I følge VmL fantes en gang i tiden en mørkets ånd som blant menneskene var kjent som Djevelen, Lucifer, Den Onde, Satan.... - hans navn var mange, og han var mørkets onde Fyrste. Men som alle åndelige personligheter hadde også han sin opprinnelse i Lyset, som en av Guds skapninger. I VmL lærer vi om hvordan Gud skapte englene, og om hvordan han ville la dem lede sine ennå ufødte skapninger, menneskene, frem til større åndelig modenhet. Men noen av englene ble fristet av mørkets påvirkning, og mente at valget måtte falle på dem - og selvbeundringen og hovmodet vaktes i deres sinn. Og de forlot frivillig Guds Rike for å leve for lange tider på Jorden, i det lysrike Gud hadde skapt som oppholdssted for sine planlagte skapninger. Dette var syndefallet som omtales i bibelen, og fallet skyldtes ikke at noen av englene ville spise av kunnskapens frukt, men at de ble fristet til å finne næring fra mørket, som eplet er et symbol på. Derved forårsaket de selv sitt fall, men ble på ingen måte utdrevet av paradis av Gud, menble drevet til Jorden av mørket, og de ble mørkets tjenere, for ingen utenom Gud kan beherske mørket. I VmL kalles disse englene for de Eldste, men dette er kun en betegnelse som er skapt for å kunne adskille dem fra de Lysets ånder som ble igjen i Guds rike, de Yngste. Felles for alle de Eldste var at de hadde valgt en mer vitenskapelig anlagt veg i sin utforskning av Lysets egenskaper, mens de Yngste hadde valgt en mer kunstnerisk veg, og hadde valgt å utforske tonenes og kunstens muligheter i Lyset.

Fristelsen fødtes først i tankene til den Eldstes dual, men fordi han grep sin duals tanke og satte den ut i livet ved sin vilje, ble han de Eldstes leder, og ha vi kjenner som mørkets fyrste - djevelen.

Mange har undret seg over hvorfor alle de Eldste falt for mørket, og ikke bare en gruppe av dem, eller en gruppe av både de Yngste og de Eldste, og noen har søkt å finne svare på dette i de Eldstes vitenskapelige anlagte utforskning av Lyset - at det skulle være noe ved denne tilnærmingsmåten som gjør at man lettere som gruppe faller for mørket - som en slags dominoeffekt. Svaret på dette tror jeg ikke er å finne her, da utforskning av Lyset etter min mening overhode ikke kan ha slike konsekvenser. Utforskning av Lyset kan, på grunn av Lysets karakter, aldri føre til annet enn større forsåelse av Lyset. Forklaringen av det fenomen at alle de som hadde valgt den vitenskapelige tilnærmingsmåte, som gruppe, falt for mørket, må søkes i mørkets karakter; og mørket fører alltid til splittelse, til oppdeling i dem og oss, i de som ligner oss og de som ikke ligner oss, i de som er med oss og de som er mot oss. I tillegg kjennetegnes mørket ofte av en lojalitetsfølelse som er sterkere enn den enkeltes vilje, underkastelse av en sterkere vilje, til tross for at denne viljen er ond. I Lyset bygger alle handlinger på frivillighet - i mørket på tvang, press og trusler.

Men Lyset vil alltid seire til slutt, for gjennom Guds seier over mørket, er Lyset for alltid blitt sterkere enn mørket. Og gjennom Jesu' aldri sviktende kjærlighet til de falne Eldste, og gjennom Johanne og Michael Agerskovs kjærlige bønn for djevelen, ble djevelen løst fra mørket, og har vendt tilbake til Guds rike, og det er også kun et tidsspørsmål før Lyset også vil seire på jorden. Så svaret på mitt spørsmål i overskriften må bli et ja - djevelen eksisterer, men ikke lengre som mørkets slave. Han har vendt om, Gud har tilgitt ham, og han venter kun på at også menenskene vil tilgi ham hans onde gjerninger fra de årmillioner da han var mørkets slave.

Gud har gitt ham et nytt navn, Ardor, for at ikke hans gamle navn som forbindes med mørket skal hefte ved hem. Og slik er hans angrende bønn til oss mennesker, fra VmL:

Oslo, 13.01.07
Sverre Avnskog