Knapt noe emne vedrørende Vandrer mod Lyset! har vært gjenstand for så omfattende diskusjoner som det såkalte Bispebrevet, som Johanne Agerkov sendte ut til Danmarks bisper i 1938. Johanne Agerskov var selv overbevist om at Bispebrevet var diktert henne av en av lysets ånder, på samme måte som med de andre, av hennes mann, utgitte verker. Jeg hører til dem som finner Bispebrevets innhold av en fundamental annerledes karakter enn "De tre gyldne frugter", og har tidligere gjort rede for det i flere artikler, som også finnes publisert på dette nettsted. Jeg vil igjen meget kraftig understreke at mine synspunkter om Bispebrevet på ingen måte skal tas som noen kritikk av Johanne Agerskov. Hun var kun et menneske, som alle oss andre, om enn hun hadde noen helt usedvanlige evner som medium - i det hun helt og holdent kunne stenge av for sine egne tanker, og motta de oversanselige budskaper som ble inngitt henne gjennom intuitiv tankeinspirasjon. Men ingen mennesker er ufeilbarlige - det vet vi fra VmL at selv ikke Jesus var, og ingen ville vel finne på å kritisere ham for at han noen ganger ble overmannet av mørkets makt. Før sin omvendelse rakk Ardor å designe eteropptegnelser for flere århundrer fremover, og flere av de inkarnerte eldste kunne fremdeles forlate sine legemer i søvnfrigjort tilstand og utgi seg for å være budbringere for lyset, da Johanne Agerskov ble kontaktet fra oversanselig side i 1938. Og jeg går ut fra at ingen som kjenner VmL på fullt alvor tror at de eldste ikke var ute etter å legge ut "snubletråder" for Johanne Agerskov?

Den ene halvdelen av dualparet var borte - Johanne sto alene igjen!

Bispebrevet og det åpne brevet til noen litteraturkyndige menn er, av de verker som Johanne Agerskov mottok ad inspiratorisk vei, de eneste som ikke har Michael Agerskov som utgiver. For meg er dette et vesentlig poeng. Det var gjennom samarbeidet mellom en mann og en kvinne, at "De tre gyldne frukter" ble til, Johanne som mediet, Michael som utgiveren, analogt til tanken og viljen, den kvinnelige og den mannlige urkraft. Etter at Michael døde i 1933, sto Johanne alene igjen. Det vil si, hun hadde noen helt andre samarbeidspartnere i 1938. Følgebrevet som ble utsendt sammen med Bispebrevet, var undertegnet av Johannes datter, Inger Agerskov, Knud Brønnum og Sigurd Holmer-Hansen, alle medlemmer av bestyrelsen i "Selskabet til "Vandrer mod Lyset"s udbredelse.". Den ene halvdelen av dualparet manglet, og i mine øyne betyr det at den kvalitetssikring, som samarbeidet mellom Michael og Johanne innebar, den fantes ikke lengre. Jeg betrakter derfor Bispebrevet, i likhet med mange av Johanne Agerskovs brev utgitt i copibøkene, samt f eks arkitekt Knud Brønnums anklageskrift mot den danske kirken, som de angjeldende personenes rent menneskelige tanker, iblandet tankepåvirkning fra mørket, slik vi alle som mennesker er påvirket av mørket. Stemningen og budskapet i noen av disse skriftene er totalt vesensforskjellig fra den vi finner i Vandrer mod Lyset! med tilhørende verker.Og jeg vil igjen på det kraftigste understreke, at dette på ingen måte er noen anklage mot Johanne Agerskov. Hennes oppgave var å være medium for å bringe lysets sannheter til jorden, og i dette arbeidet lyktes hun til det fullkomne. Men utover dette hadde hun, såvidt jeg kan forstå, ingen spesielle evner, og hun betraktet seg ikke selv som videre talentfull som forfatter, tvert imot skrev hun i et av sine brev i en av copibøkene, at hun hadde vanskelig for å formulere seg. Etter at "De tre gyldne frukter" var blitt til virkelighet, var i realiteten Johanne Agerskovs store oppgave på det nærmeste avsluttet. Hun fikk riktignok hjelp også senere, til å besvare brev og andre henvendelser, men som medium var hennes arbeid tilendebragt. Etter dette levde hun resten av sitt liv som mennesket Johanne Agerskov, med de utfordringer, valgsituasjoner og muligheter til å feile eller ikke feile, som ethvert annet menneske har.

