I et nabolag bodde det en gang en mange barn. De likte så godt å leke sammen, og spesielt ute i den vakre naturen. Rett ved nabolaget deres, lå en liten skog, og et tjern, hvor barna elsket å oppholde seg – og bade og utforske naturen. Hver dag møttes de for å dra ut til sin faste badeplass, og de elsket dette uskyldige, deilige livet sammen.

Det var bare en liten ting som av og til kunne ødelegge den ubekymrede tilværelsen deres – i nabolaget bodde også en gretten, gammel mann. Han var pensjonert lærer, og alle visste at han hatet barn. Han tålte ikke lyden av dem, og kom alltid ut for å skjelle på dem, når han hørte deres lek, og deres gledeslyder. Han var svært irritert, fordi han syntes ingen ville høre på ham, og de andre voksne gjorde ingen ting for å få barna til å slutte med alle sine plagsomme lyder!

En vakker sommerdag, var barna ute på oppdagelsesferd på skogbunnen i den lille skogen ”deres”. De lette ofte etter vakre blomster, og interessante insekter. I dag var det spesielt en ekstra fargerik blomst som tiltrakk seg deres oppmerksomhet. De hadde aldri sett noe lignende før, noen av dem. De plukket den, for å ta de med hjem og presse den, så den ikke skulle visne. Noen av de større barna fant fram bøker for å forsøke å finne ut hva slags blomst det kunne dreie seg om. Men uansett hvor mye de lette, fant de ikke denne blomsten beskrevet noe sted – og de skjønte etter hvert at de faktisk hadde funnet en helt ny blomst!! De frydet seg over dette alle sammen, og bestemte seg for at de skulle holde dette skjult, mens de tenkte ut hva de best kunne gjøre. De gjemte den pressede blomsten på et fast gjemmested de hadde sammen, der de oppbevarte alle hemmelighetene sine. De var alle sammen yre og glade over denne spennende nye oppdagelsen, og snakket alltid om den når de møttes.

Den gretne, gamle mannen oppdaget at det var et eller annet i gjære. I stedet for å bråke, som de pleide, gikk nå barna alltid og visket og tisket sammen når han møtte dem. Han ble svært mistenksom, og lurte på hva som foregikk. -Hmmm, tenkte han, de pønsker vel ut et eller annet for å plage meg! Han bestemte seg en dag for å følge etter dem for å forsøke å finne ut hva det var de drev med. Uten at barna forsto det, klarte han på denne måten å finne det hemmelige skjulestedet deres – og den vakre pressede blomsten. Åååå, at de ikke hadde passet bedre på! Den gretne mannen forsto med en gang at det han hadde funnet, var svært verdifullt – han var jo en gammel naturfaglærer! Og han skjønte straks at dette kunne bringe ham ære og berømmelse – dersom han gjorde det kjent at det var han som først hadde oppdaget denne sjeldne, vakre blomsten. Og han så gjorde. Han fikk meget stor oppmerksomhet og ros fordi han hadde gjort denne enestående nye oppdagelsen! Men siden han ikke visste noen ting om hvor blomsten var funnet, hva slags jord den trivdes i, hvor mye sollys den likte og slikt, så fant han bare opp en hel masse løgner. Men ingenting av det han fortalte om blomsten, var sant!

Da barna fikk vite om det som var skjedd, ble de svært triste og lei seg. De oppsøkte læreren, for å få ham til å innrømme sine løgner, men han bare fnyste av dem, og sa han ikke skjønte hva de snakket om. Denne blomsten hadde han selv funnet. Og uansett hva barna gjorde og sa, var det ingen som ville høre på dem, så de kunne intet mer gjøre! Barna var uendelig triste!

Og slik ble den gretne, gamle læreren, som hatet barn, stående som oppdageren av en helt ny blomst, og alle hans løgner, ble regnet for å være sannheten om den vakre, fargerike blomsten – og for å ære ham, bar blomsten hans navn!

Så gikk det mange år. Den gretne, gamle læreren var for lengst død og begravet. I den lille skogen i nabolaget, var det stille. De glade barna var vokst opp, og var spredd for alle vinder. Ingen snakket lenger om den fargerike blomsten. I alle blomsterfloraer og skolebøker var det den gamle lærerens løgner som sto trykket. Men i sine hjerter bar alle de lekne barna en sorg over at ikke sannheten om blomsten hadde kommet fram. Men de var alle opptatt med sitt – med utdannelse og arbeid – og de hadde alle travle dager. I nabolaget begynte foreldrene deres å bli gamle, og noen av dem døde, og da tenkte noen av barna, skulle ikke vi flytte inn igjen i de gamle husene, der vi bodde som barn? Tenk om våre barn kunne få oppleve all den glede som vi selv opplevde her?

Og etter hvert begynte det å bli liv i det gamle nabolaget igjen! Ute yrte det av små barn, som kravlet rundt for å undersøke alt de kom over! Og snart ble de så store, at de fant den lille skogen, og det vakre tjernet der deres foreldre hadde hatt så mange gode stunder. Og de gikk på oppdagelsesferder, og de elsket det deilige livet sammen, og hver dag hørtes det hvin og gledeshyl fra deres deilige lek! Og de begynte også å utforske den lille skogen – og noe av det første de fant, var den fargerike blomsten! Se, ropte de av glede, er den ikke vakker! Den må vi ta med hjem og vise til våre foreldre, så de kan dele denne opplevelsen med oss. Og da de kom opprørte og glade hjem, og viste fram den nydelige blomsten, husket deres foreldre hele den gamle historien, om den gretne læreren som hadde klart å spre alle løgnene om den vakre blomsten, som var deres oppdagelse! Og de bestemte seg alle for at nå ville de sammen sørge for at sannheten om denne enestående og sjeldne blomsten skulle komme fram!

Og så måtte alle bøker og blomsterfloraer skrives om. Overalt måtte de gamle løgnene fjernes, og i stedet ble barnas nøyaktige og riktige beskrivelser av voksested, jordbunn og lysforhold ført inn overalt! Og for å hedre de ærlige og samvittighetsfulle barna sto det også overalt at det var de som hadde funnet blomsten – og den fikk også, selvfølgelig, et helt nytt navn!