I Bispebrevet fremstår en ”Gud”, som mange VmL-tilhengere finner meget vanskelig å kjennes ved. Det er simpelthen noe ved denne ”Gud” som ikke stemmer overens med det bildet de bærer med seg i sine hjerter, av en Gud, som aldri noensinne kunne tenke seg å svikte sine skapninger. For alle dem, er det simpelthen uforenlig med deres opplevelse av moder/fader-kjærligheten, at Gud kunne tenkes å forlate menneskene, for å la dem synke ned i mørket, så dypt de kan komme, slik det påstås i Bispebrevet. Jeg er en av dem som opplever det slik. Jeg finner det, personlig, like lite sannsynlig, at noe slikt ville kunne skje, som at en mor og en far, som elsker sitt barn av hele sitt hjerte, ja, høyere enn sitt eget liv, skulle sitte rolig å se sitt nyfødte barn sulte i hjel, uten å løfte en finger. Jeg vil i denne artikkel, forsøke å trekke noen linjer opp, mellom omstendighetene omkring Jesu’ første sendelse til jorden – og hans gjenkomst, og med den, utgivelsen av Vandrer mod Lyset! I dette perspektivet, vil jeg så vise, at det er en rekke meget påfallende likhetstrekk i den logikk, som ligger til grunn for Paulus’ utlegning av drapet på Jesus som ”en ny pakt” mellom Gud og menneskene, for at Gud skal utholde deres synder, og Bispebrevets påstand om at Gud kan tenkes å forlate menneskene for årmillioner. Min påstand, er at Bispebrevet rett og slett er ”forsoningslæren” i en ny, og modernisert utgave! I den nye utgaven, er det de danske bispers aksept av VmL, som er ”den nye pakt” mellom Gud og menneskene, som skal gjøre at Gud kan utholde sine skapninger, - ellers vil han kunne forlate dem for årmillioner!

La oss begynne med å se litt på forholdet mellom Gud og menneskene før Kristus’ inkarnasjon som Jesus. All religionsutøvelse var forbeholdt et mektig presteskap – kun gjennom dem kunne Gud kontaktes, og bare i meget strengt lovregulerte former! ”Gud” var en vred, straffende og humørsyk Gud, som man ikke bare nærmet seg sånn uten videre. Og hans hissige temperament måtte stadig mildnes gjennom blodige dyre-ofringer. Det hadde vært Ardor maktpåliggende å skape denne enorme avstand mellom Gud og menneskene, for å opprettholde sin makt over menneskene, og man må vel si at han til fulle hadde lyktes i å fjerne Gud fra hans skapninger.

Så ba Gud Kristus, de yngstes leder, det kjærligste av alle kjærlige vesener (utenom Gud selv) om å inkarnere på jorden, som Jesus, og lære menneskene, at den oppfatningen av Gud som Ardor hadde klart å pode inn i menneskenes sinn, var en falsk ”Gud”: Den virkelige Gud elsker hvert enkelt menneske med en uendelig stor kjærlighet, og det gjelder alle – selv den ”usleste synder”! Og han står i en ubrytelig kontakt med hver enkelt av oss, dersom vi bare lukker ham inn.

Dette skulle Jesus lære menneskene. Men først skulle han erindre bønnen for ”mørkets slave” – Ardor – for minnet om den kjærlige Gud, skulle først våkne til liv hos ham, som hadde skapt den falske ”Guden”. Og deretter ville ikke mørket kunne stå mot Jesus i samme grad, og forhindre ham i å nå fram også til folket, og til de religiøse lederne.

Så for å sette det hele opp, helt enkelt og klart, så var Jesu’ oppgave todelt:

1.Gjennom en bønn for Ardor, ville Jesus kunne vekke Ardors erindringer om Guds 

   kjærlighet og tilgivelse, slik at han ville vende om.   

2. Veien ville da ligge åpen, for å bringe læren om den allkjærlige Gud gjennom til

   menneskene.

Vi vet jo alle at Jesus dessverre ikke lyktes med den første delen av sin misjon. Til det var mørkets makt for stor, og Jesus ble villedet, fordi han ikke maktet å gjennomtrenge det mørket Ardor trakk om ham, til å be om hjelp for seg selv, i stedet for å be for Ardor.

Likevel lyktes det for Jesus, å bringe frem sitt kjærlighetsbudskap.

