Johanne Agerskov, Bispebrevet og de Eldstes geniale forvandlingskunster.
Av Sverre Avnskog
Denne artikkelen skal ikke først og fremst dreie seg om innholdet i Bispebrevet, men da det synes å herske en del uklarheter vedrørende hva de Eldste var i stand til å utrette av geniale etterlignings- og imitasjonskunster, har jeg søkt litt i kildene for om mulig å finne hva Johanne Agerskov selv og hennes åndelige leder, Leo, har forklart om disse forhold. Jeg har også studert inngående Johanne Agerskovs livslevned, for om mulig å kunne avdekke om påkjenninger hun ble utsatt for, kan ha bidratt til å svekke hennes årvåkenhet og/eller hennes evne til å gjenkjenne Lysets ånder. Det er også blitt hevdet at de Eldste ikke var i stand til å frembringe klare, logiske og overbevisende skrifter som Bispebrevet - og dette skrift har vakt strid helt siden det ble utgitt i 1938. Blant annet hersker det ulike oppfatnineg om hva man skal legge i den setningen i Bispebrevet som forteller at Gud muligvis ville avbryte all forbindelse med menneskene, kanskje for årmillioner, dersom ikke de danske bisper ville motta og erkjenne VmL som sannheten. Her har jeg også gått til kildene for å undersøke hvordan Johanne Agerskov selv oppfattet denne formuleringen. Og kildene, i denne sammenhengen, er en korrespondanse mellom Inger og Johanne Agerskov og forfatteren Christian Jørgensen, som fant sted våren 1938. I sine brev gjør både Inger og Johanne Agerskov grundig rede for hvordan de oppfatter Bispebrevet. Verdt å merke seg, er også at Johanne Agerskov i disse brevene skriver at hun ikke lengre har forbindelse til sin fars, Rasmus Malling-Hansens ånd, som var hennes åndelige veileder. Det hun skriver i disse brevene, er således hennes egne vurderinger og er ikke diktert henne av Leo.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Var Johanne Agerskov ufeilbarlig?

 

Mange tilhengere av Vandrer mod lyset! er av den oppfatning at Johanne Agerskov, som gjennom et langt liv hadde vist seg som et meget dyktig og troverdig medium, umulig kan ha latt seg lure av en av de Eldste i 1938, da hun mottok og utga det omstridte Bispebrevet.. Ja, noen går så langt som til å hevde at Johanne Agerskov var ufeilberlig som medium. For å begrunne dette henviser noen til ”Nogle psykiske Oplevelser”, der det fortelles at  Johanne Agerskov i en periode ble lurt av en av de Eldste, for så gjennom et krav til vedkommende om å tale sannheten i Guds navn, avslørte ham som en forfalsker. Denne hendelsen skal etter noens oppfatning ha gjort henne immun mot i all fremtid å kunne bli ført bak lyset av en av de Eldste. Dette kan man dog ikke finne noen støtte for i VmL, der det tvert i mot hevdes at hvem som helst, når som helst, kunne bli utsatt for de Eldstes falsknerier. Den viktigste lærdommen fra hennes opplevelse med en av de Eldste som forsøkte å lure henne, må heller være dette; at en bønn i Guds navn om at vedkommende ånd må tale sannheten, i alle tilfelle vil avsløre en svindler. Episoden viste også med tydelighet at Johanne Agerskov ikke var i stand til å avsløre svindleren på stemmeføringen, ordvalget og fremtoning - på disse områdene utførte ånden en perfekt imitasjon av hennes fars ånd. Kun fordi hun syntes at vedkommendes utsagn var selvmotsigende og forvirrende, forsto hun at det kunne dreie seg om en mørkets ånd. At Johanne Agerskov dog må ha opparbeidet en helt unik evne til å kunne skjelne mellom ekte og uekte henvendelser fra Lysets ånder, derom hersker det sikkert ingen uenighet. Men at hun var blitt immun mot å feile, det er det etter min mening intet som tyder på.

 

Ekstreme påkjenninger – fysisk og psykisk.

 

Spørsmålet er så om det likevel kunne skje, til tross for Johanne Agerskovs ubestridte evner som medium, at også hun på et visst tidspunkt i sitt liv kan ha fått sin årvåkenhet eller sine gjenkjennelsesevner svekket på grunn av f eks store påkjenninger av fysisk eller psykisk art. Undertegnede har i den senere tid foretatt grundige studier av en stor brevsamling fra Det Kongelige Biblioteks håndskriftsamling, inneholdende en mengde originale brev, skrevet av både Johanne og Michael Agerskov, og datteren Inger. Samlingen inneholder også korrespondanse mellom flere forskjellige andre personer bl a  vedrørende forholdene i Selskabet til Vandrer mod Lysets udbredelse(stiftet i 1926). Jeg har også mottatt viktig informasjon om Johanne og Michael Agerskov gjennom samtaler og korrespondanse med flere nålevende etterkommere både i Malling-Hansen- og Agerskov-slekten.

 

Det er hevet over enhver tvil at Johanne Agerskov var utsatt for meget store påkjenninger gjennom sitt liv, både av fysisk og psykisk art. For det første gjennom selve arbeidet som medium for den oversanselige verden, et arbeid som krevde uendelig meget av hennes evne til fullt ut å kunne holde sine egne tanker tilbake. For ikke å bli forstyrret i dette arbeidet, valgte Johanne Agerskov å unnlate å oppsøke alle typer av underholdning i form av konserter, kino, teater og lignende evenementer, og også større sosiale sammenkomster - gjennom mange år, slik at hun kunne ha sitt fokus og sin konsentrasjon rettet mot å motta tankemeddelelsene, et arbeid som var meget trettende, og som pågikk gjennom en årrekke. Dernest, når verkene var utgitt, besvarte Johanne og Michael Agerskov store mengder henvendelser pr. brev, samtidig som de mottok enhver som ville treffe dem i deres hjem. Michael Agerskov arbeidet parallelt med dette som lærer og sensor, og skrev både skolebøker og litterære arbeider. Ekteparet gjorde også store oppofrelser for å bekoste utgivelsen av verkene. Når så bøkene var utgitt opplevde de at deres livsverk, Vandrer mod Lyset! i høy grad ble fortiet og ignorert fra det hold de hadde ventet støtte. Og ikke kun fortiet; Michael og Johanne Agerskov ble ved et flertall anledninger angrepet og latterliggjort offentlig, og Johanne Agerskov ble også beskyldt for å være schizofren – altså sinnslidende, og VmL ble påstått å være fremkommet fra hennes syke sinn. Dette skjedde dog etter hennes død, i 1950, men det forteller meget om det offenlige klimaet i Danmark i de første tiårene etter VmLs fremkomst. Motstanden mot å ta i mot VmLs tanker var overveldende, og kun et lite fåtall mennesker opptrådte som støttespillere. 

