virkelig trodde på oppfinnelse, var nok i realiteten det som ble skrivekuglens bane. For oss som beundrer den meget fargerike, danske ”oppfinner-presten” som dessverre ble så rent glemt i sitt hjemland, er det dog meget hyggelig å tenke på at hans største oppfinnelse – skrivekuglen – er blant de aller mest ettertraktede objektene blant samlere av kontor-gjenstander – og det er ikke en rent liten industri… Det sies at den forrige skrivekuglen som ble solgt av Auction Team Hamburg, det største salgshuset i Europa, ble kjøpt av en person meget høyt opp i Microsoft. Og hadde skrivekuglen slått an, er det i hvert fall sikkert at vi alle i dag hadde skrevet meget, meget hurtigere – på runde tastaturer med bokstavene plassert etter Malling-Hansens oppskrift - for den optimale skrivehastighet!

Oslo, 13.12.08

Sverre Avnskog

To eksempler på hva Friedrich Nietzsche skrev på sin skrivekugle tidlig i 1882. I alt finnes det ca 60 slike dokumenter. Diktet til høyre lyder, oversatt til engelsk:

“THE WRITING BALL IS A THING LIKE ME: MADE OF IRON

YET EASILY TWISTED ON JOURNEYS.

PATIENCE AND TACT ARE REQUIRED IN ABUNDANCE

AS WELL AS FINE FINGERS TO USE US."

(Friedrich Nietzsche, on February 16th 1882)

Les mer om Dieter Eberweins bok på Typoskript Verlag:

www.eberwein-typoskriptverlag.de

The International Rasmus Malling-Hansen Society:

www.malling-hansen.org