Så har dommen i saken mellom Dagbladet og Erik Schenken, den ene av ambulansesjåførene i den såkalte Ali Farah-saken falt, og kan bare karakteriseres met ett ord: knusende! Dagbladet dømmes for ærekrenkelser og må betale en million kroner i oppreisning til den tidligere sjåføren. Etter min mening er det en meget gledelig dom, som styrker enkeltmenneskets beskyttelse mot å forfølges i media på sviktende grunnlag. Både Dagbladet og partileder og minister Kristin Halvorsen var snare med å slå fast at ambulansesjåførene måtte være noen avskyelige rasister, uten å ha den minste viten om deres holdninger eller motivasjon for å handle som de gjorde. Det mest skremmende ved saken var likevel ikke disse engangsuttalelsene, men den massive dekningen saken fikk over en veldig lang tidsperiode. Offerets kone fikk nærmest fri tilgang til mediene, uten at det ble ytret en eneste innvending, og Dagbladet og andre medier brukte saken som en brekkstang til å fremstille Norge som et fordomsfullt og rasistisk land. Begrepet ”rasisme” må vel være et av de siste tiårenes mest misbrukte ord i norsk offentlighet. Taktikken med å stemple en meningsmotstander eller en person man misliker som rasist, har vist seg meget effektiv for å gjøre personen ”uspiselig” og usympatisk. At Erik Schenken både har bakgrunn fra internasjonalt hjelpearbeid og overhode ikke har noen rasistiske holdninger, var det visst ingen som tok seg bryet med å finne ut. Slike ”bagateller” kan vel ikke være så viktig når man har en ”rystende” rasisme-sak å smøre ut over forsiden! Ambulansesjåførene gjorde en feil da de ikke tok med seg Ali Farah, ja vel, men fortjener de dermed å henges ut i media som skammelige representanter for den avskyelige norske hverdagsrasismen av den grunn? Dommen er anket, ser jeg, men jeg håper inderlig at fornuften også seirer i neste rettsrunde!

For å få innlegget mitt på trykk, måtte jeg forkorte det ganske mye. Slik lød mitt opprinnelige innlegg:

I forrige uke falt dommen over Dagbladets behandlingen av den ene av ambulansesjåførene fra den etter hvert så velkjente episoden der en mørkhudet person med hjerneblødning ble etterlatt i Sofienbergparken, fordi ambulansesjåførene misforsto eller feiltolket situasjonen, og trodde han var ruset. Dagbladet ble dømt for ærekrenkelser og til å betale sjåføren 1 million kroner. En meget gledelig dom, etter min mening, som viser at retten mener det går en klar grense for hva en avis kan tillate seg av forhåndsdømming av en person inntil det motsatte er bevist. Den offentlige fordømmelsen av sjåføren var i sin tid så godt som unison, og selv stortingsrepresentant og partileder Kristin Halvorsen var tidlig ute med sin avskyerklæring og alle syntes å være enig i at sjåførene måtte være noen avskyelige rasister. Dagbladet og andre medier kunne følge opp med artikler som ”viste” at hele yrkesgruppen ambulansesjåfører var preget av rasisme og betenkelige holdninger. Mannen som hadde slått ned offeret, også mørkhudet, var det stort sett ingen som interesserte seg for, til tross for at det var han som hadde utført voldshandlingen. Han ble kun omtalt som et ”offer” for omstendighetene, og hadde selvsagt ikke ment å skade, men bare vært litt ”uheldig”. Nei, de eneste som tilsynelatende hadde opptrådt klanderverdig i situasjonen, var de hvite ambulansesjåførene, og deres ”rasistiske” handlinger ble smurt ut over avisene i ukevis, for ikke å si månedsvis, og helsevesenets første undersøkelser ”viste” også at deres handling hadde ”sterkt rasistiske overtoner”. Offerets kone fikk fri tilgang til mediene gjennom hele perioden, og saken ble utnyttet maksimalt til å ”påvise” at hele det norske samfunnet er gjennomsyret av hverdagsrasisme. Etter min mening var det mest iøynefallende ved hele saken det så godt som totale fraværet av kritiske røster fra de norske journalistene. ”Alle” var enige om at Norge har et alvorlig problem med rasisme, noe ambulansesjåførene var et skammelig eksempel på. Og alle glemte visst den ene ”ubetydelige detaljen”, nemlig å undersøke om ambulansesjåførene faktisk var rasister, for hadde de gjort den delen av jobben sin, ville de ganske raskt ha funnet ut at i hvert fall den ene av dem hadde bakgrunn fra internasjonalt hjelpearbeid og hadde en meget solidarisk innstilling til mennesker i nød, uansett hudfarge. Men hvem interesserer seg for det enkelte menneske når man kan smøre et sensasjonelt tilfelle av offentlig rasisme utover førstesiden?

