Peter Kjærulff, Ringbærerens dagbog og VmL!

En artikkel av Sverre Avnskog

Tilegnet Carsten Ploug Olsen - en sann broder i ånden! Tusen takk for all inspirasjon og god respons!

For tilhengere av Vandrer mot Lyset, er den danske bevissthets- og musikkforsker, forfatter og foredragsholder, Peter Kjærulff(PK) nesten ikke til å komme utenom. Han har utgitt i alt fire bøker - "Ringbærerens dagbog" (heretter kalt RD), del 1 og 2, "Drømme og drage sett med klarsyn", og RD er også utkommet i en utvidet engelsk utgave, "The ringbearers diary". Såvidt jeg vet har forfatteren også under utgivelse en ytterlige utvidet dansk utgave. Grunnen til at jeg omtaler PK’s forfatterskap her på min webside, er at VmL så å si danner grunnmuren i hans forfatterskap, og oppå denne grunnmuren har PK bygget sitt helt unike ”univers”, som av mange oppfattes som en videreutvikling av vår viten fra VmL. Det må dog sies at hans forfatterskap er svært omstridt i VmL-kretser, og noen hevder at det finnes mye i hans bøker som strider direkte mot VmL. Selv kom jeg over RD på et tidspunkt i mitt liv da jeg forsøkte å reise meg igjen etter en meget dyp, personlig krise, og i PK’s verk fant jeg mye livsvisdom, klokskap og innsikt, hva jeg vet at også mange andre har funnet! PK’s budskap om at ”Gud elsker også deg”, og ”alle har rett til å være på veg” er setninger man godt kan gjenta i sine tanker hver eneste dag, og jeg kan personlig underskrive på at det vil inngi en velsignet fred i ens indre. Men jeg har også etter hvert måttet registrere at det finnes avsnitt i RD, som jeg fullt ut forstår må vekke skepsis hos trofaste VmL-tilhenger. Jeg kan nevne chakra-systemet, som tilsynelatende står i klar motsetning til VmL’s enkle forklaring av den ”tredelte” hjerne, den fysiske, den astrale og den psykiske – PK’s evne, som pyramidebygger i Egypt, til å oppheve tyngdekraften, og hans rolle som bæreren og forløseren av Ardors forbannelser over menneskeheten. Men alt dette skal jeg komme nærmere tilbake til. I denne vurderingen av hans forfatterskap, bygger jeg, foruten på hans bøker, også på offentlige uttalelser fra PK, gitt i ulike diskusjonsfora på internett.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Peter Kjærulff, slik han presenteres i Ringbærerens dagbog.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er en meget fascinerende verden Peter presenterer i sine bøker - og blant sine tilhengere nyter han en enorm respekt. Han mener å ha besjelet noen av verdenshistorienes fremste personligheter, og i følge ham selv, er ikke dette noe han tror, men noe han faktisk mener å huske, for Peter er utstyrt med en meget sjelden egenskap, nemlig evnen til "fjernerindring". Hans fortelling starter i det mytiske eventyrriket, Atlantis, der Peter blir en del av historien om den forbannede ring, som siden er blitt skildret i store kunstverk, av både Mozart, Wagner og Tolkien. Peter presenterer også en meget detaljert kartlegning av den menneskelige bevissthet, og forklarer drømmer og myter sett i relasjon til den udødelige menneskelige bevissthet og den 4-dimensjonale verden. Peter er selve bæreren av den forbannede ring, som symboliserer Ardors - djevelens - forbannelser over menneskeheten og kjærligheten, i form av et sett meget splittende idéer, og i hans bøker følger vi ringbæreren gjennom et utall av inkarnasjoner, der Peter har levd på jorden som noen av de mest ekstaordinære personlighetene verden har fostret - blant annet Platon, Homer, farao Ramses II, drømmetyderen Josef, Julius Cæsar, apostelen Simon Peter, Leonardi da Vinci, Wolfgang Amadeus Mozart og Richard Wagner, bare for å nevne noen av dem. I tillegg til sine evner til å "fjernerindre" sine tidligere tilværelser, er Peter også født med "klarsyn" - det vil si han mener han kan "se" med 100% objektivitet, med åndens øyne. Dette gjør at han kan "se" hva som ligger "bak" det fysiske uttrykk, i musikk, i drømmer og i mytespråk - og når Peter lytter til musikk, kan han "se" de bilder og farger musikken inneholder. Ikke som en subjektiv fornemmelse i hans bevissthet, men som reelle farger og bilder som er til stede i musikken.

I følge Leos kommentarer tok det ca 60 år å bygge det mektige soltempelet på Atlantis. Arkitektene som tegnet tempelet var far og sønn, og gjennom arkitekt Knud Brønnum, som interesserte seg i meget høy grad for tempelet, kjenner vi i detalj til hvordan alt var planlagt og gjennomtenkt ned til de aller minste detaljer, og det lå et arkitekt- og ingeniørarbeid av aller ypperste klasse til grunn for byggverket. Stenblokker på opp til 70 tonn ble uthogget i stenbrudd, og fraktet til byggplassen, og løftet på plass ved hjelp av store kraner med tunge kjettinger, og kraften til 5-600 mann. Etter hvert som bygget reiste seg, ble det fylt med jord, slik at stenblokkene ikke trengte å løftes mer enn ca 1 meter over bakkenivå. Tungarbeidet ble utført av "slaver", som levde under meget gode kår, hadde egne boliger og rikelig med mat og gode klær, og de ble ikke drevet hardt, men om en av dem ble sliten, trådte han tilbake og en uthvilt person tok hans plass. Kvinnene deltok også i arbeidet f eks ved å frakte jord til byggeplassen.

Dette bringer meg over til et annet byggverk, som PK hevder å ha vært med på å bygge - Keopspyramiden i Egypt - i en inkarnasjon noen tusen år senere. I følge PK ble 3 menn (Airun, Atze og Oham fra offerseremonien på Atlantis) og deres dualer inkarnart i Egypt med det eneste mål å bygge denne pyramiden, som skulle benyttes i en slags religiøs innvielsesseremoni for de nyutdannede prestene. Nå er det i og for seg ikke så oppsiktsvekkende at PK hevder at Keopspyramiden ikke ble bygd for å være et gravsted for faraoen, men skulle fungere som en innvielse til prestegjerningen for unge, nyutdannede prester, gjennom en pyramidevandring, helt alene gjennom pyramidens mange ganger og ulike plan.

Det som er mer oppsiktsvekkende er den metoden for bygging som ble benyttet av denne pyramiden. I følge PK var nemlig han selv og de andre pyramidebyggerne utstyrt med evnen til å oppheve tyngdekraften, slik at de uthugde stenene ble gjort vektløse før de skulle fraktes fra stenbruddet til byggeplassen. Der ble de løftet på plass, og så gjengitt deres virkelige vekt! Dette er i seg selv en så oppsiktsvekkende påstand, at man vanskelig kan tenke seg at denne muligheten kan eksistere uten å være nevnt i VmL, som jo gir en pekepinn om de aller fleste av lysets hemmeligheter. Man må vel heller si at dette strider mot VmL's opplysning om at Gud aldri bryter de fysiske lover, heri inkludert tyngdekraften, og jeg kan således vanskelig tenke meg at han ville utstyre noen av de yngste med evner som bryter med en av de mest fundamentale fysiske lovmessigheter! Om Jesu' eventuelle fysiske oppstandele, står det f. eks i VmL:

"Opstandelsen af Jesu jordiske Legeme strider derfor saavel mod de temporære fysiske og kemiske Love som mod Lysets evige Lov, der ingen Sinde brydes af Gud. VmL s. 212 (Med de temporære lover, menes her de lover som er opprettet til anvendelse for livet på jordkloden, så lenge den eksisterer)."

I mine øyne er denne opphevelsen av tyngdekraften en form for mystisisme som bryter klart med de enkle kjennsgjerningene og det entydige verdensbildet vi blir presentert for i VmL og det er ikke den eneste form for mystisisme i RD. I følge PK, er byggingen av Keopspyramiden det eneste tilfelle i jordens historie at denne metoden er benyttet. Og hvorfor det - må jo være et betimelig spørsmål! Dersom de yngste kan utstyres med evnen til å oppheve tyngdekraften, hvorfor er ikke flere av jordens gigantiske byggverk fra forhistoriske tider bygget på samme måte? Gjennom inkarnasjonsberetningen til Atze fra Atlantis, vet vi jo i detalj hva man allerede for 12000 år siden var i stand til å utføre ved hjelp av den tids ypperste arkitekt- og ingeniørarbeid, høyt utviklet stenarbeid, menneskekraft, og enkle hjelpemidler i form av kraner, med tykke kjettinger av kobber. Her er det godt dokumentert at man kunne hugge ut stenblokker på opptil 70 tonn, frakte dem fra stenbruddet, og løfte dem på plass i byggverket, uten å oppheve tyngdekraften! I følge Wikipedia var de største stenblokken i Keopspyramiden ikke tyngre enn ca 50 tonn. Det skulle altså ikke være noe problem å trekke eller løfte dem på plass i pyramiden.

Noen forveksler denne opphevingen av tyngdekraften med fysiske levitasjoner, som nevnes i VmL. De eldste var ofte meget fysiske medier, og kunne utføre levitasjoner, altså få gjenstander til å løfte seg fra underlaget og sveve i luften. Men i VmL understrekes det at dette ble utført av mørkets ånder i mørkets tjeneste. Det står dessuten ingenting om at disse gjenstandene blir vektløse. Såvidt jeg har sett i andre kilder, så kan de eldste i kraft av deres vilje danne "løftearmer" av astralt plasmastoff, som anvendes av dem til å løfte gjenstandene. Det eneste tilfelle jeg vet om, der lysets ånder har anvendt lignende metoder, har vært for å lage bankelyder ved bordseanser, der de har meddelt seg til et medium. Men da gjøres heller ikke bordet vektløst, det ene benet løftes kun en kort avstand opp i luften, for å slippes ned igjen slik at det fremkommer en bankelyd. På side 223 står f. eks. følgende om levitasjoner:

"Disse Mennesker(de eldste) er som regel stærkt fysiske Medier,  d a  s a a  g o d t  s o m  a l 
f y s i s k  M e d i u m i t e t  s k r i v e r  s i g  f r a  M ø r k e t. Selvfølgelig benytter Lysets Aander aldrig saadanne Medier til Midlere mellem sig og Menneskene."

og

"Til fysiske Fænomener, der fremkaldes ved Hjælp af Mørket, maa man henregne Levitationer af mediet eller af Séancedeltagerne,..."

Det er i årenes løp lansert ulike teorier om hvordan de store pyramidene ble bygget, og den mest sannsynlige, etter min mening, er den som går ut på at stenblokkene i den nederste delen ble trukket på plass ved hjelp av en rampe, eller som på Atlantis, ved at det ble fylt opp et lag med jord rundt pyramiden etter hvert som man bygget seg oppover. På et visst tidspunkt ville imidlertid denne rampen eller jorvollen bli for bratt, og man fortsatte deretter å bygge videre oppover ved hjelp av en annen teknikk. Man bygget pyramidens øverste del "innenfra", ved at man lot det være en spiral langs ytterkanten inne i pyramiden, som man trakk blokkene opp langs. Inne i pyramiden benyttet man seg også i visse tilfeller av store blokker som motvekt, slik at man med ganske liten kraft kunne heise de største blokkene på plass, fordi en nesten like tung blokk var festet som motvekt i en skråstilt sjakt på motsatt side i pyramiden. Det er funnet rester av andre pyramider som er bygget ved hjelp av en slik innvendige spriralformet gang, der blokkene kunne trekkes på plass, og det er også tatt bilder av Keopspyramiden rett ovenfra med spesialkameraer som påviser de delene av pyramiden som har mindre tetthet enn de øvrige delene. Flere av disse bildene viser ganske tydelig at det finnes en spiralformet gang inne i pyramiden. PK hevder også at det ganske nær toppen av pyramiden skal være et lukket rom, som prestene og den presteinnviede bare hadde adgang til ved å frigjøre seg fra sitt legeme. Dette rommet vises ikke på noen av de fotografiene som ble tatt med speisialkamera, og sannsynligheten for at det eksisterer, er dermed minimal. Dette er etter min mening ganske entydige beviser for at PKs teori om de vektløse stenene er temmelig spekulativ og høyst usannsynlig.

