Landet som drepte sin leder -

mordet på John F. Kennedy

22. november 1963 ble et av de mest makabre og definitivt mest veldokumenterte politiske attentatet i moderne historie begått! Den amerikanske presidenten fikk halve hodet splintret og skutt i stykker, så hjernemasse, blod og bensplinter sprutet til nesten alle kanter. Selv i timene etter drapet, ble det funnet deler av hodeskallen hans, med hud og hår, på Elm Street i Dallas, der Kennedy fikk sitt endelikt, truffet av en snikmorders kule. For det var vel bare en enslig, ustabil skytter som utførte drapet, slik den offisielle historien ble fortalt, overraskende kort tid etterpå? Informasjonen som gikk ut om den påståtte enslige drapsmannen, Lee Harvey Oswald, var overraskende omfattende tatt i betraktning at han tilsynelatende var en totalt ukjent mannsperson. Man kunne nesten mistenke noen for å ha hatt hele oppklaringen av mordet parat, sammen med informasjon om drapsmannens identitet og personalia. Men flertallet av det amerikanske folk godtok aldri den offisielle teorien om den enslige morderen, og en stor majoritet anser fremdeles mordet som uoppklart.

Gjør man et google-søk på internett på ”kennedy assassin” oppdager man hurtig at informasjonsmengden om denne uhyggelige hendelsen i moderne historie er overveldende. Internett nærmest flyter over av offisielle og private websider og diskusjonsfora, og antallet mennesker som har brukt årevis av sitt liv på å forske i materialet er utallig. Det finnes eksperter på nærmest hvert eneste lille aspekt ved hendelsen. Det ble gjort flere private filmopptak fra den fatale dagen på Elm Street i Dallas, og også tatt en god del fotografier, og dette materialet er gjort til gjenstand for utallige analyser og spekulasjoner hvor ørsmå, utydelige skygger er forstørret opp for å vise at det kan være mennesker, og de ulike figurene har også fått egne navn, slik som ”the black dog man”, the badge man” og ”the gin and tonic man”. I dette villnisset av mer eller mindre berettigede teorier og antagelser, endte jeg opp på en webside som gjorde et inntrykk på meg utenom det vanlige. Og det var William Orchards webside, "The shots in Dealey Plaza", http://theshotsindealeyplaza.com/?page_id=12 Her har Mr. Orchard laget en meget intelligent og overbevisende analyse, basert på sikre funn og vitneobservasjoner, av hvordan skuddene må ha falt den 22. november 1963, og hvor skytterne må ha befunnet seg da de avfyrte skuddene. Jeg skriver skytterne i flertall, og det bør ikke overraske noen, for bevisene for at det ble avfyrt skudd mot Kennedy fra flere ulike posisjoner, lar seg ikke fornekte dersom man virkelig tar realitetene på alvor. Og fordi jeg fant William Orchards synspunkter så overbevisende og fordomsfrie, bestemte jeg meg for å kontakte ham for om mulig å dra nytte av hans viten vedrørende også andre aspekter ved mordet, og det angrer jeg absolutt ikke på at jeg gjorde, for Orchard har vist seg å ha mange interessante tanker og synspunkter på hvem som kan ha stått bak de brutale leiemorderne som utførte selve drapshandlingen, for de hadde selvsagt sine oppdragsgivere! Derfor retter jeg en stor takk til William for at han tok seg tid til å besvare mine mange spørsmål, ved å henvise meg til veldokumenterte og seriøse kilder! Men det som kommer frem i denne artikkelen står utelukkende for min egen regning!

I disse tider, da den temmelig overdrevne amerikanske patriotismen gjør at det ikke har vært særlig godt klima for amerikanere til å se på seg selv og sin nasjon med et kritisk søkelys, har det vært virkelig befriende å møte en nærmere 70 år gammel amerikansk statsborger, som ikke har tapt av syne denne store nasjonens noble utgangspunkt, og visjonene om frie og likeverdige borgere i et fritt land, men som likevel er i stand til å se at noe av landets storhet og idealisme har gått tapt på veien i nasjonens streben etter makt og, jeg hadde nær skrevet, verdensherredømme. Skuddene i Dallas var nok en vekker for mange amerikanere og europeere, som trodde at de noble idealene fra USAs dannelse fremdeles var levende, og 22. november 1963 blir da også av mange karakterisert som ”dagen da drømmene døde”! Men det var selvfølgelig ikke korrekt, for i løpet av det 20. århundret, dannet det seg flere mektige nettverk i USA, bestående av maktsyke og skruppelløse mennesker og organisasjoner som søkte makt og innflytelse, og som ikke gikk av veien for å trå over lik for å beholde sin maktposisjon. Kennedys tragiske skjebne skyldes kanskje at han på en gang satte seg opp mot alle disse brutale maktgruppene i det amerikanske samfunnet, og enkelte har da også spurt seg om det ikke er berettiget å se på Kennedys fremferd, der han provoserte den ene maktgruppen etter den andre og fikk alle mot seg, som en form for selvmord. Hatet mot ham var i hvert fall inderlig fra store grupper, og det sies at da skoleklasser i Dallas fikk beskjed om at presidenten var skutt og drept, så vakte det begeistret jubel! Det frie individ med like rettigheter og like plikter i et fritt land var forvandlet til den sterkestes rett til brutalt å rydde av veien alle sine motstandere, og til å forsvare sin maktposisjon med brutalitet og vold – akkurat det samme som styrte USA utenrikspolitikk i disse årene!

Mange steder sto begeistrede tilskuere tett inntil bilkortesjen. Men ikke alle var like vennligsinnede, skulle det vise seg. Legg forresten merke til JFKs benstilling. På grunn av den trange plassen bak guvernør Connally har han begge bena presset over til sin høyre side. Da han senere ble skutt, falt han bakover og til venstre, og mange har tatt det som en indikasjon på at han ble skutt forfra og fra høyre - fra "the grassy knoll". Men grunnen til at han falt til venstre, var nok heller at han fikk overbalanse idet kroppen mistet sin muskelkraft, og tyngdekraften trakk han ned fordi han hadde lent seg mot Jackie etter det første treffet.

For mange står skuddene i Dallas som selve symbolet for mørkets seier over lyset, eller de ondes seier over de gode, og her ligger sikkert mye av årsaken til at så mange dveler ved denne hendelsen og ikke klarer å slå seg til ro med de forklaringene man hittil har fått. Den meget sympatiske og visjonære Kennedy og hans sjarmerende, vinnende vesen og karismatiske fremtreden gjennom det nye tv-mediet, gjorde ham til en høyt elsket leder for mange amerikanere, og ikke mindre populær var han i Europa, og den tragiske sorgen mange følte da han så brutalt ble myrdet, var bunnløs og ekte. Selv hjemme i Norge kan jeg huske at min fars fødselsdag, som var nettopp den 22. november, brått gikk fra å være en gledens til en sorgens dag, da vi fikk dødsbudskapet i 1963, da jeg selv bare var syv år, og slik fortsatte denne dagen å være en dag i sorg og vemod i mange år fremover, for nesten hvert eneste år fremover mintes man Kennedy gjennom minneprogrammer på hans dødsdag.

Den gangen visste ingen av oss at Kennedy også hadde en mørk side – hans mange kvinnehistorier og hans misbruk av smertestillende piller og andre narkotiske stoffer var helt ukjent for offentligheten. Vi var mange som levde i en litt naiv forestillingsverden om Kennedys opphøyde lederskikkelse, og trodde han var uangripelig. Kanskje trodde han også selv at han var uangripelig, eller var han kommet til et stadium i sitt liv der han ganske enkelt ikke brydde seg om han levde eller døde? Hans helse var ødelagt, han var avhengig av sterke smertestillende midler for å holde smertene i sjakk, ekteskapet med Jaqueline var blitt en farse, og da Kennedy satte seg i bilen for å fraktes fra Love Field, flyplassen i Dallas, på sitt todagers besøk i Texas, og inn til Dallas sentrum for å spise lunsj, var han fullt klar over at to drapsforsøk på ham var blitt avverget bare uker i forveien. Dallas-avisene inneholdt hatske angrep på ham i sine utgaver den 22. november, og Kennedy sa til sin kone bare timer før bilkortesjen la i vei, at ”gårsdagen hadde vært en helvetes fin dag å drepe en president på”.

Kanskje en forutanelse om hva som ventet ham i Dallas senere på dagen? Det er i hvert fall ikke tvil om at hatet mot både John og ikke minst mot broren, Robert Kennedy, var intenst i mange kretser. Forskere har kunnet dokumentere at det foregikk konspirasjoner om et drap på JFK i flere sirkler i årene før mordet, og det typiske er at hver og en av disse har ment å ha funnet opprinnelsen til drapsplanene i ett spesielt miljø. Men alt tyder på at slike tanker oppsto omtrent på samme tid i flere forskjellige kretser, som om de alle var styrt av en felles, overordnet plan og ledelse, men som i realiteten ikke fantes. Men på et tidspunkt må de ulike grupperingene ha erkjent at de hadde felles interesse av å få Kennedy ryddet av veien, og dermed begynte den store konspirasjonen å rulle, og den involverte en uhyggelig samling korrupte, hensynsløse og kaldblodige individer og grupper. Og det er desidert ikke vanskelig å peke på hvem som hadde mye å tjene på at Kennedy ble tatt av dage!

1.  CIA og det militære maktapparatet: Her nevnes ofte svært sentrale navn som Richard Helms, direktør i CIA fra1966 til 1973, i 1977 dømt for å ha løyet for Kongressen om CIAs aktiviteter, og James Angleton. Involvert var høyst sannsynlig Miamis CIA-stasjon JMWAVE, som talte høytstående CIA-menn som David Phillips, David Morales og William Harvey. Nevnes må også CIA agenter som E. Howard Hunt, som har innrømmet befatning med mordet, og Bernhard Barker, en av Watergate-tyvene, i likhet med Frank Sturgis. Disse mennene var rasende på Kennedy for fiaskoen i Grisebukta(Cuba) og for Kennedys forsøk på å ødelegge hele CIA. Rett før sin død tilsto E. Howard Hunt, som er mest kjent for Watergate-innbruddet som felte president Richard Nixon, sin befatning med Kennedy-mordet. Han hevdet at han handlet på ordre av Cord Meyer, som igjen svarte til Lyndon B. Johnson. Cord Meyers kone var en av Kennedys elskerinner, og hun ble også myrdet – i 1964, og mordet ble aldri oppklart. La oss heller ikke glemme den relativt unge CIA-ansatte George W. Bush sr. Den senere CIA-direktøren, Bush, fortsetter riktignok å benekte at han var ansatt av CIA på dette tidspunktet, men det eksisterer et dokument undertegnet av FBI-sjef, J. Edgar Hoover som viser at han som CIA-ansatt ga opplysninger vedrørende mordet til FBI. Det blir riktignok hevdet fra dem som tviholder på Warren-kommisjonens konklusjon om den enslige drapsmannen at dette dokumentet kan være forfalsket, men ingen har klart å bevise dette, såvidt jeg vet.

2.  Chicago-mafiaen: Mafiabosser som Sam Giancana, Johnny Rosselli og mafiamedlem på litt lavere nivå, Jack Ruby. Jack Ruby myrdet mannen som var arrestert for mordet på Kennedy, Lee Harwey Oswald, på direktesendt TV, mens Oswald var i politiets varetekt. Hvordan var det mulig for et mafia-medlem å komme så tett innpå en mordmistenkt, kan man undre seg. Og hvorfor tok han Oswald av dage? Hans forklaring var at det hadde gjort så dypt følelsesmessig inntrykk på ham at presidenten var myrdet, men man må være temmelig naiv for å tro at det skulle være tilfelle for en kriminell nattklubbeier og mafia-medlem. Mest sannsynlig hadde Ruby en viktig rolle i organiseringen av drapet på Kennedy, og noen hevder det var han som var den direkte ansvarlige for snikmorderne "på gateplan", administrasjon av våpen o. l. Antagelig var det meningen at Oswald skulle drepes i forbindelse med arrestasjonen, men noe gikk galt. Politimannen Tippit ble drept, og politiet forsøkte også å nagle dette mordet til Oswald, mens Oswald overlevde arrestasjonen. Det er kjent at Ruby hadde en meget hektisk telefonvirksomhet fra sitt hotellrom kvelden etter drapet, og som direkte ansvalig for aksjonen, var det nok aldri tvil om at han personlig måtte gjenopprette feilen som ble begått, og selv ta Oswald av dage. Samarbeidet mellom mafiaen og CIA var vel etablert i 1963, etter at CIA tok kontakt i 1959 med ønske om å innlede et samarbeid for å myrde Fidel Castro. CIA skydde absolutt ingen midler for å oppnå sine mål, og samarbeidet gjerne med alle typer kriminelle, inkludert snikmordere. Mafiaen var rasende på grunn av Kennedys bror, justisminister Robert Kennedys stadige forsøk på å få dem dømt for kriminell virksomhet, og ble presidenten tatt av dage, ville Robert Kennedy miste sin makt. Det var jo en skjebnens ironi at mafiaen, hvis støtte til Kennedys presidentkandidatur ble kjøpt med faren, Joe Kennedys penger, også var dem som sørget for å få presidenten ryddet av veien. Man kan spørre seg om Kennedy visste hvilken risiko han utsatte seg for ved å forsøke å knekke dem som i realiteten fikk ham innsatt i embetet? Fagforeningslederen, Jimmy Hoffa hadde nær kontakt med mafiaen, og Robert Kennedys aksjoner mot ham, gjorde ham til en svoren fiende av Kennedy-brødrene. Man vet ikke om Hoffa spilte noen stor rolle i planleggingen av drapet, men må vel anta at han ikke direkte var motstander av planen, for å si det mildt. Jimmy Hoffa forsvant sporløst i 1975, og sannsynligvis ble han selv ble tatt av dage og tilintetgjort av mafiaen. Når man ser på portrettene av disse personene, må man vel kunne fastslå at de ikke ser direkte vennligsinnede ut. Men det samme kan nok sies om de avbildede CIA-mennene over. Det var en "salig" samrøre mellom disse organisasjonene i mange år, og mange har hevdet at de var to sider av samme sak, og med samme må: Å opprettholde sin makt ved hjelp av brutalitet og vold. Visste virkelig Kennedy hva han begikk seg ut på da han forsøkte å ta makten fra dem, få mafia-bossene stilt for retten, og oppløse CIA?

3.  -En akse av New Oreans- og Tampa-mafiaen og eksilcubanerne sør i California, kalte mafiabossene Carlos Marcello(1910-1993) og Santo Trafficante(1914-1987) skuddene. Etterforskning i de tallrike eksilcubanske organisasjonene er fascinerende og kan avsløre mye om diverse mordplaner, men sannsynligvis hadde de ikke makt til å gjennomføre et mord på en amerikansk president uten samtykke fra mafiaen og CIA, og et samarbeid mellom disse var allerede etablert i bestrebelsene på å få eliminert Castro. Robert Kennedy fikk Carlos Marcello midlertidig deportert til Guatemala i april 1961, to uker før ”Grisebukta”. Den rasepolitiske ekstremisten Joseph Milteer(1902-1974) var også involvert med Marcello, men hadde sannsynligvis ingen direkte medvirkning til selve drapshandlingen. Men det eksisterer et opptak fra tretten dager før mordet, der Milteer forteller en politiinformant at et mord på presidenten var planlagt. Han avslørte også at Kennedy ville bli skutt av en enslig drapsmann fra en offentlig bygning, og at drapsmannen ville bli tatt kort tid etter drapet. Mye tyder på at han hadde innside informasjon. Milteer dukket for øvrig opp igjen i 1968 som sponsor av mordet på Martin Luther King jr.