Da Ardor fremdeles var mørkets slave, forsøkte han på alle mulige måter å gjøre sitt eget Gudsbilde gjeldene i menneskenes bevissthet. Den hevngjerrige, ukjærlige "Gud", som truet sine skapninger med evig fortapelse og tilintetgjørelse var fullt ut mørkets skaperverk, som intet har med den virkelige allkjærlige Gud å gjøre. Og vi må også huske på at dette var en oppfatning av Gud, som Ardor selv var fullt ut overbevist om, og ikke noe han bevisst hadde uttenkt for å føre menneskene bak lyset - det er dette gudsbilde mørket skaper hos enhver den som mister forbindelsen til lyset. Foruten at dette Ardors Gudsbilde var "lagret" i selve jordens aura, da Ardor var vendt tilbake til Gud, hadde det også sine bevisste forkjempere i de gjenværende eldste, som hele tiden fant næring i Ardors eteropptegnelser, frivillig eller ufrivillig, sannsynligvis var de under så sterk påvirkning av Ardors eteropptegnelser, at de var "tvunget" til å handle som de gjorde. Ardors gudsbilde vil også selvfølgelig være innebygget i alle av Ardor uttenkte eteropptegnelser - de vil alle ha som underliggende premiss, at de eldstes mørkeverden er den eneste verden.

Det var gjennom noen meget personlige opplevelser våren 2005 det gikk opp for meg, at også Bispebrevet er "hentet ut" fra en eteropptegnelse. Gjennom å studere meget nøye de ulike formuleringer i Bispebrevet, vil det etter hvert tegne seg et bilde av en gudsoppfatning som er sterkt infisert av mørkets logikk og tankegang. Man vil finne svartmaling, dommedagstanker, trusler, forsøk på utpresning, stigmatisring, å binde den frie vilje - og alt dette er fenomener som hører hjemme i mørket. Men det begynte, gjennom noen hardt tilkjempede livserfaringer, å demre for meg, ved å studere noen særdeles påtagelige adferdsmønstre, at denne eteropptegnelsen er meget kraftig virkende den dag i dag. Og gjennom å studere de ulike tekstavsnittene i Bispebrevet, vil man kunne avlese en logikk, som gjør seg utslag i spesielle måter å resonnere på og handle på hos de mennesker som er rammet av eteropptegnelsen. I det følgende vil jeg gå gjennom ulike deler av teksten i Bispebrevet, analysere den bakenforliggende tankelogikken i teksten, og påvise hva slags oppfatninger og reaksjonsmønstre du vil finne hos den som befinner seg i eteropptegnelsens makt. Noen vil sikkert si at det her begir meg ut på, er utslag av en selvovervurdering av dimensjoner, og mange vil helt sikkert finne det jeg skriver særdeles subjektivt - og ja, det innrømmer jeg at det er - subjektivt, altså. Om det kan være noe i det jeg har observert, må enhver avgjøre for seg selv - intuisjon eller klarsyn er ingen eksakt vitenskap, men må vurderes med et skarpt øye.

Eteropptegnelsens mål: å gjøre Danmark uegnet til å motta Vandrer mot Lyset!