PK hevder også at dateringen av Keopspyramiden er feil. Han setter, gjennom å anvende sine fjernerindringer, byggeåret til år 10.000 f. Kr. Men det PK ikke nevner, er at han ikke er den første til å hevde dette synspunktet. I følge Wikipedia er det minst tre forfattere som har hevdet dette synspunktet tidligere, og jeg finner det høyst bemerkelsesverdig at ikke PK henviser til deres arbeider, da det dreier seg om meget kjente forfattere, bl. a Erich von Däniken. Hva er sannheten - har han basert seg på andres arbeider, og flettet deres synspunkter inn i sin egen bok, eller har han erindret dette selv, uten noen påvirkning fra historisk forskning forøvrig? Her har etter min mening PK et stort troverdighetsproblem, og det gjelder alle hans inkarnasjonsberetninger. Jeg har ikke muligheten til å gå like nøye inn i alle de historiske detaljene fra hans beretning, til det er de for mange. PK oppgir dog en forfatter, som han mener har levet samtidig med ham selv i flere av hans tidligere liv, Joan Grant, som har utgitt flere bøker basert på hva hun mener er erindringer om tidligere liv. Jeg har ikke lest alle hennes bøker, men har lest såpass, at jeg kan fastslå at PK har lånt flittig fra hennes materiale, og også her uten å fortelle nøyaktig hva i hans fortelling som bygger på Joan Grants erindringer, og hva han selv har husket før han leste Joan Grants bøker.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Men det er altså ikke å ta for hardt i å påstå at Peter er meget omstridt i VmL-kretser. Peter benytter seg av det verdensbildet som er gitt oss i VmL, og plasserer seg selv inn som en av hovedpersonene. Han mener å være en av dem som i VmL beskrives som Guds nærmeste medhjelpere og menneskehetens ledere - de yngste. Og ikke en hvilken som helst av de yngste - men den aller fremste lysforkjemper og en slags menneskehetens forløser. Han lanserer også en rekke teorier og utvider VmLs forklaringer på en måte som mange mener det ikke finnes grunnlag for i VmL. På denne måten opplever mange at han misbruker de sannheter som er gitt oss gjennom VmL, tar patent på en spesiell oppfatning av verket, og gjør seg selv større og viktigere enn det unike budskapet vi har fått fra oversanselig side. Det enkle og entydige verdensbildet som finnes i VmL forvanskes og gjøres om til Peter Kjærulffs personlige anliggende.

På Atlantis begynte de eldste å la seg inkarnere for å slippe unna sitt lidelsesfylte liv i det ødelagte riket, og i følge PK var Ardors plan til slutt å inkarnere seg selv og sin dual som tvillingpar, for å kunne leve sammen i kjærlighet på jorden og nyte den jordiske verdens mange gleder. Men da Ardor, etter å ha inkarnert sin dual i jentefosteret, ville inkarnere seg selv i guttefosteret, oppdaget han at han ikke evnet å fjerne sine erindringer om det grusomme livet i helvetessfæren, slik at hans liv som menneske ville ble en eneste lang lidelse, og derfor måtte han oppgi sitt forehavende. Denne situasjonen ville så Gud benytte seg av, ved å inkarnere en av de yngste som Ardors duals tvillingbror. Ved å vekke hennes kjærlighet til en representant for lyset, så Gud en mulighet for å først vinne henne tilbake til lyset, og deretter Ardor. Peter var den av de yngste som påtok seg dette oppdraget i lysets tjeneste, og Gud bandt ham til det tvillingfosteret som Ardor opprinnelig hadde tenkt å inkarnere seg selv i. Men planen lyktes ikke slik Gud hadde håpet. Peter ble viklet inn i en religiøs offerseremoni, som Solgudens representant, og Ardors dual var hans utvalgte kjærlighet og medspliller i seremonien. Hele den ytre rammen om denne fortelling har Peter hentet ut fra VmLs kilder. Seremonien er utførlig beskrevet i en overlevering fra oversanselig side til Johanne Agerskov - gjenfortalt av han som ledet det hele - ypperstepresten selv - Atze. Han visste hele tiden at seremonien ville ende med at han egenhendig myrdet Airun, som den unge gutten het - og Airun spilte, i sin dype tillit til Atze, sin rolle til det fullkomne, uvitende om hva som ventet ham - og endte sitt liv fast sammenbundet på hender og føtter - i havet, som haimat.

Her er noen av de historiske personene Peter Kjærulff kan "erindre" å ha vært. Fra venstre øverst: farao Amenhemet I, farao Ramses II - far til Moses, den greske forfatteren Homer, filosofen Platon, romersk keiser Julius Cæsar, apostelen Peter, Leonardo da Vinci, William Shakespeare, Richard Wagner og Wolfgang Amadeus Mozart.
I følge VmL var dette Atlantis' beliggenhet, midt i Atlanterhavet. Hele øya forsvant i havet i år 12000 f. Kr. Design: Jørgen Degn i Vandrer mod Lyset fond og forlag.
En av arkitekt Knud Brønnums tegninger av tempelet på Atlantis, laget på bakgrunn av nøyaktige opplysninger fra Atze.

Noe av det jeg finner aller mest problematisk i RD, knytter seg til PKs bruk av kilder, uten å oppgi hverken kilden, eller hvilke opplysninger i kilden han har benytter seg av, og hvilke opplysninger han selv har ”erindret” eller diktet opp. Dette forholdet svekker i mine øyne hans troverdighet i vesentlig grad, samtidig som det fratar leseren muligheten til en reell vurdering av sannhetsgehalten i hans ”erindringer” fra tidligere tilværelser. Man vet aldri hva PK mener å ”huske” og hva han har funnet i allerede eksisterende kilder.

I følge den ånd som inkarnerte som Atze, ble han sendt til jorden for å sette en stopper for de rituelle drapene som hvert syvende år ble utført i solgudens navn, fordi denne seremonien sto i veien for en videre religiøs utvikling i retning av å få en riktigere forståelse av Guds sanne vesen hos menneskene. Atze forteller i sin beretning at han mislyktes i sin misjon, og i RD forteller PK at det er han som har fått i oppdrag å oppklare og forløse Ardors forbannelser, til tross for at han kun var et uskyldig offer. Men i følge VmL er det alltid den av de yngste som har mislykkes i å utføre sin misjon blant menneskene som må vende tilbake for å oppklare de misforståelser han selv har vært skyld i. Om PK virkelig var en av de involverte i solseremonien på Atlantis, mener jeg derfor at man utfra den logikk som presenteres i VmL, om at den av de yngste som mislykkes i å utføre en planlagt misjon, på et senere tidspunkt må inkarnere på ny for å oppklare de villfarelsene han selv har gjort seg skyld i å være opphavsmannen til, må kunne slutte at det er mye mer sannsynlig at PK er den reinkarnerte Atze, og ikke offeret for Atzes mørkegjerninger, den uskyldige Airun.

For øvrig vil jeg også gjøre oppmerksom på at de årstallene PK opplyser om i forbindelse med offerseremonien på Atlantis også er hentet fra VmL og tilhørende skrifter, uten at han opplyser om det. Tempelet på Atlantis ble bygget ca 600 år før Atlantis forsvant i havet, og Atze tiltrådte som yppersteprest og øverste leder ca 500 år senere(i år 12100 f. Kr.) 50 år senere enn det igjen, skjedde de eldstes første inkarnasjoner. Det er for øvrig verdt å merke seg at Kristus i sin tredje inkarnasjon, levde som øverste prest og fyrste på Atlantis. Og i følge VmL døde han samme år som Atlantis’ undergang – i år 12000. Stillingen som yppersteprest ved disse soltemplene var selvskreven for de ”solgudens sønner”, som ble resultatet av solgudens legemlige samvær med en kvinne av jorden. Det betyr at Kristus med stor sannsynlighet kan ha blitt født som resultatet av en av seremoniene, ja, han kan faktisk meget vel ha vært Airuns sønn, uten at jeg skal påstå å ha noen viten om akkurat det. Men om min antagelse medfører riktighet, ble i så fall hans far også drept av Atze, og ikke usannsynlig fortsatte solseremonien også under Kristi tid som konge, og den karma Kristus pådro seg i denne inkarnasjonen, forklarer også hvorfor Gud kunne være så sikker på at han ville lide døden på korset i sin inkarnasjon som Jesus fra Nazareth, dersom det ikke lyktes ham å utføre den "frelsergjerning" det ville være å be for Ardor. I følge VmL må alle som utfører et drap uten å bli straffet for det i den jordiske verden, i en senere inkarnasjon frelse et menneske fra døden, uten å ha Guds beskyttelse mot selv å bli kvestet eller drept. Ikke en gang de yngste slipper unna denne bestemmelsen i gjengjeldelsesloven. Les mer om dette i min artikkel "Vandrer mod Lysets Jesus fra Nazareth".

Ytterligere en av Knud Brønnums tegninger av tempelet på Atlantis. Som man ser, var det en forfinet stenhuggerkunst som lå bak de tilhogde stenene i gulvet over tempelhallen. Kun en av stenene måtte kasseres i løpet av arbeidet p. g. a. feil. Hver sten veide opptil 70 tonn, og ble løftet på plass ved hjelp av kraner med tykke kjettinger av kobber, og kraften fra 4-500 mann!

I følge PK har også pyramider generelt og Keops-pyramiden spesielt en magisk kraft i sitt sentrum, som kan gjøre slitte barberblader skarpe, forlenge holdbarheten til frukt til det mangedobbelte, og den som legger seg inne i en pyramide vil motta en strøm av helbredende energi på grunn av pyramidens form! Og fordi Keopspyramiden er bygget med en meget spesiell enhet som utgangspunkt - en såkalt pyramidetomme = en spesielle avstand i hjernen - og fordi gangene og de ulike plan og retninger er inrettet på en spesiell måte, som forøvrig PK gjør grundig rede for i RD, så fungerer pyramiden bevissthetsmessig som en nøyaktig kopi av den menneskelige bevissthet.

"Ser du - på dette sted mødes pyramidens udstrålinger i et magtfuldt centrum. Pyramidens egenkraft gennemstråler eller løsner ophobninger af angst, vrangforestillinger, fortrængninger, eller lignende, som det enkelte menneske i sin kamp med tilværelsen - hele tiden skubber til side....." RD s. 167

PK er ikke den eneste som hevder at det finnes en magisk kraft inne i pyramidens sentrum - det finnes enorme mengder bøker som mener å kunne forklare pyramidenes helbredende krefter. Det er jo forsåvidt ikke til å undres over at menneskene til alle tider har undret seg over disse enorme byggverkene fra fortiden, og at fantasien lett kan ta styringen over den rasjonelle forstand når man lar tankene kretse fritt omkring opprinnelsen til dem. I det amerikanske TV-programmet "Mythbusters" som har satt seg som mål å etterprøve ulike myter, tok de en gang for seg denne troen på pyramidenes magiske krefter. Man gikk meget vitenskapelig til verks, og fruktene som ble lagt inni pyramiden ble til og med sterilisert før forsøket tok til, og de sløve barberbladene som ble lagt inni pyramiden, ble undersøkt både før og etter ved hjelp av de mest moderne stereomikroskoper. I følge bl. a. PK, skal frukter som ligger inne i en pyramide, holde seg friske over lang tid, og sløve barberblader vil bli skarpe igjen. Og hva viste så forsøkene i "Mythbusters"? De viste helt entydig at pyramiden ikke hadde noen som helst av den forventede effekten. De sløve barberbladene var like sløve, og fruktene råtnet på nøyaktig samme måte som frukter utenfor pyramiden. Den såkalte pyramideenergien er altså helt fraværende.