4.     Olje- og våpenindustri-billionærerne: Clint Murchison Jr. og H. L. Hunt og mange andre. Disse mennene delte CIAs misbilligelse for Kennedys utenrikspolitikk, som truet med å påføre dem enorme inntektstap. Det samme gjaldt Kennedys avgjøreleser i spørsmålet om skattlegging av oljeindustrien. Disse ekstremt pengesterke motstanderne av Kennedys politikk bidro i Dallas med finansiell støtte til å arrangere ”Texas School Book Depository” som ”patsy location”, altså stedet der den enslige snikskytteren skulle avfyre sine skudd fra. Den tiltenkte syndebukken, Lee Harvey Oswald, ble skaffet jobb her litt mer enn fire uker før drapet, og ble observert flere steder i bygget på morddagen – i seg selv ikke så usedvanlig i og med at han arbeidet der. Verre å forklare var det at han bare ett minutt etter skytingen ble sett i kantinen – flere etasjer under ”snipers nest” i sjette etasje. Millionærene kontrollerte også politikerne i Dallas og i samarbeid med mafiabossen Carlos Marcellos håndtlangere, som styrte Dallas-mafiaen, sikret de samarbeidet med Dallas-politiet og sheriffens kontor. Senere president Richard Nixon hadde en meget høy stjerne hos billionærene og visste garantert hva som foregikk, men hadde neppe noen aktiv rolle. I 1968, da han selv trengte noen til å få utrette sitt ”dirty work” hyret han inn Barker, Sturgis, Hunt og andre (Watergate-innbruddstyvene) som jobbet for CIA i 1963, og de var selvsagt rede.

5.     FBI-direktør J. Edgar Hoover, visepresident Lyndon B. Johnson og hans politiske håndtlanger, Ed Clark, sjef for Johnsons politiske aktiviteter i Texas. Hoover, som var spesialist på infiltrasjon, ønsket å få en av sine menn inn i Kennedy-administrasjonen, og presset Kennedy til å tilby Johnson visepresidentstilling under trussel om å avsløre hans seksuelle aktiviteter, noe som ville ha gjort Kennedy sjanseløs til å vinne valget i det ”moralske” USA. Hoovers gode venn Johnson gikk med på planen, men de første årene som visepresident artet seg som en lang rekke med ydmykelser, og hans motstand mot Kennedy vokste seg til et intenst hat i løpet av denne perioden. Hoover oppfattet Kennedys ville sexaktiviteter som en nasjonal sikkerhetsrisiko, og både Hoover og Johnson hadde begge to interesse av å få ham ryddet av veien. Ed Clark var kjent for sitt meget tette og gode forhold med Texas-billionærene. Hoover skal ha snappet opp informasjon om planleggingen av mordet på Kennedy gjennom avlytting allerede i september 1962. Enkelte mener at mordet på Kennedy ble utført på direkte ordre fra Lyndon B. Johnson, mens andre kilder hevder at selv om både Hoover og Johnsen helhjertet støttet mordet, så deltok de ikke egentlig aktivt i selve drapsplanleggingen. Deres viktigste rolle var å sørge for at sannheten aldri kom ut, og at den offisielle teorien om den enslige drapsmannen som hadde avfyrt tre dødelige skudd fra ”Texas School Book Depository” ble antatt som den endelige og riktige, hvilket de lyktes fullt ut med - i alle fall midlertidig. Det ble gjort lydopptak av mange av telefonsamtalene under Johnsons presidentperioder, og på et av disse lydopptakene, gjort kort tid etter at Hoover hadde skrevet sin rapport om mordet, der han utpekte Lee Harvey Oswald til morderen, kan man høre Johnsen fortelle Hoover at sterke politiske krefter ønsker å få nedsatt en granskningskommite, og at han vil forsøke å komme dem i forkjøpet ved selv å nedsette en komite. Det nevnes ingen navn i samtalen, men det kan ikke herske mye tvil om at det er Kennedy-mordet de snakket om. Johnson var forøvrig selv i søkelyset og ble etterforsket for flere kriminelle forhold i tiden før mordet. Som president slapp han billig unna de pågående undersøkelsene om hans kriminelle aktiviteter.

Den beste måten man kunne sikre seg at ingen i ettertid ville avsløre sammensvergelsen, var ved å involvere et stort antall personer fra de ulike maktsentra i planleggingen og forberedelsene til mordet, slik at flest mulig fikk en kompromitterende rolle. Ved å avsløre de andre medvirkende ville ”tysteren” også avsløre seg selv. Det var nok flere involverte som ikke hadde noe personlig hat mot Kennedy, men som gjennom sin kontakt med Kennedy-hatere, mer eller mindre av egen vilje ”plutselig” befant seg som medskyldige i konspirative planer mot USAs president. Dermed sikret man seg at sannsynligheten for at sannheten ville komme for en dag, var svært liten. De ulike aktørene kunne holde hverandre i sjakk gjennom de kompromitterende opplysningene de alle hadde om hverandres medskyldighet. FBI-sjefen var svært sårbar for utpresning på grunn av sin homoseksualitet, sin hang til å kle seg i kvinneklær og utstrakte gambling og han i sin tur overvåket alt som kunne krype og gå, og kunne drive utpresning mot hvem det skulle være, også mot Kennedy. Hoover hadde detaljert kunnskap om JFKs mange elskerinner, som han i enkelte tilfeller til og med delte med mafialedere. Skal man tro de mest ekstreme påstandene, så utviklet Kennedy en nærmest umettelig seksuell appetitt, og nedla omtrent alt som kunne krype og gå i skjørt. Og om han ikke klarte å skaffe seg selv tilfredsstillelse for sin lidenskap, ble det Secret Service agentenes oppgave å skaffe kvinner til presidenten. Historiske forskere er sikre på at det var Hoover som presset Kennedy til å ta Johnsen som visepresidentkandidat, og også Hoover som overtalte Johnsen til å ta posten, til tross for at han hatet Kennedy, et hat som ikke ble mindre av at Kennedy-brødrene ignorerte ham og kun ga ham meningsløse oppdrag som snorklipper og lignende. Og at Lyndon B. Johnson var godt klar over mordet som skulle finne sted må være hevet over enhver tvil. Hans elskerinne gjennom mange år, Madeline Brown, har fortalt at Johnson var i kontakt med konspiratørene i et møte den 21. november, kvelden før mordet, og han skal ha vært rød i ansiktet av opphisselse og sinne da han erklærte overfor henne at ”etter i morgen skal de jævlene aldri mer få plage meg. Og det er ikke en trussel, det er et løfte”! Med denne viten er det en temmelig selsom opplevelse å studere LBJs ansiktsuttrykk på bildene tatt rett før og rett etter mordet. Under en kort tale som Kennedy holdt før avreisen til Dallas om formiddagen kan man se Johnson med et tilfreds smil rundt munnen, og på et av bildene fra presidentflyet der han blir tatt i ed klarer han ikke å skjule et smil til personen til høyre for ham, som blunker tilbake, og Johnsons kone som står ved siden av ham ser nærmest sprekkferdig ut av undertrykt glede. De ser definitivt ikke ut til å være særlig preget av drapet!

Og det var ikke bare Johnson som var godt orientert om konspirasjonsplanene. En annen stor og inderlig Kennedy-hater var Richard Nixon, som hadde tapt knepent for Kennedy i presidentvalget i 1960, og i Warren kommisjonen som ble satt sammen av Johnson etter drapet, for å finne sannheten, eller rettere sagt, for å forhindre at sannheten skulle bli kjent, deltok bl a den senere president Gerald Ford, og det er kjent at han omskrev et avsnitt i kommisjonens rapport for å få beskrivelsen av Kennedys skuddsår til å stemme bedre overens med den offisielle forklaringen på skuddenes opprinnelse. I de senere årene har det også blitt kjent at George W. Bush var aktiv som CIA agent før mordet og helt klart var delaktig i forberedelsene og avledningsmanøvrene. Noen kaller Bush sr. for den eneste levende amerikaner som ikke kan huske hvor han var da han fikk vite om mordet på JFK, og han har også i ettertid benektet at han var CIA agent på det tidspunktet, noe som klart motbevises av dokumenter som er offentliggjort i ettertid. Men Bush var ikke alene om å lide av akutt sviktende hukommelse. Richard Nixon hevdet visstnok også at han aldri kunne huske hvor han var den 22.november - men det er sikkert at han var i Dallas på et møte! Vi har altså hele fire senere amerikanske presidenter på listen over dem som enten aktivt eller passivt tok del i konspirasjonen: Lyndon B. Johnsen, Gerald Ford, Richard Nixon og George W. Bush sr.

Det finnes beviser for at alle disse på en eller annen måte var involvert, og det er kanskje ikke så vanskelig å forestille seg at bare tanken på noe slikt i amerikanere flests øyne virket så usannsynlig at de ikke en gang har tenkt tanken, og Johnson, mannen som hatet Kennedy dypt og inderlig og som av sine samtidige ble beskrevet som ond, maktsyk og brutal, ble gjenvalgt som president med et overveldende flertall i 1964. Hvilken svindel! Det er så frekt og hinsides alminnelig moral at man nesten ikke kan tro det, men det er definitivt sannheten! Og apropos Bush sr. sin rolle, kan jeg anbefale alle å ta en kikk på den talen Bush holdt i Gerald Fords begravelse! Han forteller at de har opplevd mye sammen og når han kommer inn på mordet på deres forgjenger i embetet, John F Kennedy, og han sier at han ble myrdet av en enslig drapsmann, så smiler han, som mange lett kommer til å gjøre når de forteller en løgn som om det var sannheten, mens ”alle” vet at det er en frekk løgn. Det er nesten ikke til å tro!

Det møtet som Johnsons elskerinne, Madeline Brown fortalte om i godt moden alder, som ble avholdt kvelden før mordet, fant sted på en festlig sammenkomst hjemme hos oljebillionæren Clint Murchison ikke langt utenfor Dallas. Johnson overnattet i Fort Worth natten før mordet, og det er bare en times kjøretur unna Murchisons hjem. Han ankom sent, men tidsnok til å delta i det lukkede møtet, der en meget interessant og avslørende liste med Kennedy-hatere var til stede, i følge Madeline Brown. Den inkluderte enda en oljemogul, Murchisons meget gode venn Sid Richardson, som i likhet med Murchison var kjent for å ha nær kontakt med høyre-ekstremistiske politiske miljøer samt til mafiaen. Til stede var også mannen som kanskje var USAs mektigste gjennom mange år, FBI-direktør J. Edgar Hoover og FBIs nestkommanderende, Hoovers homofile elsker gjennom en lang årrekke, Clyde Tolson. Videre kan nevnes mafiamedlem og nattklubbeier Jack Ruby, mannen som senere måtte rydde opp etter den mislykkede arrestasjonen av Lee Harvey Oswald ved egenhendig å myrde ham. En annen deltager var John J. McCloy, av enkelte omtalt som det amerikanske etablissemetets "formann" - en maktperson med meget stor innflytelse på mange områder. De to brødrene Cabell var også til stede: General Charles Cabell, som var CIA-direktør under den mislykkede invasjonen i Cuba ved Grisebukta, og hans rolle som ansvarlig for operasjonen førte til at han ble sparket som CIA-direktør av Kennedy. Hans bror, Earl Cabell var også til stede og han innehadde stillingen som ordfører i Dallas. Det var forøvrig han som var ansvarlig for bilkortesjens rute gjennom Dallas. Det har blitt hevdet at denne ruten ble endret så sent som dagen før mordet, til å innkludere svingen ut på Elm Street, der mordet ble begått, men dette er visstnok ikke riktig. Ruten var den samme som ble offentliggjort i avisene flere dager før. Ytterligere deltagere var oljemogul H. L. Hunt, som hadde like ekstreme politiske synspunkter som de to andre tilstedeværende oljebillionærene. Hunt var kjent som jødehater og en varm støttespiller for McCartys kommunistforfølgelse, og samme dagen hadde han utgitt en pamflett med tittelen "John F. Kennedy - etterlyst for forræderi". I følge med Hunt var også hans støttespiller og medarbeider, John F. Currington. Våpenindustrien var også representert, ved George Brown fra våpenprodusenten "Brown and Root". Brown regnes som økonomisk sponsor av Johnsons politiske karriere! Videre, Texas governør John Connally, som selv skulle sitte i presidentens Lincoln; Bill Decker (sheriff i Dallas County); Larry Campbell (en Jimmy Hoffa-medarbeider på høyt nivå); Carlos Marcello (New Orleans mafia-boss); Joe Civello (Dallas mafia-boss); Cliffton C. Carter (Johnson's ledende politiske "fikser", kjent for sin tilknytning til Washington D.C.-mafiaen); og Malcolm E. Wallace (som av mange omtales som LBJ's personlige "hit man", ansvarlig for flere mord som visstnok også kan knyttes til Johnson). På en av pappeskene som var benyttet av morderen til å skjule seg bak i "snipers nest", ble det funnet flere fingeravtrykk etter Malcolm Wallace! Og sannsynligheten er meget stor for at det var han som avfyrte de skuddene fra denne posisjonen, som Lee Harvey Oswald ble gjort ansvarlig for!! "Mac" Wallace led selv en voldsom død - han ble funnet skutt med fem skudd fra sin egen rifle. Det ble erklært som selvmord, noe som regnes for svært usannsynlig. Sist men ikke minst må nevnes at også Richard Nixon var med på møtet! Han som ikke kunne huske hvor han befant seg dagen etter. Han var med på et møte i Dallas, nemlig "Pepsico bottler's convention". Det var altså etter dette møtet at Lyndon B. Johnson innbitt, opprømt og rasende kunne erklære at Kennedy-brødrene aldri mer kom til å plage ham!! Det sier seg selv hva som var temaet for møtet! "The big event"!

Murchisons gode venn, Sid Richardson,1891-1959

Hvem leiemorderne var, de som utførte selve attentatet, er ennå ikke kjent, selv om mange har gjort mer eller mindre kvalifiserte gjett. William Orchard forteller at man nok sørget for å engasjere snikmordere fra flere av de involverte partene, og at oppdraget ble gitt etter ”ansiennitetsprinsippet”, til dem som hadde gjort seg fortjent til et så stort oppdrag etter lang og tro tjeneste. Å kunne skryte av å ha deltatt i drapet på USAs president måtte være selve kronen på verket for en leiemorder av verste kaliber, og dem fantes det mange av i USA på den tiden. I følge CIA agent Howard Hunt gikk attentatet på Kennedy under kallenavnet ”The big event”, og også han avslørte før sin død at Lyndon B Johnson var godt kjent med det forstående mordet, og mange mener at det var Johnsen selv som beordret JFK myrdet. Min amerikanske venn, William Orchard, mener at Johnsons viktigste rolle var som øverste leder av dekkoperasjonen, sammen med FBI-sjef J. Edgar Hoover. Hoover skrev en kort rapport kort tid etter mordet, der han utnevnte Lee Harvey Oswald til morderen, og Johnson fikk litt senere nedsatt den såkalte Warren-kommisjonen, hvis rapport er så gjennomsiktig og åpenbart konstruert for å dekke over alle spor etter de virkelige hendelsene, at man kan undres over at det ikke ble satt større spørsmålstegn ved den. Men hva kunne de egentlig gjøre? ”Alle” var sannsynligvis klar over at Kennedy var en ”merket” mann, og at han uansett kom til å bli tatt av dage, og hva gjør ikke en amerikaner i patriotismens navn, eller av frykt for selv å bli neste offer?