Som Ardor forteller i innledningen til sin beretning i VmL, så er ordet av jordisk opprinnelse - men tanken er av lyset. Bak alt det som uttrykkes i et av de jordiske språk, ligger det derfor en tanke - så også med Bispebrevet. Og la oss like godt gå rett på sak, og avlese det som er selve hovedformålet med den eteropptegnelsen som Bispebrevsforfatteren har latt seg inspirere av. Vi finner det uttrykt i følgende avsnitt:

"Ja, vælg nu den rette Vej! Thi har I ikke inden for den Frist, vor Fader har givet eder, udrettet det, som Han har paalagt eder, eller vender I eder fra Ham og fra Hans Bøn om Hjælp, da vil Han ikke oftere kalde paa det danske Folk, thi da har I - Folkets kirkelige Repræsentanter - vist eder uværdige til Hans Tillid. Muligvis kan vor Fader da ad andre Veje, f. Eks. gennem Oversættelser til andre Sprog faa sit Budskab frem i Verden, men da staar I med Skammen, dér hvor I kunde have staaet med Hæder! Og vor Fader vil da aandelig talt - over eders hoveder skrive et lysende, flammende: Mene Tekel! Vejet og fundet for let!! "

I dette lille utdraget fra avslutningen av Bispebrevet finner vi en hel rekke tankebudskaper gjemt. Jeg skal komme tilbake til dem alle i tur og orden. Men det som først og fremst kommer til uttrykk i dette avsnittet, er at selve hovedformålet med den eteropptegnelsen som Bispebrevet bygger på, er å gjøre Danmark uegnet til å være det land hvor Vandrer mod Lyset! vil slå gjennom. Forfatterens budskap, som fremsettes i form av trusler og utpressing, og som er rettet mot de yngste, som av Gud var inkarnert i Danmark, er at de ved sin unnlatelsessynd vil gjøre at "Gud" vender det danske folk ryggen. "Gud" truer altså sine egne medhjelpere med at dersom de ikke utfører hans vilje, så vil Han ramme hele det danske folk - de vil ikke flere ganger bli kalt på. Og her har forfatteren direkte avlest eteropptegnelsens hovedhensikt, for nøyaktig dette har vært Ardors mål med å designe dettopp denne eteropptegnelsen, som hviler over Danmark: Han ville gjøre Danmark uegnet til å motta Vandrer mot Lyset!

Men i det siterte avsnitt, skjuler det seg også et gudsbilde, som det kan være nyttig å gå nærmere inn på. Jeg setter opp punktvis, hvordan mørkets gudsbilde kommer til uttrykk, ved å omformulere det omtalte avsnittet noe, uten å forandre meningsinnholdet: 

1. Når en av de yngste feiler, er det i Guds øyne skammelig.

2. Den av Guds utsendinger som feiler, er ikke lenger verdig Guds tillit.

3. En lysets ånd som mislykkes i sitt oppdrag, blir stigmatisert og brennmerket av Gud.

4. Gud setter frister for når en god gjerning kan utføres - overgår man Guds frister, er man uverdig.

Her har vi mørkets "Gud" - den utålmodige, humørsyke, urettferdige og straffende Gud. Og den person som er under tankeinnflytelse av Bispebrevsforbannelsen, vil uten selv å være klar over det, tilegne seg dette gudsbilde, og begynne å betrakte sine medmennesker i det samme perspektiv. Og er han/hun et menneske med autoritet overfor andre, i kraft av å være åndelig lærer, veileder eller på annen måte innehar en posisjon som andre har respekt for, så vil vedkommende så og si umerkelig utvikle disse egenskapene hos seg selv - han vil bli en person som lett vil komme til å stigmatiserer andre, som truer med overdrevne konsekvenser av andres handlinger eller mangel på handling, som truer med tap av tillit og bevisst spiller på andres følelse av skam - nøyaktig etter det forbilde som Ardor har skapt i eteropptegnelsen. Og vi kan observere nøyaktig det samme fenomen, ikke bare hos åndelige lederfigurer -  men også hos foreldre, som utsetter sine barn for den samme form for logikk.