Like usannsynlig mener jeg det er å påstå at et menneske som plasseres inne i pyramiden, opplever en renselse av gammel angst, vrangforestillinger og fortrengninger. Nå er jeg ikke helt sikker på om PK mener at det kun er vårt astrale legeme som påvirkes av pyramideenergien eller om det også er vår åndelige bevissthet, men selv det å tro at en haug med stener, lagt oppå hverandre slik at de danner en helt spesiell geometrisk form, en pyramide, kan påvirke vårt astrale eller åndelige legeme kun på grunn av sin form, synes jeg personlig blir å anse som en form for avansert astrologi, der man tror at planetene, som også kun er fysiske legemer, på grunn av sin spesielle posisjon påvirker den menneskelige bevissthet. Jeg kan ikke se noen prinsippiell forskjell her. Og det synes også ganske klart at PK mener at stenene i en pyramide står i en spesiell forbindelse med den menneskelige bevissthet, da pyramiden inneholdt lukkestener - store stenblokker som åpnet opp eller stengte for gangene i pyramiden, basert på hva slags tanker pyramidevandreren gjorde seg. Hadde han den rette forståelsen, åpnet stenen for gangen, hadde han ikke den rette forståelsen, lot stenen gangen forbli lukket. Jeg er forundret over at PK ikke selv ser at dette er en form for mystisisme som det ikke er dekning for i VmL, der jo bl. a. astrologien helt klart blir avvist som ren overtro. Og PK sier jo også selv at noe som befinner seg i den tredimensjonale verden(planetene) overhode ikke er i stand til å påvirke noe som befinner seg i den firedimensjonale verden(den menneskelige bevissthet). Ser han ikke at hans tro på pyramideenergien og pyramidenes evne til å påvirke dem menneskelige bevisstheten kommer inn under nøyaktig den samme lovmessigheten som helt utelukker astrologien?

Det er den første delen av RD som er viet PKs "reise" gjennom verdenshistorien, der han har levet som store personligheter både innen religion, filosofi, litteratur og politikk. På alle disse områdene mener han å ha besjelet noen av historiens aller mest markante og nyskapende skikkelser. Og i de fleste av sine liv, er det oppklaringen av den forbannede ring, som Ardor smidde for å forhindre at den unge Airun skulle få oppleve kjærligheten til Ardors dual, Iria, som har vært hans hovedanliggende. PK har nærmet seg oppklaringen av ringen gradvis gjennom inkarnasjon etter inkarnasjon, og skapt noen av de ypperste kunstverker verden kjenner for å beskrive ringens splittende natur - så som Platons filosofiske verker, Sheakspeares litteratur, Mozarts og Wagners musikk - bare for å nevne noen. Om Shakespeare forteller PK at han hadde en unik evne til å hente frem gamle myter og sagn og blåse nytt liv i dem, og jeg finner dette også meget dekkende for det som er PKs arbeidsmetode: han forsyner seg flittig av begivenheter fra historien og fra andre verk, og setter det hele inn i sin egen sammenheng, der han selv spiller hovedrollen. Om man tar VmL på alvor er det jo i og for seg ikke noe oppsiktsvekkende at en av de yngste har inkarnert igjen og igjen som store personligheter, det har de jo sannsynligvis alle.

PK mener selv å huske at han levde som kanskje det aller største musikalske geniet som noensinne har levd, nemlig Wolfang Amadeus Mozart. Og det var faktisk min meget dype fascinasjon for Mozart og hans musikk som førte til at jeg i det hele tatt oppdaget PKs forfatterskap. Det var mens jeg søkte rundt i forskjellige bokhandlere i Oslo etter mer viten om Jesus, at jeg oppdaget et verk i to deler, der det sto i omslagsteksten at Mozart ville lede leseren på en flere tusen årig vandring gjennom historien. Dette kunne jeg selvfølgelig ikke motså, og kjøpte bøkene, og dermed var jeg solgt, og dette ble innledningen på et mer enn 15 årig dypt "kjærlighetsforhold" til PKs bøker. Aldri tidligere hadde jeg opplevd noen skrive så intelligent og overbevisende om at det finnes andre verdener og lovmessigheter enn de jordiske. Dette var i en periode der jeg såvidt hadde begynt å arbeide meg ut av en meget dyp personlig krise, og PKs psykologiske portrett av Mozart traff med som en "bombe", fordi de psykiske strukturene PK beskrev hos Mozart, var så utrolig lik mine egene. PK skriver i RD at Mozart balanserte på en knivsegg gjennom sitt liv, der selvdestruksjonen når som helst kunne drive ham i avgrunnen, og for en som selv hadde vært dypt nede i mørket, var det en opplevelse av å møte seg selv å lese PKs meget overbevisende psykologiske portrett av et av de menneskene på denne jord som jeg identifiserte meg aller sterkest med. Hans musikk hadde vært med meg nærmest døgnet rundt i flere år, og løftet mitt sinn og mitt hjerte til opplevelser av virkelig himmelske dimensjoner. Da jeg som ganske ung mann så filmen om Mozart og den sjalu Saliere, ga det for meg en helt ny opplevelse av å leve, og førte til en katarsis, en gjenfødsel, der jeg tok den beslutningen at de destruktive kreftene i mitt sinn(i filmen symbolisert ved Saliere) ikke lengre skulle få holde min skaperkraft nede, men jeg ville står frem overfor verden som den jeg var, for å si det litt høytidelig. Men jeg ville så rent for mye på en gang, dessverre, og manglet den tilliten til min egen vurderingsevne som skulle til for virkelig å stole på meg selv fullt ut. I stedet for å gå den veien jeg følte var staket ut for meg, lot jeg andres vurderinger få bestemme mine valg i alt for høy grad, og det endte i katastrofe, akkurat som med Mozart. Men i motsetning til ham, tok jeg ikke min død av det, jeg var bare borte fra livet i noen år, innestengt i et nødlidende og ensomt sinn - etter at et totalt meningsløst og ødeleggende forhold til en kvinne etterlot meg i en tilstand av dyp fortvilelse. Men den store trøsten PKs bøker gir til et lidende menneske, var en meget viktig faktor som gjorde at jeg etter å ha vært lukket inne i mitt eget lidende sinn, som i et fengsel, utestengt fra verden, kom meg på bena og opp i sadelen igjen. Og jeg begynte etter hvert igjen å tro at "Gud elsker også meg". Så jeg skylder PK virkelig mye. Av og til føler jeg at jeg skylder ham mitt liv. Men ikke alle "kjærlighetsforhold" varer livet ut, og i løpet av de siste årene har jeg vært nødt til å revurdere min oppfatning av flere forhold i RD, fordi VmL med årene har blitt viktigere og viktigere for meg, på bekostning av RD, og jeg har, dessverre, må jeg nok si, oppdaget at RD på flere viktige punkter strider mot mange enkle kjennsgjerninger fra VmL.

I følge PK, var det nettopp den innvendige "krigen" mellom hans geniale skaperkaft, og den fatale tvilen på sitt eget geni som til slutt tok livet av Mozart. PK mener han kan resonnere seg frem til at Mozarts død må ha skyldtes en blodforgiftning som en følge av nyresvikt, og dette var et fysisk utslag av de psykiske strukturene i Mozarts sinn. Personlig finner jeg dette noe oppkonstruert, fordi jeg av egen erfaring vet at et menneske kan tåle meget ødeleggende innvendige konflikter og enorm sjelelig nød, uten å dø av det. Det står dessuten i sterk kontrast til nyere forskning, som mener å kunne sannsynliggjøre at Mozarts død skyldtes en sykdomsepidemi som tok livet av mange mennesker i Wien på akkurat denne tiden. Denne forskningen omtales bl. a. i VGs nettavis:

"Ny forskning publisert i tidsskriftet Annals of Internal Medicine har etterprøvd teoriene og kommet frem til et nytt resultat: Mozart kan ha dødd av komplikasjoner knyttet til sår hals, nærmere bestemt av en streptokokkinfeksjon i halsen som førte til væskeoppsamling i nyrene (ødem) og glomerulonefritt - en potensielt farlig tilstand. Denne konklusjonen har man kommet frem til ved å gjennomgå samtlige dødsfall i Wien i tiden før og etter Mozarts død, og sett på de vanligste dødsårsakene hos unge menn.

Ikke obdusert

I tillegg har de gjennomgått det som finnes av historisk materiale, som brev og skildringer fra komponistens nærmeste for å utelukke forskjellige sykdommer. Komponisten skal ha blitt raskt syk, og nevnte i et brev til sin kone Constanze kort tid før han ble sengeliggende at han følte seg i fin form, og at han sov godt om natten. Ifølge BBC ble komponisten aldri obdusert og levningene hans er tapt for ettertiden, slik at forskerne har tatt forbehold og innser at forskningen deres har svakheter. Likevel mener man, etter å ha gjennomgått mange tusen dødsfall i Wien rundt komponistens død, at det var en sterk økning i dødsfall som kan skyldes en streptokokklignende epidemi akkurat rundt denne tiden."

I følge PK gjenspeiler alltid det fysiske det psykiske, og når mennesker blir syke eller dør, er det alltid som følge av en eller annen mental ubalanse. Dette synes jeg blir en alt for snever måte å forklare sykdom og død på, og hans forklaringsmodell utelukker jo helt at noen mennesker blir syke rett og slett fordi de har blitt kraftig eksponert for smitte, eller at de dør p g a ulykkestilfeller, slik det står i VmL. Jeg mener også at det må være grunnlag for å si at PKs psykiske portrett av Mozart på mange måter beskriver krefter som enhver av de yngste har vært utsatt for, i og med at de både har vært rammet av Ardors forbannelser og eteropptegnelser. De har sannsynligvis alle følt seg mer eller mindre "forfulgt" av djevelske, destruktive krefter i sitt sinn, som konstant har fõret dem med ødeleggende tanker om seg selv. Ardor var jo også selv i full virksomhet på den tiden Mozart levde, og har garantert forfulgt ham og benyttet enhver anledning til å forsøke å ødelegge hans muligheter til å gi menneskene sin guddommelige musikk. Generelt vil jeg også si at fra en som mener å vært Mozart selv, ville jeg ha forventet at han kunne bidra med noe mer enn det PK har å gi oss som spesifikt gjelder Mozart. Dette ankepunktet er også en av grunnene til at jeg sterkt betviler at det egentlig er  "erindringer" som ligger til grunn for hva PK skriver om sine tidligere inkarnasjoner, men heller en velutviklet grad av innlevelsesevne og intuitiv evne til å kunne "se" mønstre i mange store personligheters liv. PK skriver også selv at hans erindringer ikke først og fremst dreier seg om fysiske detaljer, men om stemninger og følelser. Jeg synes muligens det ikke blir helt riktig å kalle dette for erindringer, som i vanlig forstand innebærer at man husker både konkrete hendelser og fysiske detaljer. Jeg vil heller si at ordene "fornemmelser" eller "intuisjon" må være mere dekkende for det PK mener å "huske" enn ordet "erindringer".