Etter dommen over Dagbladet har det vært merkelig stille i mediene; ingen selvgranskning, refleksjon eller selvkritikk. Det synes jeg er merkelig. Saken er nemlig ikke så enestående – og ordet ”rasisme” må vel være et av de siste tiårenes mest misbrukte ord i norske medier. Misforstå meg ikke, jeg er selvsagt en innbitt motstander av all form for rasisme, men synes at dette begrepet skal forbeholdet de tilfellene der det er begått reell rasisme, og ikke brukes som en måte å stemple handlinger eller mennesker man ikke liker, for å gjøre dem enda mer avskyelige i egnes og andres øyne. Eller er det virkelig slik at dersom man kaller en nordmann for ”drittsekk” så er det bare et skjellsord, mens dersom man kaller en med innvandrebakgrunn for ”drittsekk”, så er det rasisme? Eller dersom en med innvandrerbakgrunn blir feilbehandlet i helsevesenet så er det rasisme, mens når en nordmann feilbehandles, så er det bare en feilbehandling? Det mest skremmende i dette, er at norske journalister synes å jage i flokk, og at de kritiske stemmene i enkelte sammenhenger helt synes å mangle. Det er da jeg undres om det kan være slik at norske journalister som gruppe har en helt egen agenda? Det er en velkjent sak at venstresiden er sterkt overrepresentert blant dem, og journalister fra FrP finnes så godt som ikke i de store landsdekkende avisene. I enhver tilsvarende utøvelse av makt ville det vært ansett som et alvorlig habilitetsproblem dersom utøverne av makten var så ensidig sammensatt. Men når journalistenes representanter har blitt konfrontert med dette, er svaret at for dem er det ikke noe problem, fordi deres evne til å være objektive er så velutviklet. Det mener jeg må være et hårreisende naivt forsøk på å feie et betydelig problem under teppet. Jeg ble ytterligere styrket i min oppfatning da en kjent svensk journalist, som nylig har utgitt en roman for å vekke folk i forhold til samfunnets ”grufulle” syn på muslimer. Han erklærte i et intervju at han hadde blitt journalist fordi han ønsket å endre samfunnet. Dersom dette er en motivasjon som er utbredt blant journalister, så er det meget betenkelig, i mine øyne. For har man et inderlig ønske om å forandre et samfunn, er faren overhengende for at man utvikler sin egen agenda for den virkelighetsbeskrivelsen man formidler i sin avis. Da ligger fristelsen til å fremstille samfunnet fra en bestemt synsvinkel farlig nær, og i Norge mener jeg det kan stilles alvorlig spørsmål ved om ikke journalistene har et eget ønske om å fremstille samfunnet på en bestemt måte, fordi de har som mål å fremme spesielle politiske eller idealistiske ideer. Og av en eller annen grunn virker det som journalistene nærmest gnir seg i hendene og fryder seg hver gang de kan påvise at Norge er et rasistisk og sykt samfunn. Ganske nylig var en velkjent SV-representant med innvandrerbakgrunn fremme med ”rasisme-kortet”, uten på noen måte å kunne dokumentere at hans meningsmotstander hadde rasistiske motiver – han gikk bare ut fra det fordi motstanderens meninger etter hans syn var så avskyelige. Og hvem husker ikke hvor tydelig det skinte gjennom at journalistene så inderlig sterkt ønsket at Stella Mwangi skulle fortelle at hun hadde vært utsatt for rasisme? Men som den kloke kvinne hun er, motsto hun journalistenes sterke ønske om å gjøre hennes Grand Prix seier om til en rasisme-sak! Ære være Stella for det! Min respekt for henne ble ikke akkurat mindre av det!

Bør vi ikke i fremtiden kunne kreve at den som fremsetter påstander i offentligheten om at noen er rasister, at de faktisk kan dokumentere at det er rasisme det dreier seg om? Rasisme rammes jo av straffeloven, og så enkelt bør det vel ikke være å beskylde andre for å ha brutt norsk lov? Hvorfor bruker ikke heller avisene mer spalteplass til å vise alle dem med innvandrerbakgrunn som kan fortelle at deres opplevelse av det norske samfunnet og det norske folk er at vi er et ualminnelig tolerant og vennlig folkeferd, som gjennomgående tar utrolig godt imot nye landsmenn? Jeg er selv gift med en utenlandsk kvinne, og hun kan fortelle at hun aldri, i løpet av de fem årene hun har levd her i Norge, har opplevd noen form for rasisme – aldri! Det er også en del av virkeligheten. La oss forbeholde begrepet ”rasisme” om de sakene der det faktisk dreier seg om rasisme, og ikke slenge om oss med et slikt nedsettende begrep kun for å ramme dem vi ikke liker, eller fordi vi har en spesiell politisk agenda!

Oslo, 05.06.11
Sverre Avnskog