Den vanskelige islamdebatten
Av Sverre Avnskog

Som ganske nyinnmeldt deltager på Dagsavisens nettdebattside, www.nyemeninger.no tenkte jeg det kunne være interessant å lese den mest debatterte artikkelen og ta en titt på den etterfølgende debatten, for å danne meg et bilde av det debatt-klimaet som hersker der.

Den mest debatterte artikkelen viste seg å være Islamofobi og antisemittisme - tvillingideologier av Torgeir Salih Holgersen. Jeg gikk i gang med å studere Holgersens synspunkter, og jeg fant faktisk emnet så interessant at jeg selv kastet meg inn i diskusjonen. Jeg må innrømme at jeg hadde en del bange anelser om hva som ventet meg av reaksjoner på mine synspunkter, og dessverre må jeg etter få ukers debatt innse at stort sett alle mine bangeste anelser har blitt oppfylt – og vel så det. Min artikkel må ses som en personlig oppsummering av den delen av debatten som jeg deltok i. Den er selvsagt preget av mitt politiske ståsted og mine personlige erfaringer og synspunkter, og en annen ville sikkert oppsummert ordvekslingen må en helt annen måte. Jeg gjør altså ikke krav på å gi en objektiv og fyldesgjørende rapport fra diskusjonen.

Nettdebatter om islam – ikke stedet for nyanserte analyser

Før jeg redegjør nærmere for mine opplevelser, bør jeg kanskje fortelle hvor jeg står i debatten om islam og om innvandring generelt, for det er tydelig at denne temmelig opphetede debatten er så preget av stereotyper og generaliseringer, at man lett blir satt i en spesiell bås dersom man ikke slutter seg til visse standardiserte oppfatninger. Det er åpenbart vanskelig for mange å oppfatte innholdet i mer nyanserte synspunkter, og for en god del er det vanskelig å akseptere at man både kan være enig i visse deler av islam-kritikken, samtidig som man sterkt understreker at man ikke synes det er riktig å bebreide det store flertallet av fornuftige og moderate muslimer for de ugjerningene et lite mindretall av ekstremister står bak. Men jeg skjønte fort at islam-debatten på nett definitivt ikke er stedet for de mer nyanserte, innviklede og komplekse analyser! Enkel tenkning og enkle konklusjoner synes å være det eneste enkelte forstår. I manges verden er du enten venn eller fiende og alt er enten svart eller hvitt. Mellomtoner og nyanser eksisterer ikke – dessverre!

Selv har jeg en god del kompetanse når det gjelder integrering av muslimske barn, da jeg har jobbet som lærer i 30 år, og en stor del av dem på skoler med opptil 50% innvandrerandel. Jeg er selvsagt positivt innstilt til alle befolkningsgrupper og motstander av all form for rasisme, trakassering og sosial stigmatisering. Jeg har vært lærer for barn fra nær sagt alle verdens hjørner og har ved selvsyn observert at de ulike befolkningsgruppene gjerne har sin særegne måte å møte det norske samfunnet på. Alle fra samme kultur er selvsagt ikke like, men visse fellestrekk synes å gå igjen. Jeg tror ikke jeg sier noe feil dersom jeg antyder at de barna som kommer fra en bakgrunn som har en stor del grunnleggende fellestrekk med den norske kulturen, er de som møter minst problemer med å tilpasse seg livet i Norge.

Samfunnets mål: Å støtte integreringsprosessen

I mine øyne er det flerkulturelle samfunnet en udiskutabel realitet, og vårt mål må være at alle som kommer hit fra andre deler av verden må få en så problemfri og hurtig integreringsprosess som mulig, slik at de hurtigst mulig kan bli en del av det norske samfunnet. Og som samfunn burde det være vår oppgave å hjelpe de barn og voksne som får problemer med å klare denne prosessen på egen hånd, ved å identifisere og avhjelpe de problemene som eventuelt kan være til hinder for en problemfri integrering.