 

Johanne Agerskovs arbeid med VmL var heller ikke uten omkostninger i forhold til hennes nærmeste familie. Til tross for at enkelte av hennes søstre støttet henne, ble hun av andre familiemedlemmer nærmest betraktet som en ”ikke-person”, som man ikke talte om, og hun opplevde det også som meget sårende at hennes far, Rasmus Malling-Hansen i full offentlighet i Danmark ble utsatt for meget krenkende påstander om å ha stjålet idéen til sin mest kjente oppfinnelse, skrivekuglen, fra en annen danske. Dette uten at noen løftet en finger for å ta ham i forsvar, utenom Johanne Agerskov selv og hennes søster, Engelke Wiberg. I følge etterkommere i familien var det meget tungt for Johanne Agerskov å oppleve at hennes fars arbeide ikke ble verdsatt, og at hans redelighet ble trukket i tvil var nesten mer enn hun kunne bære. Hennes mann, Michael Agerskov, døde i 1933, etter nærmere 5 års sykdom. Hans muskelstryrke svant gjennom langsomt fremsridende lammelser, som til slutt også rammet hjertet. Han var sterkt pleietrengene gjennom de siste årene av sykdommen, og kunne ikke bevege seg ved egen hjelp. Han ble pleiet av Johanne og datteren Inger Agerskov. Etterkommere i Agerskov-slekten forteller at hun i de siste årene av sitt liv, hadde svært liten omgang med andre, og hun forlot ytterst sjelden sin leilighet, der hun bodde sammen med datteren, Inger, bak nedtrukne gardiner, og med minst mulig belysning, da hun hevdet at lyset ødela hennes mediumistiske evner. Hun var svært plaget av sykdom, bl a meget smertefulle gallestensanfall, gjennom nærmere 20 år. I 1936 skrev hun et åpent brev, som ble opplest ved Årsmøtet i Selskabet til VmLs udbredelse, og det fortoner seg som et rent forsvarsskrift mot angrep fra medlemmer av Selskapet. Det må ha vært særdeles tungt for Johanne Agerskov, som hadde opplevd at det verk hun levde og åndet for,VmL, ble ignorert og latterliggjort, å oppleve å også bli angrepet av ”sine egne”, som satte spørsmålstegn ved både hennes helse og hennes innsats for VmL. Gjennom lesning av korrespondansen i Det Kongelige Bibliotek blir man også "vitne" til hvordan hennes varme vennskap med forfatteren Christian Jørgensen(1887-1968) i 1938 gikk i stykker p g a deres divergerende oppfatninger av Bispebrevet. På dette tidspunktet av hennes liv, virker det som Johanne Agerskov rett og slett ikke maktet mer motgang, og da en av hennes nærmeste venner fant deler av Bispebrevet vanskelig å akseptere, ble det for mye for henne, og hun ville ikke ha mer med ham å gjøre, til tross for at han på ingen måte satte spørsmålstegn ved hennes redelighet eller evner som medium.

 

Man kan ikke annet enn å føle den varmeste medfølelse med Johanne Agerskov, og erkjenne at hun, til tross for den uvurderlige innsats hun gjorde for menneskeheten, i det store og hele ble møtt med uforstand, latterliggjøring, kritikk og fordømmelse. Slik har det vært for så mange av de Yngste. Som takk for deres rike gaver, har menneskene kun vist uforstand og fordømmelse. Denne skjebnen ble også i meget høy grad Johanne Agerskov til del. Og den siste delen av hennes liv var preget av sykdom, ensomhet, isolasjon og også en ikke liten grad av bitterhet, tør jeg påstå. Fra å kjennetegnes som en sterk kvinne med stor myndighet, synes jeg hun gradvis fremstår i sine brev som mer og mer hard og uforsonlig. Dette er dog ikke vanskelig å forstå - det er en svært menneskelig reaksjon, tatt i betraktning alt hun hadde gjennomgått.

 

Hvorfor hadde Leo intet å tilføye?

 

I denne sinnstilstand var det så at Johanne Agerskov i 1938 mottok det såkalte Bispebrevet. Selv var hun overbevist om at det var hennes fars, Rasmus Malling-Hansens ånd, Leo, som dikterte henne brevet, gjennom intuitiv tankepåvirkning. Men hun skriver bl a i et brev til Christian Jørgensen i 1938 at innholdet i Bispebrevet er forfattet av en annen av de Yngste, men at dennes navn ikke vil bli oppgitt. Dette forhold undrer mange VmL-kjennere, da det i VmL sies at en av de ting som kjennetegner en lysets ånd, er at han alltid vil være villig til å oppgi sitt navn. Og i et personlig brev til I. P. Muller fra 16.01.32, gjengitt i hennes Kopibøker, skriver Johanne Agerskov: "Enhver aandelig Intelligens, der ikke kan eller "ikke maa" give sit sande Navn, har intet med Gud, Lyset eller Sandheden at gøre." Man kan sagtens undre seg over hvordan Johanne Agerskov med så stor sikkerhet kunne ytre dette om den ånd I. P. Muller hadde kontakt med i 1932, tatt i betraktning at hun 6 år senere utga et offentlig brev som var forfattet av en ånd, hvis navn ikke ville bli oppgitt.