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den engelske forfatterinnen Joan Grant var den som lanserte begrepet "fjernerindring", og hun utga i løpet av sitt liv en rekke fortellinger i romans form, bygget på sine fjernerindringen fra tidligere liv. PK har i sine bøker i meget stor grad bygget på Joan Grants romaner, da han hevder å ha levd samtidig med henne i flere inkarnasjoner. Men PK er ikke særlig nøye med å opplyse om hva han har hentet fra hennes romaner, og hva han mener å erindre selv. Dette er en klar svakhet ved hans fortelling, etter min mening. I følge PK spilte han en meget vesentlig rolle i spillet omkring isrealittenes utreise fra Egypt, da han levde der som Ramses II, Moses far. Såvidt jeg kan bedømme, bygger han hele denne delen av sine bøker på Joan Grants roman "So Moses was born". Burde han ikke opplyse sine lesere om dette?
De tre gigantiske pyramidene ved Giza spiller en meget sentral rolle i PKs "Ringbærerens Dagbog". Først var han med å bygge dem, da han i en inkarnasjon var født med evnen til å oppheve tyngdekraften, i en senere inkarnasjon deltok han som prestelærling i en "pyramidevandring" - et innvielsesrituale til prestegjerningen, og til slutt, og i en enda senere inkarnasjon ledet han selv unge prestelærlinger gjennom deres pyramidevandring.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I løpet av de seneste årene har det dukket opp flere malerier av Mozart, som ekspertene antar er ekte Mozart-portretter. Maleriet til høyre skal være fra 1790, året før Mozart døde. Den interesserte Mozart-kjenner, vil sikkert merke seg at Mozarts venstre øre er delvis synlig på maleriet til venstre, og man ser såpass mye at man kan fastslå at Mozart ikke hadde den samme defekten som hans sønn, ved at klaffen over øregangen var manglende. Dette ble brukt som et bevis av Mozarts kone og Mozarts asistent Süssmayer, som et bevis på at gutten virkelig var Mozarts sønn og hadde arvet farens defekte øre, og ikke et resultat av utroskap mellom hans kone og assistent.

I del to av RD presenterer PK en meget detaljert kartlegging av den menneskelige bevissthet, slik han mener den er bygget opp. I følge ham splittes vår åndelige enhetsbevissthet opp i den jordiske verden, i syv lag, som hver representerer ulike aspekter av vår psyke, og tar seg av det strale legemet og av vår fysiske kropp. Chakralæren er på ingen måte oppfunnet av PK, men har vært kjent i årtusener bla. a. i indisk tantrisk tradisjon. Så også her tar PK fatt i et allerede eksisterende system, og videreutvikler det på sin egen måte. Chakraene, syv i alt, befinner seg som roterende virvler på kroppen, og PK hevder at han kan se chakraene med sitt klarsyn. Personlig har jeg lest mye om chakralæren i min tid, og jeg har møtt mange som tror på læren, men jeg har hittil til gode å treffe på noen (foruten PK) som faktisk har noe annet enn et teoretisk forhold til dem. Jeg stiller meg meget skeptisk til om de i det hele tatt eksisterer. For det første finner jeg det meget ulogisk at menneskets ånd kan splittes opp i flere deler, for min oppfattelse av lyset er at det nettopp ikke lar seg splitte, men det gjør derimot mørket, som har en splittende natur. Jeg vil derfor tendere til å mene at chakralæren må være en oppfinnelse som stammer fra mørket. Jeg vil ikke bestride at det sikkert finnes hvirvler i vår aura - det kan jeg ikke vite noe sikkert om, for jeg kan ikke se aura. Det jeg derimot kan, er å kjenne energiflyten både i min egen og i andre menneskers kropp. Jeg har i snart 20 år vært i stand til å utføre både såkalte magnetiske strykninger og håndspåleggelse, og jeg er meget, meget sensitiv overfor energier. Jeg har aldri kjent at det finnes noen spesiell energiutstråling fra de punktene på kroppen, der chakraene etter sigende skal befinne seg. Jeg kan  meget godt kjenne når det er dårlig energigjennomstrømning i visse områder på kroppen. Det kjennes som en form for "kulde", mens energirike områder kjennes som "magnetisk varme" i mine håndflater.

En annen grunn til at jeg betviler chakraenes eksistens, er at de ikke nevnes i VmL overhode. Her fortelles det at den menneskelige bevissthet består av tre deler; den psykiske hjerne(ånden), den astrale hjerne, og den fysiske hjerne, og at den psykiske hjerne står i forbindelse med den astrale og fysiske hjerne gjennom et livgivende bånd, eller sølvtråden, som er innvevd i den psykiske hjerne. Mellom ånden og den fysiske kropp befinner det seg et isolasjonslag, som skal forhindre at annen viten fra ånden skal komme i kontakt med den fysiske hjerne - men kun de delene av den psykiske hjerne som sølvtråden er innvevd i. Hadde vi ikke vært utstyrt med dette isolasjonslaget, ville vi ha kunnet erindre all den viten som vår ånd er i besittelse av, og ville ha vært helt ute av stand til å leve i den jordisk verden. Vår bevissthet har sete i åndens hjerne, og den astrale hjerne fungerer som en slags automatisk hukommelsesbeholder, der alt vi opplever blir automatisk lagret, og kan hentes frem igjen. Når vi f eks lærer å kjøre bil, lagres alle bevegelsene i den astrale hjerne, slik at de etter hvert går av seg selv, uten at vi trenger å tenke oss om. Den astrale hjerne er derfor meget nyttig og nødvendig, men har ingen selvstendig vurderingsevne. I tillegg til våre egne opplevelser, ligger også lagret i det astrale legemet visse utdrifter og slektens erhvervede instinkter. For å si det kort kan man si at den astrale hjerne representerer "dyret" i oss, og handler vi kun på impuls fra den astrale bevissthet, vil vi oppføre oss som dyr. Den fysiske hjerne er i realiteten ikke annet enn en jordisk mottakerstasjon, omtrent som et fjernsynsapparat som mottar billed- og lydsignaler som i dette tilfelle sendes fra den psykiske og astrale hjerne.

I tillegg til denne tredelingen har vi alle en skytsånd, og vi er underlagt bestemmelsene i gjengjeldelsesloven. Alle våre tanker og handlinger lagres i eteren, og vil før eller siden vende tilbake til oss selv. Når f eks PK forklarer at et menneske som tar et skritt tilbake fordi et velfungerende 6. chakra har oppfattet at en blomsterpotte er i ferd med å treffe vedkommende i hodet, så er dette en måte å forklare hendelsen på som overhode ikke har noe grunnlag i VmL. Anvender man VmLs logikk til å tolke situasjonen, vil man vite at det 1: enten må være en instinktiv opplevelse av fare som vedkommende ikke er seg selv bevisst, 2: at vedkommendes åndelige hjerne har oppdaget faren og instruerer vedkommendes ben til å ta et skritt tilbake, eller 3: så er det vedkommendes skytsånd som griper inn. Vi blir alltid overvåket av vår skytsånd, og alt etter som hva slags karma vi har, vil skytsånden gripe inn for å beskytte oss, eller la oss lide under tidligere forsyndelser ved å ikke gi oss beskyttelse når en fare truer. Dette har såvidt jeg kan se overhode intet med chakraene å gjøre. Jeg har også den oppfatningen at gjengjeldelseloven fungerer både innenfor det nåværende livet, slik at vi kan møte resultatet av våre tanker og gjerninger ganske umiddelbart, men den kan også fungere gjennom en samlet inkarnasjonsrekke, slik at man ikke møter et eventuelt tilbakeslag før i et senere liv for en forsyndelse man begår her og nå. I følge VmL er det gjengjeldelsesloven som er årsaken til at våre handlinger også påvirker oss selv i siste ende og ikke hva PK kaller for "det magiske speilet" som ifølge ham befinner seg i 1. chakra. I det hele tatt synes jeg PKs chakramodell unødvendig kompliserer noe som i VmL forklares meget enkelt og lettfattelig. Chakramodellen virker i det hele tatt både mystifiserende og helt unødvendig - i tillegg til at den altså virker å ha sitt opphav i mørket, i og med at det hevdes at vår åndelige enhetsbevissthet splittes når den møter den jordiske verden. Jeg vil påstå at den åndelige bevissthet ikke kan splittes, fordi den er laget av lyset!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Innen alt som har med New Age å gjøre er det meget vanlig å tale om chakraene og deres betydning for bevisstheten. Men det er nærmest umulig å finne noen som virkelig kan se dem- de fleste har kun et helt teoretisk forhold til denne læren. I VmL står det intet om at slike energisentre finnes. Tvert imot, VmL har en helt annen og mye enklere måte å forklare hvordan vår bevissthet fungerer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Peter Kjærulff er en av dem som mener han kan se chakraene, og at han også kan se utrolig mye annet ved hjelp av sitt "klarsyn"(eller intuisjon, som jeg foretrekker å kalle det). Jeg skal ikke her betvile at PK kan se ting som ikke er vanlig å se for de fleste mennesker, men jeg vil meget sterkt bestride at det han ser, er en 100% objektiv sannhet. PK hevder nemlig at man ikke kan bestride hans synspunkter, fordi han beskriver bare det han ser, og hans klarsyn tar ikke feil. Det er selvfølgelig et meget vanskelig utgangspunkt for en dialog, når den ene part på fullt alvor mener å forvalte den hele og fulle sannhet. PK hevder også å kunne tyde drømmer ved hjelp av "klarsyn", og hans drømmetydning skal dermed være 100% objektiv og ikke farvet av hans jordiske personlighet. En slik evne finnes ikke, etter min mening. Alt som kommer fra ånden skal gjennom sølvtråden og den astrale hjerne før budskapet når frem til hjernen, og ethvert åndelig budskap vil være mere eller mindre farget av astrale impulser. Noen mennesker har selvfølgelig en mere direkte og åpen kanal til sin ånds budskaper, men vi som lever på jorden er alle ikledd et jordisk legeme, og våre tanker er alltid mere eller mindre farget av mørket. Så også med PK. Når han hevder å kunne se med klarsyn, og kunne erindre ved hjelp av sin fjernerindring, så gjør han seg selv i virkelig uangripelig for vanlig argumentasjon, og en dialog blir umulig, fordi den ene part alltid vil sitte inne med fasiten, etter egen oppfatning. Hvordan kan man føre en argumentasjon bygget på vanlig logikk og sannsynlighet, når den annen part har et kronargument som ikke lar seg diskutere, for han kan se den udiskutable sannheten? Her overgår i realiteten PK også Jesus, for vi vet fra VmL, at selv Jesus tok feil i enkelte spørsmål.

Nå er jeg faktisk selv ikke helt utrenet i å se sammenhenger som ikke alltid er så iøyenfallende for enhver, for jeg er fra fødselen av utstyrt med en meget velutviklet intuisjon og fintfølelse for selv de mest sublime detaljer og nyanser. Jeg kaller det ikke for klarsyn, men jeg har den intuitive oppfattelsen at PK f. eks. tar feil når han mener å "erindre" at han levde på jorden som Jesu' nærmeste samarbeidspartner, apostelen Peter. Personlig mener jeg alt taler for at det var forfatteren av store deler av Vandrer mod Lyset, Rasmus Malling-Hansens ånd Leo, som en gang levde som Simon Peter. Peter ble av Jesus utvalgt til å lede disiplene videre etter sin død, og han påla således Peter det største ansvaret for å føre sin lære videre ut til folket, noe som vi vet ikke lykkedes fullt ut. Jeg mener det derfor må være en selvfølge, at det ble den samme Simon Peter, som fikk i oppdrag å formidle den sanne Jesus' lære til jorden, da hans ånd Leo via tankeinspirasjon "dikterte" de største delene av VmL til sin jordiske datter Johanne Agerskov. Dette er ikke noe jeg kan se eller erindre, men jeg synes det det virker logisk ut fra hva som sies i VmL om at de yngste som ikke lykkes i en misjon i ett liv, alltid vil få en ny sjanse til å utføre misjonen på den rette måten.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gjennom nesten 20 år var jeg intenst opptatt av akvariefisk, og hadde flere store akvarier i mitt hjem. Dette anvendte mine drømmer seg av, og jeg drømte, om ikke hver natt, så svært ofte om fisk i forskjellige utgaver. I følge chakra-læren hører fisk hjemme i andre chakra, og slike drømmer dreier seg i følge den om astrale følelser og sex. Dette blir etter min mening alt for snevert, og her står chakra-læren i veien for å få en dypere forståelse av slike drømmer. I realiteten handlet disse drømmene om min egen bevissthetstilstand, men kun den som kjenner akvarie-hobbyen til bunns har mulighet for å tolke det vell av varierte detaljer slike drømmer kan inneholde.