Men hva skjer så? Og her begynner jeg å nærme meg mitt hovedanliggende! Jo, i de neste århundrer setter selvfølgelig Ardor alle krefter inn på å forfalske det bilde av Gud, som Jesus har klart å bringe inn i verden. For Ardor vet, at dersom menneskene gjør som Jesus har lært dem, å kontakte Gud i sine hjerter, så vil hans ”makt” brytes. (Det vil si, Ardor tror han har makt – i virkeligheten er han en slave – men det vet han ikke selv):

Og hvordan kan Ardor forhindre at det nye bildet av den allkjærlige Gud brer seg – jo selvfølgelig, ved å snike feilaktige og falske idéer inn i den nye tro, slik at den tilgjengelige Gud atter blir fjern og utilnærmelig.

Og Ardor begynner med Paulus – denne skriftlærde, som ikke makter å frigjøre seg helt fra det gamle jødiske gudsbildet – og i sin nidkjærhet, glemmer å kontakte Gud i alt han foretar seg - og hos Paulus klarer så Ardor å innsnike de første forfalskninger av Jesu’ lære.

Og hva er så logikken i disse forfalskningene? Jeg vil her forsøke å sette opp tankene punktvis, så de skal bli meget tydeliggjort:

1. Gud tåler ikke menneskenes synd, og har vendt seg bort fra dem.

2. Gud gir sin sønn til offer, for at det kan inngås ”en ny pakt”.

3. Ved at denne ”nye pakt” inngås, kan nå Gud utstå sine skapninger, og forbindelsen

    kan gjenopprettes.

(Er det noen som allerede begynner å gjenkjenne noe her?)

Og denne virksomhet, med å forfalske Jesus’ lære, fortsatte så i de påfølgende århundrer. Ardor klarte stadig å innsnike falske idéer hos de ”lærde” kristne, slik at Gud ble stadig fjernere og fjernere for menneskene. Vi får læren om treenigheten, helgendyrkelsen, og avlat og botsdyrkelse, for å ”blidgjøre” Gud. Og stadig ”pyntes” det på læren om soningsdøden, slik at den skal bli mer ”spiselig” for det opplyste menneske, og det ikke blir så tydelig og opplagt, at ”soningsdøden” i virkeligheten kun er et grufullt drap på et uskyldig menneske, og  atpå til det kjærligste, mest innsiktsfulle og varme menneske som noensinne har levd på vår jord.

La oss så gå frem til vår tid – til Jesu’ gjenkomst – for det er helt tydelig at det er det det dreier seg om – det sies tydelig i VmL. På midten av 1800-tallet er tiden kommet, for en ny kraftinnsats fra Kristus og hans medhjelpere.

Og Jesu’ gjerning, sammen med de andre yngste, er også denne gangen todelt.

1. Først skal Ardor vinnes tilbake gjennom bønnen, som vil få hans erindringer om den 

    allkjærlige Gud til å våkne.

2. Så skal Ardor selv, og Kristus og de andre yngste bringe menneskeheten den sanne lære om  

    Guds kjærlighet, hans uendelige tålmodighet og hans ubrytelige forbindelse til hvert

    eneste menneske.

Ardor har selvfølgelig til fulle vært klar over hva som var i ferd med å skje. Og vi vet at han helt til det siste har gjort alt han kunne for å bekjempe lysets seier over mørket. Både ved å inkarnere store ”hærer” av de mest krigerske, ondsinnede og utspekulerte eldste, og ved å planlegge fremtidige hendelser på jorden, preget av en slik ondskap og grufullhet, at vi vanskelig kan forestille oss det. Og Ardor har selvfølgelig også uttenkt eteropptegnelser med det siktemål å på alle måter forhindre i det lengste at den sanne læren om hans eget ansvar for verdens ondskap og lidelse, om Jesu’ oppofrende arbeid, og om Gud som vår allkjærlige far skulle nå frem til menneskene.

Og når jeg sier på alle måter, så betyr det at Ardor må ha uttenkt de mest snedige, utspekulerte eteropptegnelser noensinne, for å få de yngste, som skulle motta dette budskapet, og bringe det gjennom på jorden – til å svikte. Og det må ha vært meget maktpåliggende for Ardor å gjøre alt han kunne for å få innsneket, også denne gangen – falske idéer i det budskap som ble overgitt menneskeheten.

For dersom budskapet kom gjennom, klart, rent og uforfalsket – ville mørkets makt være brutt for alltid. Som vi vet, lyktes det fullt ut å bringe budskapet gjennom, til Guds fulle tilfredshet – i første omgang. Takket være Johanne og Michael Agerskovs usvikelige tillit og tro på Guds hjelp, ble Vandrer mod Lyset med tilhørende verker skapt – og vår takknemlighet til de mennesker som gjorde dette mulig, vil for alltid være uendelig stor!