 

Allerede fra første stund stilte enkelte spørsmålstegn ved innholdet i Bispebrevet, og aller mest ved det utsagn at Gud, om ikke de danske bisper aksepterte VmL innen en frist på 2 år, muligvis ville avbryte forbindelsen med menneskeheten for opptil flere millioner år. Forfatteren Christian Jørgensen skrev ved mottagelsen av Bispebrevet til Johanne Agerskov, og ba henne om å få sin avdøde far til å forklare enkelte utsagn i Bispebrevet nærmere. Johanne Agerskov, som på denne tiden var meget syk, svarte ham først ikke, men lot i stedet sin datter Inger besvare brevene, inntil hun likevel, da Jørgensen meget vedblivende fastholdt sin tvil vedrørende utsagnet om den mulige avbrytelsen av forbindelsen mellom Gud og menneskene, skrev meget utførlig tilbake. I sitt svar skrev hun at Leo intet hadde å tilføye, Bispebrevet skulle tale fullstendig for seg selv, hun fikk ikke noen kontakt med faren(Leo) for å besvare eventuelle spørsmål. (Dette er også kilde til en smule forundring. Hvorfor kunne ikke Leo besvare spørsmål og forklare Bispebrevet nærmere, slik han hadde gjort med alle de andre verkene han hadde stått bak?) Det er tydelig at Johanne Agerskov tok Jørgensens tvil meget ille opp, og selv om han forsikret at han på ingen måte tvilte på hennes overbevisning og hennes gode tro, så oppfattet Johanne Agerskov hans tvil som en direkte mistillit til hennes integritet, da hun, i følge brevene, betraktet seg selv som et ufeilbarlig medium. Etter en temmelig opphetet brevveksling, erklærte Johanne Agerskov at Christian Jørgensens brev i fremtiden ville bli returnert uåpnet, og dette innebar slutten på et nærmere tyve år langt vennskap. Det medførte også at Christian Jørgensen ble uønsket i Selskabet til VmLs udbredelse, og jeg kan ikke karakterisere måten han ble behandlet på som annet enn meget ufin – han ble kun tiltalt i de kjøligste vendinger – hans pengestøtte til utgivelsen av Spørsgsmål og Svar ble ham tilbakebetalt uten at han hadde ønsket det, og han valgte til slutt å melde seg ut av Selskapet i 1940. Det er ikke noen hendelse å være stolt av for de involverte personer. Christian Jørgensen vedblev imidlertid å være en varm talsmann for VmL helt fram til sin død i 1968.

 

 

Kan Johanne Agerskovs årvåkenhet ha blitt svekket?

 

I stedet for å gå inn på en vurdering av selve innholdet av Bispebrevet, har jeg i denne artikkelen villet undersøke sannsynligheten for at Johanne Agerskov kan ha blitt lurt av en av de på denne tiden inkarnerte Eldste. Kan Johanne Agerskov, som en følge av de enorme påkjenningene hun hadde vært utsatt for gjennom sitt liv - av uforstand, kritikk og angrep, beskyldninger om å være sinnssyk - gjennom sin manns meget tragiske og lange sykeleie, gjennom sin egen, meget smertefulle lidelse - ha fått sin årvåkenhet svekket? Kan hennes evne til å skjelne mellom sanne og falske ånder ha blitt redusert i forhold til da hun i sin yngre år gjennom en årrekke var et fullkomment redskap for lysets meddelelser?

 

Fra VmL kjenner vi til hvordan de Yngste som hadde som misjon å be for Ardor og å rense kristendommen for dens forvanskninger, alle har vært under kraftige angrep fra Ardor og de andre Eldste. I slike tilfeller har det vært særdeles maktpåliggende for dem å forhindre den angjeldende Yngste i å lykkes i sin misjon. Vi må derfor også regne med at Ardor, før sin tilbakevending til Lyset, har planlagt eteropptegnelser for å ødelegge et eventuelt arbeid med å bringe lysets sannheter gjennom til jorden. Disse eteropptegnelsene må i såfall ha virket med stor kraft mot Michael og Johanne Agerskov, og de gjenværende inkarnerte Eldste har selvfølgelig handlet på bakgrunn av disse onde planer. Likevel maktet  Michael og Johanne Agerskov å gjennomføre bønnen for Ardor, den hendelse som endelig brøt mørkets makt på jorden, og de ba også for en mengde andre av de diskarnerte Eldste og jordbundne menneskeåndene, og muliggjorde således at Gud kunne utslette Helvetessfæren. De mottok også de "tre gyldne frukter”, Spørgsmål og Svar 1 og 2, og må vel sies å være de mennesker som, ved siden av Jesus, har utrettet det aller største arbeidet i Lysets tjenese.

 

Men utover i deres liv har de, etter min oppfattelse, blitt utsatt for kraftigere og kraftigere angrep fra Mørket, både psykisk og legemlig. Angrep som til slutt tok livet av Michael Agerskov, og som utsatte Johanne Agerskov for nesten uutholdelige lidelser.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Leo: -De Eldste kan, til de minste enkeltheter, imitere enhver av de Yngste.

 

Så, i et brev til Christian Jørgensen, den 28. mai 1934, har Johanne Agerskov bedt sin åndelige leder om å diktere henne et budskap vedrørende de Eldstes evner til å imitere en hvilken som helst person, og hun nedskriver Leos tankediktat til Hr. Jørgensen, fra side 1 i brevet:

 

”En hvilken som helst, både av de dis-  og inkarnerede Ældste har den Evne – i kraft af Tanken og Viljen at kunne Ændre deres Legemes ytre Former efter et hvilket som helst Forbillede. Men ikke nok med dette, de kan til de mindste Enkeltheder imitere enhver af de Yngste og enhver Menneskeaand eller ethvert Menneske med hensyn til Stemmeføring, Sprogbrug og Udtryksmaader. Men selvfølgelig maa de en Tid indgaaende have studeret deres ”Ofre”, for at Imitationen fuldtud kan lykkes. Derfor var og er i mange Tilfeælde de spiritistiske Seanceforbindelser med Afdøde Slægtninge og Venner ægte nok i Begyndelsen, indtil en eller flere af de dis- eller inkarnerede Ældste var i Stand til at agere som stedfortræder eller stedfortrædere, hvorefter den paagældende Slægtning eller Ven, som optraadte ved Seancerne, og som de Ældste vilde efterligne, ubarmhjertigt blev fortrængt fra seancelokalerne, saaledes at de ikke længer formaadde at sætte sig i Forbindelse med de efterlevende, der ønskede deres Manifestationer. I tidligere Tider kunde – som ovennevnt meddelt – baade dis- og inkarnerede Ældste give Møde i Seancerne, nu derimod gælder ovenstaaende kun de inkarnerede Ældste, der nægtede at adlyde Guds Bud med Hensyn til de natlige Søvnfrigørelser. Selv om vi altid har sammenlignet de Ældstes bedrageriske Optræden ved spiritistiske Seancer med dygtige, ja, med geniale jordiske Skuespilleres Maskeringskunst og Efterligningskunst, saa er der dog den Forskel: at de Ældste selvfølgelig ikke anvender Sminke, Parykker, falsk Skæg o. s.v. til deres Imitationer, nej, deres Forvandlingskunst sker ved hjelp af Tanken og Viljen. Atter og atter tager baade clairvoyante og clairaudiente Medier Fejl, naar de staar over for de Ældste, der imiterer Menneskeaander eller Mennesker. Ærlig talt, der er ikke noget at berejde dem, det er usigelig vanskeligt for et Gennemsnittsmedium at skære igennem den Art Falsknerier. Selv mange af de inkarnerede Yngste, der burde føle sig tilbakestødt af de Mørkestraaler der strømmer fra enhver af de Ældste, er Gang på Gang blevet bedraget af disse Mørkevesener.”