William Orchards briljante analyse av hendelsesforløpet på drapsdagen, viser at det alt i alt var skyttere i fem forskjellige posisjoner rundt Dealey Plaza i Dallas og han kan nøye redegjøre for når skuddene falt og hvor de traff. Det er skrevet bindsterke verk av meget kompetente personer med grundige analyser av skuddene på Dealey Plaza, og det store problemet er at så mye av bevismaterialet er åpenbart forfalsket. Det ble tatt opp flere amatør-filmer av hendelsene den 22. november 1963 og mange fotografier, men ingen viser entydig og klart hva som skjedde. Til og med den velkjente ”Zapruder”-filmen, som mange mener viser selve drapshandlingen i detalj er faktisk ikke helt det den utgir seg for, og et nærmere studium avslører at også den er forfalsket. Den australske forskeren, John Costella, som har studert Zapruder-filmen i en årrekke, har levert en meget overbevisende analyse, som viser at filmen er blitt endret i ettertid, men også for en menigmann som meg er det en ganske enkel sak å fastslå at filmen ikke viser hva som faktisk skjedde. En overveldende mengde vitner til drapet har forklart at bilen med Kennedy saknet farten før det fatale hodeskuddet traff, og at den til slutt nesten sto stille, for så å akselerere igjen etter at en av Secret Service agentene fra følgebilen bak, Clint Hill, hadde hoppet opp på limousinen til Kennedy, som hadde fått hodet fullstendig sønderskutt. I Zapruder-filmen synes det som om bilen har en relativt jevn hastighet gjennom hele scenariet, en effekt man meget enkelt kunne oppnå med å fjerne enkeltbilder fra filmen. Det synes meget godt i Costellas billedmontasje der han har satt alle Zapruder-rammene inn i et oversiktsbilde over Dealey Plaza tatt kort tid etter drapsdagen. Det ser ut som avstanden mellom billedrammene er relativ konstant og stabil, mens i virkeligheten kunne mange vitner fortelle at bilen med presidenten saknet farten og nesten kom til en full stopp, før den igjen aksellererte etter at Kennedy hadde fått knust skallen av det fatale hodeskuddet - altså må noen av billedrammene ha blitt fjernet. Forfalskerne har dessuten hatt fokus på å sørge for at Kennedys hodebevegelser skulle se ekte ut selv om de fjernet noen av billedrammene, men det har tydeligvis ikke vært mulig å sørge for at alle passasjerenes bevegelser fremtrer som normale. Man kan tydelig se at enkelte av dem nesten fra den ene billedrammen til den neste plutselig har snudd hodet med en hastighet som ikke er mulig for et menneskelig vesen.

De som fjernet billedrammene hadde tydeligvis til hensikt å skjule noe, og det kan jo ha vært det faktum at bilen saknet farten og nesten stanset opp slik at skytterne foran bilen skulle få en enklere jobb med å treffe Kennedy, og det kan også ha vært for å tilpasse filmen til den offisielle dekkhistorien, nemlig at Kennedy ble skutt bakfra av den enslige skytteren, Lee Harvey Oswald, eller det kan ha vært begge deler! Selve hodeskuddet ses på filmen i ramme nummer z313, og man ser en sprut av blod, hjernemasse og beinsplinter som står rett forover og til værs. Det er meget ubehagelig å bevitne, og skal man tolke hva bildene viser, så vil de fleste hurtig trekke den konklusjonen at Kennedy må ha blitt skutt bakfra, for alle som er kjent med hvordan et inngangssåret og et utgangssåret arter seg, vet at inngangssåret kan fremtre som et lite hull i kroppen, mens utgangssåret oftest blir dramatisk større, fordi kulen river med seg kroppsmasse og blod på vei ut, slik at det vil stå en sprut av blod ut av kroppen. Ved første øyekast viser altså Zapruder-filmen at Kennedy ble skutt i bakhodet og at blodspruten sto for det meste fremover. Men dette er bare ved første øyekast. Kennedys hode og kropp beveger seg nemlig ikke fremover etter at skuddet treffer, slik man burde forvente, nei, han blir tydelig kastet bakover og faller så til venstre, som om han ble truffet av et skudd forfra! (Noen har riktignok ved å studere billedrammene kunnet konstatere at Kennedys hode har en mikroskopisk bevegelse forover rett etter skuddet, men denne bevegelsen kan ikke ses når filmen kjøres i normal hastighet, og den skyldes sannsynligvis andre årsaker, f eks førerens oppbremsing på det tidspunktet.) Det som er gjort med Zapruder-filmen, er altså at det er fjernet billedrammer for å skjule at limousinen saknet farten og nesten stanset, og for å få det til å se ut som om Kennedy ble skutt bakfra, mens han i virkeligheten ble skutt forfra! Sannsynligvis er det også gjort andre endringer, som å retusjere vekk blodspruten som sto bakover og ved å retusjere vekk det store, gapende utgangssåret i Kennedys bakhode, som også utallige vitner har fortalt om, inkludert flere av de legene som deltok i de første forsøkende på å redde livet til Kennedy, før Secret Service og FBI fikk full kontroll over obduksjonen og nærmest tiltvang seg Kennedys lik og i strid med lovgivningen, fjernet det fra det stedet der obduksjonen skulle og burde ha funnet sted. Det er også mye som tyder på at ”noen” forstørret såret i Kennedys hals for å få det til å se ut som et utgangshull, mens de legene som først tok hånd om den døende Kennedy rapporterte om et meget lite kulehull med en diameter på ca 3 mm, og de var sikre på at det var et inngangssår!! Dersom jeg har forstått John Costella rett, mener han dessuten at forfalskerne også har forsøkt å kamuflere halsskuddet på Zapruder-filmen, ved å flytte på det skiltet som limousinen for et øyeblikk var skjult av, slik at man ikke tydelig ser nøyaktig når Kennedy ble skutt første gang – i halsen. Orchard antar at det skjedde i billedramme z188. Men i følge den offisielle dekkhistorien skulle altså også dette skuddet ha kommet bakfra! Warren kommisjonens forklaring på dette skuddet er for øvrig kjent som ”the magic bullet”, og kulen skal ha truffet først Kennedy i ryggen, kommet ut av hans strupe, skiftet retning og truffet passasjeren i setet foran, Connoly, først i armhulen, deretter skiftet retning igjen for så å treffe ham i låret og i håndleddet. Det hele er så åpenbart en oppkonstruert forklaring at det nærmest er lattervekkende, men Warren kommisjonen svelget det hele kjærkomment, som en plausibel forklaring. I virkeligheten ble Kennedy skutt forfra i strupen, mens Connolly ble skutt bakfra av en annen skytter, og han selv fastholdt i intervju etter intervju at Kennedy allerede var skutt da han selv ble truffet, noe som tydelig kan ses på Zapruder-filmen. Connoly blir først truffet i billedramme z224, mens viktige Kennedy-forskere mener at Kennedy ble truffet i billedramme z188, eller i hvert fall før Connally!

Det første skuddet ble avfyrt idet presidenten limousin nettopp hadde svingt 120 grader til venstre og kommet inn på Elm Street. Kennedy hadde da ryggen fri mot det stedet der Warren Kommisjonen senere plasserte den enslige skytteren, Lee Harvey Oswald. Men han var kun en såkalt ”patsy” eller syndebukk, og han ble observert i tredje etasje bare ett minutt etter attentatet, rolig drikkende på en cola fra en automat, så han kan umulig ha hatt noe med mordet å gjøre. Men for å bevise Oswalds skyld måtte det avfyres skudd fra denne posisjonen, og den kalles TSBDE, etter Texas School Book Depository East. Oswald, som på forhånd var plukket ut til å fremstå som den enslige drapsmannen, hadde begynt å arbeide i skoleboklageret bare uker i forveien, og de som arrangerte mordet hadde bygget opp et ”snipers nest” i et rom som hadde vindu som vendte ut mot Elm Street, og der fant politiet senere ”drapsvåpenet” en italiensk rifle, Mannlicher-Carcano, som tilsynelatende var eid av Oswald. På noen fotografier av bygningen tatt bare få sekunder etter mordet, kan man se at det befinner seg noen i rommet, sannsynligvis to stykker. Senere ble fingeravtrykk på noen av kassene identifisert som tilhørende Malcolm Wallace, velkjent leiemorder og samarbeidspartner av LBJ. Mange tror han var den som avfyrte skuddene fra TSBDE. Men det første skuddet bommet på målet og traff i stedet bakken, på fortauet der Elm Street begynner å svinge til venstre. Etterforskere tror Mannlicher-Carcano riflen skulle ha vært avfyrt fra Texas Schoolbook Depository, men sannsynligvis gikk noe galt, og det var ikke mulig å bevise at den var avfyrt i forbindelse med mordet. Men drapsmennene etterlot seg tre hylser, og til tross for at mange vitner i den første tiden etter drapet kunne fortelle at de hørte flere skudd, ble den offisielle historien om tre skudd og tre hylser raskt etablert i mediene. Men tar man hensyn til alle vitneobservasjonene og funnene som ble gjort i gaten de nærmeste dagene etter 22. november, står det helt klart for de fleste at det riktignok ble skutt fra østsiden av Texas School Book Depository, men dette var langt fra det eneste stedet der det befant seg en snikskytter. Man har kunne lokalisere i alt fem ulike posisjoner det ble avfyrt skudd fra, og den som studerer mordet på Kennedy vil hurtig støte på begrepet ”the grassy knoll”, den gresskledde kollen. Et overveldende antall personer kunne fortelle at de tydelig hørte at det ble avfyrt skudd fra en posisjon foran Kennedys limousin, fra en greskledd skråning, som lå foran og til høyre for bilkortesjen i det den kjørte nedover Elm Street, som skråner nedover i en venstresving mot en jernbaneundergang, eller ”the triple underpass”, som den omtales som, idet hele tre gater passerer under jernbanesporene. Langs rekkverket oppå denne jernbaneovergangen sto en rekke jernbanearbeidere og andre vitner, og flere av dem fortalte at de både så personer bak tregjerdet på toppen av gresskråningen, hørte skudd derfra og kunne se kruttrøyk fra skudd som ble avfyrt. Den kommisjonen Johnson følte seg tvunget til å nedsette for å etterforske mordet, den såkalte Warren-kommisjonen, innkalte stort sett ingen av disse vitnene til videre avhør, men deres første vitnemål er beviser mer enn gode nok for at det ble skutt fra ”the grassy knoll”! Lenge trodde man at det var et skudd fra denne posisjonen som påførte JFK den fatale hodeskaden, men senere har grundige rettsmedisinske analyser av Sherry Gutierrez Fiester vist at dette skuddet må ha vært avfyrt fra en posisjon lengre til venstre for Kennedy, for som man kan se av Zapruder billedramme z312, var Kennedys hode vendt mot venstre og en anelse nedover da det fatale skuddet rammet ham over hans høyre øye, og forårsaket en sprut av blod, hjernemasse og bensplinter fra høyre del av hodet hans. De etterfølgende billedrammene viser videre at han blir kastet bakover og faller til venstre mot Jackie Kennedy.

Den australske Kennedy-forskeren og spesialisten på Zapruder-filmen, John Costella, har montert alle Zapruder film-rammene inn i et panorambilde tatt fra antatt samme posisjon som Zapruder-filmen dagen etter mordet(noe jeg senere vil vise ikke kan medføre riktighet, bildet må være tatt fra en posisjon høyere enn Zapruder! Legg merke til at presidentbilden, som i virkeligheten kjørte midt i veien i montasjen ser ut til å ligge helt til venstre i kjørebanen! Det er et godt bevis for at bildet må være tatt fra enhøyere posisjon enn den som bilden er filmet fra!). I følge et meget stort antall vitner saknet føreren, Bill Greers farten da de første skuddene gjallet, slik at bilen nesten kom til full stans. Da bilen sto nesten stille og svingt svakt til venstre, ble Kennedy truffet i hodet, og på nærbilder kan man tydelig se at Greers snur seg og ser direkte på Kennedy, til tross for at han benektet dette i sine forklaringer. Etter at Kennedy var truffet av det dødelige skuddet, hoppet den eneste av Secret Service-agentene som virkelig fulgte med på hva som skjedde i bilen foran, Clint Hill, ut av følgebilen og klatret opp på presidentbilen og dekket presidentparet i baksetet med sin egen kropp. Først da han var kommet seg inn i bilen, satte Greer opp farten slik han burde ha gjort øyeblikkelig da det første skuddet lød. Mange har forklart denne adferden med at han var redd for at de var i ferd med å kjøre inn i et bakholdsangrep, og at han derfor nølte, en forklaring som jeg personlig ikke finner troverdig. På Costellas bildemontasje burde Greers oppbremsning ha syntes tydelig ved at billedrammen skulle ha kommet tettere og tettere, for så å få gradvis større og større avstand mellom hverandre ettersom bilen skjøt fart. Som man kan se av montasjen, særlig i stort format, er dette ikke tilfelle, og det kan bare bety en eneste ting: Mange av billedrammene er blitt fjernet!

Kennedy kom inn altså innenfor skytternes rekkevidde rett etter at bilkortesjen hadde svingt brått til venstre fra Houston Street og inn på Elm Street. Hele fem snikskyttere i fem ulike posisjoner ventet på å gi ham et dødig hodeskudd. Det første kom fra posisjonen som på forhånd var forberedt som åsted i den planlagte offisielle dekkhistorien. For å gjøre historien mest mulig troverdig, plasserte man en skytter der, som ga startsignalet til attentatet med det første skuddet. Ikke usannsynlig var denne skytteren Lyndon Johnsons "hitman" Malcolm Wallace! Som man kan se over, viser Zapruder-filmen og Croft-bildet at både Kennedy, Jackie og guvernør Connally (kanskje ubevisst) reagerte på lyden av skuddet eller treffet i veikanten. Mange vitner fortalte i ettertid at de først trodde at smellet fra geværskuddet kom fra fyrverkeri eller et smell i en lydpotte fra en av politi-motorsyklene. Først da det lød flere smell forsto mange at det faktisk ble skutt. Mange vitner kunne identifisere retningen skuddene kom fra, men ikke alle oppga samme retning, og det er jo ganske naturlig når det skytes fra flere retninger nesten samtidig. De fleste mennesker gir ikke særlig gode vitneobservasjoner, så bare dersom man sammenligner observasjonene gjort fra en stor mengde mennesker, kan man danne seg et nogenlunde realistisk totalbilde av situasjonen. Mange faktorer er også avgjørende for hva et vitne er i stand til å registrere; vitnets plassering i forhold til presidentens bil, avstand, forstyrrende elementer, fokuspunkt, skjeleevne auditivt og visuelt osv. Enkelte mennesker evner også bare å fokusere på enkelte detaljer, og overser andre viktige hendelser, og det man ikke husker, eller der hvor det er huller i observasjonene, har mange en tendens til å dikte inn de manglende bitene for å danne en helhet. Og sist men ikke minst: De fleste er meget påvirkelige for manipulasjoner dersom de har den minste usikkerhet i forhold til hva de har observert. Dette siste var selvsagt de som skulle gjøre dekkhistorien troverdig klart for seg, og mange vitner kan melde om at de ble utsatt for påvirkning, overtalelse og press fra myndighetspersoner i de første timene etter attentatet. Men enkelte vitner tviholder på det de mener å ha sett og hørt, og alle politimennene som var i området, var ikke inkludert i konspirasjonsplanene, så derfor fantes det faktisk politimenn på åstedet som gjorde et ærlig forsøk på å avdekke hva som i realiteten hadde skjedd. I de aller første dagene etter mordet kunne flere aviser gjengi vitneobservasjoner som gikk helt på tvers av den offisielle dekkhistorien, men relativt hurtig ble den offisielle dekkhistorien om en enslig snikskytter som hadde skutt fra 6. etasje til Texas Schoolbook Depository etablert som sannheten. Når det gjelder det første bomskuddet, har vi flere sikre observasjoner av et treff i veikanten, men det eventuelle merket etter en riflekule ble fjernet av Dallas Citys myndigheter etter det som kalles Breneman og Wests rekonstruksjon som foregikk 5. desember.

Jeg håper at jeg har klart å overbevise noen skeptikere som eventuelt leser min artikkel om at det såkalte "Stemmons freeway"-skiltet virkelig er blitt manipulert med og gitt ny posisjon i den Zapruder-filmen vi kjenner i dag. Zapruder ble intervjuet på TV allerede få timer etter mordet på Kennedy, og hans fortelling om sitt filmopptak gikk ut på direkten. FBI visste meget tidlig at dette var en film de trengte å få tak i, og allerede morgenen etter var alle rettighetene solgt til "LIFE", inkludert en kopi som Zapruder visstnok hadde planer om å beholde selv. Det hefter en mengde merkelige forhold til dette salget, og Zapruder hevdet først at han solgte filmen for $25 000, men da kontrakten ble offentliggjort, viste det seg at han i virkeligheten hadde mottatt $150 000. Men tatt i betraktning den store summen magasinet punget ut med for å sikre seg rettighetene, gjorde de forunderlig lite for å få noe igjen for investeringen. Det virker heller som om de kjøpte filmen for å forhindre at noen andre skulle få mulighet til å se den, og de solgte ikke visningsrettigheter til noen andre, og nektet å vise filmen offentlig. Kun utvalgte stillbilder fra filmen ble brukt av magasinet selv og solgt til andre. Selv da etterforskeren Jim Garrison gikk rettens vei for å få utlevert en kopi, tok "LIFE" saken helt til høyesterett for å forsøke å forhindre at Garrison skulle få tilgang til en kopi. Det drøyde mange år før den amerikanske offentligheten fikk anledning til å se den filmen som hadde eksistert i alle år av mordet på deres egen president. Først 12 år etter mordet, i 1975, ble Zapruder-filmen vist på offentlig fjernsyn. Mannen som forhandlet frem avtalen med Zapruder på vegne av "LIFE", skal forøvrig ha hatt nære kontakter til CIA, og de fleste Kennedy-forskere regner med at "LIFE" og FBI/CIA samarbeidet om å sikre seg at filmen ikke ble kjent for offentligheten.