I følge PK, har han i likhet med Carl Gustav Jung brukt sin egen bevisthet som utgangspunkt for sin forskning i den menneskelige bevissthet. Dette blir etter min mening en meget, meget snever inngangsport til noe som har så enormt mange fasetter, variasjoner og "avarter". Etter min mening gjorde Jung den feilen at han vektla gamle sagn og myter alt for mye i sin drømmetolkning , og det skjedde nettopp fordi han selv var så opptatt ev dette emnet, og dermed preget det hans egne drømmer. Men dette gjelder selvsagt ikke for et menneske som overhode ikke vet noe om gamle sagn og myter. Dersom han drømte de samme drømmene som Jung, ville han ikke ha mulighet til å forstå noe som helst av sine drømmer, og det ville bli helt meningsløst. Drømmenes oppgave er å hjelpe oss, og derfor anvender de den lille delen av verden vi selv lever i i sitt symbolspråk, og det er ganske selvsagt at en som er oppslukt av et eller annet emne, vil finne dette igjen i sine drømmer. Det som kjennetegner et menneske som har studert et emne inngående i en årrekke, er at hans viten om f. eks. strukturer og oppbygning samt alle mulige inngående detaljer og ørsmå nyanseforskjeller osv innen sitt fag eller sin hobby, er så enormt rik at drømmene kan inneholde en detaljrikdom som kan beskrive vedkommendes bevisthetsprosesser meget inngående uten at noen andre har muligheten til å forstå noe av det. Jeg drømte f. eks. gjennom nesten 20 år nærmest hver eneste natt om akvariefisk, og en som slutter seg til læren om chakraene vil helt og holdent gå glipp av at disse drømmene kan inneholde rik informasjon om drømmerens bevissthetsprosesser, fordi de har låst tolkningene fast til en lære som sier at alle dyr i drømme hører hjemme i 2. chakra, og at alle dyr handler om astrale følelser og at fisk oftest handler om sex. Om dette var riktig, brukte jeg omtrent 20 år av mitt liv til å drømme om astrale instinkter - hva selvføleglig ikke var tilfelle. Mine drømmer var fulle av høyere følelser, ny innsikt og inspirasjon, og fortalte meg i detalj om hvilke prosesser som pågikk i min bevissthet. Alt ved hjelp av symbolikk hentet fra akvariehobbyen. I løpet av denne perioden gjennomgikk jeg både en meget dyp personlig krise og en individuasjonsprosess der jeg bl. a. forsket i Jesus liv og lære, oppdaget VmL, utviklet evner som healer osv, og så skal drømmene mine altså kun ha beskjeftiget seg med instinkter og sex? Neppe særlig sannsynlig. Et akvarium med innredning i form av sand, steiner, røtter, planter og fisker er egentlig ganske ideelt til å symbolisere den menneskelige bevissthet. Sanden i akvariet kan forstås som selve grunnlaget i tilværelsen og for ens eksistens, røttene har vært gjennom en syklus av vekst og død og symboliserer slektens ervervede instinkter og erfaringer på en ypperlig måte, det samme gjør steiner, som er deler av "grunnfjellet" i personligheten og i slektsarven. Plantene viser bevissthetens vekst, og vannets beskaffenhet kan si enormt mye om bevissthetstilstanden ved om det er krystallklart og rent, eller om det er grumsete og skittent. Fiskene kroner verket, og symboliserer følelser og tanker. Innen akvariefiskverdenen finnes det et hierarki, hvor fiskene som representerer de enkleste livsformene, som ikke gjør annet enn å spise og parre seg, ikke gjenkjenner sitt eget avkom og som ikke stiller særlig store krav til hverken ernæringens kvalitet eller vannkvaliteten befinner seg på bunnen av hierarkiet, og symboliserer de mere basale livsforhold. Oppover i hierarkiet finner vi fiskeslag som har større og større krav til vannkvalitet og forets beskaffenhet, og som har mer og mer kompliserte sosiale adferdsmønstre og avansert yngelpleie. Dette kan sammenlignes helt og holdent med hva PK presenterer av drømmehierarki i sine drømmeteorier, fra bønder og opp til konger og dronninger. Det finnes faktisk et fiskeslag som er kjent som akvariefiskenes konge - diskusfisken, som ses på bildet overnfor. Den er sirkelrund, og må sies å symbolisere enhetsbevisstheten(sirkel=helhet) og den er meget majestetisk og uhyre vanskelig å holde i live over lang tid for den jevne hobbyakvarist fordi den krever så utrolig tett oppfølging både hva angår vannkvalitet og fortyper. Den har en meget fascinerende yngelpleie som er ganske unik i fiskeverdenen idet foreldrefiskene utskiller et sekret på kroppen, som gjør at de bittesmå ynglene kan "beite" på foreldrene. I fargemønstre finne de også i et utall variasjoner, fra helt røde til metallisk blå, og de har samme symbolverdi som konger i drømme - de symboliserer de høyere følelser og tanker fra den åndelige bevissthet. Drømmer om diskusfisk fortalte meg at jeg var i ferd med å åpne en kanal til min åndelige bevissthet og at jeg fikk mere direkte tilgang til dens meddelelser. Å påstå at drømmer som de jeg hadde gjennom 20 år kun dreide seg om instinkter og sex, bygger på en gigantisk misforståelse, som skyldes den falske chakralæren! Se også min artikkel "Pyramideenergi, chakraer og drømmer". Jeg synes også det er grunn til å minne om at fisken var et av de aller første kristne symbolene, og visstnok ble benyttet av de tidlige kristne for å vise sin tilhørighet til "den nye læren". I den tiden da jeg første gang opptaget VmL, hadde jeg flere meget sterke drømmer om fisk som ble fanget i garn - både helt realistiske scener, og visuelle bilder som minnet om de fiskene som ble stemplet inn i mitt søndagsskolekort da jeg var barn. Drømmene henspeilet helt klart til Jesu' ord til noen av disiplene i Bibelen, der han spør om de vil være med ham for å bli "menneskefiskere". Mine drømmer viste meg at jeg i min bevissthet var ved å ta en avgjørelse om å selv bli en disippel av Jesu' lære, slik den fremstår i VmL! Det hadde selvsagt intet med astrale følelser å gjøre, men om mitt ønske om å bli en av Jesu' "menneskefiskere"!

Noen få netter etter at jeg skrev ned akkurat dette avsnittet om symboler i våre drømmer, drømte jeg forøvrig en "kommentar" til det jeg hadde skrevet. Jeg drømte at jeg betraktet en menneskeskikkelse, som hadde et meget primitivt utseende, og som åndelig sett befant seg på omtrent samme nivå som et meget enkelt fungerende dyr. Mens jeg betraktet dette "mennesket" tenkte jeg at det beviste at drømmene kan anvende et hvilket som helst symbol for å få frem det de ønsker, og selv en menneskeskikkelse kan symbolisere et meget primitivt bevissthetsnivå. Drømmen bekreftet altså overfor meg at et menneske i en drøm kan ha nøyaktig samme symbolinnhold som et dyr. Og som en følge av det: Et dyr kan meget godt symbolisere en høyere form for bevissthet, alt etter som hva som er drømmerens tanker om dyret, for det er drømmerens tanker som danner grunnlaget for drømmens valg av symboler, og ikke et eller annet system for drømmesymbolers anvendelse. 

Fordi denne artikkelen handler både om drømmer og om VmL, vil jeg også gjerne fortelle et eksempel på hvor stor hjelp jeg innimellom har hatt av mine drømmer når jeg har søkt etter materiale til mine biografier om noen av de første VmL-pionerene, f. eks. Knud Brønnum. Det viste seg utrolig vanskelig å finne noen dokumentasjon om hans liv, selv hans fødsels- og dødsår var det nesten umulig å finne noe sted, og underveis i prosessen med å lete etter personer og institusjoner som eventuelt kunne bidra med noe, hadde jeg flere drømmer som hjalp meg videre. I drømme ble jeg "kontaktet" av personer som ga meg viktig informasjon - i en drøm fikk jeg f eks vite at Knud Brønnum døde i 1953. Dette årstallet var helt nytt for meg, og har i ettertid vist seg å stemme. I en annen drøm ble jeg kontaktet av en kvinne, som fortalte meg meget inngående om sin store kjærlighet til Brønnum. Det var tydelig at han var hennes livs store kjærlighet. Ved hjelp av drømmen ble jeg spesielt oppmerksom på Knud Brønnums forhold til kvinner, og ikke lenge etterpå kunne jeg kombinere informasjon fra flere ulike kilder, og trekke den slutningen at Knud Brønnum var gift to ganger, og andre gangen med sin brors fraskilte hustru. Det var lenge uklart for meg hva som skjedde med hans første hustru, men i ettertid har jeg fått vite at hun døde i 1921. Så man kan trygt si at Brønnums forhold til de to kvinnene i sitt liv, var noe utenom det vanlige, og min venn, Vagn Ranfelt, som møtte Brønnum i 1944 i hans hjem, har fortalt meg at Brønnum på eget initiativ fortalte ham at han hadde opplevd å bli kritisert for det forholdet at han hadde giftet seg med sin brors fraskilte hustru. Men det er det selvfølgelig ingen grunn til å kritisere ham for. Kjærligheten finner sine egne veier, og en som er fraskilt står selvfølgelig helt fritt til å gifte seg med hvem vedkommende måtte ville uten at det er noen grunn til å fordømme noen av den grunn. Fotografier av Brønnum viste det seg også utrolig vanskelig å spore opp. Etter intense søk har det kun lyktes meg å finne ett bilde av ganske dårlig kvalitet. Men i en drøm opplevde jeg også å bli kontaktet av en person som opplyste om at han hadde flere meget gode portretter av Brønnum, som han gjerne ville gi meg. Denne drømmen fortalte meg at det virkelig finnes bilder av Brønnum et sted, og at det en gang i fremtide vil lykkes meg å finne dem. Det er meget spennende å oppleve slike drømmer, som gir pekepinner og viser vei i det man leter etter. Hva som skjer "bak kulissene" i disse tilfellene er ikke så lett å vite, men at skytsånden er i aktiv virksomhet og påvirker både min bevissthet, og også de menneskenes sinn, som kan hjelpe meg videre, er jeg helt overbevist om. At det er et ønske fra oversanselig side at disse biografiene skal skrives, er jeg overhode ikke i tvil om - hjelpen jeg mottar er for åpenbar til å tro at det kun skyldes "tilfeldigheter".

Men tilbake til PKs syn på drømmer; Personlig synes jeg han ødelegger sin egen ellers briljante drømmetydningsmetode, den "enfoldige", når han blander inn chakraene. Han er virkelig inne på noe, når han hevder at symbolene i drømmene skal oppfattes som nøyaktig det de er, og ikke overtolkes i det vide og det brede. Men når dette så skal passe med at vår bevissthet deles opp i syv aspekter, de såkalte chakraene - med tilhørende symboler og farger, så kompliserer det unødvendig hans enkle tilnærmingsmetode - ja, jeg vil nesten si at chakralæren river grunnlaget vekk under det som er PKs virkelig store bidrag til drømmetydningen. Hvorfor i all verden skulle vår bevissthet benytte seg av et drømmesystem, som kun er ytterst liten promille av menneskeheten har forutsetning for å forstå? Det blir omtrent like meningfylt som at en bilmekanikers drømmer skulle anvende f. eks. intrikate detaljer fra en hjertekirurgs operasjoner eller superkompliserte kjemiske formler som intet har å gjøre med bilmekanikerens verden, for å forklare ham noe som foregår i hans bevissthet - ikke særlig sannsynlig.

