Denne artikkelen er skrevet som en kommentar til Jørgen Degns artikkel – Bispebrevet, et historisk dokument, publisert på www.vandrermodlyset.net/forum/. Jørgen Degn er medlem av bestyrelsen av Vandrer mod Lyset Fond og Forlag.

Det er en meget omfattende redegjørelse Jørgen Degn(JD) har skrevet, og det er meget å kommentere, men la meg begynne med å bidra med et sitat fra et brev Johanne Agerskov skrev til forfatteren Chr Jørgensen, 28. mai 1934. Det refererte er et sitat fra hva Leo dikterte fru Agerskov vedrørende de eldstes geniale imitasjonskunster.

”En hvilken som helst, både av de dis- og inkarnerede Ældste har den Evne – i kraft af Tanken og Viljen at kunne Ændre deres Legemes ytre Former efter et hvilket som helst Forbillede. Men ikke nok med dette, de kan til de mindste Enkeltheder imitere enhver af de Yngste og enhver Menneskeaand eller ethvert Menneske med hensyn til Stemmeføring, Sprogbrug og Udtryksmaader. Men selvfølgelig maa de en Tid indgaaende have studeret deres ”Ofre”, for at Imitationen fuldtud kan lykkes. Derfor var og er i mange Tilfeælde de spiritistiske Seanceforbindelser med Afdøde Slægtninge og Venner ægte nok i Begyndelsen, indtil en eller flere af de dis- eller inkarnerede Ældste var i Stand til at agere som stedfortræder eller stedfortrædere, hvorefter den paagældende Slægtning eller Ven, som optraadte ved Seancerne, og som de Ældste vilde efterligne, ubarmhjertigt blev fortrængt fra seancelokalerne, saaledes at de ikke længer formaadde at sætte sig i Forbindelse med de efterlevende, der ønskede deres Manifestationer. I tidligere Tider kunde – som ovennevnt meddelt – baade dis- og inkarnerede Ældste give Møde i Seancerne, nu derimod gælder ovenstaaende kun de inkarnerede Ældste, der nægtede at adlyde Guds Bud med Hensyn til de natlige Søvnfrigørelser. Selv om vi altid har sammenlignet de Ældstes bedrageriske Optræden ved spiritistiske Seancer med dygtige, ja, med geniale jordiske Skuespilleres Maskeringskunst og Efterligningskunst, saa er der dog den Forskel: at de Ældste selvfølgelig ikke anvender Sminke, Parykker, falsk Skæg o. s.v. til deres Imitationer, nej, deres Forvandlingskunst sker ved hjelp af Tanken og Viljen. Atter og atter tager baade clairvoyante og clairaudiente Medier Fejl, naar de staar over for de Ældste, der imiterer Menneskeaander eller Mennesker. Ærlig talt, der er ikke noget at berejde dem, det er usigelig vanskeligt for et Gennemsnittsmedium at skære igennem den Art Falsknerier. Selv mange af de inkarnerede Yngste, der burde føle sig tilbakestødt af de Mørkestraaler der strømmer fra enhver af de Ældste, er Gang på Gang blevet bedraget af disse Mørkevesener.”

Man kan mene så mangt om Bispebrevet, og det er det jo mange som gjør, men det er i hvert fall helt tydelig fra det siterte avsnittet, at de eldstes evner til å imitere enhver av de yngste ned til den minste detalj, må kunne betegnes som geniale!

Byfogden i Fredrikstad, Ludvig Dahl, som både Johanne Agerskov og Chr Jørgensen kommuniserte med, hevdet å ha kontakt med både sin avdøde far og to sønner gjennom sin datter, mediet Ingeborg Køber. I følge Johanne Agerskov var datteren en av de eldste, og i Ludvig Dahls bøker kan man lese hvordan hun ved et tilfelle, i søvnfrigjort tilstand, kunne bevege seg over store avstander og fremstå ved en seanse i en helt annen del av Norge. Det fremgår også av Ludvig Dahls brev at familien Dahl hadde VmL i huset, og han forteller at både han selv og den sist avdøde sønnen hadde lest VmL i 1921. Det er ikke usannsynlig at også datteren hadde lest boken. Noen av åndene(de eldste) hun var i kontakt med, kjente også VmL! Vi vet dessuten gjennom Johanne Agerskovs korrespondanse med idrettsmannen Jørgen Peter Muller, at også han var i kontakt med en del av de søvnfrigjorte eldste, som også kjente VmL.