CIA/FBI/sheriffkontoret i Dallas hadde selvsagt store muligheter til å sikre seg foto- og filmmaterialet fra Dallas 22. november 1963. Det ligger i sakens natur at publikum ønsker å dele mest mulig informasjon med politiet for å hjelpe til i etterforskningen, og bare de færreste har så stor mistro til politiet, at de mistenker dem som skal beskytte oss, for faktisk å være medsammensvorne i den kriminelle handlingen. Med det var definitivt tilfelle i denne saken, og det er kjent fra flere vitner at politiet og FBI-agentene systematisk "renset" tilskuerne for fotografier og filmopptak. Et av de aller nærmeste vitnene til mordet, Mary Moorman, som tok et meget berømt polaroid-foto av Kennedy rett før det dødelige skuddet i hodet, tok også et foto direkte mot Kennedy da han var skutt i strupen, men hun holdt kameraet for høyt, slik at det i stedet viste hele Texas School Book Depository-bygningen. Dette fotografiet ble hun bedt om å levere fra seg til en poilitimann, og hun så det aldri igjen.

Men er det virkelig mulig å flytte et skilt på en film og gi det en helt ny posisjon, er det mange som undrer seg. Ja, definitivt, er mitt svar - selv med den teknikken som var tilgjengelig i 1963. Det ville være fort gjort å sende en person ut for å ta noen "støtte-bilder" fra åstedet fra ulike posisjoner, slik at man kunne fylle inn de "hullene" som ville oppstå når skiltet ble fjernet fra billedrammene. Og som allerede fortalt sørget myndighetene i Dalls for å få fjernet "Stemmons freeway"-skiltet ikke lenge etter mordet, for å sikre seg at ikke noen andre fikk tatt bilder av skiltet fra Zapruders posisjon til sammenligning. Dessuten var det intet problem å kopiere eventuelle personer fra tidligere eller senere i filmen, og så montere inn kopiene i filmen der man ikke har dem på film i orginalen. En av de overlevende, Chester Breneman, har fortalt at han fikk lov til å studere store fotopapir, som viste billedrammene en etter en, fordi han ønsket hjelp til å beregne avstander og posisjoner. På noen av disse store bildene kunne man se at Kennedy ble skutt i hodet forfra, og at blod og hjernemasse sprutet ut av et stort utgangssår i bakhodet, men intet av dette kan ses i den versjonen av Zapruder-filmen som er blitt kjent - fordi den blitt endret!

I akkurat den sekvensen der "Stemmons-freeway" skiltet er synlig, altså på helt feil sted etter min mening, fra z197 til ca z218, beveger, i følge Kennedy-forskere, presidentbilen seg kun 10 fot, eller halvparten av den forventede distansen ut fra den kjente hastigheten. Jeg mener det er det vi ser i John Costellas montasje av billedrammene, ved at disse kommer svært tett på dette stedet. Men det er også flere andre forhold som synes svært mistenkelige når man finstuderer billedrammene en etter en, med fokus på de personene som etter min mening er montert inn. Og den mest sentrale av disse er barnet som står i sentrum for skiltet, slik jeg har plassert det, nemlig et barn i hvit hettegenser og rød knekort bukse. Det er sannsynligvis en av de små døtrene til Philip Willis, som tok et av de viktigste fotografiene av Kennedy på Elm Street(se over). Willis fortalte i sitt vitneprov at døtrene hans løp nedover bakken ved siden av presidentbilen, og at han, etter at han hadde tatt et av sine berømte bilder, ropte til dem at de skulle stanse og komme tilbake. Og ganske riktig så ser vi i Zapruder-filmen at piken i rødt og hvitt først løper langs kortesjen, og så stanser opp mens hun ser seg bakover. Deretter gjør hun en bevegelse med sin høyre arm, som om hun vinker eller skal peke ut en retning, men det kan like godt være at hun gjør armbevegelsen i ergrelse over å ha blitt beordret til å stanse. Pikens bevegelser herfra er meget interessante å studere, for etter mine beregninger blir hun omtrent på dette tidspunktet dekket av "Stemmons freeway"-skiltet i den originale Zapruder-filmen. Og det er nettopp bevegelsen med armen som er verdt et nærmere studium. Bevegelsen går over kun tre billedrammer, z186 til z188, altså drøyt 15 hundredels sekund. På denne ultrakorte tiden rekker hun å bevege armen fra å være hevet ved siden av hodet, til å peke rett frem og så henge ned langs siden, parallelt med den andre armen. Sammenligner man dette med hennes bevegelsene når hun løper, ser vi at føttene og armenes bevegelser endrer seg langsomt fra bilde til bilde, og ingen av disse bevegelsene er i nærheten av å foregå så brått og med så store utslag fra en billedramme til den neste. Jeg mener dette må være en særdeles viktig indikator for at Willis lille datter er montert inn i filmen på dette punktet, og at forfalskerne ikke har vært helt heldige med å gjøre hennes bevegelser troverdige!

Og den ultrahurtige armbevegelsen er langt fra den eneste mistenkelige bevegelsen man kan observere hos Willis datter. Etter at hun har slått ut med armen, plasserer hun begge bena parallelt i bakken og står helt stille med begge armene hengende ned langs siden i billedramme z189. Føttene står stille i z190, z191 og z192, men så ses noen merkelige bevegelser med den ene foten i billedramme z193 og z194 og så igjen i z196, men ellers står føttene stille, i likhet med stort sett hele kroppen, helt til z214. Den eneste bevegelsen man kan ane, er at hun muligens snur ørlite på hodet. Men i z215 snur hun plutselig ansiktet nesten 45 grader til venstre, i retning begynnelsen av presidentfølget, og bevegelsen fortsetter i de nærmest etterfølgende bildene. Når man vurderer disse bevegelsene må man huske på at Zapruders filmkamera tok opp ca 18 bilder i sekundet, og en bevegelse i normal hastighet vil ses over mange billedrammer, idet f eks en fot eller en arm gradvis endrer posisjon over et antall billedrammer. Fra en billedramme til den neste, går det bare i underkant av 6 hundredels sekund. Barn kan jo av og til foreta seg brå bevegelser som virker ulogiske for en voksen, så man må ta høyde for slike uforutsette ting, men på meg virker sekvensen med føttene ulogisk, selv om man ikke kan regne det som et sikkert bevis for at sekvensen er satt sammen for å dekke over et hull i filmen. Men legger man sammen alle de unormale og alt for hurtige bevegelsene Willis' datter utfører i løpet av den korte tiden hun er med i Zapruder-filmen, mener jeg vi har noen meget sannsynlige indisier for å mistenke at filmen er manipulert med ved å "hente ut" bilder av piken i de rammene der hun er synlig, og "lime dem inn" i de områdene der filmen hadde huller etter skiltet som de har flyttet på.

Man kan se noenlunde det samme fenomenet med de to politimennene som kjørte på kortesjens venstre side, Billy Joe Martin og Bobby Hargis. Bobby Hargis er politimannen med solbriller som var nærmest kortesjen, og om man finstuderer hans hodebevegelser bilde for bilde, så fremstår de som uhyre merkelige. I billedramme z198 ser han rett frem, z199 til høyre, z200 rett frem, z201 til høyre, z202 rett frem, z203 til høyre, z204 rett frem, z205 til høyre, z206 rett frem, ....dårlige bilder og ute av syne noen billedrammer... z212 til høyre, z113 til høyre, z214 til høyre, z215 rett frem, ... osv. Disse hodebevegelsene er også helt umulig å utføre for et menneske, og beviser igjen at forfalskeren har klippet ut en sekvens av Bobby Hargis' bevegelser mens han var synlig og montert dem inn i det store hullet der "Stemmons freeway"-skiltet ble fjernet.

Ellers er det verdt å merke seg at bevegelsene til enkelte av de andre personene, så som noen av tilskuerne til høyre for bilkortesjen, samt de to sikkerhetsagentene på bilens venstre side, Clint Hill og William T. McIntyre, "fryses" i den tiden de er i fokus i nærheten av piken i hvit hettegenser og rød shorts. Sikkerhetsagentene følger altså bilens bevegelse fremover, men de beveger seg overhode ikke ellers, som om de er frosset i en spesiell posisjon. Jeg må tilstå at jeg synes proposjonene mellom f eks sikkerhetsagentenes hode i forhold til de to politimennenes endrer seg i løpet av sekvensen, men jeg har ikke måleinstrumenter som er fintfølende nok til å fastslå dette med sikkerhet. Men en dag vil sikkert noen kunne fastslå det med vitenskapelig sikkerhet!

Denne korte sekvensen fra Zapruder-filmen viser den omtalte piken, Philip Willis' datter, med hvit hettegenser og røde shorts, og strekker seg fra Zapruder filmramme z186 til z188. Jeg har ikke fjernet noen rammer innimellom her, så dette er bildene som følger rett etter hverandre. I første bilde ser man pikens høyre hånd hevet slik at hånden er på høyde med hodet, og albuen bøyd. I neste bilde ser hun ut til å peke med armen rett forover, som for å vise retningen til dem hun ser på. Man ser ikke armen tydelig, men den ses definitivt ikke ned langs kroppen. Det gjør den derimot på det siste bildet. Skyggene på pikens jakke der armen pekte fremover ser omtrent ut som de gjorde i z187, men man ser ganske tydelig at armen nå henger ned parallelt med den andre armen. Jeg tør påstå at en slik brå bevegelse med armen, fra å ha den hevet over hodet til å ha den hengende ned ved siden av kroppen ikke kan være mulig på drøyt 15 hundredeler! I følge mine beregninger, har det befunnet seg et stort hull i Zapruder-filmen akkurat her, etter at de har fjernet "Stemmons freeway- skiltet", og etter min mening bærer pikens bevegelser meget tydelig preg av at hun er montert inn i bildet, og man har manglet en naturlig avslutning på armebevegelsen. Som man ser, er bildenes skarphet meget varierende. Det må ha vært en fordel for forfalskerne , men også selvsagt en utfordring. Alle detaljer bør jo fremstå like skarpe henholdsvis uskarpe! Personlig synes jeg også det er noe unaturlig med treet til venstre for piken. Det virker nærmest påmalt, uten at jeg akkurat kan bevise det. Det kan jo like godt være at en av forfalskerne har fotografert treet noen dager etter mordet, slik at det kunne monteres inn i hullet i filmen!

Jeg har så langt redegjort for tre skudd mot Kennedy. Det første skuddet ble avfyrt fra "the snipers nest" (TSBDE), sjette etasje i Texas School Book Depository, og ble ikke usannsynlig avfyrt av visepresident Lyndon B. Johnsons venn og "hitman", Malcolm Wallace, da hans fingeravtrykk ble funnet på noen av pappeskene som var stablet opp til å skjule seg bak. I følge William Orchard var det viktig å ha en skytter her, slik at man senere kunne dokumentere at det var avfyrt skudd herfra når man skulle peke ut syndebukken, Lee Harvey Oswald, som hadde arbeidet i skoleboklageret i drøyt fire uker før mordet. Orchard er forresten ganske sikker på at riflen som det ble skutt med fra denne posisjonen hadde defekt sikte, da skytteren ikke var i nærheten av å treffe målet, president Kennedy. Og det første skuddet traff kanten av Elm Street langt unna Kennedy. 

Det andre skuddet kom fra gjerdet bak den gresskledde kollen (GKF), som jeg har utredet rett ovenfor. Orchard mener det skjedde i Zapruder billedramme z188, og enkelte plasserer det så tidlig som i z175(Thomas), og det kan godt hende at z188 er helt korrekt, selv om jeg selv har vært sterkt i tvil om dette. Jeg ser også en bevegelse hos Kennedy som kan virke unaturlig på et tidspunkt få rammer etter z188, mens det som har fremstått som noe forvirrende for meg, er at det ser ut som om Kennedy har tatt ned igjen armen idet han dukker frem fra det falske Zapruder-skiltet i z225, mens han tydelig er truffet i billedrammen etter, og man ser at hånden er på vei opp til strupen. Denne bevegelsen med hånden mot strupen har sannsynligvis startet mens han fremdeles var skjult bak det falske skiltet, kanskje så tidlig som z194. Og man må nok bare se i øynene at ingenting i Zapruder-filmen trenger å være det det ser ut som! Vi ser forøvrig i z226/z227 at Kennedys hodet har en bevegelse fremover, muligens som en reaksjon på at han har blitt kastet bakover av skuddet, og fjæringen i bilsetet utløser et dytt fremover! Jeg har uansett landet på at jeg støtter William Orchards scenario også på dette punktet, og antar at forfalskningen av "Stemmons freeway"-skiltets fremste siktemål har vær å få det til å se ut som om Kennedy og Connally ble truffet på samme tidspunkt, i z224, av samme kule! Og der har de lykkes relativt godt, ser det ut til, for flere Kennedy-forskere plasserer dette skuddet i z224!

Det tredje skuddet ble avfyrt fra Dal Texas bygningen (DTB), og bommet også stygt. Det traff en kantstein på motsatt side av Main street, noen meter foran "tre triple underpass", og steinspruten skadet en tilskuer, James Tague i ansiktet.

William Orchard plasserer også det fjerde skuddet til "the grassy knoll" (GKF), ca 1.6 sekunder etter denne skytterens første skudd, i z200, og forteller at han baserer dette skuddet mer på sannsynlighet enn på faktiske beviser. Noen vitner rapporterte om et treff på "Stemmons freeway"-skiltet, og Orchard mener å kunne identifisere et mulig synlig treff på skiltet. I og med at jeg mener dette skiltet er en forfalskning, har jeg mine tvil om bevisverdien av en eventuelt synlig skade på skiltet, men det er selvsagt mulig at forfalskerne har anvendt de originale filmbildene av skiltet under forfalskningen, ved å klippe det ut, forstørre det, og lime det inn igjen. Orchard mener forøvrig at dette skuddet muligens gikk av tidligere enn skytteren egentlig ønsket, og derfor ikke var innsiktet ordentlig. Jeg finner det, i likhet med Orchard, høyst sannsynlig at det ble avfyrt mer enn ett skudd fra "the grassy knoll" fordi så mange tilskuere rapporterte om flere skudd derfra. Selv om jeg har vært i tvil om tidspunktet for det tredje skuddet, av grunner jeg har oppgitt ovenfor, har jeg endt opp med å støtte Orchards scenario, og hans plassering av skudd #2 til z188 og skudd #4 til z200.

Vi er da fremme ved det femte skuddet, som William Orchard mener er det første og eneste skuddet som ble avfyrt fra en andre skytter i skoleboklageret - nemlig i sjette etasje på vestsiden av bygningen (TSBDW). Og denne skytteren traff - men ikke det han siktet etter. I stedet traff han passasjeren i setet foran Kennedy, Guvernøren i Texas, John Connally, i hans høyre armhule, høyre håndledd og venstre lår. Orchard plasserer skuddet tidsmessig til z224. Som jeg har fortalt tidligere, var guvernør John Connally en av de tilstedeværende på det møtet Lyndon B. Johnsons elskerinne fortalte om for få år siden, der temaet høyst sannsynlig var "the big event" - mordet på den amerikanske presidenten.