Integreringsproblemer kan selvsagt skyldes motstand fra det norske samfunnet i form av isolering og avvisning av nye innvandrere, og i slike tilfeller må vi jobbe aktivt for å tilstrebe åpenhet og inkludering på alle områder i samfunnet, det være seg i barnehage og skole så vel som i arbeidsliv. Med min bakgrunn fra skoleverket vet jeg at det jobbes meget aktivt av den norske lærerstanden for å hjelpe norske barn til å bli tolerante og inkluderende overfor alle uansett religion og hudfarge, og jeg tror kanskje ikke mange er klar over hvor mye vi faktisk har lærerne og skoleverket å takke for at Norge er blitt et flerkulturelt samfunn såpass smertefritt som det har blitt!

Jeg bør kanskje også fortelle at jeg politisk har min opprinnelse på venstresiden i norsk politikk, og i mine yngre år var jeg en glødende frihetlig sosialist, som identifiserte meg sterkt med alle verdens undertrykte og utstøtte. Jeg solidariserte meg selvsagt med alle undertrykte kvinner som ble forhindret fra å delta i samfunnets offentlige liv av patriarkalske maktstrukturer og begrenset i sin livsutfoldelse av en snever rolledefinisjon. I tillegg var jeg svært religionskritisk og en innbitt motstander av religiøst matmisbruk og bruk av religion som undertrykkelsesmetode.

Venstresidens dilemma og svik mot de svakeste

Det er derfor med en viss grad av undring jeg opplever at venstresiden, i sin iver etter å forsvare islamske innvandrere som minoritetsgruppe, synes helt å ha forlatt noen av sine stolte tradisjoner som forsvarer for de aller svakeste, som i mange tilfeller er kvinner og barn i muslimske innvandrerfamilier som lever under det samme patriarkalske tyranniet som norske kvinner gjorde tidligere, og som ofte blir sterkt hemmet i både deres deltagelse i samfunnet og i sin generelle livsutfoldelse. Barn i meget strenge religiøse familier blir ofte isolert fra lek med de norske barna fordi foreldrene vil beskytte dem mot uheldig påvirkning fra det ”normløse” norske samfunnet.

Spørsmålet er så om også religionen inngår som en del av den maktutøvelsen som disse barna og kvinnene utsettes for, men dette er det visstnok ikke gjort noen vitenskapelige undersøkelser av. For egen del kan jeg i hvert fall si at all min erfaring tyder på at de barna som har vanskeligst for å bli integrert i den norske elevgruppen, er de barna som lever under et strengt religiøst regime i hjemmet, med store begrensninger i sine muligheter til å delta i vanlige norske fritidsaktiviteter. Integrering kan være en svært smertefull prosess for enkelte barn. Ikke bare føler de selg selv annerledes og på siden av fellesskapet, men dersom foreldrene i tillegg uttrykker stor motstand og skepsis mot alt norsk, og i tillegg legger hindringer i veien for barna i deres mulighet til å delta i fellesskapet, kan resultatet bli at barnas integreringsprosess blir svært vanskelig, i tillegg til at det er ekstremt frustrerende å befinne seg konstant i en slag schizofren skvis mellom det norske samfunnets verdier og foreldrenes kultur og religion.

Det er en forferdelig opplevelse å føle at man ikke tilhører det store fellesskapet, og barn som vokser opp som outsidere og utstøtte utvikler ofte et raseri mot storsamfunnet som kan være vanskelig å styre, og særlig for gutters vedkommende kan dette lett utvikle seg til asosial adferd og tilknytning til halv- og helkriminelle gjenger og stoffmisbruk. Og det paradoksale er jo at ungdom som havner i høyreekstreme miljøer ofte har akkurat samme bakgrunnen, bortsett fra at de er utstøtt av fellesskapet av litt andre årsaker og ofte kommer fra hjem med omsorgssvikt og rusproblemer. Dette er et paradoks som synes vanskelig å forstå for mange venstreorienterte, som gjerne støtter den ene gruppen av disse, nemlig innvandrerungdommene på skråplanet, men forakter de norske høyreekstreme og kriminelle ungdommene. Den samme asosiale adferden kan selvsagt utvikle seg for jentenes vedkommende, men mer vanlig er det kanskje at innvandrerjenter som opplever konflikten mellom et sterkt begrensende og strengt religiøst hjemmemiljø og det utadvendte og ofte utprøvende livet mange norske jenter leve som uoverkommelig og traumatisk, kan havne i en isolert og innelukket tilstand med sterkt begrenset mulighet til livsutfoldelse.