Jeg regner ikke med at dette vil forandre synet på Bispebrevet hos dem som er tilhengere av det, men vi kan i hvert fall med støtte i kildene fastslå følgende:

1. Mange av de eldste kjente til VmL i 1938. Flere av disse eldste hadde mediumistisk kontakt med i alle fall to personer: Ingeborg Køber i Norge, og I P Muller i Danmark. Kilde: Brevveksling mellom Johanne Agerskov og angjeldende personer.

2. De eldste kunne imitere enhver av de yngste ned til den minste detalj, slik at det for de aller fleste var umulig å skjelne mellom den ekte ånden og kopien. Mange av de yngste har blitt lurt på denne måten. Kilde: Johanne Agerskovs brev til Ludvig Dahl og Chr Jørgensen.

3. Dersom de eldste først hadde fått kontakt med et medium, var det umulig for de yngste å nå frem til mediet med en advarsel, og de eldste kunne forhindre de yngste fra overhode å komme i ytterligere kontakt med mediet på et senere tidspunkt. Kilde: Johanne Agerskovs brev til Chr Jørgensen i 1934.

Håper at ovenstående skulle være fyldestgjørende for å forstå at de eldste hadde både evner, midler og muligheter til å kontakte ethvert medium angående VmL i 1938, og imitere hvem det skulle være av de yngste ned til den minste detalj! Det henvises ofte i diskusjoner om Bispebrevet til den gangen Johanne Agerskov ble narret av en av de eldste i begynnelsen av sin ”karriere” som medium. Verdt å merke seg fra den episoden, er etter min mening, at det var innholdet i det som ånden fremførte som gjorde at fru Agerskov forsto at vedkommene var en etterligning av hennes fars ånd. Før hun reagerte på innholdet i meddelelsen, hadde hun tydeligvis fullt ut akseptert ham som værende Leo. Og merk også, at det intet står i ”Nogle psykiske oplevelser om at Johanne Agerskov for all framtid var blitt immun mot å bli stilt overfor de eldste i forkledning!

JD siterer følgende fra noen av Johanne Agerskovs brev i sin artikkel:

”Til yderligere Forklaring af min Glemsomhed tjener dette: at jeg, i den Tid Besvarelserne til Hr. Chr. Jørgensen blev givet af min aandelige Leder, meget ofte var plaget af Galdestensanfald og derfor var svag og meget ofte uhyre træt. Men Arbejdet blev dog gennemført”....”Som sædvanlig er jeg bleven sinket i mit Arbejde af Galdestensanfald; Halvdelen af Brevet til Byfogeden blev skrevet i Sengen. Men alligevel er det blevet godt, takket være den Intelligens, der stod bag de af mig nedskrevne Ord”.

Jeg vet ikke med sikkerhet hvilke brev JD her siterer fra, men jeg antar at det første brevet refererer til de besvarelsene som ble gitt på Chr Jørgensens spørsmål, som ble medtatt i supplement 2, som ble utgitt i 1930.

Det andre sitatet antar jeg må referere til et av fru Agerskovs brev til Ludvig Dahl fra 1934, da hun i flere brev forsøkte å få ham til å forstå at han hadde kontakt med de eldste, og ikke sin avdøde far og to sønner.

Det hører nemlig med til historien, at Johanne Agerskovs brev til Chr Jørgensen fra 1938, i følge henne selv, ikke var diktert av Leo, men at det skrevne sto utelukkende for hennes egen regning. I følge det Johanne Agerskov skriver i disse brevene fra 1938, hadde hun, etter at Bispebrevet var utgitt, ikke mer noen kontakt med Leo. Er ikke det litt merkelig? Hvorfor brøt Leo all forbindelse med Johanne Agerskov på dette meget kritiske punkt? Hvorfor kunne han ikke i alle fall vente til han hadde bidratt til å oppklare uoverensstemmelsen vedrørende Bispebrevet?