Guvernør John Connally var altså sannsynligvis fullt klar over hva som ventet presidenten 22. november 1963, og også hvilken risiko han selv og hans kone utsatte seg for ved å sitte i presidentens bil. Det er Lyndon B. Johnsons elskerinne, Madeline Brown, som opplyser at Connally var til stede ved møtet hjemme hos oljemogul Clint Murchison sr om kvelden den 21. november 1963, der alle ble opplyst om at bilkortesjen gjennom Dallas dagen etter var valgt ut som åstedet for "the big event", som hadde vært under planlegging i nesten to år. Det er ikke godt å si om Connally frivillig gikk med på å sitte midt i skuddlinjen, om han ble presset eller lovet en belønning, men hans ansiktsuttrykk i løpet av formiddagen viser med all tydelighet at vi har med en meget forknytt og nervøs mann å gjøre. Man kan riktignok også finne noen bilder der han smiler, men det endrer ikke ved det generelle inntrykket av en mann med store indre pinsler, enten fordi han hadde samvittighetskvaler, eller fordi han fryktet for sitt liv. Noen vi kanskje si at det var et uttrykk for skjebnens ironi at han selv ble livstruende skadet i skudd-dramaet. Skuddet som traff Connally var i virkeligheten skudd nummer #5, og det andre skuddet som traff et av menneskene i bilen. Kennedy ble senere truffet en gang til, og en medhjelper på gateplan må ha signalisert opp til skytteren i sjette etasje i skoleboklageret at han skulle legge igjen tre tomhylser fordi de hadde tre treff, og dette var da også den første offisielle versjonen som ble forsøkt etablert. Men etter at det ble kjent at et skudd også hadde bommet, måtte man finne en ny løsning, og Arlen Specter kom opp med idéen om den ene kulen som hadde såret både Kennedy og Connally. Problemene med denne teorien synes så åpenbare at det er et under at noen kunne mene at den hadde noe for seg. For det første kunne Kennedy umulig ha blitt skutt i ryggen, og for det andre passet overhode ikke skuddsårene til Connally med et skudd fra den posisjonen som var valgt ut som den enslige skytterens. Det har også hersket en del uenighet vedrørende tidspunktet for når Connally ble truffet, og som jeg skrev innledningsvis har Connallys hatt spilt en ikke uvesentlig rolle i denne diskusjonen. Etter at han ble skutt vises noen høyst merkelige bevegelser på Zapruder-filmen, og man kan se noe som av Kennedy-forskere er kjent som "John Connally's Hat Trick". I Zapruder billedramme z225 synes Connellys hatt overhode ikke, mens i billedrammen etter, z226, dukker den plutselig opp fra "intet" på en måte som er absolutt umulig dersom filmrammene var ekte. Connaly "romsterer" etterpå litt rundt med hatten, før han lener seg bakover og snur kroppen til høyre og bakover mot Kennedy. Det hele ser høyst merkverdig ut! Og det er ikke den eneste merkverdigheten med personene i presidentbilden idet den kjører de siste metrene frem mot det punktet der det fatale hodeskuddet treffer Kennedy!

En dag mens jeg arbeidet med denne artikkelen, kom de første nyhetsmeldingene om en kraftig eksplosjon i regjeringskvartalet i Oslo, og at det ble skutt på AUFs sommerleir på Utøya. Sjokkerte forsto vi etter hvert at det dreide seg om to massive terror-anslag mot Norge og spesielt mot Arbeiderpartiet, og tragediens enorme omfang begynte å gå opp for oss utover natten. Det er dypt tragisk å måtte registrere at ideen om at man har rett til å fremme sine politiske mål ved hjelp av vold og drap fremdeles er levende i den vestlige verden. Det er ikke til å forstå at en som har vokst opp i et fredelig land og har vært priviligert med alt det beste et menneske kan få av goder, kan utvikle seg til å bli så hjerteløs og rå at han dreper mange titalls unge, uskyldige mennesker for å fremme sine politiske mål. Det er nesten så man ikke helt klarer å ta inn over seg det fulle omfanget av lidelser og sorg han har forårsaket...

Men det er tross alt godt å se, midt i all sorgen, at det store flertallet av mennesker står sammen i medfølelse og med hjertevarme!

Det varmer også at det er så mange omkring i verden som markerer støtte til Norge og til dem som er rammet. Det gir også en viss lindring å vite at denne terroren ikke kan ses som et uttrykk for et sykt og gjennomkorrupt samfunn, men som et enkelt, forvirret menneskes syke ideer.

Jeg vil uttrykke min dypeste medfølelse med alle dem som er berørt av tragedien. Det er uendelig trist å tenke på alle dem som har fått sitt liv avbrutt så rått og brutalt, og dem som har mistet en av sine nærmeste kjære og umistelige! Må Gud gi dem lindring og styrke til å bære den tunge sorgen!

Oslo, 23.09.11

Sverre Avnskog

I William Orchards gjengivelse av skudd-scenariet kom skudd #3 fra det som er posisjon #2 på min oversikt ovenfor; 2. etasje i Dal Tex bygningen ved siden av skoleboklageret. Ingen vitner rapporterte direkte om skudd fra denne bygningen, men for å få alle skuddene til å "gå opp" må det nødvendigvis ha blitt avfyrt skudd fra flere posisjoner bak Kennedy, for ingen enslig skytter ville bare tilnærmelsesvise rekke å avfyre alle de skuddene som kom bakfra mot bilkortesjen. Det er relativt godt etablert blant forskere i Kennedy-mordet, at en skytter må ha befunnet seg i Dal Tex bygningen. Orchard regner med at det første skuddet som ble avfyrt herfra var det som traff en kantstein på sørsiden av Main Street noen meter foran jernbaneundergangen. Tilfeldigvis sto det en person nesten akkurat her, nemlig James Tague. Han hadde ikke kommet for å se presidenten, men måtte stanse bilen fordi trafikken sto helt stille oppover Commerce Street, og gikk ut og stilte seg opp foran betongstolpen som deler Main Street fra Commerce Street. Han fikk en sprut av betongpartikler i ansiktet, som rev opp huden og førte til blødninger, men fortrengte det for en stund på grunn av all dramatikken, men etterpå gjorde en politimann ham oppmerksom på blodet, og han fortalte da hva som hadde skjedd, nemlig at et skudd hadde truffet kantsteinen noen meter foran ham, slik at partikler sprutet opp i ansiktet hans. Politimannen ble med ham for å observere treffpunktet, og i løpet av noen få timer var histroien kjent blant mange, deriblant flere pressefolk. Dermed var det for sent å få endret eller slettet sporene etter dette skuddet, og da det ble kjent for offentligheten, må det ha vakt bestyrtelse for dem som var i ferd med å etablere treskuddsteorien som sannheten! Den offisielle forklaringen var at det var avfyrt i alt tre skudd, alle fra samme sted: 6. etasje i skolelagerbygningen, av en enslig skytter: Lee Harvey Oswald. To skudd hadde truffet Kennedy, et i ryggen og et i hodet, og ett skudd hadde truffet guvernør Connally i armhulen. Skytteren i "the snipers nest" var avhengig av å få signalisert hvor mange patroner han skulle etterlate, og har sannsynligvis hatt en medhjelper på gateplan som har signalisert tre treff. Men nå ble det altså dokumentert at ett av skuddene hadde truffet en kantstein i Main Street, og det var sågar tatt bilder av merket i steinen, og James Tagues skader var fotografert og kunne ikke bortforklares. Det var ikke rom for å dikte opp en patron til. Dermed var den offisielle forklaringen nødt til å endres, og det var da den temmelig latterlige historien om "the magic bullet" ble lansert av et medlem av Warren-kommisjonen; den ene kulen som angivelig hadde truffet Kennedy i ryggen, hadde på magisk vis fortsatt ut av halsen, skiftet retning flere ganger og truffet Connally i armhulen, håndleddet og låret. Det er ganske utrolig at noen var villig til å svelge slikt sprøyt, men hva får man ikke til, bare man er frekk nok? William Orchard hevder at James Tague skal være glad for at hans historie ble offentliggjort såpass hurtig. Dersom hans vitneprov bare hadde blitt delt med noen få venner eller tilskuere, og så hadde nådd noen av konspiratørene, hadde han garantert blitt myrdet, mener Orchard. Og det vil jeg tro han har helt rett i! Det skjedde med flere andre som satt inne med "farlige" opplysninger!

Det nøyaktige tidspunktet for dette skuddet er ikke mulig å fastslå, for skytteren i Dal Tex bygningen brukte sannsynligvis lyddemper. Derfor kan ikke lydimpulsen identifiseres hverken av vitner eller på det lydoppteket som ble gjort av en politimann på motorsykkel med åpen mikrofon. Det ble gjort opptak fra hans mikrofon på politistasjonen, og opptaker er senere analysert grundig, og man har identifisert i alt seks lydimpulser som kan identifiseres som skudd! William Orchards scenario stemmer tidsmessig perfekt overens med opptaket! Men det som Orchard har identifisert som skudd #3, ble altså avfyrt med lyddemper og er ikke registrert. Det som er sikkert, er at det ikke kan ha vært skudd #1 som traff rett foran James Tague, for han var sikker på at han hørte skudd før han ble truffet, og da prosjektilene fra slike rifleskudd beveger seg hurtigere enn lyden, ville Orhard ha blitt truffet av partikler før han hørte skuddet, dersom det var skudd #1 som traff foran ham! Et stykke av veidekket ble forøvrig senere skåret ut av FBI og lagt frem som bevisgjenstand av Warren-kommisjonen.

Historen om hvordan ”the magic bullet” ”tilfeldigvis” dukket opp som bevisgjenstand er i seg selv så oppsiktsvekkende og usannsynlig at den fortjener et større avsnitt, og den kan sies å være en god illustrasjon av Warren-kommisjonens ultratynne bevisgrunnlag. Gary Aguilar and Josiah Thompson har på http://www.history-matters.com/essays/frameup/EvenMoreMagical/EvenMoreMagical.htm levert viktige opplysninger om hvordan dette prosjektilet fremkom under høyst tvilsomme omstendigheter, og at prosjektilets tilknytning til mordet på Kennedy er omtrent ikke-eksisterende. Kulen ble nemlig ikke funnet i bilen, på noen av ofrene, eller på annet måte som knytter den direkte til åstedet, men den ble funnet av en pleier som holdt på å rydde i brukte lakener på Parkland Hospital! Da han ristet et laken hørte han visstnok lyden av metall som traff veggen, og et prosjektil falt ut på gulvet. Om dette var lakenet som en av de skadde hadde ligget på, kunne man ikke si noe sikkert om, men funnet ble meldt videre i systemet, og prosjekltilet ble overlevert fra individ til individ, gjennom mange ledd, for til slutt å ende opp via en FBI-agent i FBIs laboratorium og identifisert som kulen som hadde truffet Kennedy i ryggen. Kulen som senere ble døpt "the magic bullet", fordi den ikke bare traff Kennedy, den endret retning og kom ut av strupen hans, endret retning igjen og traff guvernør Connally i armhulen, høyre håndledd og venstre lår, kom ut av kroppen hans og havnet et eller annet sted i klærne hans. Fra Connallys klær har så kulen trillet ut og havnet i lakenet på Parkland helt uten at noen oppdaget det, før det skulle ryddes i skittentøyet. På sitt sedvanlige tvilsomme vis, klarte FBI å knytte kulen til mordet på Kennedy, ved å anvende både pleiere og agenter som sannhetsvitner, til tross for at flere av disse i ettertid benektet at den kulen som ble fremlagt av Warren-kommisjonen som bevisgjenstand ikke var den de hadde holdt i hånden på Parkland sykehus, og en av agentene benektet endog så sent som i 2002 at han noensinne hadde sett prosjektilet, til tross for at Warren-rapporten oppgir ham som mottageren! Hele historien er beheftet med så mange usikkerhetsmomenter, gjetninger og direkte feil, at det som så mye annet som kom fra Warren-kommisjonen, er helt utrolig at noen kunne svelge en slik kamel uten å reagere. Det vil si, mistankene om at beviset var fabrikkert var jo nødt for å dukke opp hos enkelte, det fantes jo tross alt selvstendig tenkende mennesker også i 1963, selv om det i saken med mordet på Kennedy kan virke som man var villig til å godta de mest usannsynlige ”tilfeldigheter” og opplagte forfalskninger som sannhetsbevis. Men i tilfellet med ”the magic bullet”, kunne man altså knyttet prosjektilet som ble funnet tilfeldig blant lakener på Parkland Hospital til Connally gjennom så tilsynelatende bomsolide vitneutsagn, at beviset fremsto som vanntett. Men det var før noen tok seg bryet med å gå direkte til vitnene. Og det ble klart allerede i 1967 at minst ett av vitnene tok klart avstand fra at Warren-kommisjonens bevisgjenstand CE 399 var den kulen som ble funnet samme dagen som Connally og Kennedy ble behandlet ved Parkland. Og senere har altså flere av dem som ble oppgitt som sannhetsvitner i Warren-kommisjonens rapport tatt sterk avstand fra den rollen de har blitt tillagt i rapporten, inkludert FBI-agenten som oppgis å ha mottatt kulen! Han påstår at han aldri har hatt noe med et slikt prosjektil å gjøre! At de impliserte personene på Parkland ikke kunne gjenkjenne kulen, var også velkjent for FBI, og er vel dokumentert i lenge skjulte rapporter, men disse rapportene valgte man altså å overse og holde skjult, og løgnen om at kulen så ut som på bildet i Warren-rapporten, bevitnet av solide vitneutsagn, var det eneste offentligheten fikk kjennskap til den gangen. Men heldigvis kommer selv de mest infame forfalskninger for en dag til slutt.

Legger vi dette sammen med det faktum at det så godt som uskadde prosjektilet skal ha perforert to mennesker, truffet ben og muskelmasse og forårsaket store skader på begge mennene til slutt hadde kraft nok igjen til å komme ut av Connallys kropp, men ikke nok kraft til å trenge gjennom klærne hans, må vi vel stå igjen med kanskje verdenshistoriens mest oppsiktsvekkende historie om en riflekule! Og så hadde attpå til Connally en stor kulesplint igjen i benet, som ble værende i kroppen hans resten av livet! ”The magic bullet” kom ikke bare så godt som uskadd gjennom Kennedy og Connally! Den la også igjen splinter underveis, slik at man nesten må si at den vokste i volum på reisen gjennom to menneskekropper!

Det er ikke alltid like lett å orientere seg i den jungelen av informasjon som eksisterer omkring mordet på John F. Kennedy. Og det som gjør det absolutt mest problematisk, er at man egentlig ikke kan stole på noe som helst av det man finner i de ulike kildene. Dette gjelder særlig all informasjon som FBI/CIA og Dallas-politiet står bak, men også blant privatforskere av ulik grad av profesjonalitet har det blitt produsert både halvsannheter og spekulasjoner som ved nærmere etterprøving har vist seg å ikke holde vann. I de fleste tilfellene er man jo vant til at man i alle fall kan stole på de offisielle opplysningene som politiet står bak, men i denne spesielle saken er det motsatte tilfelle - all offisiell informasjon som tilfløt mediene hadde kun ett eneste siktemål, nemlig å få etablert teorien om den enslige psykisk ustabile skytteren så raskt som mulig. Den sikreste informasjonen finner man kanskje i de eller første vitneutsagnene og mediereportasjene etter mordet, da folk og journalister fremdeles levde i den ganske naive forestillingen at det var om å gjøre å få frem så mange vitneobservasjoner som overhode mulig for å hjelpe politiet i etterforskningen. Men myndighetene var slett ikke interessert i alle disse vitneutsagnene - det viste seg ganske hurtig at folk for sin egen sikkerhets skyld ble bedt om å holde ting for seg selv eller aller helst forsøke å glemme hva de hadde sett. Oppe i det forbryternettverket som besto av brutale og skuppellløse mafiamedlemmer og gjennomkorrupte politifolk og agenter var det ingen plass til det ærlige gjennomsnittsmennesket med tillit til myndighetspersoner, og utallige fotografier og amatørfilmer som folk i sin naive tiltro til politiet leverte inn i dagene og ukene etter mordet, ble manipulert med og endret eller rett og slett destruert fordi de viste avslørende detaljer. Jeg har fortalt tidligere at et polaroidfoto som Mary Moorman tok rett mot Texas School Book Depository ble borte, og det samme gjaldt et bilde som Robert Croft tok av Kennedy akkurat idet han ble skutt i hodet. Croft tok det velkjente fargebildet av Kennedys bil rett etter at det aller første skuddet falt - det skuddet mange mistolket som et fyrverkerismell, men han tok også et bildet til, og han oppgir selv at det var hodeskuddet som utløste fingerbevegelsen som trykket ned utløseren på kameraet. Som den ærlige samfunnsborger han var, leverte han inn hele filmen til politiet da han hørte om oppfordringen, og da han fikk filmen tilbake var bildet av presidenten idet han ble skutt i hodet blankt - "fototekniske problemer" hadde gjort at det ikke ble noen eksponering. Det kunne jo selvsagt ha vært sant dersom det var et engangstilfelle, men når slikt skjer igjen og igjen, danner det tils lutt et mønster av bevisst destruering av uønskede opplysninger.