 

Så langt Leo og Johanne Agerskov. Som det fremgår av det ovenstående, er de Eldste fullt ut i stand til å føre hvem det skal være bak lyset med sine geniale imitasjonskunster, og det har, i følge Leo, skjedd igjen og igjen -  også for de Yngstes vedkommende. Og legg også merke til hva han sier: Intet var å bebereide dem som hadde latt seg føre bak lyset, til det var de Eldstes evner så geniale, at det kunne skje med hvem som helst.

 

På bakgrunn av ovenstående, finner jeg det ikke usannsynlig at også Johanne Agerskov kunne komme til å bli ført bak lyset av de Eldstes skuespillerkunster, for å få henne til å utgi et offentlig brev som hadde til hensikt å skape splid og så tvil om budskapet i VmL. Og tatt i betraktning Johanne Agerskovs fysiske og psykiske tilstand etter i årevis å ha måttet utstå kritikk og personlige angrep, både fra kirkelig hold, fra det spiritistiske miljøet, fra familien og også fra medlemmer av Selskabet til VmLs udbredelse, mener jeg at jeg har sannsynliggjort at hennes skjelneevne og hennes årvåkenhet kan ha vært svekket på slutten av hennes liv.

 

Som et apropos til det synspunkt at de Eldste umulig kan ha hatt evnen til å fremsende et budskap med den logiske oppbygning og konsekvens som Bispebrevet inneholder, skulle det også være nok å vise til at den store tyske forfatteren Goethe, i følge Leo var en av de Eldste. (Opplysningen finnes bl a i et av Inger Agerskovs brev til Christian Jørgensen fra 1938). Ingen litteraturkyndig person har vel hittil hevdet at han var ute av stand til å skrive hverken logisk eller i alle andre henseender overbevisende. I følge Inger Agerskovs brev, ble opplysningen om at Goehte var en av de Eldste gitt til Michael og Johanne Agerskov for at de til fulle skulle være klar over de Eldstes genialitet, og også hvor uendelig vanskelig det er å bedømme om den man står overfor er en av de Yngste, en av de Eldste eller en menneskeånd.

Oslo, 16.12.06
Sverre Avnskog

Johanne Agerskovs far, Rasmus Malling-Hansen, 1835-1890. Foto: Privat

Over: Christian Jørgensen forble en varm talsmann for VmL gjennom hele sitt liv. Her en bok fra 1957 som for store deler er viet VmL. Foto: Strubes Forlag. Til venstre: Denne invitasjonen til å bli medlem ble utsendt av Selskabet til Vandrer mod Lysets Udbredelse til forfatteren Chr Jørgensen i 1926. Invitasjonen er undertegnet av Knud Brønnum, Folmer Hansen og A. L. Storgaard. Copyright: Det Kongelige Bibliotek

Til venstre det omstridte Bispebrevet, hvis fulle tittel var "Et aabent Fællesbrev til alle Landets Bisper", utgitt av Selskabet til "Vandrer mod Lyset"s Udbredelse i 1938 og utsendt til samtlige danske bisper, en rekke prester i den danske kirke, samt en mengde andre personer. På bildene over ses Johanne Agerskov(1873-1946) og forfatteren Christian Jørgensen(1887-1968). Jørgensen var en meget nær venn av Agerskov-familien og brevvekslet med dem gjennom nesten 20 år. Da han satte spørsmålstegn ved om Gud virkelig kunne tenkes å forlate menneskeheten for flere millioner år, brøt Johanne Agerskov all forbindelse med ham, etter en opphetet brevveksling i 1938. Begge foto fra privat samling.
Forfatteren Christian Jørgensens medlemskort i Selskabet til Vandrer mod Lysets Udbredelse. Copyright: Det Kongelige Bibliotek i København

Johanne Agerskov og Jesus: Muligheten til å følge Guds kallelse kom ikke tilbake.

 

Fra VmL-tilhenger blir av og til det synspunkt fremsatt at man sverter Johanne Agerskovs minne ved å hevde at hun på tampen av sitt liv kan ha blitt ført bak lyset av en av de Eldste. Dette er en måte å tenke på som man ikke finner noe støtte for i VmL! Tvert imot fortelles det om en rekke av de Yngste, som i deres liv på jorden i større eller mindre grad ble påvirket av Mørket. Til og med Jesus ble nedkjempet av Mørket, og ingen vil vel beskylde VmL for å sverte Jesu’ minne, ved å fortelle om hvordan Ardor overmannet ham, og oppildnet folket og lederne til å gi ham døden på korset. Heller ikke Paulus synes å mene at man sverter ham ved å hevde at han ble ført bak lyset av Ardor, og at han ved å legge Jesus ord i munnen som han aldri hadde uttalt, la grunnlaget for den forfalskede lære, at Jesus døde på korset for våre synder. Tvert i mot ønsker Paulus inderlig sterkt at vi skal forstå at hans lære ikke er sann, men et resultat av Ardors tankepåvirkning. På samme måte er jeg personlig overbevist om at Johanne Agerskov, uansett hvor hun måtte befinne seg i dag, inderlig ønsker at vi ikke skal godta hennes verker blindt av respekt for henne som person, men at vi skal la vår samvittighets røst lede oss, og ikke, i en form for misforstått respekt, lydig akseptere noe som strider mot vår overbevisning, om det så innebærer at vi ser i øynene at også hun på et visst tidspunkt ble offer for de Eldstes geniale forvandlingskunster.