Men så var det selvfølgelig slik at Ardor, mens han ennå var mørkets slave hadde uttenkt en hel mengde planer for hva han kunne tenke seg skulle skje! Han, som har fått så mange til å snuble, han som kjenner til når vi er på det aller mest sårbare og lettpåvirkelige – han hadde selvfølgelig lagt ut sine ”snubletråder” for Johanne Agerskov. Og på slutten av 30-tallet, da er Johanne ”endelig” alene – hennes støtte og elskede, Michael Agerskov, er død - hun har møtt uendelig mye uforstand, og motgang – da setter de eldste inn støtet. Johanne må ha vært totalt uvitende om at en ny henvendelse ville komme! Helt overrumplende tar så en diskarnert åndelig personlighet kontakt med henne i 1938, og i alt han sier, er han totalt identisk med hennes avdøde far, Rasmus Malling-Hansen. Vi har ingen dokumentasjon for hva som egentlig foregikk under denne henvendelsen – men at denne ånd har presentert seg, på en slik måte, at det må ha vært fullstendig usannsynlig for Johanne Agerskov å mistenke ham for å være en av de eldste, det er jeg overhode ikke i tvil om. De eldste er i besittelse av en slik genialitet, at de kan fremstå med en hvilken som helst identitet, og en hvilken som helst personlighet, og spille rollen til det fullkomne! Dette vet vi en god del om fra brev Johanne Agerskov skrev til forfatteren Christian Jørgensen tidlig på 1930-tallet. Vi vet også fra "Nogle psykiske Oplevelser" at Johanne Agerskov ganske tidlig i sin "karriere" som medium ble narret av en mørkets ånd til å tro at han var hennes fars ånd. Johanne lot seg lenge lure av hans meddelelser, selv om hun hadde sine mistanker om at noe ikke stemte. Men det er verdt å merke seg at det var innholdet i det ånden fortalte henne som vakte hennes mistanke, og ikke hans stemmeføring, ordvalg eller "fremtoning". På dette område var han en identisk kopi av Johanne Agerskovs "far".

Fra Inger Agerskovs brev til Chr Jørgensen i 1938, vet vi også at Johanne Agerskov selv var sikker på at hennes evne til å gjenkjenne sin fars ånd var ufeilbearlig. Hun var overbevist om at hun ikke kunne ta feil av ham. Det er derfor ikke vanskelig å forestille seg at da Johanne Agerskov mente å gjenkjenne sin fars ånd i 1938, da "han" henvendte seg til henne for å diktere henne Bispebrevet, så fantes det ingen grunn for Johanne Agerskov til å mistenke ham for å være en bedrager - hun kunne jo ikke bedras - i egne øyne. Og Bispebrevet er i sannhet meget utspekulert oppbygget. For store deler er innholdet tankemessig identisk med det som er gitt i VmL og de tilhørende verker. Og sett fra de eldstes perspektiv, ville det selvfølgelig være meget maktpåliggende for forfatteren av Bispebrevet å formulere det på en slik måte at det ikke, uten gjennom nøyere granskninger, ville bli klart at det måtte dreie seg om en forfalskning. Om brevet på en meget iøyenfallende måte skilte seg ut fra VmL, så ville forfatteren selvfølgelig blitt avslørt av Johanne Agerskov straks dikteringen kom i gang. 

Men at det var eteropptegnelser i virksomhet her, det er jeg helt overbevist om. De eldste har sannsynligvis kun ventet på den riktige anledningen, og den var kommet i 1938, da Johanne Agerskov var alene, hennes mann var død etter et meget langvarig sykeleie, og selv var hun meget sliten, syk, ensom og isolert. Forfatteren av Bispebrevet, hvem av de eldste det nå var, har så i en genial kombinasjon av tankeinnhold fra VmL, kombinert med innsnikelser av falske idéer fra de eldstes egen opplevelse av hva som kunne vente dem, om de ble beseiret av Lyset, forfattet Bispebrevet. I sin mørkeverden hadde de mistet kontakten med lyset og med Gud, og de fryktet å bli tilintetgjort av Guds vrede. Og deres gudsbilde gjenspeiles i enkelte setninger og avsnitt i Bispebrevet, og slik lyktes det for dem å forurense bildet av den kjærlige Gud, som tilgir alt og som elsker alle sine skapninger med den dypeste kjærlighet, uansett hva de måtte ha syndet, og de skapte "bispebrevsguden" - den straffende, dømmende, utålmodige og vrede "Gud".

Men nå vil jeg igjen vende tilbake til mitt hovedpoeng, nemlig likheten med det som skjedde ved Jesu’ første sendelse til jorden, og ved Jesu’ gjenkomst.