Hele brevvekslingen mellom Inger og Johanne Agerskov og Chr Jørgensen fra 1938 finnes tilgjengelig i Det Kongelige Bibliotek, og jeg er enig med JD, i at fru Agerskov ikke virker forvirret eller uklar på dette tidspunktet. Hun redegjør klart og forståelig for sine meninger. Men derimot virker hun meget sliten og oppgitt, og bebreider Jørgensen for at han stiller spørsmål til Bispebrevet, og ikke bare kan godta at alt stammer fra Gud, og at Gud vil sørge for at intet galt skjer. Og til tross for at Chr Jørgensen meget vennlig beroliger henne med, at hans uro i forhold til det som fremkommer i Bispebrevet, om at Gud muligens vil avbryte all forbindelse med menneskeheten muligens for årmillioner, intet rokker ved hans tillit til Johanne Agerskov som medium, tar Johanne Agerskov hans innvendinger meget ille opp. Han får ikke fred med seg selv, og ønsker at Leo skal forklare nøyere hva det vil innebære at Gud avbryter all forbindelse. Men fru Agerskov har ikke lenger kontakt med Leo, og hele brevvekslingen avsluttes med at Inger og Johanne Agerskov beskylder hr Jørgensen for å ikke ville forstå, og for å være rammet av mørket, og det siste brev avslutter de med å opplyse ham om at alle hans fremtidige brev vil bli returnert til ham uåpnet. På grunn av Jørgensens tvil vedrørende Bispebrvets innhold, avbrøt fru Agerskov all forbindelse med ham for all fratid.

Hva slags måte er dette å behandle en av sine aller nærmeste og beste venner på? Chr Jørgensen hadde kjent Agerskovs i nærmere 20 år, og hadde ofte besøkt dem i deres hjem. Da Michael Agerskov døde, var Chr Jørgensen en av de aller første som fikk beskjed om det, gjennom et brev fra fru Agerskov. Men hun tålte altså ikke at Bispebrevet bragte uro i Chr Jørgensens sinn. For henne var han ikke lenger en venn, dersom han ikke var villig til å godta at hun hadde rett i absolutt alt hun skrev. Og hun hadde siden aldri mer kontakt med Chr Jørgensen. Men han fortsatte å være en trofast og varm tilhenger av VmL hele sitt liv, og omtalte verket meget utførlig i flere av sine bøker, senest i sin selvbiografi i 1968.

Jeg har personlig all mulig forståelse for at Johanne Agerskov var sliten i 1938. Hennes innsats for lyset var uvurderlig - hun hadde viet hele sitt liv til å motta og gjøre Vml kjent - selvsagt er det forståelig at hun ikke tålte særlig mye, og at hennes skjelneevne og årvåkenhet kan ha vært svekke!

Her følger noen flere kommentarer til de øvrige punktene i JDs artikkel:

1. De eldstes motiver. I følge JDs artikkel fantes det ikke motiver for de eldste til å ønske å få Johanne Agerskov til å utgi et skrift som Bispebrevet. Til dette vil jeg gjerne kommentere, at de eldste til enhver tid har brukt alle midler for å ”forurense” det sanne bildet av Gud som de yngste brakte til menneskene. Etter at Jesus var død, lyktes det Ardor og de eldste å innsnike en rekke forfalskninger i f eks Pauli’ forståelse av Jesu’ enkle kjærlighetsbudskap. Er det ikke naivt å tro at ikke de eldste ville forsøke å også forfalske det bildet av Gud som hadde fremkommet i VmL? I VmL står det at Guds tålmodighet er ubegrenset, at han er allmektig og at han alltid vil besvare våre bønner når de kommer fra hjertet. I Bispebrevet står det at Guds tålmodighet er begrenset, at han ikke lenger evner å hjelpe menneskeheten og at han vil bryte all forbindelse med menneskeheten muligens for flere millioner år, dersom ikke de danske bisper i 1938 vil tro på VmL. Dette minner meget om det gamle testamentets Gud, som forandrer karakter etter hvor lydige menneskene er.