De som betrakter seg selv som elever, som de som skal lære å leve sine liv etter "Guds" ønsker, vil også begynne å betrakte seg selv i det samme perspektivet. De vil begynne å frykte at de vil miste sin åndelige lærers tillit, de vil frykte å vise seg uverdige, de vil skamme seg når de har feilet, og de vil være livende redde for ikke å gjøre de rette valg til rett tid, og verst av alt - de vil meget lett komme til å akseptere at det finnes lederskikkelser som ser bedre enn dem selv hva som er riktig å gjøre for dem i deres eget liv. De vil overlate til den "opplyste" å vurdere om deres handlinger er riktige eller gale. Kort sagt - denne formørkede logikk vil virke splittende - den har som mål å splitte oss i opplyste og uopplyste, og splitte mennesket fra sin egen samvittighet og i siste ende også fra Gud, og sette et menneske i Guds sted - "guruen" som vet alt og ser alt. Hos grupper av mennesker som er under sterk innflytelse av Bispebrevsforbannelsen, vil dette fenomenet være meget sterkt fremtredende. I stedet for å spørre Gud og sin samvittighet, vil "elevene" lett komme til å spørre sin "leder" til råds i både store og små spørsmål, og de vil sakte men sikkert, og ganske umerkelig for dem selv, mer og mer miste kontakten til sin egen samvittighet, og bli mer og mer uselvstendig. Lederen på sin side, vil i fullt alvor begynne å tro på at han er Guds forlengede arm på jorden, som skal gi de svar til sine disipler, som han tror Gud ville ha gitt. Hans budskap vil etter hvert bli mer og mer tydelig. Ikke: "Spør Gud til råds og lytt til din samvittighet", men: "Spør meg til råds og gjør så det jeg sier er best for deg". En slik leder vil heller ikke unnslå seg fra å komme med trusler og sterkt overdrevne utmalinger om konsekvensene av å "svikte", for på den måten å presse igjennom det han foregir å være Guds vilje, og som i hans egne øyne er likelydende med hans egen vilje, for han er jo i Guds sted på jorden! Fellesskapet vil få fler og fler likhetstrekk med den eteropptegnelsen det er under påvirkning av. Og bryter man ut av en slik menighet, vil eteropptegnelsen også fullbyrdes på det området: Da er man totalt utenfor. Man blir med ett en ikke-eksisterende person for samtlige medlemmer av fellesskapet.

Kunne Gud ha truet Jesus til å huske sitt løfte om å be for Ardor?

Vedkommende som har forfattet Bispebrevet avslører på en rekke punkter at han mangler virkelig innsikt i lysets lover. I VmL er det inngående beskrevet hvordan den som har et oppdrag å utføre i lysets tjensete, gjennom en gradvis utvikling når et kulminasjonspunkt, der han gjerne møter en prøvelse, i det Gud stiller ham overfor en lys/mørke-situasjon, der vedkommendes evne til å handle etter lyset vil bli meget avgjørende for hans videre gjerning i den inkarnasjon. Evner ikke vedkommende å følge sin samvittighet i det avgjørende øyeblikk, og handle etter lyset, så er sjansen forspilt, og forsøket gjentas ikke. Dette er selvfølgelig på ingen måte skammelig for den som har feilet i et avgjørende øyeblikk, og vedkommende mister selvfølgelig ikke Guds tillit, eller "brennmerkes" som en som er "veiet og funnet for lett". Slike oppfattelser finnes overhode ikke i lysets verdener, de hører til i mørket. Og når Gud ikke gir vedkommende en "ny sjanse" i den nåværende inkarnasjon, så er selvfølgelig ikke det fordi Gud ikke vil eller ikke ønsker at en av hans utsendinger skal få en ny sjanse til å lykkes - det skyldes lovmessigheter i lyset og mørket. Når en person i et slikt avgjørende øyeblikk i livet, der han med full oppbakning fra lyset, kan utføre en stor "lyshandling", så vil det rette valg medføre en kraftig forsterket lystilførsel til vedkommende, slik at den første, store "seier" over mørket, vil føre til en så økt åndelig styrke, at vedkommende vil gå fra "seier" til "seier", og personens åndelige styrke og autoritet vil vokse i akselererende tempo. 