I sin drømmebok viser PK, meget overbevisende vil jeg påstå, hvordan Freud var fullstendig på villspor når han forsøkte å tolke sine egne og sine klienters drømmer. PK refererer til en del av de drømmene Freud har gjengitt i sine bøker, og påviser hvordan hans kienters drømmer i virkeligheten advarer dem på det starkeste mot Freuds virksomhet, og også Freuds egne drømmer viser at den praksisen han driver, er høyst uansvarlig. Det å tolke sine egne drømmer er noe av det aller vanskeligste som finnes, fordi man ofte ikke ser det som er selvinnlysende. I sin drømmebok gjengir PK en drøm han selv hadde, der han forbereder en stor pianokonsert. Overalt henger det plakater som forteller om den store, kommende begivenheten, og alle er forventningsfulle. Men når dagen opprinner, og alt er klappet og klart, og PK sitter ved flygelet foran en stappfull konsertsal og skal til å anslå den første tonen, så oppdager han at han overhode ikke kan spille piano. PK setter denne drømmen i forbindelse med en kundalinireisning han mener han var utsatt for, og regner med at drømmen viser hvordan en kundalinireisning setter vår bevissthet ut av spill. Med forbehold om at jeg ikke kjenner alle detaljene omkring denne drømmen, tør jeg påstå at PK ikke helt har forstått drømmens budskap. Anvender vi hans egne "enfoldige" drømmetydningsmetode, vil jeg si at drømmen meget enkle, men kontante budskap er dette:

"Peter Kjærulff tror selv at han kan utrolig mye mer enn det han i virkeligheten er i stand til."

Drømmen er altså en advarsel til PK om at han overvurderer sine egne evner. Ikke så hyggelig for PK, men ikke desto mindre drømmens enkle budskap.

Også på et annet, meget vesentlig område for oss mennesker, mener jeg PK gjør seg skyld i å overvurdere en helt dagligdags og naturlig affære. PK mener nemlig at effekten av et samleie mellom en mann og en kvinne som ender i orgasme, er at de begge oppnår en form for renselse som best kan sammenlignes med den man oppnår ved å få healing. Dette mener jeg grenser farlig nær opp til å betrakte et samleie som en nærmest "hellig" handling - ja, nesten som et rituelt religiøst samvær mellom mann og kvinne. Jeg kan som sagt kjenne kroppens energier meget, meget godt, og har i mange år gitt healing, og kan fastslå at intet skjer ved en orgasme som kan sammenlignes med å få healing. Kroppen tilføres ikke noen energi. Man føler et enormt velvære, ja, men det skyldes at samleiet er en så deilig kroppslig nytelse og at hjernen pumper endorfiner gjennom kroppen. Et vellykket samleie kan også bidra til å knytte tette bånd mellom to elskende, og kan styrke deres kjærlighet til hverandre, men det er fordi de deler en av de mest intime kroppslige nytelser som eksisterer, og ikke fordi det er noe annet "overjordisk" involvert - annet enn deres kjærlighet til hverandre.

I sin drømmebok "Drømme og drager sett med klarsyn, tar PK et oppgjør med Sigmund Freud(til venstre), som levner liten ære til den gamle drømmetyderen. I følge PK var det en "guds lykke" at Carl Gustav Jung(til høyre) til en viss grad klarte å nøytralisere noen av de enorme skadevirkningene Freud forårsaket med sine mange misforståelser. Her kan jeg følge PK fullt ut, og gjennom sin drømmebok mener jeg han har levert noe av det ypperste som noensinne er skrevet om drømmer. Hans "enfoldige" drømmetydningsmetode, der et symbol skal forstås som akkurat det det er, bidrar til å avmystifisere drømmene, og gjøre dem mer tilgjengelig for menigmann. Som PK sier, så er drømmene ansatt av bevisstheten for å hjelpe oss, og derfor ligger det selvsagt i drømmenes natur at de skal være forståelige for vedkommende som drømmer dem, og at man ikke trenger en bachelorgrad i psykologi for å forstå sine egne drømmer.

Carl Gustav Jung studerte den menneskelige bevissthet ved å studere sin egen bevissthet, og det samme forteller PK at han har gjort. Derfor ble både Jung og PK eksperter på nettopp det de studerte, nemlig sin egen bevissthet. Det har også ført til at de på visse områder har et alt for snevert og ensidig syn på f. eks. drømmesymbolers betydning og psykisk sykdom. Men der Jung hentet informasjon om drømmer fra en meget stor krets av klienter, har PK stort sett beskjeftiget seg med å tolke drømmene til en ganske liten gruppe mennesker, og hans erfaringsgrunnlag er etter min mening defor alt for spinkelt til å trekke noen konklusjoner vedrørende den menneskelige bevissthet som kan være absolutt almenmenneskelige. Dette vet jeg fordi jeg hadde personlig kontakt med PK gjennom en periode på ca 6 måneder for noen år siden. PKs sviktende erfaringsgrunnlag som terapeut kommer aller tydeligst frem i hans syn på bruk av psykofarmaka, noe PK er en absolutt motstander av, fordi det etter hans mening fører til at man stenger av for viktige deler av ens bevissthet. På dette området har jeg massevis av erfaring både gjennom selv å ha vært medisinert i perioder, og gjennom erfaring med psyksisk syke personer i min nærmeste krets. Og jeg vil gå så langt som til å påstå at det syn PK gjør seg til talsmann for bl. a. gjennom sine bøker, der han oppfordrert folk til la være å bruke medisin ved psykisk sykdom, eller kun bruke et absolutt minimum, er direkte uansvarlig, og kan føre til stor skade dersom syke mennesker i sin store tillit til PK på egen hånd slutter med medisin, uten å konsultere sin lege. En tidligere klient av PK, forfatteren Carsten Ploug Olsen, skriver ganske inngående på sin webside om hva slags unødvendige lidelser han måtte gjennomleve fordi han stolte fullt og helt på PK og fulgte hans uansvarlige råd. Les mer om dette på hans webside. 

Selv har jeg et helt annet syn i dette spørsmålet, og da jeg i sin tid forsto at bare psykisk medisin kunne redde meg fra en nedadgående destruktiv spiral, som truet med å tilintetgjøre meg, var det faktisk en drøm som åpnet mine øyne. Mine lidelser var da blitt uutholdelige i all sin pine, jeg klarte kun å sove 1-2 timer før jeg våknet av at det pumpet adrenalin gjennom kroppen, angsten og smerten truet med å overmanne meg, og jeg trodde faktisk ikke at så store psykiske smerter overhode kunne eksistere, og langt mindre at man kunne overleve dem. Men en natt drømte jeg at to leger fortalte meg at de hadde en medisin til meg som de ville at jeg skulle prøve, og om ikke den virket, måtte jeg innlegges på sykehus. Denne drømmen kom helt klart fra min åndelige bevissthet, som hadde et større overrblikk over situasjonen enn min egen dagsbevissthet, og dagen etter startet jeg undersøkelser for å finne ut hva som egentlig feilte meg, og hva slags medisiner som kunne være til hjelp. Jeg var inntil det tidspunktet uhyre negativt innstilt til medisinering, men hadde lært å stole såpass mye på drømmene mine, at jeg tok opplysningene fra drømmen på fullt alvor. Jeg fant etter hvert ut at jeg led av en type traumatisk lidelse som kalles reaktiv depresjon. Den kan gjerne sammelignes med posttraumatiske lidelser etter overgrep eller andre store, psykiske påkjenninger. Det er en grusom lidelse, som regnes for å være noe av det mest smertefulle et menneske kan oppleve, omtrent som å befinne seg i helvetessfæren, vil jeg tro. Hvert eneste sekund på dagen er som et langt helvete av angst, depressive tanker, selvpining i form av selvbebreidelser og brystet kjentes som et åpent sår hvor noen konstant vred kniver rundt i hjertet..

Medisinen reddet meg kort og godt, og fra jeg begynte med antidepressiva, begynte det straks å gå langsomt oppover igjen med meg, og for første gang på lang tid klarte jeg endelig å sove en hel natt gjennom. Hvilken befrielse! Jeg husker meget godt en drøm jeg hadde noen måneder etterpå. Jeg sto foran et sjelett fra et menneske, som lå delvis nedgravd i jorden, men fullt synlig for øyet. Plutselig reiste sjelettet seg og gikk til angrep på meg og forsøkte å drepe meg. Jeg fikk dødsangst, men forsøkte å forsvare meg så godt jeg kunne, og etter hvert fikk jeg mer og mer overtaket. Drømmen endte med at jeg fullstendig smadret sjelettet, knuste knokler og ben til pinneved så blodet sprutet til alle kanter. Og akkurat i det øyeblikket våknet jeg, gjennomvåt av svette, fortsatt full av adrenalin og dødsangt og med blodsmak i munnen. Selv om denne drømmen var en grusom opplevelse, forsto jeg ganske snart at den likevel var meget, meget posistiv for meg, da jeg skjønte at jeg for alvor hadde tatt opp kampen mot de mørkekreftene som forsøkte å ødelegge meg. 

Om den enorme selvdestruksjonen som herjet i mitt sinn, kan jeg også nevne en annen drøm jeg hadde i denne perioden. Jeg drømte at Adolf Hitler hadde flyttet inn i mitt hjem, og jeg så ham sitte i sofaen i min stue. Hans uttrykk var som forstenet i sin onde grufullhet. Jeg har ofte lurt på om denne drømmen handler om at jeg var rammet av en eteropptegnelse, men kan ikke vite det med sikkerhet.

Etter hvert som jeg vendte tilbake til livet, fikk jeg flere meget oppmuntrende drømmer. Bla. a. fikk jeg en gang et brev i en drøm, der det sto at jeg hadde i oppdrag å vitne om Gud i dette livet, men at jeg først måtte sitte noen flere år i fengsel. Og jeg begynte også å drømme om fisker på en positiv måte. I en drøm gikk jeg langs en smal grusvei gjennom en skog. På begge sider langs veien var det grøfter fylt med vann. I begge grøftene svømte det fisker av alle slag - i alle regnbuens farger. Jeg forsto etter hvert at alle fiskene var etterkommere etter fisk fra mitt akvarium, og at de på mirakuløst vis hadde klart å overleve ute i den norske naturen i flere år. Slike drømmer var noen av den beste trøsten jeg kunne få, og de viste meg hva som ventet meg av livsglede og inspirasjon på den andre siden av lidelsene, bare jeg var utholdende nok. En god venn av meg mener forøvrig at jeg har god grunn til å oppleve drømmen som "profetisk". De fiskene som blir klekket ut i mitt hjem og brer seg ut til nye deler av landskapet, kan meget vel være symboler på min tro og mine tanker og synspunkter, som etter hvert vil bre seg utover til mange mennesker. En meget tankevekkende tolkning, som jeg finner svært sannsynlig.  

Men takket være medisinene ble jeg i stand til å helbrede meg selv, og det kan ingenting endre på. Drømmene gjorde meg oppmerksom på at jeg trengte hjelp av medisiner, og ga meg styrke og oppmunstring til å gå videre i livet, til tross for all lidelsen. Heldigvis hadde jeg lært meg å forstå drømmene så godt før denne livskrisen, at jeg lot meg veilede gjennom krisen av dem. Ellers vet jeg ikke hvordan det ville ha gått med meg. Jeg vil tro jeg ville ha blitt trukket dypere og dypere ned i selvdestruksjon, og hadde endt på sinnssykehus. Heldigvis er min vilje til å leve så sterk, at jeg nok ikke i noe tilfelle ville ha tatt livet av meg, selv om jeg stadig vekk så på det som en reell mulighet.