 

I ”Nogle psykiske Oplevelser” får vi vite at det kun kalles på dem som har lovet å utføre en misjon i Lysets tjeneste under deres jordeliv et ganske fåtall ganger. I Johanne Agerskovs tilfelle ble det kalt på henne ved tre tilfeller. Første gang ved de regelmessige metalliske bankelydene, andre gangen ved pianostrengene som ble anslått, og tredje og siste gang ved at bordet straks løftet seg og hellet mot henne da hun deltok ved en spiritistisk seanse. Det nøyaktige tidsintervallet som gikk fra den første til den siste kallelsen vet vi ikke nøyaktig, men det kan ikke ha dreiet seg om særlig lang tid. På dette tidspunkt i hennes liv visste man fra oversanselig side, at hun hadde nådd den åndelige modenhet som gjorde det mulig at hun burde kunne oppfatte at det ble kalt på henne. Sammenligner man dette med kallelsen på de danske piskoper og prester i 1920, virker det svært lite sannsynlig at denne kallelsen skulle bli etterfulgt av en ny hele 18 år senere. Ville man, fra Lysets side ha kalt på Johanne Agerskov 18 år senere, dersom hun ikke hadde oppfattet det de første tre gangene? Nei, i "Nogle psykiske Oplevelser" sies det klart og tydelig, at hadde ikke Johanne Agerskov reagert på den siste kallelsen, da hadde sjansen vært forspilt - da hadde man fra lyset ikke kalt på henne igjen.

 

Da de som hadde lovet å delta i en reformasjon av den danske kirken på grunnlag av VmL ikke oppfattet at det var dem det ble kalt på ved VmLs utgivelse, hadde det, etter min vurdering, ingen som helst hensikt å kalle på dem igjen 18 år senere. Sjansen fantes ved VmLs utgivelse, da de utvalgte fikk tilsendt og eventuelt leste sitt eksemplar. Vi vet jo at det siste ikke var tilfelle for alles vedkommende. En av dem som fikk VmL tilsendt, domprost Martensen-Larsen, som ved flere tilfeller gikk til offentlige angrep på VmL, hadde kun sprettet opp en liten del av sidene i sitt eksemplar. Michael Agerskov fant selv Martensen-Larsens VmL i den bokhandelen som hadde kjøpt hans bøker etter hans død, og kunne ved selvsyn konstatere at store deler av boken var uåpnet. At de Yngste i sine jordeliv forsvarer den tro de før sin inkarnasjon hadde planlagt å reformere, er forøvrig ikke et ukjent fenomen - i VmL fortelles det at det har skjedd ved et flertall tilfeller opp gjennom historien.

 

Hvorvidt de andre som hadde fått tilsendt et eksemplar av VmL, leste verket i sin helhet, og om hvordan de eventuelt reagerte, vet vi svært lite. Men når det store flertallet av dem ikke ble grepet av det budskap de i sine tanker burde kjenne så godt, og som de hadde lovet Gud å motta under sitt jordeliv, så fungerer Lysets lover slik, at da var sjansen forspilt. På samme måte som sjansen for Jesus til å be for Ardor var forspilt da han ikke evnet å gjennomtrenge mørket og erindre sitt løfte om å be for Ardor i det øyeblikket han sto på høyden av sin evne til medfølelse. Skulle så Gud flere år senere igjen minne Jesus om sitt løfte, for at han om mulig nå skulle evne å be for den Eldste av de Eldste? Slik er det  dessverre ikke. Det var ved det første tidspunktet, da Jesus hadde nådd kulminasjonspunktet i sitt hjertes medlidenhet og sin evne til medfølelse med de lidende, at han kunne ha evnet å be med oppriktig medfølelse for "den onde". Men da Mørket overmannet ham, var sjansen forspilt. På samme måte som for de Yngste som hadde inkarnert med det formål å gjenkjenne og virke for utbredelsen av budskapet i VmL. Da de ikke evnet å gjenkjenne VmL som den ugjendrivelige sannheten i 1920, så var sjansen forspilt for deres vedkommende. Deres evne til å gjenkjenne budskapet som Guds sanne budskap ble ikke større i løpet av 18 år, men mindre! I en besvarelse av noen spørsmål stillet av Pastor W, gjengitt i Kopibog 1, nr 14, forklarer Johanne Agerskov hva som skjer når et menneske ikke følger sin samvittighet, som tilfellet var med de danske bispene og prestene i 1920.

 

"Vil Mennesket ikke høre, vil det ikke følge Samvittighedens Røst, maa den paagældende overlades til sin egen Villies Lyst, og selv om Skytsaanden ikke slipper sin Myndling, vil vedkommende, ved at gaa sine egne Veje og følge sine egne Lyster, drage mere og mere Mørke til sig, der yderligere vanskeliggør Skytsaandens Ledelse, og Mennesket vil til sidst tilsyneladende ingen Samvittighed have."

 

I følge ovenstående ville det derfor være utenkelig at en prest som i 1920 ikke hadde evnet eller villet lytte til sin samvittighet, og offentlig støttet VmL, ville få en fornyet sjanse 18 år senere, da sannsynligheten for at vedkommende da ville følge sin samvittighets røst, var blitt enda mindre enn 18 år tidligere, trolig ville man fra oversanselig side anse det for fullstendig usannsynlig at noe slikt skulle kunne skje.

 

Man finner også støtte for dette synspunktet i Johanne Agerskovs åpne brev til I. P. Muller fra 16.12.1932. Hun skriver her om Pastor Kierkegaard, som hun vet var en av de prester som hadde lovet å arbeide for VmL's utbredelse, men som ikke gjorde det. I. P. Muller ville ha med Kierkegaard som sannhetsvitne ved et møte med Johanne og Michael Agerskov, men Johanne Agerskov er helt klar når hun hevder at Kierkegaard var ubrukelig som "Dommer" over VmL, da han hadde "forpasset sin Tid".

 

"De nævner Hr. Pastor Kierkegaard som Deltager i de eventuelle Spørgsmaal. Jeg stiller mig meget tvivlende over for hans Kompetence som Dommer over "Vandrer mod Lyset"s Ægthed eller Ikke-Ægthed. Jeg ved, at han hører til de Mænd, der havde lovet vor Gud ogFader at tale "Vandrer mod Lyset"s Sag, naar det fremkom i den jordiske Verden. Dette gjorde han ikke, han mente endog dengang, at hans Tid ikke tillod ham at sætte sig grundigt ind i Værket. Jeg ved derfor, at hans Arbejde for eller imod Værket vil blive uden dyberegaaende Betydning, fordi han har forpasset sin Tid."