Overhører vedkommende derimot samvittighetens stemme i det avgjørende øyeblikk, og handler på impuls fra mørket, så vil det tilta i styrke, og trekkes tettere omkring vedkommende, og hans åndelige utvikling vil oftest stagnere helt i den del av hans personlighet som ble satt på prøve. Mørket har overvunnet ham på det området. Og tragisk nok, vil dette kunne medføre at vedkommende igjen og igjen opplever bitre nederlag for mørket. Men selvfølgelig ikke fordi Gud har mistet tilliten til ham, eller fordi det er noen grunn til å føle skam over å ha blitt overvunnet av mørket - Gud fortsetter selvfølgelig å støtte vedkommende på alle mulige måter. Mørket seirer ikke over oss fordi Gud forlater oss, men fordi vi selv avskjærer oss fra kontakten til den lysstrøm han kontinuerlig lar tilflyte oss. Denne lysstrøm fra Gud stanser aldri, det er kun vår evne til å motta den som kan forandre seg! Men dette forsto ikke de eldste - de var virkelig overbevist om at Gud hadde forlatt dem.

For ytterligere å anskueliggjøre hvor uendelig langt fra virkeligheten Bispebrevet befinner seg, kan vi jo forsøke å tenke oss den situasjonen Jesus befant seg i, da han, uten å vite det, sto overfor Ardor, som forsøkte å inngi ham hovmodige tanker, og Gud i det avgjørende øyeblikket satte Jesus' medlidenhet med de falne på prøve, ved å minne ham på løftet om å be for den som hadde falt aller dypest. Hadde det hjulpet Jesus i denne situasjon, om Gud hadde talt til ham og sagt at han, om han valgte feil, ville være uverdig Guds tillit? Ville det hjulpet Jesus om Gud hadde truet ham med at han for alltid ville bære skammens merke i sin panne - han som feilet - veiet og funnet for lett? Ville det hjulpet Jesus om Gud hadde fortalt ham at han ville vende Jødefolket ryggen dersom Jesus feilet?

Dette er selvfølgelig totalt absurd, og har intet med virkeligheten å gjøre. Og at Gud, noen år senere, igjen skulle "minne" Jesus på hans løfte, som han ikke holdt første gangen, for igjen å forsøke å true ham med skam og fortapelse til å erindre sitt løfte, er selvfølgelig like langt fra virkeligheten. Forfatteren avslører, i sin totalt manglende viten om disse forhold, at han ikke kan være en av de yngste - for de diskarnerte yngste er dette selvfølgeligheter, mens det derimot for de inkarnerte eldste, som hadde mistet forbindelsen til lyset, var en lovmessighet de ikke hadde mulighet til å forstå.

Av de grunner som jeg har beskrevet ovenfor, vare det selvfølgelig helt utenkelig at Gud, etter at den danske kirke ikke tok til seg Vandrer mod Lyset! i 1920, igjen skulle kalle på de danske prester og bisper 18 år senere, og i et skrift, preget av anklager, trusler og skremsler, skulle forsøke å presse dem til å reformere den danske kirke, av frykt for den skam de ellers ville bringe over seg selv, i tillegg til tap av Guds tillit og med et stempel i pannen av å være veiet og funnet for lett. Hva slags reformasjon ville det forresten ha blitt, dersom den var tvunget igjennom av frykt? Selvfølgelig var det de danske bispers forståelse av VmL, og den gjenklang verket skapte i deres hjerter og i deres minne om den allkjærlioge Gud og lysets riker, som skulle være den grunnsten som en vellykket reformasjon skulle ha bygget på. Vi vet det ikke sikkert, men må kunne anta at de som bekledte bipeembedene i 1938, var blant de prestene som fikk tilsendt VmL i 1920 - og da de ikke maktet å beseire mørket i første omgang, så trakk mørket seg ennå tettere om dem, slik at de, når de ikke gjenkjente sannheten i VmL i første omgang, selvfølgelig umulig kunne gjenkjenne den 18 år etter. For den som kjenner lysets og mørkets lover, finnes det derfor intet grunnlag for å forfatte et skrift som Bispebrevet. Et slikt skrift kunne bare ha blitt skapt av et uvitende menneske eller en av de eldste. At en av de yngste skulle forfatte et slikt skrift, så preget av uvitenhet omkring de enkleste kjenngjerniner i lyset, er helt utelukket.