Min opplevelse av hvordan psykisk medisin kan bidra til å få et menneske tilbake til livet igjen, preger selvfølgelig mitt syn på bruk av psykofarmaka. Når selv min egen åndelige bevissthet går inn for medisinbruk i visse tilfeller, kan jeg overhode ikke se at det kan være noen grunn for å la være når det er nødvendig. Jeg er også helt uenig med PK, som hevder at når man bruker psykisk medisin for å lindre smerte, og dermed begrenser sin bevissthet på et område, automatisk også nedsetter sin bevissthet på alle andre områder. Både for mitt eget vedkommende og hos andre, har jeg sett at det er fullt mulig å leve et godt liv med arbeid, kjærlighet og kreativitet selv om man går på medisin. Ja, min erfaring er at man overhode ikke svekker sine kreative evner, men kan skape stor kunst innen både litteratur og musikk, selv som medisinert. Her mener jeg PK tar grunnleggende feil. Hadde han hatt et større erfaringsgrunnlag, er jeg sikker på at han selv ville ha innsett det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Selv i det tetteste mørket finnes det lys. En klisje kanskje, men likefullt sant. Dersom bare flere mennesker med psykiske lidelser hadde vært klar over hvor mye hjelp som finnes og at lidelsene kun er midlertidige, kunne mange selvmord vært unngått. Foto: Sverre Avnskog

Peter Kjærulff ville sannsynligvis mene at det jeg opplevde i de krisefylte årene, var en kundalinireisning. Dette er et fenomen han beskriver i sine bøker, som at chakraene blokkeres ett etter ett fra jordchakra og oppover, da kundaliniernergien, om jeg har forstått ham riktig, er en form for mørkeenergi, som når den aktiviseres, snor seg oppover langs ryggraden som en dobbelt slange, og dekker til chakraeene. Og om kundalinien når helt opp til kronechakra, så dør man, i følge PK. Selv mener han å ha opplevd dette i en inkarnasjon som ung mann i Syd-Amerika, da han så sin elskede danse seg selv til døde, som en følge av at hun var blitt gravid mot sin families vilje. Dette førte til at den unge mannen, som trodde han hadde gjort henne gravid, mente han ikke hadde livets rett, og han satte seg inn i en stenhule, stengte for åpningen, og oppga sitt liv. I følge PK døde han som en følge av en kundalinireisning. Jeg har selv truffet mennesker som mener å være utsatt for en delvis kundalinireisning, og i mine øyne virket det hele som noe mye, mye mer "trivielt", om jeg må kalle det så; nemlig dårlig humør, surhet, angst og affekt. Dette er noe som kan ramme alle mennesker når vi angripes av mørket, og jeg kan ikke med min beste vilje forstå at dette har noe med kundalinienergi å gjøre. Det virker på meg igjen som en form for mystifisering av noe meget enkelt. Jeg avviser jo også eksistensen av chakraene i den forstand PK beskriver dem, som vår syvdelte bevissthet, fordi jeg mener at vår enhetsbevissthet som er skapt av lyset ikke lar seg splitte.

Det var altså da jeg var i ferd med å arbeide meg ut av en meget, meget dyp krise, at jeg oppdaget først RD, og gjennom den, Vandrer mod Lyset, og i de første mange årene holdt jeg disse bøkene for å være de største gaver som noensinne er gitt til menneskeheten! Og de gav meg det løftet som skulle til, for at jeg til slutt kunne vende tilbake til livet som et nogenlunde friskt og velfungerende menneske. Men etter hvert har det skjedd, at Vandrer mod Lyset! mer og mer har overtatt plassen alene som gullgruven i mitt liv, da jeg etter hvert, noe motvillig i begynnelsen, har måttet innse at det finnes deler av RD, som rett og slett ikke lar seg forene med VmL! I tillegg til det jeg hittil har gjort rede for, finner jeg det også vanskelig å finne dekning i VmL for det PK hevder om at ingen av Ardors eteropptegnelser lengre lar seg "antenne", og at de yngste rett og slett har fjernet dem fra jorda. Dette har, i følge PK, skjedd fordi Ardor knyttet eteropptegnelsenes utløsermekanisme til en ubalanse mellom den maskuline og den feminine energiform, som ikke lengre er til stede i den grad som er nødvendig for å antenne dem. Eteropptegnelsenes antennelse var i følge PK, basert på at en større del av den samlede energimengden var i ubalanse, enn den delen som var i balanse, og i løpet av de siste tiåren har det skjedd, at mengden energi i balanse har blitt større enn mengden i ubalanse, med den følgen at eteropptegnelsene ikke lengre lar seg antenne. Nå er jeg fullt klar over at ikke alt som vedrører menneskenes liv selv står omtalt i VmL, og mange ganger må man kombinere ulike opplysninger i VmL for å finne svar på problemstillinger som ikke er omtalt. Men såvidt jeg kan bedømme, så står det ganske klart og tydelig i VmL at eteropptegnelsene, når de en gang er skapt, må gå sin gang inntil de oppløses etter bestemte lovmessigheter. Det står kun om en unntagelse, og det er at Gud og de yngste i spesielt gunstige tilfeller, kan lede eteropptegnelsenes onde tankestrømmer vekk fra jorden og ut til fjerne mottakerstasjoner. Og jeg kan personlig ikke tenke meg at Ardor ville knytte eteropptegnelsene til en ubalanse mellom energiene, som han må ha visst ville utlignes før eller siden, med den følge at eteropptegnelsene ikke lengre ville ha noen virkning. Det virker rett og slett litt for enkelt.

Personlig opplever jeg på grunnlag av VmL eteropptegnelsenes virkemåte på en helt annen måte enn PK. Slik jeg tolker VmLs opplysninger, innvirker en eteropptegnelse kontinuerlig på de menneskene den er rettet mot, ved å fôre dem med onde tankestrømmer, og ved å gi dem tankeimpulser til å begå spesielle handlinger som Ardor har planlagt. Det er ikke slik at en eteropptegnelse ligger helt uvirksom inntil personen eller landet gjør ett eneste forutbestemt feilsteg, og så rammer eteropptegnelsen med full kraft. Jeg mener alt som står i VmL om eteropptegnelser tyder på at de har en spesiell form for dynamikk, der de blir forsterket ved at menneskene følger deres onde tankeinnskytelser, og at de svekkes dersom menneskene motstår dem. Men eteropptegnelsene er og blir der inntil den tiden ebber ut som de er designet for. Og når det står i VmL, at Gud og de yngste i spesielle tilfeller kan lede de onde strømmene fra eteropptegnelsene vekk fra jorden, mener jeg bestemt at dette skyldes at eteropptegnelsene har mistet mye av sin kraft, fordi menneskene har motstått dem.

I debatter f. eks. om hvorfor ingen lyktes i å drepe Hitler, til tross for at han ble utsatt for utallige mordforsøk, mener PK at det var Gud som reddet livet til Hitler, fordi et eventuelt mord på ham ville utløse en eteroptegnelse som hadde til hensikt å føre hele jorden ut i et atomragnarokk. En slik tolkning mener jeg selv er helt utenkelig, da ett eneste mord selvfølgelig ikke som eneste faktor kunne utløse en eteropptegnelse, som ellers ville ha forblitt uvirksom. Jeg er overbevist om at store eteropptegnelser var i virksomhet under 2. verdenskrig, og at et eneste mord skulle føre til full atomkrig kan jeg umulig tenke meg. Om noe slikt hadde blitt enden for menneskeheten, ville det være fordi de samlede handlingene i løpet av krigen var i så stor overensstemmelse med Ardors planer, at utgangen ville kunne blitt en total utslettelse av menneskeheten, som jeg er ganske sikker på at Ardor har planlagt, enten som en avslutning på krigen, eller på et senere tidspunkt. I mine øyne unnslapp Hitler alle forsøkene på å likvidere ham, fordi han sannsynligvis er et av de mest geniale uhyrer som noensinne har inkarnert på jorden. Han var selvfølgelig utstyrt med en genial intuisjon og forutanelse om truende farer, og det var den som reddet livet hans, og ikke Gud.

I følge PK, var det Gud selv som reddet Hitler fra de mange mordforsøkene på ham, fordi et eventuelt mord ville utløse en eteropptegnelse som ville føre menneskeheten ut i et atomragnarokk. Personlig er jeg overbevist om at det var Hitlers velutviklede forutanelse om truende farer som reddet ham.

For en som er så opptatt av drømmenes betydning for menneskets bevissthet som meg, er det litt morsomt å tenke tilbake på en hendelse fra min barndom. Jeg var ca. 5 år gammel og satt en ettermiddag ved et stort trebord i den parken jeg gikk, sammen med en hel del andre barn, og vi skulle fortelle hverandre noe vi hadde drømt. Som 19-åring var jeg fremdeles opptatt av emnet, og gikk til innkjøp av en av Sigmund Freuds drømmebøker. Det han skrev sto imidlertid for meg som komplett umulig å få noe fornuftig ut av, så jeg la interessen på hylla for en stund - helt til jeg kom bort i en dansk drømmetyder ved navn Søren Lund, som jeg gikk til flere kurser med. Han var elev av bevissthetsforskeren og forfatteren Jes Bertelsen, og de var begge inspirert av den sveitsiske drømmetyderen Carl Gustav Jung. Jung fremsto som en langt mer intelligent drømmetyder enn Freud, og i flere år fordypet jeg meg i Jungs verden av symboler og interesse for gamle myter og hans begreper animus, anima, selvet, skyggen osv. Men også hos Jung synes jeg det manglet noe, da jeg personlig hadde den fornemmelsen at de fleste av våre drømmer stammer fra en intelligens, som har langt større overblikk over tilværelsen enn oss selv, men dette synspunktet delte ikke noen av de andre i de drømmegruppene jeg deltok i, men mente at drømmene var mer å regne som ganske automatiske prosesser i bevisstheten. Først da jeg fikk PKs drømmebok, "Drømmer og drager sett med klarsyn" i hendene følte jeg at jeg hadde funnet en drømmetyder som virkelig hadde forstått hva drømmenes funksjon er, og hvordan drømmenes symboler skal oppfattes. Såvidt jeg kan bedømme, er PKs drømmebok det ypperste som er skrevet på området, og jeg håper hans bok får mange lesere. I følge PK er drømmene så enkle å forstå at man overhode ikke trenger noen psykologiutdannelse for å forstå dem, man når meget langt med vanlig sunn fornuft, og evnen til å lytte til hva drømmene vil fortelle oss. PK kaller sin metode for den "enfoldige" drømmetydningsmetode, i den forstand at man ikke bør gjøre tingene mer komplisert enn det de faktisk er. I følge PK er f eks en feiekost et rengjøringsredskap, og ikke et fallossymbol. Drømmer man om at man feier i sitt hjem, betyr det altså at man er i en prosess av å gjøre rent i sitt sinn, og ikke at man har samleie med noen. Videre forteller PK at drømmene er våre venner, at de ønsker å hjelpe oss, og at vi ikke trenger å være redd for dem, selv om de kan være voldsomme og dramatiske.