Orville Nix, som sto på motsatt side av Elm Street i forhold til Zapruder, tok også et amatøropptak som viste hodeskuddet, og han leverte i likhet med Moorman og Croft fra seg sitt opptak. Han var overbevist om at filmen var blitt endret i løpet av den perioden den var i politiets varetekt og viste noe annet enn det han hadde sett da han tok opp filmen. Nix ble forøvrig utsatt for et særdeles grovt tilfelle av krysklipping da han ble intervjuet på TV om sin oppfatning av hvor skuddene som drepte Kennedy kom fra. Nix var en prinsippfast og ærlig mann, som aldri la skjul på at han mente at skuddene kom fra den greskledde kollen, og det svarte han også. I samme intervju ble han også spurt om hva Warren-kommisjonen mente om skuddenes opprinnelse. Nix svarte da som sant var at de mente skuddene kom fra skoleboklageret. Da intervjuet ble sent hadde produsenten kryssklippet svarene slik at det lød som om det var Nix selv som mente at skuddene kom fra skoleboklageret. At det etter hvert var en god del journalister og TV-produsenter som så det som sin fremste oppgave å støtte opp om myndighetenes offisielle fremstilling kan det ikke herske mye tvil om. Hva gjør ikke en amerikaner i patriotismens navn når nasjonens ære står på spill?

Situasjonen før hodeskuddet, skudd #7, er altså at to av skytterne allerede har brutt sin instruks om å avfyre bare ett skudd, og den tredje er også i ferd med å avfyre et andre skudd, dersom vi tar utgangspunkt i Orchards siste analyse av hendelsesforløpet. Den planlagte offisielle versjonen om tre skudd bakfra var altså i såfall smadret, og de mest observante blant publikum hadde allerede hørt fire skudd (fordi skytteren i Dal Tex bygningen anvendte lyddemper) - to fra The Texas School Book Depository og to fra the grassy knoll - selv om enkelte av skuddene har falt så tett at det ikke kan ha vært lett å skille dem fra hverandre. Men ennå var ikke presidenten dødelig såret. Dette må sannsynligvis ha overrasket skytterne, og for å sikre seg mot at dette skulle bli det endelige resultatet, at presidenten skulle slippe unna attentatet i levende live, hadde operasjonslederen, altså etter all sannsynlighet Jack Ruby, plassert ut en femte skytter, som ville befinne seg nesten rett fremfor Kennedys bil idet den kom nedover den slake bakken og Elm Street snart begynte å svinge mot høyre igjen og ned mot "the triple underpass". Skytteren må ha befunnet seg ved sydenden av "the triple underpass", skjult av en bil eller bare av betongrekkverket, og han må ha benyttet et lyddempet våpen, for et hørbart skudd fra denne posisjonen, ville ha lagt hele teorien om den enslige skytteren død. Men skadene etter et dødelig hodeskudd forfra ville også kunne bli vanskelig for FBI å bortforklare, og derfor hadde skytteren, i følge William Orchard, fått streng ordre om å ikke skyte før det var absolutt nødvendig, og bare som en aller siste utvei! Og han skulle kun gå etter et dødelig hodeskudd, dersom presidenten fremdeles var i live når bilen nærmet seg hans posisjon. Og som vi vet ble dette nøyaktig resultatet. Skytteren som befant seg ved sydenden av jernbanebroen avfyrte kun ett eneste, lyddempet skudd, som traff Kennedy på høyre side av hodet, over presidentens høyre øye. Kulen var av en type som eksploderte idet den traff, en såkalt ekspanderende kule, og presidentens hode nærmest eksploderte, og man kunne tydelig observere et knyttnevestort utgangssår på høyre side av presidentens bakhode, samtidig som store deler av den høyre delen av hodeskallen hans lå så og si åpen som et krater. De nærmeste vitnene har fortalt at de hørte en ekkel lyd som mest av alt minnet om et gresskar som ble smadret mot en betongvegg idet skuddet traff. Det må ha vært en grusom opplevelse å være vitne til dette brutale og nedrige mordet!

Lenge trodde mange at hodeskuddet kom fra gjerdet bak den gresskledte skråningen, men et skudd herfra ville ha forårsaket en helt annen skade på Kennedys hode, og man ville sett et stort utgangssår på venstre side av presidentens bakhode, og det har ingen vitner rapportert om! Mange har også spekulert i om den massive skaden på hodet kan ha oppstått ved at han ble truffet av to skudd omtrent samtidig, et bakfra og et fra høyre side forfra. Men igjen må man innvende at ingen, hverken leger eller vitner, har rapportert om utgangssår som bare tilnærmelsesvis støtter opp om en slik hypotese. Det samme gjelder et skudd som enkelte mer nylig har foreslått, fra en avløpsrenne i fortauet på samme side av Elm Street som Zapruder filmet fra, som sto i forbindelse med kloakknettet.

Nei, det finnes bare en posisjon som stemmer overens med de rapporterte skadene på presidentens hode, og det er et skudd fra sydenden av "the triple underpass"! Og lyddempingen, samt at det befant seg ytterst få vitner i nærheten, må være forklaringen på at det ikke finnes en eneste vitneobservasjon av skudd herfra.

La meg legge til at det også ble avfyrt et skudd #8, meget kort tid etter at Kennedy allerede var dødelig såret. Skuddet ble avfyrt fra "the snipers nest" og bekrefter at denne skytteren neppe var i stand til å treffe presidenten. Skuddet var, i likhet med det første han avfyrte, nemlig ikke i nærheten av å treffe sitt mål, men traff bakken på motsatt side av Elm Street og laget en fure i gresset, som ble observert av flere vitner. Det ble tatt bilder idet bakken her ble undersøkt av vitner og det ble også observert at noe ble plukket opp fra bakken og gitt videre til en politimann, men det ble senere benektet.

I følge William Orchards scenario ble det altså avfyrt i alt åtte skudd mot president John F. Kennedy da han var på offisielt besøk i Dallas 22. november 1963, og kjørte gjennom byen i en åpen bil. En del av skuddene var lyddempet, for at man ikke skulle overskride det avtalte antallet av tre hørbare skudd, men tre av snikskytterne falt for fristelsen og avfyrte et andre skudd fordi de bommet første gang, trosset altså ordren og skaffet problemer for dem som skulle forsøke å gjøre dekkhistorien troverdig. Og skytterne gjorde samlet sett en så elendig jobb at en nødløsningen, som kun skulle tre i kraft i det tilfellet at alle hadde skutt og presidenten fremdeles var i live, måtte brukes: Et skudd nesten rett forfra, som kunne bidra til å undergrave dekkhistorien helt og holdent. Tatt i betraktning det nesten umulige utgangspunktet er det ganske utrolig at FBI i samarbeid med president Lyndon B. Johnson klarte å "selge" dekkhistorien såpass godt som de tross alt klarte. Selv om majoriteten av det amerikanske folket aldri slo seg til ro med denne temmelig frekke og hårreisende løgnen, forstummet snart de offentlige motsigelsene mot at Kennedy var drept av en enslig drapsmann, til tross for at et stort antall vitner rapporterte om skudd både bakfra og forfra, til tross for at legene som behandlet Kennedy aller først rapporterte om et knyttnevestort utgangssår i Kennedys bakhode, til tross for at riflen som tilsynelatende var mordvåpenet ikke var egnet til å treffe noe som helst og overhode ikke kunne avfyres tre ganger i løpet av den korte tiden attentatet varte og til tross for at den antatte drapsmannen ble myrdet kort tid etterpå av en kriminell nattklubbeier, mafiamedlem og våpensmugler. Man kan saktens spørre seg: Hvor usannsynlig lettlurte var egentlig de som gikk på den utrolig lett gjennomskuelige "oppklaringen" av mordet? Det er kanskje lett å si i ettertid, men spørsmålet er om ikke folk har en egen evne til å tro akkurat det de selv ønsker å tro, og dersom ikke den offisielle forklaringen var riktig, så måtte det bety at mange av dem som var satt til å lede og beskytte det amerikanske folket ikke var annet enn en samling korrupte og brutale kriminelle. Det var kanskje enda vanskeligere å tro for mange.

Uansett hvor store anstrengelser forfalskerne av Zapruder-filmen gjorde for å kamuflere det faktum at Kennedy ble skutt i hodet forfra, måtte de tydeligvis til syvende og sist innse at de ikke var i stand til å fjerne den åpenbare hodebevegelsen bakover idet Kennedy treffes av hodeskuddet. I så måte kan man ikke trekke noen annen konklusjon enn at deres anstrengelser for å få filmen til å stemme overens med den offiselle dekkhistorien var en fiasko! De har nok klart å få det til å se ut som om Kennedy og Connally treffes samtidig av "the magic bullet", men uansett hvor mye de har klart å retusjere vekk blodspruten bakover og reparere presidentens hode, slik at de reelle skadene ikke synes, så kan enhver som ser filmen se at Kennedy må ha blitt skutt forfra! Hodet på en som skytes bakfra blir selvsagt ikke kastet bakover, men fremover. Og det blir Kennedys hode definitivt ikke! Det sier jeg til tross for at noen har klart å finne en mikroskopisk bevegelse av hodet fremover like etter skuddet, men denne bevegelsen, som overhode ikke ses når filmen kjøres i vanlig hastighet, kan like godt være et resultat av forfalskernes forsøk på å kamuflere bevegelsen. Eller det kan være resultatet av at sjåføren på dette tidspunktet bremset opp presidentbilen slik at den nesten kom til full stopp! Mange vitner meldte om dette, og på flere bilder ser man at bremslysene på bilen er tent, foruten at det ses tydelig at de to vimplene foran på bilen henger rett ned! Til slutt måtte også den kommisjonen som skulle vurdere mordet på nytt i 1979 erkjenne at det forelå en korrupsjon, men utrolig nok førte ikke det til at saken ble gjenopptatt i sin fulle bredde. USA var nok ennå ikke rede til å se i øynene at mordet på Kennedy i realiteten var et statskupp, med medvirkende fra hele det amerikanske maktapparatet, inkludert flere senere presidenter!

Men når det gjelder forfalskerne av Zapruder-filmen, så må de til slutt rett og slett ha resignert og innsett at de ikke kunne lykkes i å få hodeskuddet til å fremstå som et skudd bakfra, og filmen ble låst vekk, og dette aller viktigste beviset i saken om mordet på den amerikanske presidenten ble holdt vekke fra det amerikanske folket i mer enn ti år! Ganske utrolig! Vi kan takke hovedpersonen i den berømte Oliver Stone-filmen om Kennedy-mordet, Jim Garrison, for at filmen endelig ble offentlig tilgjengelig, etter at han tok utleveringsbegjæringen helt til amerikansk høyesterett, men "Life" kjempet innbitt for å forhindre at filmen skulle bli utlevert. Jeg kan ikke unngå å også gjøre meg noen tanker vedrørende handlingene til mannen som tok opp denne kanskje verdens mest berømte amatørfilm noensinne. Russiskættede Abraham Zapruder må jo ha vært fullt klar over at den filmen som ble vist på amerikanske fjernsyn ikke var den samme som det opptaket han selv gjorde den tragiske morddagen. Vi skal kanskje ikke dømme Zapruderfor hardt, for vi vet ikke hva slags press han ble utsatt for, men faktum er at han med sine handlinger gjorde seg medskyldig i å dekke over en alvorlig kriminell handling.

Gjennom årene er Zapruder-filmen gjort til gjenstand for grundige analyser, og sekvensen fra presidentbilen kommer frem fra "Stemmons Freeway-skiltet" og til den forsvinner under jernbanebroen, er kanskje den delen som inneholder de mest åpenbare bevisene på at fimen ikke er ekte. For det første har vi det forholdet at presidentbilen i virkeligheten ble bremset opp til den nesten stanset helt opp. Dette synes overhode ikke i den forfalskede versjonen, og det betyr at en stor del billedrammer er fjernet. Dette at de kunne fjerne en stor del av rammene, ga forfalskerne en enorm fordel, og ga dem et ganske stort spillerom med hensyn til å rett og slett plukke ut de billedrammene som ville bli vanskeligst å retusjere. Dette har de tydeligvis gjort seg flittig bruk av, men med den følgen at noen av bevegelsene til personene i bilen er blitt så unaturlige at de simpelthen ikke lar seg utføre av et menneske. Og enkelte steder gjør bilen en stort hopp fremover, som en følge at atfor mange mellomliggende billedrammer er blitt fjernet. Blodspruten som oppstår idet Kennedy blir truffet forsvinner også merkverdig hurtig, og blodet er faktisk bare synlig over tre billedrammer. Det betyr at blodet og partiklene fra JFKs hodeskalle og hjerne som ble slynget opp i luften forsvant i løpet av 15 hundredels sekund. Selvfølgelig en umulighet! Man kan dessuten tydelig fastslå at Kennedys hodeskade er forsøkt kamuflert, og det ser ut til å ha lykkes på enkelte av billedrammene, mens på andre ser man tydelig at hans hode er fullstendig deformert etter "eksplosjonen".

Jeg begynner å nærme meg avslutningen av denne artikkelen om mordet på en av vår tids høyest elskede politiske ledere, USAs 35. president, John F. Kennedy. Han ble president i en tid da den kalde krigen mellom kommunistverdenen og den "frie" verden var på sitt mest tilspissede. Han var ung, vakker og karismatisk og hans fremtidsoptimisme og lyse visjoner om fredelig sameksistens mellom verdens ulike nasjoner tente et fremtidshåp i en hel verden. Men han hadde også sine svorne fiender, og om han var høyt elsket av sine tilhengere, så var han inderlig og dypt hatet av dem som ikke så seg tjent med hans økonomiske politikk, hans utenrikspolitikk og hans forsøk på å renske opp i mafiaens kriminelle virksomhet.

