Om å tolerere det man selv ikke liker
Av Sverre Avnskog, adjunkt og forfatter

Våre blødende hjerter gråter, og tristheten over tapet av så mange uskyldige mennesker er ubeskrivelig vond. En av våre egne landsmenn har tydd til vold og drap for å fremme sine politiske mål og idéer, og brutalt og hjerterått tatt livet av flere titalls uskyldige mennesker. Alle fordømmer selvsagt disse grusomme handlingene, og mange vil sikkert benytte den kommende tiden til å fordømme alt denne mannen står for. I en kommentar på side 2 i VG mandag beskriver kommentator Eirik Mosveen Norge som landet der alle har en plass, og at det er frontsoldatene i spissen for dette samfunnet morderen har angrepet. Mosveen skriver: ”Det er frykten for en islamisering av Europa, til et såkalt Eurabia, forårsaket av naive og svake medløpere blant politikere og intellektuelle i Europa, som er den angivelige drivkraften bak massemorderens handlinger”.

Ja, er det virkelig så enkelt? Personlig vil jeg si at Mosveen er farlig raskt ute med å trekke en alt for enkel konklusjon når det gjelder hva som er årsakene til at det har kunnet bygget seg opp et så stort hat hos gjerningsmannen. Hatet har tydeligvis vokst seg så stort gjennom de ni årene han har planlagt sine terroranslag, at det intet sted underveis kunnet slippe inn en medfølende tanke, som kunne få ham til å senke våpenet og stanse sine grusomheter! For det må vel ha vært hatet som drev morderen og ikke hans politiske idéer, eller hva? Kan politiske idéer drepe? Jeg har aldri selv tidligere deltatt i den offentlige debatten om innvandring og rasisme, men det har ofte slått meg hvor polariserende og opphetet frontene ofte blir når diskusjonen dreier seg om innvandring. For en alminnelig avisleser og TV-titter virket det meget tidlig som dette emnet ble utvalgt til en form for symbolsak, og ditt synspunkt på innvandring ble den politiske markøren som avgjorde om du var ”venn” eller ”fiende”. Som ingen annen sak har frontene stått hardt mot hverandre, og stemplingen av meningsmotstandere som rasister har sittet utrolig løst, i likhet med tomater og råtne egg! Er det virkelig nødvendig å være så harde og uforsonlige mot hverandre, har jeg ofte tenkt når innvandring har vært debattert. Det er ikke til å stikke under en stol at vi i mange år ikke har hatt et klima i Norge til å debattere vårt lands innvandringspolitikk på en udramatisk og balansert måte. Innvendinger mot den førende politikken har ofte blitt møtt med avskyerklæringer og rasismekortet har vært flittig i bruk. Jeg støtter og verdsetter det arbeidet som mange fører for å fremme toleranse mellom raser og nasjonaliteter, men er det virkelig den rette metoden å fremme toleransen overfor våre ”nye landsmenn”, ved å være intolerant og fordømmende overfor dem som mener noe annet enn en selv om selve innvandringspolitikken? Og er det virkelig rasistisk i seg selv og mene at folk mest mulig bør få hjelp i det landet der de er født og oppvokst i stedet for å bli permanent flyttet til en annen del av verden? Kan man faktisk både respektere folk fra andre land og kulturer og samtidig mene at de helst bør bo i sine egne land? Dette mener jeg er meget relevante spørsmål alle bør ta stilling til i vårt land, og jeg skulle ofte ønske at man kunne diskutere innvandringsspørsmål med respekt for hverandre i stedet for å gi hverandre nedsettende og stigmatiserende stempler. Jeg må innrømme at enkelte gruppers strid for antirasisme og toleranse minner mer om intoleranse og fordømming, og den voldsomme polariseringen som ofte har blitt følgen av den overopphetede debatten har vært til skade for vårt land, etter min mening.

Nå tror jeg kanskje ikke at alle deler den oppfatningen som Mosveen gir uttrykk for om at Norge er et samfunn der alle har en plass. Tydeligvis har ikke massemorderen Breivik opplevd at det har vært rom for ham, det er vel ikke for drøyt å tro. I stedet for har han blitt en ensom terrorist som har utviklet sine syke planer uten å få motforestillinger som kunne ha fått ham til å stanse opp og tenke. Kanskje hadde det vært bedre om samfunnet også hadde klart å omfatte dem hvis meninger vi ikke likersom legitime deltagere i vårt samfunns offentlige ordskifte? Jeg stiller spørsmålet, og håper at mange vil tenke over det. Det føles ofte veldig godt å kunne fordømme og vise avsky overfor meninger man ikke sympatiserer med. Men er det så klokt å være så rask til å fordømme dem som målbærer meningene og behandle dem som avskyelige fiender? Kanskje er det bedre å la disse idéene som vi ikke liker få komme til uttrykk, ta dem på alvor, og så argumentere saklig mot dem uten å fordømme mennesket bak? Må vi være så harde og fordømmende overfor hverandres synspunkter? Om det kan komme noe godt ut av den dype tragedien vårt samfunn er rammet av, så håper jeg det vil være at vi kan være litt mildere i vår omtale av hverandre! Kan ikke dere politikere og andre deltakere i det offentlige ordskiftet la være å være så harde mot hverandre?

 

 

Oslo, 25.07.11
Sverre Avnskog