2. Ble forbindelsen mellom Gud og de eldste brutt etter deres fall? Det er ingenting i VmL som tyder på dette. Tvert imot tyder alt på at Gud fulgte de eldstes ferd i alt de foretok seg. Han kalte på dem med jevne mellomrom, og han grep inn med advarsler hver gang de eldste var i ferd med å ta skjebnesvangre beslutninger, som kunne få dramatiske konsekvenser for dem! Hvordan kunne Gud vite når han skulle advare dem, dersom han ikke fulgte med på hva de foretok seg? De eldste hørte ikke alltid Guds kallende og advarende stemme, men det var ikke fordi det ikke var noen forbindelse fra Guds side, men fordi noen av de eldste var sunket så dypt ned i mørket, at de ikke oppfattet Guds kallen eller advarsel.

3. De yngstes inkarnasjoner. Det er viktig å merke seg at når det i VmL beskrives hva som ville skje dersom de yngste sluttet å inkarnere som mennesker på jorden, så står det intet om at det kan komme til å skje. Eksempelet nevnes kun, for å klargjøre hvor uendelig meget vi mennesker har å takke de yngste for. De betyr så meget for menneskehetens utvikling, at vi, om de hadde sluttet å inkarnere, etter bare noen årtusener ville ha falt tilbake til det stadiet der vi befant oss før deres inkarnasjoner startet. Men som sagt, så nevnes dette kun for å klargjøre de yngstes store betydning. Men dersom vi prøver å forestille oss at Bispebrevet var sant, og Gud virkelig brøt kontakten med oss, og sluttet å inkarnere de yngste, så ville altså scenariet være, at menneskene etter noen få årtusener ville være tilbake på ”apestadiet”. Hvordan skulle man da kunne forestille seg at undervisningen i sfærene skulle foregå? Skulle man undervises i sfærene i f eks VmL, studere filosofi og psykologi, tonekunst og malerkunst, og så skulle man etter endt utdanning ned på jorden for å leve som en ”ape”, uten språk, uten hjelpemidler og uten forståelse for selv de enkleste begreper? Hvem ville i så fall inkarneres på jorden under slike forhold, og med en slik åndelig modenhet i sfærene? Det ville være som om en universitetsutdannet filosof skulle etterprøve sine filosofiske idéer ved å leve resten av livet  i en apeflokk.

4. Gud som dommer etter endt jordeliv. Og hvordan skulle Gud, dersom han ikke fulgte våre liv på jorden, kunne fungere som en rettferdig dommer etter våre jordeliv? Han ville jo ikke vite hva vi hadde opplevd, og kunne ikke vite hva vi fortalte som var sant, og hva som ikke var sant! Og hvordan skulle han kunne planlegge våre videre inkarnasjoner? Han ville jo ikke vite hva som hadde skjedd oss i vårt forrige liv, og ville heller ikke vite noe om hvordan tilstanden på jorden var, fordi han hadde brutt all forbindelse med menneskeheten! Etter hvert ville menneskene selv vite meget mer om de menneskelige forhold enn Gud, og han ville derved bli totalt avskåret fra å kunne dømme, gi råd, eller veilede.

5. Kollektiv straff. Dersom Bispebrevet er sant, ville det bety, at hele menneskeheten ville bli straffet, for noe de selv ikke hadde ansvaret for, fordi det var de ni danske bispenes skyld at de ikke fikk kjennskap til VmL. I rettsvesenet og i f eks skolesystemet, er det et meget viktig prinsipp, at man kun kan straffes for det man selv har gjort, og det er også strengt forbudt å bedrive kollektiv avstraffelse. Hvis bispebrevet er sant, så står Gud på et langt lavere stadium enn vårt rettsvesen, idet Han er villig til å la hele menneskeheten, selv de som ikke noensinne hadde hørt om VmL, til å lide i årmillioner fordi 9 danske bisper ikke ville godkjenne VmL som sannheten.