Men hatet de ham tilstrekkelig til å bestemme seg for å rydde ham av veien? Mitt svar er definitivt ja! Og jeg håper jeg har klart å sannsynliggjøre at dette svaret er riktig i så stor grad at den som leser min artikkel ser det samme som meg! USA utviklet seg i løpet av det 20. århundret til en klassisk stormakt, der ønsket om makt sto høyt hevet over de edle idealene nasjonen var bygget på bare noen få århundrer tidligere! En stormakt som ikke gikk avveien for å tvinge andre nasjoner i kne ved hjelp av rå og brutal militærmakt, og som også var villig til å rydde sin egen president av veien, dersom han ikke føyet seg inn under de sterke maktgruppenes vilje! Det meste tyder på at det brutale og hensynsløse mordet på Kennedy i utgangspunktet var en mafia-operasjon, men mordet kunne aldri vært gjennomført på den måten det ble, og nasjonen kunne aldri blitt løyet for og ført bak lyset i en så stor grad, dersom ikke hele det amerikanske maktapparatet var involvert i selve mordet eller i dekkhistorien! I virkeligheten var mordet på John F. Kennedy et statskupp, der de sterkeste interessegruppene i USA, inkludert den daværende visepresidenten, så seg tjent med å få skiftet ham ut med Lyndon B. Johnson, en mann som FBI-direktøren hadde fått tvunget inn i stillingen som videpresident ved hjelp av utpresning! John F. Kennedy hadde nemlig sine mørke sider, som var ukjente for offentligheten og hans umettelige seksuelle begjær og mange kvinnehistorier gjorde ham svært sårbar for utpresning og medførte at hans handlefrihet var begrenset. Han var i virkeligheten heller ikke den sterke, unge manne som media ga inntrykk av, men var sterkt svekket av misbruk av smertestillende medisiner og oppkvikkende narkotiske stoffer. Og til tider kunne han knapt stå oppreiset på grunn av en kronisk ryggskade

Har jeg så fått fortalt alt det jeg har på hjertet? Absolutt ikke! Det er så mye mer av opprørende ting knyttet til mordet jeg gjerne skulle fortalt! Om brå og uventede dødsfall  blant dem som visste noe "farlig", om vitner som aldri ble innkalt og om mistenkelige spor som aldri ble fulgt opp av poilitiet eller FBI! Den senere president Gerald Ford, medlem av Warren-kommisjonen, hvis fremste formål var å tåkelegge omstendighetene omkring drapet og forfalske bevisene, uttalte i et intervju at Warren-kommisjonen hadde gjort en "tremendous effort" for å forfølge alle tenkelige bevis som pekte mot andre mistenkte enn Lee Harvey Oswald. En større løgn skal man lete lenge etter! I virkeligheten ble det gjort en mengde vitneobservasjoner av meget mistenkelig atferd og mistenkelige personer og kjøretøy både selve morddagen og i dagene forut. Blant annet ble en varevogn observert parkert i Dealey Plaza og en person som lignet mistenkelig på Jack Ruby og flere andre var muligens ute for å rekognosere for å finne de beste posisjonene å utplassere snikskytterne på. En mistenkelig varevogn med noe som lignet våpen ble også observert ved Texas School Book Depository kort tid etter drapet. Flere mistenkelige personer ble observert i området ved "the grassy knoll", og flere av dem ba folk om å holde seg unna og identifiserte seg med FBI-skilter. Et meget troverdig vitne observerte sågar to personer som kom i bil til parkeringsplassen bak "the grassy knoll" før mordet, og at de pakket vekk et våpen før de forsvant etter attentatet. Men ble det gjort en formidabel innsats for å følge opp disse sporene? Tvert imot, alt ble gjort for å holde sporene unna offentligheten og folk ble regelrett bedt om, ja nesten truet, til å glemme hva de hadde sett! Og de aller færreste av dem som kunne vitne om observasjoner som gikk imot den offiselle historien ble innkalt til å vitne for Warren-kommisjonen. Det gjaldt for eksempel flesteparten av de mange jernbanearbeiderne som sto på jernbanebroen, og som både hørte skudd fra bak "the picked fence" og så kruttrøyk sive ut mellom trærne!

Jeg skulle også gjerne redegjort for de mange ulike spekulasjonene som er gjort i forbindelse med uidentifiserte personer på de mange bildene og amatørfilmopptakene som ble gjort på mordtidspunktet, så som for eksempel "the badgeman", "the black dog man", "the shadow man","the Babushka lady" og så videre, men det får bli en annen gang. Jeg skulle også gjerne ha skrevet mer om Lyndon B. Johnson, mannen som var presset inn i stillingen som en reserveløsning for John F. Kennedy av en av JFKs svorne fiender, J. Edgar Hoover. Om hvordan Johnson hatet Kennedy-brødrene og om hvor ekstatisk lykkelig han ser ut på bildene fra lunchen om formiddagen den 22. november, vel vitende om at mannen som sto i veien for ham straks skulle tas avdage, og om hvordan han lykkelig smiler i presidentflyet etter at han er tatt i ed. Det mest avslørende øyeblikket jeg har sett Lyndon B. Johnson i var likevel et intervju lenge etter at han hadde gått av som president. Han ble spurt av intervjueren om han trodde Warren-kommisjonen hadde klart å avsløre den fulle og hele sannheten om mordet på Kennedy. Jeg har sjelden sett en mann mer utilpass enn da Johnson satt og vred seg i stolen og nesten ikke fikk fram ordene idet han nølende og stakkato innrømmet at det kanskje.... kunne.... hende..... at de kunne ha gjort en større innsats for å finne ut..... hvem..... som..... virkelig..... hadde...... stått....... bak........... mordet. På slutten hørtes nesten ikke Johnsons til vanlige dype og kraftfulle røst, og det var som om ordene nesten ikke ville ut! Og det han sa må vel karakteriseres som en av verdens største understatements til nå! Sagt av mannen som spilte hovedrollen i å tåkelegge og skjule hva som faktisk hadde skjedd!

Kilder:

The shots in Dealey Plaza av William Orchard

Orchard bygger på bl. a.:
-Groden, Robert J. The Killing of a President: The Complete Photographic Record of the JFK Assassination, the Conspiracy, and the Cover-up. New York: Viking Penguin, 1993
-Thomas, Donald B. Hear No Evil: Social Constructivism and the Forensic Evidence in the Kennedy Assassination. Ipswich, MA: Mary Ferrell Foundation Press, 2010
-Gutierrez, Sherry. JFK Homicide: Forensic Analysis in the JFK Assassination. (DVD) Southlake, TX: JFK Lancer Productions & Publications, Inc., 2006

JFK Assassination Research Photo Galleries av Robert Unger

Assasin Map - Usedvanlig detaljert og komprimert informasjon. Her finner du absolutt alle uoppklarte store og små detaljer vedrørende mordet!

The JFK Assassination av John Costella. Inneholder bl. a. flere versjoner av Zapruder-filmen

Nix, Muchmore og Zapruder-fimene på YouTube

Ytterligere litteratur som jeg har fått anbefalt av William Orchard:

Connally, Nellie. From Love Field: Our Final Hours with President John F. Kennedy. New York:

Ruggedland, 2003.

Davis, John H. Mafia Kingfish: Carlos Marcello and the Assassination of John F. Kennedy. New York:

New American Library, 1989.

Douglass, James W. JFK and the Unspeakable: Why He Died and Why It Matters. Maryknoll, NY: Orbis

Books, 2008

English, T. J. Havana Nocturne: How the Mob Owned Cuba and Then Lost It to the Revolution. New York:

HarperCollins, 2008.

English, T. J. Paddy Whacked: The Untold Story of the Irish American Gangster. New York:

HarperCollins, 2005.

Escalante, Fabian. JFK:The Cuba Files: The Untold Story of the Plot to Kill Kennedy. New York: Ocean

Press, 2006.

Fetzer, James H. (Ed.). Murder in DealeyPlaza: What We Know Now that We Didn’t Know Then about the

Death of JFK. Chicago: Catfeet Press, 2000.

Giancana, Antoinette, Hughes, John R. & Jobe, Thomas H. JFK and Sam: The Connection Between the

Giancana and Kennedy Assassinations. Nashville: Cumberland House, 2005

Giancana, Sam & Giancana, Chuck. Double Cross: The Explosive, Inside Story of the Mobster Who

Controlled America. New York: Warner Books, 1992.

Groden, Robert J. The Killing of a President: The Complete Photographic Record of the JFK

Assassination, the Conspiracy, and the Cover-up. New York: Viking Penguin, 1993.

Gutierrez, Sherry. JFK Homicide: Forensic Analysis in the JFK Assassination. (DVD) Southlake, TX: JFK

Lancer Productions & Publications, Inc., 2006

Hancock, Larry. Someone Would Have Talked: Documented! The Assassination of President John F.

Kennedy and the Conspiracy to Mislead America. Southlake, TX: JFK Lancer Productions &

Publications, Inc., 2006

Hersh, Burton. Bobby and J. Edgar: The Historic Face-off between the Kennedys and J. Edgar Hoover

That Transformed America.New York: Carroll & Graf, 2007.

Hersh, Seymour M. The Dark Side of Camelot. New York: Little, Brown & Co., 1997.

Klaber, William & Melanson, Philip H. Shadow Play: The Murder of Robert F. Kennedy, the Trial of

Sirhan Sirhan, and the Failure of American Justice. New York: St. Martin’s Press, 1997.

La Fontaine, Ray and Mary. Oswald Talked: The New Evidence in the JFK Assassination. Gretna, LA:

Pelican Publishing, 1996.

Lane Mark. Plausible Denial: Was the CIA Involved in the Assassination of JFK?New York: Thunder’s

Mouth Press, 1991.

Lane, Mark. Rush to Judgment: A Critique of the Warren Commission’s Inquiry into the Murders of

President John F. Kennedy, Officer J. D. Tippit and Lee Harvey Oswald. Greenwich, CN: Fewcett

Publications, 1966

Lifton, David S. Best Evidence: Disguise and Deception in the Assassination of John F. Kennedy. New

York: Carroll & Graf, 1980.

Mahoney, Richard D. Sons & Brothers: The Days of Jack and Bobby Kennedy. New York: Arcade

Publishing, 1999.

Manchester, William. The Death of a President. New York: Harper & Row, 1967.

Marrs, Jim. Crossfire: The Plot that Killed Kennedy. New York: Carroll & Graf, 1989.

McClellan, Barr. Blood, Money & Power: How L.B.J Killed J.F.K.New York: Hanover House, 2003.

Mellen, Joan. A Farewell to Justice: Jim Garrison, JFK’s Assassination, and the Case That Should Have

Changed History. Dulles, VA: Potomac Books, 2007.

Moldea, Dan E. The Killing of Robert F. Kennedy: An Investigation of Motive, Means and Opportunity.

New York: W. W. Norton, 1995.

Newman, John. Oswald and the CIA: The Documented Truth about the Unknown Relationship between the

U.S. Government and the Alleged Killer of JFK. New York: Skyhorse Publishing, 2008.

North, Mark. Act of Treason: The Role of J. Edgar Hoover in the Assassination of President Kennedy. New

York: Carroll & Graf, 1991.

Prouty, L. Fletcher. JFK: The CIA, Vietnam and the Plot to Assassinate John F. Kennedy. New York: Birch

Lane Press, 1992.

Ragano, Frank & Raab, Selwyn. Mob Lawyer. New York: Charles Scribner’s Sons, 1994.

Russo, Gus. The Outfit: The Role of Chicago’s Underworld in the Shaping of Modern America. New York:

Bloomsbury, 2001.

Summers, Anthony. Official and Confidential: The Secret Life of J. Edgar Hoover. New York: G. P.

Putnam’s Sons, 1993

Talbot, David. Brothers: The Hidden History of the Kennedy Years. New York: Free Press, 2007.

Waldron, Lamar. Legacy of Secrecy: The Long Shadow of the JFK Assassination. Berkeley: Counterpoint,

2008.

Waldron, Lamar. Ultimate Sacrifice: John and Robert Kennedy, the Plan for a Coup in Cuba, and the

Murder of JFK. New York: Carroll & Graf, 2005.

Zirbel, Craig I. The Texas Connection. New York: Warner Books, 1991.

Men kommer vi noen gang til å få kjennskap til den hele og fulle sannheten om mordet på John F. Kennedy? Begynner det ikke å haste å få startet en full granskning av omstendighetene omkring mordet, dersom man noensinne skal ha noen forhåpninger om å oppklare det? Personlig er jeg overbevist om at sannheten finnes et eller annet sted – både om hvem som sto bak konspirasjonen og hvem som utførte drapet. Men dessverre ser det ut til at den amerikanske selvfølelsen ennå ikke er i stand til å tåle å se sannheten i øynene! Ennå er ikke alle arkiver tilgjengelige, og ennå er helt sikkert ikke alle dokumenter, fotografier og filmer som kan fortelle noe om mordet funnet. Den originale Zapruder-fimen oppbevares sikkert et sted, og det går også rykter om flere hittil ukjente filmopptak, blant annet et gjort fra helikopter. Mordere har det med å etterlate seg spor, og kanskje har en eller flere av dem som var med på mordet falt for fristelsen til å beholde en eller flere suvenirer? Men før det amerikanske folket og den amerikanske offentligheten er i stand til å tåle den nasjonale belastningen det er å få avslørt for hele verden at deres egne korrupte og kriminelle ledere var med på å myrde presidenten som var høyt elsket av en hel verden, kommer nok dessverre ikke mye til å skje. Men vissheten hos det store flertallet av amerikanere om at mordet aldri er oppklart, og at det sannsynlighet skjuler seg informasjon som vil få mange amerikanere til å skamme seg på sin nasjons vegne, vil ligge der som en verkebyll inntil nasjonen tar mot til seg og våger å se sannheten i øynene. Og sannheten er dessverre ikke alltid vakker!

Før jeg redegjør for mine vurderinger av det fatale hodeskuddet som drepte president Kennedy, vil jeg for et øyeblikk vende tilbake til min amerikanske venn, William Orcard, og hans webside. Mens jeg har arbeidet med min egen artikkel, har også han videreutviklet sine teorier, og han har nå også levert en overbevisende analyse av hvordan drapsmennene muligens kan ha tenkt forut for mordet. Den offisielle historien skulle være at skuddene var avfyrt av en enslig skytter, og det sier seg derfor selv at han ikke kunne rekke å avfyre et utall skudd i løpet av den tiden presidentbilen befant seg på Elm Street. Der Orchard og mange med ham tidligere har regnet med at "morderen" som skulle legge igjen et visst antall patroner i "snipers nest", måtte ha en medhjelper på bakken som kunne signalisere antall treff, slik at riktig antall patroner kunne legges igjen som bevis, er Orchards nyeste teori at man på forhånd bestemte seg for at det bare skulle avfyres tre hørbare skudd, og at tre tomhylser som på forhånd var avfyrt med "drapsvåpenet" uansett ville bli etterlatt. Og at skuddene som eventuelt ble avfyrt i tillegg til de tre hørbare skuddene, skulle lyddempes.

Lee Harvey Oswald var bygget opp som "patsy" over lang tid, og trodde sannsynligvis selv at han var engasjert av CIA for å fungere som informant, og hans medlemskap i den cubanske eksilorganisasjonen FPCC(Fair Play for Cuba Commitee), var nok ikke uttrykk for noen ekte interesse – snarere var han en infiltratør for CIA. Ivirkeligheten var hans "karriere" utviklet med et eneste siktemål; at han kunne anvendes som syndebukk for en eller annen kriminell aktivitet.

CIA hadde bygget opp to kandidater til bruk som mulige syndebukker i forbindelse med et mord på presidenten. Den andre var en ung mann med veldig mye til felles med Oswald, og som også var blitt sendt på ”oppdrag” i Sovjet forut for mordet. Mannen het Gilberto Policarp Lopez, og han var også infiltratør i FPCC. Begge mennene, som var på omtrent samme alder og hadde nesten identisk signalement, var i Mexico noen måneder forut for mordet for å skaffe seg visa til Cuba, og begge var nok overbevist om at de ville bli fraktet trygt vekk fra Dallas, for så å sendes via Mexico til Cuba. Begge var godt orientert om mordplanene, og deltok sannsynligvis i møter der mordet ble planlagt, og begge var til stede på Dealey Plaza 22. november 1963. Ironisk nok er det ikke usannsynlig at de begge to var overbevist om at det var den andre som skulle anvendes som patsy, og at de selv ville være den eneste som kom fra komplottet i live. Sannsynligvis var Lopez utpekt som patsy under attentatforsøket som var planlagt i Tampa, Florida 18.november, altså bare en snau uke før Dallas. Men planene lekket ut, og bevoktningen av presidentens følge under kjøreturen i Tampa, var så omfattende at drapsforsøket måtte avlyses. Men det er kjent at flere snikskytterteam var til stede i byen for å myrde presidenten, og likeså i Chicago 2. november, et drapsforsøk som også mislyktes fordi det ble tipset om mistenkelig adferd og observasjon av våpen, og Kennedys besøk der ble avlyst. Mordplanene i Tampa ble for øvrig omtalt i Tampa Tribune dagen etter mordet på presidenten, men har siden blitt fortiet, fordi det ikke passer inn i den offisielle ”oppklaringen” av mordet som en enslig gal manns verk.