Et foto fra Inger Agerskovs fotoalbum. Det er tatt i Hageselskabets hage i august 1931, 2 år før Michael Agerskov døde. Kvinnen til venstre bak benken er Agerskovs søster, Anna Lindahl, som sammen med sin mann var med i seansekretsen. Ved siden av Fru Lindahl står hennes sønn Mogens Lindahl. På benken sitter Michael, som er tydelig merket av sykdommen, sammen med sin datter Inger. Foto: Privat

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nå er det jo også det forhold at bispene fra 1920 ikke lengre var i sine embeder i 1938, og om hvorvidt de som hadde tiltrådt i mellomtiden også hadde lovet å arbeide for en reformasjon av den danske kirken, det vet vi ikke noe om. Heller ikke vet vi om de hadde fått tilsendt VmL fra Johanne og Michael Agerskov. Man kan bare forestille seg hvordan de kan ha reagert da de, totalt uforberedt, fikk tilsendt et åpent brev med de mest utmalende beskrivelser av hvilke grufulle lidelser som ventet dem om de ikke innen to år reformerte den danske kirke på grunnlag av en bok de muliggvis intet kjennskap hadde til. I følge Bispebrevet ville de på grunn av deres eventuelle unnlatelsessynd lide de grusomste kvaler gjennom årmillioner, og bli åndelig "brennmerket" som ubrukelig av Gud - Gud, som aldri mer ville komme til å henvende seg til det danske folk, og muligvis avbryte forbindelsen til menneskeheten for flere millioner av år. Hvordan ville de danske bisper i dag ha reagert dersom de hadde fått tilsendt et slikt skrift? Med vantro?

 

Man kan sagtens også undre seg over at man fra oversanselig side ikke hadde bedt Johanne Agerskov om å ta vare på listen over prestene som før sin inkarnasjon hadde lovet å virke for en reformasjon av den danske kirke på grunnlag av VmL. Selv om vi vet fra VmL at Gud, fordi han har begrenset sin forutviten om den enkeltes valg, ikke nøyaktig kan forutse fremtiden, skulle det vel ikke så meget fantasi til for å forutse at VmL ikke ville slå gjennom i 1920. Det sies jo også i SOS - at sjansene for at VmL ville bli akseptert av kirkens menn i 1920 var relativt liten. Lysets ånder må derfor ha vært fullt klar over at en fornyet henvendelse til de Yngste ville kunne bli aktuelt, dersom Bispebrevet er ekte. Og om man ikke hadde bedt Johanne Agerskov om å beholde listen - hvorfor kunne man ikke påny gi henne en med navnene på dem som hadde lovet å motta VmL? Man må jo rimeligvis anta at mange nye prester var kommet til, som ikke var ferdig utdannet i 1920. Det hele bærer etter min mening preg av å være lite gjennomtenkt og dårlig planlagt - ikke slik man forventer seg at Lysets ånder, under Guds ledelse, ville arbeide.

 

Og når den danske kirkes menn i 1920 ikke i sitt innerste ble grepet av VmLs budskap, når de ikke oppfattet at det var dem det ble kalt på, når de ikke av sitt hjertes lengsel gjenkjente Guds og deres egen ånds plan for dem selv, så kunne de selvfølgelig heller ikke være noen overbevisende talsmenn for VmLs utbredelse. Enhver som skal virke som talsmann for VmL må selvfølgelig i sitt sinn og i sitt hjerte fullt ut ha akseptert VmL som værende Guds evige sannheter. Man vinner ikke særlig mange tilhengere for VmL dersom man er motivert ut fra frykt for hva konsekvensene kan bli om man lar være å tale VmLs sak.

 

Hvordan oppfattet Johanne Agerskov uttrykket "avbryte all forbindelse"?

 

Etter Christian Jørgensens hevendelse til Johanne Agerskov i 1938, foregikk en utstrakt brevveksling mellom Jørgensen og Inger og Johanne Agerskov. Jørgensen reagerte spesielt på setningen i Bispebrevet der det opplyses at Gud muligvis vil komme til å avbryte all forbindelse med menneskeheten, kanskje for årmillioner. I hans øyne stred denne setningen mot det bildet av Gud som ble formidlet i VmL. Da Johanne Agerskov var meget syk og svak på dette tidspunktet, var det først hennes datter, Inger Agerskov, som besvarte Jørgensens brev. Men det er tydelig at de to kvinnene var helt samkjørte, og av likeens oppfatning, da Inger Agerskov skrev den 10 mars 1938, at "....dette Brev har jeg skrevet paa Grundlag af "Vandrer mod Lyset", Supplementerne, de to aabne Breve, samt paa Grundlag af Samtaler med min Mor."

 

I dette brevet setter hun opp punktvis hva hun og hennes mor, Johanne Agerskov, mener skal forstås med formuleringen "afbryde al Forbindelse med Menneskene".

 

I følge dem, ville det innebære:

 

"a/   at de Yngste i en længere årrække ikke vil blive inkarnerede som Menneskenes Foregangsmænd, (se   Brevet til Bisperne, side 23 omtrent midt paa Siden, hvor der staar: Al Ledelse vil nu og i Fremtiden gaa ad de gamle Baner - d. v. s. de Yngste vil fortsætte med at være Menneskenes Foregangsmænd. Men kun hvis I forstaar eders Besøgelsestid og vælger den rette Vej.)

b/    at Gud i en længere Aarrekke ikke vil følge Menneskene i deres daglige Færden paa Jorden, samt:

c/    at Han ikke vil give Menneskene Tilskyndelser eller Impulser af nogen Art, og

d/    at Han vil overlade dem helt til sig selv, indtil de har lært at forstaa, at de ikke kan undvære Gud og Hans Hjælp." (side 2 i brevet)

 

Det er altså helt tydelig av det Inger Agerskov her skriver, at både hun og Johanne Agerskov oppfatter at Gud vil kunne komme til å trekke seg totalt vekk fra menneskene, for å la dem synke så dypt i lidelse, at de selv vil påkalle Guds hjelp. Han vil ikke selv foreta seg noe - menneskene vil være overlatt til seg selv. 