6. Å vende ansiktet bort fra noen. Det er riktig at det står i en av Guds tjeneres kommentar, at når menneskene kriger, så vender Gud sitt ansikt bort fra dem. Dette forklarer seg selv, idet den Guds tjener forklarer at det ikke nytter å be til Gud om å få hjelp til krigføring, da Gud er motstander av absolutt all krig. Å vende seg bort fra noen, betyr selvsagt ikke det samme som å bryte all kontakt med noen. En far kan f eks godt vende sitt ansikt bort fra sin sønn, fordi han skammer seg over sønnens adferd, men dette betyr ikke det samme som at han bryter all forbindelse med sønnen. Og det betyr selvfølgelig ikke at han bryter kontakten med alle sine sønner, om han har flere.

7. Guds ”passivitet”. Det står intet i VmL om at Gud er et passivt vitne til all ondskap som skjer. Tvert imot gjentas det gang på gang hvordan Gud til enhver tid følger alle sine skapninger, og til enhver tid vet hvor de befinner seg og hva de tenker og gjør. Når vi stilles overfor Gud etter endt jordeliv og skal gjøre rede for våre tanker og handlinger, vet Gud selvfølgelig på forhånd alt om hva vi har tenkt og gjort. Hvordan skulle ellers Gud felle en rettferdig dom over oss? Det gjentas også mange ganger i VmL, at Gud alltid hører våre bønner, og alltid er rede til å yte oss all den hjelp vi behøver. Men Gud ”maser” selvfølgelig ikke på oss i tide og utide. Han kaller på oss når Han ser at Han kan nå fram til oss, men dersom vi ikke hører etter, følger Han oss videre, og kaller på oss igjen ved neste korsvei. Men for at Han skal vite når han kan kalle på oss igjen, må Han selvfølgelig følge oss i all vår ferd. Og ved de yngste, som fungerer som vår samvittighet, står ”lysets stemme” i uavbrutt kontakt med oss, og noen ganger griper Gud inn, når Han ser at ikke vår skytsengel evner å hjelpe oss. Hvordan skal Gud vite når det er behov for Hans inngripen om han ikke stadig følger oss alle? Kan det kalles passivitet å følge hele menneskeheten, alle de yngste og de eldste i sin tanke til enhver tid?

8. Tillit og tvil. Det står intet i VmL om at Gud forventer at man skal godta VmL blindt, uten å stille spørsmåltegn ved innholdet. Det står intet om at den lysstrøm som tilflyter hver enkelt er avhengig av at man har 100% tillit til at alt som fremkom ved Johanne Agerskovs mediumitet er sannheten. Tvert imot sies det meget tydelig i forordet til VmL, at man skal lese boken, og så stille den for sin samvittighets domstol. Ingen steder i VmL står det at Gud krevet blind lydighet av oss. Ikke bare er det vår rett til å vurdere og sette spørsmålstegn ved det vi leser, det er også det eneste Gud krever av oss på det religiøse område: at vi skal la vår samvittighet være vår domstol. Mer krever ikke Gud av oss i VmL! Det står heller intet om at de mennesker som tror på VmL står i noen forrang overfor Gud i forhold til andre religioner. Gud legger seg overhode ikke opp i hvilken religion vi tilhører, men om vi følger vår samvittighets stemme!

Det er først i Bispebrevet, at Gud ”plutselig” har blitt avmektig og utålmodig, og krever av sine skapninger at de skal tro på VmL alene! Bare om lag 25 år etter at lyset har hatt sitt største gjennombrudd på jorden, og de yngste har seiret i deres strevsomme arbeid for å vinne de eldste tilbake til lyset, så utholder ikke Gud å følge oss mennesker lenger, og evner ikke å hjelpe oss, dersom ikke de ni danske bispene som satt i sine embeder i 1938 godtok VmL som sannheten. Hvilken avmektig ”Gud”!

Han kan umulig være den samme Gud som i VmL!

Oslo 17.04.07

Sverre Avnskog