Der jeg ikke kan følge PK i hans teorier, er når han anvender chakra-modellen til å avgjøre hvilke aspekter i bevisstheten ulike symboler dreier seg om. Som jeg gjorde oppmerksom på i forbindelse med mine drømmer om fisker, så blir det etter min mening alt for snevert å tro at alle drømmer om fisker automatisk handler om instinkter og sex. Og når jeg midt i en alvorlig livskrise drømte at mange av mine akvariefisker hadde overlevd i flere år ute i den norske naturen og formert seg og dannet store kolonier, så hadde det selvfølgelig intet med sex å gjøre. En slik tolkning ville føles som totalt malplassert og meningsløs - sex spilte overhode ingen rolle i mitt liv på det tidspunktet, og selv opplevde jeg drømmen som en trøst fra mitt indre, som fortalte meg at til tross for all lidelsen jeg gjennomgikk, så ventet et godt og rikt liv meg i den andre enden. Jeg er naturlig nok heller ikke enig i at fargene i drømmene forteller hvilket chakra drømmen handler om - all slik tolkning bidrar kun til å forvanske og innsnevre drømmenes enkle budskap. Jeg leter heller etter hva slags betydning fargene har for drømmeren i det virkelige liv, og tolker fargene i drømmene ut fra det.

Så fikk jeg da her, avslutningsvis, også gitt PK den ros han fortjener, for innen drømmetydning har han gitt noen meget gode bidrag, som i mine øyne overgår alt annet som er skrevet på området. Og at hans øvrige bøker også inneholder mye god livsvisdom, vil jeg heller ikke nøle med å erklære. Men nå var det i denne artikkelen først og fremst mitt anliggende å sammenligne RD med VmL, og der kan jeg ikke konkludere med annet enn at RD og VmL dessverre på viktige områder er to uforenlige bøker. I mine øyne mystifiserer og kompliserer PK flere ting, som i VmL er forklart på meget lettfattelige og enkle måter. Generelt vil jeg også si at PK etter min mening grovt overvurderer sin egen betydning, og at han også overdriver når han påstår å ha fjernerindring og klarsyn - han ville stått seg på å fortelle at han skriver ut fra sin intuisjon, og ikke at han "husker" og "ser" på en fullkomment objektiv måte. Det at han ikke oppgir hva han har lånt fra andre kilder, svekker også i høy grad hans fremstilling, og jeg tror han ville stått seg på å ikke sette seg selv inn som hoverdrollen i alle de livene han beskriver, for det virker ikke helt troverdig på meg i hvert fall, at han skal ha vært dem alle sammen. Men at disse yngste som han beskriver, har vært rammet av Ardors forbannelser og eteropptegnelser er jo klart, og derfor vil man alltid finne fellestrekk i de yngstes kunst, uten at det dermed betyr at alle kunstnerne er besjelet av den samme ånd. Om både Mozart og Wagner skildrer en bestemt forbannelse av kjærligheten og av bevisstheten, øker ikke det nødvendigvis sannsynligheten for at PK var dem begge.

La meg også fortelle at jeg skylder PK stor takk for at han har såpass stor tillit til meg, at han mener jeg er den reinkarnerte Rasmus Malling-Hansen, og at det i realiteten er jeg som har skrevet store deler av VmL. Hvem av oss dedikerte tilhengere av VmL ville ikke bli smigret over en slik "utnevnelse". Om PK har rett i dette, kan jeg ikke vite med sikkerhet, men hva jeg er 100% sikker på, er at jeg er en av dem som før mitt liv har lovet å være talsmann for VmL i den jordiske verden.

PK har forøvrig ved et flertall tilfeller gitt uttrykk for at en setning som Johanne Agerskov skrev i forordet til 1939-utgaven av VmL, burde fjernes. Der skriver fru Agerskov at den som avviser VmL som spiritisme kun avslører hvilken åndelige kategori vedkommende tilhører overfor sine mere forstående medmennesker. Jeg er helt enig med PK i at denne setningen ikke tjener til å fremme VmLs sak. Folk må jo få lov til å mene hva de vil om VmL, uten at de dermed skal kategoriseres som åndelig umodne eller lignende. Men når PK misliker denne måten å henvende seg til potensielle lesere, forundrer det meg litt at han innledningsvis i RD refererer til noen personer som har hatt innvendinger mot hans teorier, samtidig som han lar det tydelig skinne gjennom hvor lite disse menneskene egentlig forstår. På meg virker dette som et litt simpelt forsøk på å manipulere leseren til å fortsette å lese, for hvem ønsker vel å være like dumme som dem som kritiserer PK? Og jeg håper også at PK etter hvert vil innse at man faktisk kan være uenig med ham i sak, uten automatisk å være mindre begavet.

 

Oslo, 28.10.09
Sverre Avnskog

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Da Ardor fant seg selv værende igjen som den eneste diskarnerte eldste i det ødelagte riket, våknet hatet til alt og alle i hans sinn, og han utslynget noen voldsomme forbannelser mot Gud, de eldste, de yngste og menneskene. Og for å ramme Airun og sin dual og forhindre dem i å oppleve kjærligheten sammen, smidde han så, i følge Peter, den forbannede ring, forbannelsen som hadde som formål å splitte Airun og Ardors dual fra hverandre, men som hadde som effekt at den rammet Ardor selv, og også hele menneskeheten, da Ardor forbannet selve kjærligheten. Peter ble dermed bæreren av den forbannede ring, og i RD kan vi følge hans kamp gjennom årtusener for å nøste opp i forbannelsen, for gjennom å bringe ringen tilbake til det sted den ble smidd, eller sagt med andre ord, gjennom å gjennomskue ringens natur, og gjøre seg selv sterkere enn den, vil Peter nøytralisere dens kraft og således forløse hele menneskeheten. Og han er også selv overbevist om at han er den som gjennom denne gigantiske kjærlighetsgjerning vil forløse det endelige lysgjennombruddet på jorden. Ved at Peter gjør seg til herre over ringen, vil han bli det første menneske som blir sterkere enn sin astrale gjenpart, der ringens mønster ligger innvevd, og i hans sinn vil lyset bli sterkere enn mørket. Dette vil, i følge Peter, medføre at det samme skjer på jordeplanet, i jordens aura. I samme nå som Peter overvinner det astrale mørket, vil lyset bli sterkere enn mørket på hele jordkloden, og alt liv på jorden vil med ett bli annerledes.

Det kan være verdt et nøyere studium av hva Ardor selv skriver om disse forbannelsene, som han utslynget etter at han befant seg alene igjen som diskarnert:

"Og den stund kom, da den Ældste stod ene.
    Ene og uset af Menneskene vandrede han hen over Jorden; ene med sin Angest og Rædsel vandrede han i det ødelagte Rige. I tunge Bølger strømmede Mørket gennem hans Legeme, knugede hans Sind og forvirrede hans Tanker end mere.
    Da vaagnede Hadet i hans Hjerte.
    Da hævede han sine Hænder mod Himlene og forbandede sin Gud og Fader, Altets Ophav.
    Da rakte han sine Hænder mod Jorden, forbandede sine Skabninger, forbandede sine yngre Brødre og Søstre, forbandede de Brødre og Søstre, der havde forladt ham og ladet ham ene tilbage." VmL s. 23

Det er vanskelig å finne noe i disse ordene som tyder på at disse forbannelsene spesielt skulle være rettet mot enkelte av de yngste, for ikke å si mot en enkelt av dem. Slik Ardor skildrer forbannelsene, synes det som om de var av en meget generell karakter og rettet mot absolutt alle av Guds skapninger, både menneskeåndene, de eldste og de yngste. Og med tanke på at VmL er en bok for fremtiden, med fingerpek om hva som skal komme, og om hvor menneskene bør søke videre, så er det meget vanskelig å se ut fra Ardors ord, at en av de yngste skulle være rammet av disse forbannelsene på en spesiell måte, og at han i fremtiden ville komme med en endelig oppklaring av forbannelsens natur, med den virkning at forbannelsen mister sin kraft.

Og som det vil vise seg på flere områder, knytter det seg en rekke problemer til PK’s fortelling om Airun. For det første synes jeg at han ville stått seg bedre på å tydeliggjøre i sine bøker, hva som bygger på andre kilder, og hva han selv står som opphavsmann til. Størstedelen av fortellingen om Airun har nemlig PK kopiert fra VmL og tilhørende skrifter. Den ble fortalt i detalj gjennom mediet Johanne Agerskov av den diskarnerte Atze selv, og Leo ga også en utførlig kommentar til beretningen. Stort sett alle detaljene har vært offentlig kjent siden 1930. PK har gjort fortellingen til en episode fra sitt eget liv, og har lagt til en del meget vesentlige elementer i historien, som han selv mener å huske, men som altså ikke finnes dokumentert noe sted i kildene.

I Leos kommentar til inkarnasjonsberetningen, står det at Airun og den unge, navnløse, kvinnen elsket hverandre, men av årsaker, som Leo ikke hadde noen rett til å avsløre, kunne de ikke leve sammen som ektefeller. I PKs versjon er de altså ikke bare søsken, men tvillingsøsken, og deres far har begynt å planlegge et bryllup for søsteren(den eldstes dual). I RD gir PK henne navnet Iria. hun reagerer med stor angst på utsiktene til å bli skilt fra Airun, og det var hennes idé at de skulle melde seg som frivillige til seremonien til ære for solguden, der solguden hvert syvende år forente seg legemlig med jorden, i form av en ung kvinne, for å gi jorden sitt avkom – solgudens sønn. Alle visste at den unge mannen som skulle spille rollen som solguden, ble ”tatt hjem” til solgudens boliger, altså forsvant, og den unge kvinnen sto i fare for å bli drept, det ville hun bli dersom hun ikke ble svanger som et resultat av samværet med solgudens representant. At en kvinne som levde i stor angst for å bli skilt fra sin elskede, skulle velge å delta med ham i en seremoni, der hun på forhånd visste at resultatet ville bli en endelig og total avskjed med ham, har jeg dog vanskelig for å forstå. Dette har ikke, etter min mening, PK klart å sannsynliggjøre i sin bok, og jeg har alltid opplevd dette som en logisk brist i hans fremstilling. På side 46 forteller Airun: "....at hun bogstavelig klamrede til mig og truede med at kaste sig ud over klipperne og ned i det frådende hav, om vi ikke kunne blive sammen." Og så får hun altså den idé at løsningen må være at de sammen skal delta i en seremoni, der han for alltid blir borte? Tvilsomt!

I Leo’s kommentarer til Atze’s inkarnasjonsberetning forstår man at den unge kvinnen og mannen hadde resignert overfor de forholdene som skilte dem og hadde akseptert at de aldri kunne få hverandre, men at de gjennom å delta i seremonien i hvert fall ville få en natt sammen i elskov og kjærlighet, samtidig som de stilte seg til disposisjon for gudene. Men beskrivelsen av de unges reaksjon og motivasjon for å delta i seremonien i RD er en helt annen, og mindre troverdig, i mine øyne. PK har også navngitt den andre av de øverste prestene som deltok i drapet på Aurun - og kaller ham i sin historie for Oham

I de fleste kulturer er det ikke akseptert at søsken gifter seg med hverandre – men hvordan man så på dette på Atlantis, vet jeg ikke. Men om Ardor virkelig ville leve med sin dual på Atlantis, ville det ikke være en mye bedre idé å forsøke å inkarnere seg selv som solgudens sønn, med sin dual som mor? Da ville de begge være sikret en høy posisjon i tempelet, og om han inkarnerte sin dual i en fyrsteslekt, ville Ardor selv, som hennes og solgudens sønn, være selvskreven som yppersteprest i solgudens tempel og konge over hele Atlantis! Personlig synes jeg det virker mye mer sannsynlig at Ardor planla å inkarnere seg selv som Atlantis' overkonge, enn i en ganske ubetydelig ung manns legeme, og da det mislyktes, er jeg temmelig sikker på at Gud lot Kristus inkarnere i dette legemet, slik at det var Kristus som ble overkonge og ikke Ardor, slik denne hadde sett for seg. Fra VmL vet vi nemlig at Kristus ble inkarnert på Atlantis i sin tredje inkarnasjon, og at han var fyrste og yppersteprest.