 

På spørsmål fra Christian Jørgensen om hvordan Gud vil forholde seg til menneskenes henvendelser Ham i bønner etter at han har avbrutt forbindelsen til dem, svarer Inger Agerskov at hun kan tenke seg at Gud muligvis vil høre menneskenes bønner, men at han ikke vil besvare dem! Det forundrer meg meget at Inger Agerskov kan skrive dette, og det forundrer meg ennå mer at ikke hun eller Johanne Agerskov oppfatter dette som en tydelig motsetning til hva som sies i VmL - der står det svart på hvitt at Gud alltid vil besvare enhver oppriktig bønn til Ham! Vi må vel anta at det fantes mennesker som var i stand til å be med oppriktighet også i 1938!

 

Verdt å merke seg fra disse brevene, er også hva Inger Agerskov skriver om sin mors evne til å gjenkjenne Leo. I mine øyne er det temmelig oppsiktsvekkende å lese med hvilken enorm sikkerhet Johanne Agerskov mente å kunne gjenkjenne sin åndelige leder, Leo, når han henvendte seg til henne. I følge Inger Agerskov er det rett og slett umulig for Johanne Agerskov å ta feil, hennes evne til å gjenkjenne ham er Gudelik - ufeilbarlig - og å hevde at hun muligens kan ha tatt feil av ham, og blitt ført bak lyset av en av de Eldste, er derfor ensbetydende med å beskylde henne for å lyve. Alt dette i følge Inger Agerskovs brev. Denne skråsikkerheten på å være ufeilbarlig, står i mine øyne i stor kontrast til hva Leo hadde diktert Johanne Agerskov i 1934, i brevet til Christian Jørgensen; der sier Leo at de Eldstes forvandlingskunster er så geniale, at de kan etterligne enhver av de Yngste ned til den aller minste detalj. Når Johanne Agerskov var så sikker på å kjenne sin fars ånd, er det ikke vanskelig å forestille seg muligheten for at nettopp dette kan ha gjort det mulig for en av de Eldste å lure henne. I sin totale overbevisning om å gjenkjenne sin far, kan hun ha glemt å be Gud om å bekrefte sannheten i hans ord. Vi vet selvfølgelig intet om hva som i detalj foregikk denne aller siste gangen Johanne Agerskov mottok et budskap via intuitiv tankeinspirasjon. Men troen på ens egen ufeilbarlighet, kan lett bli ens farligste "fiende". Og dersom budskapet ikke gjennom sitt innhold vakte hennes mistanke, er det ingenting som tyder på at Johanne Agerskov skulle komme til å mistenke at hun sto overfor en svindler - til det var hun altfor sikker på sin evne til å gjenkjenne Leo. Og vi vet fra hendelsen som beskrives i "Nogle psykiske Oplevelser" at de Eldste fullt ut var i stand til å imitere Leo, på en måte så Johanne Agerskov kunne tro det var ham hun sto overfor.

 

 

Vandrer mod Lyset! – Guds største gave til menneskeheten!

 

I et av sine brev til Christian Jørgensen i 1938 hevder Johanne Agerskov at en av menneskets verste fiender, tvilen, hadde sneket seg inn i Jørgensens sinn, og at han derfor ikke kunne godta Bispebrevets utsagn om at Gud muligens ville avbryte forbindelsen til menneskene. Tvilen hadde trukket så meget mørke til hans sinn, at hans evne til å gjenkjenne Lysets sannheter var blitt svekket. Her mener jeg hun tok feil. I alt Christian Jørgensen skrev, både til Johanne Agerskov, og senere i sine bøker, virker han særdeles overbevisende og oppriktig når han ikke får Bispebrevet til å stemme overens med VmLs budskap. I VmL formidles et bilde av Gud som den som aldri vil svikte oss! Uansett hva som ellers skjer med oss mennesker kan vi stole på at Gud alltid vil være der, alltid vil være rede til å høre vår bønn og alltid vil være rede til å besvare våre bønner, om kun de er bedt av hjertets oppriktighet. I Bispebrevet får vi vite at dette likevel ikke stemmer. Gud kan tenkes å forlate oss – for opptil flere millioner år. I flere millioner år vil han ikke være der for å gi oss håp, trøst og hjertets fred. I min verden, som jeg fullt og helt bygger på VmL!, finnes ikke denne muligheten for at Gud skulle finne på å forlate oss. Noe må være gått galt et sted, når Johanne Agerskov kunne utgi et offentlig brev der noe slikt ble hevdet. Av kjærlighet til VmL og av respekt for Johanne Agerskov, vil jeg hevde det synspunkt, at Bispebrevet ikke kan stamme fra en av Lysets ånder, men må være forfattet av en av de Eldste.

Til venstre: Jørgen Peter Müller, også kjent som I. P. Müller(1866-1838) var en meget fargerik personlighet; hygieniker, idrettsmann og forfatter. I sine yngre dager utarbeidet han nye treningsmetoder som ble internasjonalt kjent, og på bildet ses han under utøvelsen av en av sine egne metoder for utdrivning av urenheter fra kroppen. På sine senere år fikk han, i følge ham selv, i oppdrag av Kristus å rense kristendommen for dens dogmer og villfarelser. Han var til stadighet omgitt av både "gode" og onde ånder, og skrev meget utførlig om sine opplevelser i flere bøker, deriblant "Blant Engle og Djævle", der noen av åndene kom med meget sjofle angrep på VmL. Han skrev også en bok om Lourdes-kilden, og hevdet at Kristus hadde ledet ham til en lignende kilde i Danmark - Kristuskilden - som ville få like stor betydning som kilden i Frankrike. Denne boken ble, i følge I. P. Müller, tilsendt alle de danske biskoper. Skal tro hva ellers de danske bisper fikk tilsendt? Kanskje de gjenværende Eldste inspirerte mange til å sende ulike skrivelser til bispene, for at det skulle bli vanskelig for dem å gjenkjenne VmL? I mine øyne er I. P. Müller et godt eksempel på hvor galt av sted det kunne bære for dem som hadde kontakt med åndeverdenen, og et tydelig vitnesbyrd om hvor aktive de Eldste var for å villede enhver som beskjeftiget seg med spiritisme. Til Høyre: I følge Johanne Agerskov var Thorvald Kierkegaard(1878-1965) en av dem som før sin inkarnasjon hadde lovet å arbeide for utbredelsen av VmL, men i likhet med så mange andre, sviktet han sitt løfte, til tross for at hans prekener ofte inneholdt tanker fra VmL. Foto: Det Kongelige Bibliotek

Johanne Agerskov i 1934: -De Eldste kan imitere hvem som helst.