Situasjonen er identisk, slik jeg ser det:

1. Bønnen for Ardor.

2. Bringe det sanne budskapet frem.

3. Ardor(ved eteropptegnelser og de stadig inkarnerte eldste) innsniker falske ideer i budskapet.

Og la oss nå se nøyere på innholdet, og logikken i Bispebrevet. Det ligner nemlig til forveksling logikken i ”forsoningslæren”!

Først en repetisjon av Ardors utlegninger av Jesu’ død, slik han klarte å snike dem inn i tankene til Paulus:

1. Gud tåler ikke menneskenes synd, og har vendt seg bort fra dem.

2. Gud gir sin sønn til offer, for at det kan inngås ”en ny pakt”.

3. Ved at denne ”nye pakt” inngås, kan nå Gud utstå sine skapninger, og forbindelsen

    kan gjenopprettes.

I Bispebrevet, i 1938, er logikken nærmest identisk! Budskapet er nå, at Gud har gitt menneskene det sanne budskap, i form av Vandrer mod Lyset! Men de som skulle ta imot budskapet, har sviktet! Menneskene fortsetter å synde, og Gud tåler ikke lenger all denne synd, og vil vende seg bort fra menneskene! Vi kan nå sette opp noen nesten identiske punkter, med dem som ligger til grunn for forsoningslæren:

1. Gud tåler ikke menneskenes synd.

2. Gud gir menneskene ”Vandrer mod Lyset” for at de skal vende seg bort fra all synd.

3. Dersom ikke de danske bisper aksepterer Vml,  ”den nye pakt”, vil Gud vende seg bort

    fra menneskene, muligvis for flere årmillioner!

    Dersom bispene mottar Vml, vil Gud kunne fortsette forbindelsen.

Det er virkelig en snublende likhet mellom læren om Jesu’ ”soningsdød”, som ”en ny pakt” mellom Gud og menneskene, for at Gud kan utholde vår synd – og så VmL, som ”den nye pakt” som skal gjøre at Gud, i vår tid kan utholde forbindelsen med menneskene. Og denne likhet kan, i mine øyne, kun skyldes en ting – den er uttenkt av den samme intelligens, nemlig Ardor.

I tillegg til denne åpenbare likhet, inneholder Bispebrevet også en hel mengde andre falske idéer, som alle er plantet, med det formål, å fjerne oss fra Gud, så lenge som det er noen som utbrer disse idéene. 

 .Til slutt i denne analyse av Bispebrevet, som en oppsummering av mine synspunkter, tegner jeg kontrastene mellom Vml og Bispebrevet meget tydelig opp:

VmL: Guds kjærlighet og tålmodighet er uendelig! Gud trettes aldri!

BB: Gud er trett og lei av sine skapninger!

VmL: Gud er alltid rede til å høre vår bønn, og vil alltid besvare dem!

BB: Gud bør kun kontaktes av og til!

VmL: Gud har knyttet hvert menneske til seg med en ubrytelig lysstrøm!

BB: Gud kan tenkes å forlate menneskene for årmillioner, og overlate dem til seg selv!

VmL: Gud er allmektig og vil aldri mangle midler til å hjelpe oss!

BB: Gud evner ikke å hjelpe oss før VmLer knesatt som sannheten!

Selv om Ardor hadde vendt tilbake til Gud, var det fremdeles en gruppe gjenværende eldste som ikke ville oppgi sin mørkeverden. Selv oppfattet de seg som herskere i sin verden - men alle som kjenner VmL vet at det i realiteten var mørket som hersket over dem - de var mørkets slaver. Felles for dem alle, var at de ikke hadde noen erindringer om tilværelsen i Guds rike, og ingen erindringer om den allkjærlige Gud, som elsker alle sine skapninger med den samme dype og inderlige kjærlighet. Disse eldste ville kjempe for sin mørkeverden, til tross for at de hadde fått vite at deres leder var vendt om, og det har selvfølgelig vært maltpåliggende for dem å få slått en mørkets kile inn i de sannheter som var gitt verden gjennom Johanne og Michael Agerskovs selvoppofrende arbeide som Lysets budbringere. Gjennom Bispebrevet lyktes de gjenværende eldste "endelig" med sitt forsett - å få innsneket sine falske tanker om Gud i det budskapet som til da hadde nådd gjennom "rent" til verden - og de lyktes samtidig å trekke et "mørkeslør" over utbredelsen av Vandrer mod Lyset! Kun ved at vi går imot de eldstes tankebudskap, kan vi hjelpe lyset til å trenge gjennom dette Mørke!!!

Oslo, 15.10.05

Sverre Avnskog