Oswald må ha blitt temmelig overrasket da det gikk opp for ham under arrestasjonen at det var han som var utesett til patsy, og ikke hans kollega Gilberto Lopez, slik han hadde blitt fortalt. Og mens Oswald ble arrestert og forsto at han var sjanseløs mot den overveldende mengden bevis konspiratørene var i stand til å produsere, ble Lopez fløyet ut av Dallas og via Mexico til Cuba.

FBI hadde selvsagt informasjon om hvem som var utsett til å spille rollen som den enslige morderen og hadde Oswalds personalia og signalement beredt, og bare ca en halv time etter mordet gikk etterlysningen av Oswald ut. Ingen kunne etterpå redegjøre troverdig for hvorfor akkurat Oswalds signalement skulle stemme overens med drapsmannens, og i ettertid ble det hevdet at han ble etterlyst fordi han ikke vendte tilbake til arbeidet. Men det gjorde heller ikke 30-40 andre ansatte ved skoleboklageret, så det i seg selv var ingen grunn til å etterlyse ham. Forklaringen er selvsagt en helt annen, nemlig at Oswald på forhånd var utvalgt som patsy! Oswald var helt sikkert selv av den oppfatningen at han var infiltratør og informant for CIA, og var altså godt informert om at mordet skulle finne sted. Men hvorfor gikk han ikke ut på Elm Street for å se hva som skjedde? Forklaringen på det må sannsynligvis være at han var blitt instruert om å holde seg innendørs i skolelagerbygningen, slik at han ble observert der av vitner.

Et av lagerrommene med utsikt over Elm Street ble valgt som "snipers nest", og konspiratørene regnet med at det ikke ville by på problemer å få knyttet Oswald til mordscenen. I virkeligheten var 6.etasje i skoleboklageret på ingen måte noen ideell posisjon dersom målet var å treffe presidenten mens bilen befant seg på Elm Street, for bilkortesjen var skjult av et stort tre en stor del av strekningen, og da det første skuddet traff, var Kennedy i realiteten skjult for skytteren her. Det ville ha vært en langt bedre idé å skyte mot presidenten mens bilen befant seg rett fremfor skytteren på Houston Street. Her ville han kunne skyte mot presidentbilen idet den nærmet seg rett forfra, og ingenting ville hindre skytterens utsikt. Den eneste grunnen til at man ventet med å skyte til bilen hadde svingt ut på Elm Street var selvsagt at det ikke var bare en skytter, men i alt fem skyttere i ulike posisjoner. Og fordi planen var at bare tre skudd skulle være hørbare, måtte de andre skuddene lyddempes. Orchard antar i sin analyse at skytterne fikk bare en eneste mulighet hver, og hadde streng ordre om å avfyre kun et eneste skudd. Og så må man ha regnet med at skytterne var såpass dyktige at i minst en av dem ville treffe Kennedys hode og drepe ham. Håpet må ha vært at en av skytterne som befant seg bak Kennedy skulle lykkes, slik at ikke den offisielle versjonen om tre skudd bakfra ble forkludret.

Men som vi vet, så bommet samtlige av skytterne som skjøt bakfra på presidenten, og den eneste som traff før det siste og fatale hodeskuddet, skjøt forfra og fra siden, fra gjerdet bak den gresskledde skråningen. Men hans treff var ikke dødelig, og Orchard antar at tre av disse skytterne brøt ordre da de skjøt en gang til, etter å ha mislykkes første gangen. Det betydde at de ville skape store problemer for FBI og president Johnson, som hadde hovedansvaret for dekkhistorien, men det må de ha gitt blaffen i. Ønsket om å bli mannen som drepte den amerikanske presidenten må simpelthen ha vært for stort. Og problemer for dekkhistorien hadde de allerede skapt ved valget av den riflen som skulle være det offisielle drapsvåpenet. Av alle de våpen "drapsmannen" kunne ha valgt, må den italienskproduserte Mannlicher-Carcano riflen som ble funnet i skoleboklageret ha vært det desidert dårligste valget. Den ble produsert før andre verdenskrig, og var av særdeles dårlig kvalitet sammenlignet med hva som var tilgjengelig på markedet i 1963. Den er meget treg å operere, og det har i ettertid vist seg at det simpelthen ikke er mulig å avfyre tre skudd i løpet av den korte tiden som gikk mellom de tre "offisielle" skuddene. Men mordernes hensikt var sannsynligvis helt bevisst å skape problemer for FBI med dette valget av rifle, og Orchard ser våpenvalget som et tegn på deres ønske om å vise forakt for FBI. Dessuten synes det ganske opplagt at Mannlicher-Carcano riflen skulle gjøre det klinkende klart for all verden at mordet på John F. Kennedy var utført av den italienske mafiaen! Og som de fleste mafiamord var mordet på president Kennedy også en beskjed - i dette tilfellet en beskjed til Kennedys bror Robert og hans far, Joe Kennedy, som hadde "kjøpt" mange av de stemmene som var nødvendig for å få ham innsatt, om at ingen annen Kennedy ville bli akseptert av mafiaen som amerikansk president. Det er ganske forunderlig at ikke John F. Kennedys bror, Robert Kennedy, var i stand til å oppfatte denne beskjeden! Hans kampanje for å bli president i 1968 kunne ikke annet enn å ende i at han ble myrdet. Enhver som er i stand til å tolke mafiaens "språk", kunne forutsett dette sørgelige faktum. Det er vanskelig å forstå at ikke Kennedy-klanen innså det! Jeg anser det som et utslag av deres alt for overdrevne ambisjoner og litt for store overmot. John F. Kennedy ble av en CIA medarbeider omtalt som en "adrenalin-junkie", som ikke kunne leve uten å ta enorme sjanser, og det spørs om det ikke var det som ble både hans og brorens bane. Den eldste broren, Joseph jr., som ble drept i en flystyrt før han rakk å engasjere seg i politikken, var den som opprinnelig var tiltenkt rollen som president av faren Joe. Og det var nettopp hans utfordring av skjebnen som endte også denne brorens liv, idet han ble drept etter å ha frivillig påtatt seg oppdraget med særdeles risikofylt prøveflygning under andre verdenskrig. Å bare være en vanlig pilot var simpelthen ikke tilstrekkelig for de overambisiøse Kennedy-brødrene.

Enkelte anser også at Kennedy-brødrene var blitt presset inn i alt for ansvarsfulle roller av sin overambisiøse far, og at de i virkeligheten ikke var mentalt eller moralsk skikket til å fylle de ansvarsfulle stillingene de ”plutselig” befant seg i mer eller mindre etter eget ønske. Det krever en viss ryggrad å være USAs president, kanskje verdens mektigste posisjon og det er lett å anse Kennedys forkrøplede rygg og hans avhengighet av sterke smertestillende midler og sentralstimulerende narkotiske stoffer som et bevis på at han manglet denne ryggraden. Det er også vanskelig å bestride at brødrene hadde arvet sin fars meget tvilsomme verdier og mangel på personlig moral, og dette gjorde dem selvsagt svært sårbare for utpresning både fra FBI-sjef J. Edgar Hoover og mafiaen. I de siste årene er det blitt kjent at det eksisterte svært hemmelige planer om en invasjon på Cuba under kodenavnet AMWORLD, ledet av brødrene, og enkelte hevder at de mektige mafiabossene, Carlos Marcello, Santo Trafficante og Johnny Rosselli ble tipset om planen gjennom sitt samarbeid med CIA, og at de antok at et eventuelt mord på presidenten neppe ville bli etterforsket i sin fulle bredde, av frykt for at USAs invasjonsplaner skulle bli avslørtog skape problemer i forhold til Sovjet og Cuba.

Kennedy-brødrene var nok til fulle klar over at de var svært maktfulle og intenst hatet av sterke grupper, og alt tyder på at Kennedy godt visste om de to avvergede mordforsøkene bare uker i forveien, da han satt seg inn i den åpne bilen som skulle kjøre ham rundt i Dallas. Var han muligens drevet av en form for dødslengsel for å slippe unna den pinefulle og uløselige situasjonen han var havnet i? Og var det det samme motivet som drev Bobby til å stille til valg som demokratenes presidentkandidat i 1968? Noen mener det.

Lee Harvey Oswald var bygget opp som patsy av CIA gjennom lang tid, men trodde selv han var infiltratør og informant. Gjennom sitt medlemskap i den eksilkubanske organisasjonen FPCC, fikk han førstehåndsinformasjon om mordplanene. Oswald var nok overbevist om at det var hans kollega Gilberto Lopez som skulle være patsy, og hans overraskelse må ha vært stor da han oppdaget at det var han selv som var syndebukken.

Kennedy i bilkortesjen i Tampa, Florida en knapp uke før han ble myrdet. Han var visstnok informert om at et mordforsøk på ham under bilparaden var avverget i siste liten, og til å være en dødsmerket mann må man vel si at han er oppsiktsvekkende uforsiktig, ja, nesten overmodig utfordrende! Noen mener at han hadde en ubevisst dødslengsel som den eneste mulige utveien på en uløselig livssituasjon.

I ettertid kunne den italienske Carcano-riflen knyttes til Lee Harvey Oswald fordi den og en revolver ble kjøpt via postordre av en viss Mr. Alek James Hidell, og et falskt ID kort utstedt på dette navnet med Oswalds portrett ble funnet hos Oswald etter at han ble pågrepet. Dette "beviset" kommer i samme kategori som de tre tomhylsene og riflen som "morderen" hadde etterlatt seg på mordplassen; det er så til de grader åpenlyse og opplagte at det er for godt til å være sant. Det ville ha vært den enkleste sak i verden for hvem som helst å kjøpe en rifle på postordre under navnet Hidell, og "plante" et falsk ID-kort på Oswald, enten uten hans viten, eller under en eller annen dekkhistorie om at han måtte forsynes med flere identiteter for å kunne fungere som informant for CIA. Dersom dette skal kunne ha noen verdi som bevis for at Oswald virkelig var den som kjøpte disse våpnene på postordre, måtte noen kunne bevitne at det virkelig var ham som hentet våpnene. Noen slike vitner eksisterte ikke, og beviset er åpenbart fabrikkert for å knytte Oswald til mordet. Revolveren ble senere påstått å ha vært det våpenet som ble brukt til å drepe politimannen Tippit, som angivelig skal ha støtt på Oswald etter mordet. Dette til tross for at flere vitner var overbevist om at det ikke var Oswald de hadde sett skyte Tippit. Morderen hadde heller ingen likhet med Oswald ifølge disse vitnene. Flere av dem døde under svært tvilsomme omstendigheter før de hadde fått avgitt fyldesgjørende vitnemål!

Mye mer sannsynlig enn at Oswald tok Tippit av dage er det at politimannen traff på en eller flere fra snikskytterteamet som drepte presidenten, og at en av dem skjøt og drepte ham. En annen meget plausibel forklaring, er at Tippit egentlig hadde fått i oppdrag å skyte og drepe Oswald, men trakk seg i siste øyeblikk, men den følgen at han selv ble skutt av sin ledsager i politibilen - muligens den samme mannen som fikk plantet lommeboken med det falske ID-kortet utstedt i navnet Hidel hos Oswald, og således knyttet ham til Carcano-riflen. Det er også mer enn forunderlig at Oswald skulle velge å kjøpe mordvåpnene pr. postordre der han måtte oppgi en identitet, når han kunne gå inn i en hvilken som helst amerikansk våpenforretning og kjøpe akkurat de våpnene han måtte ønske uten å måtte oppgi sin identitet. Slike åpenbart avslørende handlinger pleide sjelden å bare være ubetenksomme dumheter i mafiaverdenen, hvor det var en svært vanlig metode å nagle kriminelle handlinger til uskyldige, og "patsy" var et svært velkjent begrep i den verdenen. Det ble da også anvendt av Oswald selv - som til fulle var klar over at han offer for en konspirasjon. Det finnes i det hele tatt bare to mulige forklaringer på alle disse overtydelige "bevisene" som peker ut Oswald som morderen: Enten gjorde han absolutt alt som sto i hans makt for å bli tatt for mordet på Kennedy, ellers så er det hele arrangert for å nagle ham til mordet. I mine øyne finnes det ikke fnugg av tvil om hva som var tilfelle!

Et annet ganske åpenbart fabrikkert bevis, er de to bildene av Oswald som angivelig viser ham utenfor huset der han bodde med sin kone og datter, poserende med Carcano-riflen og revolveren. Oswalds kone, den russiske Maria Oswald, hevdet at det var hun som tok fotografiene, og hun erklærte også offentlig at hun var sikker på at det var hennes ektemann som hadde drept presidenten. Men hennes troverdighet som vitne var svært liten. Hun hadde åpenbart svært mye å vinne på å vitne slik konspiratørene ønsket, ikke minst fordi det kunne skaffe henne et amerikansk statsborgerskap. Hennes psykisk ustabile tilstand taler heller ikke akkurat til hennes fordel, og hun hadde neppe styrke til å stå imot "bearbeidingen" fra CIA- og mafiakonspiratørene. Det er utrolig hva som kan oppnås når man får "et tilbud man ikke kan motstå", som det heter i den berømte filmtrilogien om den italienske mafiaen i USA - Gudfaren 1-3.

Det meste tyder på at Oswald oppsøkte kinolokalet der han ble arrestert i den tro at han skulle møte sin CIA-kontakt for å avgi rapport, men ble i stedet overrumplet av politimenn som arresterte ham. Etter planen skulle han ganske sikkert myrdes før eller under arrestasjonen, men noe gikk galt, og Jack Ruby, som var den "gateansvarlige" for snikskytterteamet og for våpnene, måtte selv ordne opp i tabben ved egenhendig å drepe Oswald mens han var i politiets varetekt, noe som i seg selv er såpass oppsiktsvekkende at det burde ha blitt gjort til gjenstand for inngående etterforskning! Men den særdeles påfallende enkle måten Jack Ruby fikk informasjon om og tilgang til et passende sted for å utføre dette mordet, var det overraskende lite oppmerksomhet rundt i ettertid. Og at noen kunne feste lit til at en mafiatilknyttet nattklubbeier og illegal våpenhandler liksom skulle være så personlig berørt av mordet på presidenten at han følte han selv måtte gjøre opp for drapet er jo mildest talt utrolig. Noe mer usannsynlig enn akkurat det skal man lete lenge etter!

Men dersom det er uklart om de som sto på fortauet, burde ha vært synlige på Zapruderfilmen, kan man ikke ganske enkelt bare gjenskape scenen på Dealey Plaza, stille opp personene på riktig sted og fortografere dem fra Zapruder-pidestallen og en gang for alle avgjøre saken? Så enkelt er det dessverre ikke. Mange har både filmet og fotografert fra Zapruders utkikkspunkt i årenes løp, men probemet er bare at mye er endret siden den gangen mordet fant sted. De mest åpenbare endringene kan ses ved å sammenligne de tobildene over. Foruten at "Stemmons Freeway"-skiltet er fjernet, er lyktestolpene som tidligere befant seg ytterst på fortauskanten, flyttet til innsiden av fortauet, og det er satt opp lyktestolper også langs motsatt side av Elm Street. Den viktigste endringen for å ikke risikere at forfalskningen av Zapruder-fimen skulle avsløres, var selvfølgelig fjerningen av veiskiltet, som skjedde relativt hurtig etter mordet. Men LIFE klarte å holde tilbake filmen fra offentlig visning i mange år, så ytterligere endringer hastet det ikke med. Men når det i dag synes som om fotografier og filmsnutter fra Elm Street synes å bekrefte Zapruder-filmen, så trenger overhode ikke det å være noe bevis på dens riktighet. Mye annet kan nemlig også være endret i ettertid , som f eks å senke høydenivået på fortauet og/eller heve veibanen. Om noe slikt ble gjort i forbindelse med monteringen av lyktestolpene, ville det neppe vekke særlig oppsikt! Man bør aldri undervurderer konspiratørenes muligheter og evne til å manipulere og endre bevis! Fotografiet til venstre er tatt fra "Zapruder-pidestallen" av min venn, William Orchard, i forbindelse med hans deltagelse ved den årlige Kennedy-konferansen i november 2011. Bildet til høyre er tatt kort tid etter mordet. Men er det tatt fra samme sted, eller fra et høyereliggende punkt?