 

Om hvilke geniale evner de Eldste i realiteten var i besittelse av, får vi en utførlig dokumentasjon gjennom noen brev Johanne Agerskov skrev i 1934, til henholdsvis byfogd i Fredrikstad i Norge, Ludvig Dahl(1864-1934) og forfatteren Christian Jørgensen. Her gjør ikke bare Johanne Agerskov selv rede for hvordan de Eldste kan imitere en hvilken som helst identitet, men et av brevene inneholder også et avsnitt som er diktert av Leo, og som på en meget overbevisende måte sannsynliggjør at et hvilket som helst medium, hvor dyktig vedkommende enn er, inkludert de Yngste, kan la seg føre bak lyset av de Eldste i ulike "forkledninger”.

 

I det første brevet, skrevet til Ludvig Dahl den 24. april 1934, skriver Johanne Agerskov, på side 5:

 

 ”Men de Ældste kan komme og kan imitere hvem som helst!”.

 

Dahl hadde i lengre tid(ca 15 år) avholdt seanser med sin datter Ingeborg som medium, og han hevdet at de hadde jevnlig kontakt med både hans avdøde far, hans to avdøde sønner, og også en rekke andre døde slektninger. Ingeborg falt under seansene i transe av ulike slag, bla a en form får ”halvvåken trance”, og åndene meddelte seg gjennom henne og fremsa ulike budskaper, som så ble nedskrevet. Innholdet i meddelelsene var meget omfattende og dreide seg også om livet i sfærene, og Dahl utga en del av dem i bokform, bla a i ”Død, hvor er din Brodd?” Meddelelsene sto i mange henseende i sterk motsetning til VmL, og Johanne Agerskov skrev til Dahl, i håp om å få ham til å forstå at han ble lurt av noen av de Eldste. Gjennom Leo, hadde Johanne Agerskov fått vite at Hr. Dahl og hans datter faktisk hadde hatt besøk av sin far og sine sønner ved de tidligste seansene, da disse ikke hadde klart å motstå den sterke kallelsen fra de etterlatte. Men på et visst tidspunkt hadde noen av de Eldste, ganske umerkelig trengt dem bort og selv overtatt rollen som de avdøde slektningene. Ludvig Dahl avviste konsekvent at dette kunne være tilfelle, da han var overbevist om å gjenkjenne sin far og sine sønner i alt de sa. I brevet til Hr. Dahl skriver Johanne Agerskov videre på side 5 og på side 8::

 

”Allerede for flere Aar siden meddelte min aandelige Leder – den Lysets Aand der har givet Kommentaren til ”V.m.L!” – at De en meget kort Tid i Begyndelsen af Deres Seancer havde haft helt ægte Forbindelser med Deres afdøde Fader og Sønner, men at de alle tre – efter eget Ønske – forlængst er inkarnerede.” (side 5)

 

”De inkarnerede Ældste, som stille og umærkelig for Dem har indtaget Deres Slægtningers Plads, kan til de mindste Enkeltheder imitere de ”afdøde”, og hvor det muligvis kan glippe for dem, kan de hente Materiale hos Dem eller hos Fru Ingeborg.” (side 8)

 

Etter at Christian Jørgensen, som fikk en kopi av brevet til Dahl, hadde påpekt en unøyaktighet i hennes brev, skrev Johanne Agerskov nok et brev til Dahl, for å rette opp unøyaktigheten, og hun skriver bl a på side 2 i dette brevet, fra 10. mai 1934:

 

"De kan ikke forstå: at inkarnerede Ældste i den Grad kan optræde ”kærligt” og nænsomt”, som De skriver i et af Deres Breve. Men læs i ”Nogle Psykiske Oplevelser”(tilsendt Dem i Fjor) om hvorledes jeg en Tid blev holdt for Nar af en Mørkets Aand! Og tænk ligeledes paa, hvad dygtige Skuespillere kan faa ud af deres mange forskellige Roller! Kan de ikke ud fra deres iboende Talent eller Geni fremstille meget forskellige Personer, og kan de ikke faa Tilskuerne baade til at le og til at græde? Ja, de kan endogsaa faa dem til at føle det, som om de blev henrykket til en lysere og bedre verden!”

 

Byfogd i Fredrikstad i Norge, Ludvig Dahl, utga flere bøker som baserte seg på hans datter, Ingeborg Købers mediumistiske kontakt med åndeverdenen. De to bildene over er i virkeligheten deler av samme fototografi, og viser Dahl og hans datter, mens datteren er i trance og beveger en markør på en såkalt planchette, hvor alfabetets bokstaver, samt noen enkelte, korte ord er avmerket. Ved hjelp av denne mottok de meddelelser fra åndene, som ble nedskrevet, ikke ulikt metoden Johanne Agerskov benyttet i begynnelsen av sin tid som medium, bortsett fra at hun alltid var lys våken, mens Ingeborg Køber alltid falt i trance, og oftest ikke husket meddelelsene som var gitt gjennom henne. Aktivitetene utviklet seg til en dyp personlig tragedie for de involverte, da byfogden ble totalt oppslukt av kontakten med den oversanselige verden, og misskjøttet sin økonomi og sitt embete. For å holde husholdningen gående, begikk hans kone underslag, og datteren ble noe i nærheten av et viljeløst redskap for farens ustoppelige ønske om stadig kontakt med sine to avdøde sønner, og også skaffe beviser for livets beståen etter døden. Åndene tok etter hvert styringen over hendelsene, og de meddelte overfor noen få utvalgte - en og en, at det endelige beviset for åndelivets eksistens skulle bli at de ville forutsi Ludvig Dahls død. Og deres forutsigelse slo til - byfogden døde under en svømmetur på Hankø, med hans datter som eneste vitne, i den forutsagte tidsperiode. Saken kom etter hvert på avisforsidene i Norge, og Ingeborg og hennes familie måtte gjennom flere ydmykende rettsundersøkelser, og hun selv ble fengslet, tiltalt for å ha forvoldt farens død. Moren begikk selvmord da hennes underslag ble oppdaget, men Ingeborg ble senere frikjent p. g. a. bevisets stilling. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det må ha vært noen av de Eldste som regisserte dette dypt tragiske "skuespillet". Og den skade saken forvoldte i forhold til forståelsen av den oversanselige verden, må ha vært enorm. Den norske forfatteren Tor Edvin Dahl skrev i 1975 boken "Død, hvor er din brodd?" (Gyldendal) om hendelsene og det han presenterer er virkelig rystende lesning!