En schizofren skvis kan man kanskje også si at venstresiden befinner seg i når det gjelder muslimske innvandrere! Skal de gå ut og støtte muslimer generelt fordi de er en minoritetsgruppe, eller skal de fortsette sin stolte tradisjon med å være de aller svakestes støtte og modige forkjemper. Jeg synes personlig at dagens venstreside i alt forstor grad har landet på å være hele gruppen av muslimske innvandreres forsvarere, og heller se gjennom fingrene med undertrykkelse av de aller svakeste – ofrene for patriarkalsk og religiøst begrunnet undertrykkelse, nemlig kvinnene og barna! Og dette har de gjort på den ”hellige” antirasismens alter. Antirasisme synes å ha blitt det nye mantra for mange venstresosialister og de fører en voldsom kamp mot alle former for rasisme, og både mot reelle og imaginære fiender! Ikke misforstå meg – jeg er selvsagt mot all form for rasisme, men da må det dreie seg om reell rasisme og ikke noe oppkonstruert tull som en eller annen overivrig antirasist mener å se gjennom sine ”rasistbriller”, som enkelte har konstant på seg, og mistolker, misforstår og konstruerer opp! Dette sviket mot de svake og denne ”hellige” krigen mot denne imaginære fienden, det rasistiske Norge, som mange sosialister etter min mening bedriver, er en av grunnene til at jeg ikke selv lenger regner meg som en av dem!

Faren for å stigmatisere annerledes tenkende på sviktende grunnlag

Så over til debatten på ”nyemeninger” om islamkritikk og islamofobi. Forfatteren, Torgeir Salih Holgersen, presenterer i sin artikkel den tese at deler av den muslimkritikken som fremføres i ulike media, er så preget av fordommer og hets at den kvalifiserer til betegnelsen islamofobi, og at den har så mange fellestrekk med den historisk velkjente antisemittismen, altså hets av jøder, at islamofobi og antisemittisme kan betegnes som tvillingideologier.

I utgangspunktet er jeg ikke utelukkende negativ til denne parallellen. Man vil alltid kunne finne fellestrekk mellom motivasjonen for forfølgelse av ulike enkeltgrupper, og forfølgerne vil selvsagt alltid fremstille objektet som mye verre enn det er for å motivere sine angrep og stigmatiseringen av den angrepne gruppen. Problemet med å sammenligne med akkurat antisemittismen, er at det er blitt utført så mange brutale overgrep mot jødene gjennom historien, og enhver sammenligning med antisemittismen vil nødvendigvis trekke med seg disse uhyrlighetene ”på lasset”. Og den som med eller uten grunn blir karakterisert som islamofob, og får sine meninger sammenlignet med antisemittisme, om det så bare er i måten å resonnere på, vil uavvendelig få alle de grusomme assosiasjonene om masseutrydning og umenneskelige overgrep heftet til seg.

Den som feilaktig får slike assosiasjoner klebet ved seg vil selvsagt med rette føle seg forferdelig forurettet, og indignasjonen vil sikkert ikke være mindre hos dem som muligens kunne fortjene sammenligningen litt mer, men uansett er jeg redd for at parallellen kun vil tjene til å fyre opp under motsetninger og avstedkomme enda mer hatretorikk i en debatt som allerede fra før er overopphetet og vanskelig å holde på et saklig nivå. Bare dette synes jeg alene burde være grunn nok til ikke å trekke paralleller mellom nåtidig usaklig kritikk av enkeltgrupper og antisemittisme, om det da ikke dreier seg om ren utrydding av hele befolkningsgrupper. Da kan sammenligningen selvsagt ha en viss relevans.

Den andre innvendingen ligger i den åpenbare faren for å misbruke parallellen mellom usaklig muslimkritikk og antisemittisme for å ramme mennesker man ikke liker, personer man er uenig med, politiske motstandere osv. Artikkelforfatteren, muslimen Holgersen, er etter min mening selv det beste beviset for at frykten for misbruk av parallellen er høyst berettiget. Etter min mening har han en alt for lemfeldig omgang med et såpass stygt og stigmatiserende begrep som islamofob, og deler det alt for flittig ut til mennesker som han er uenig med eller som har fremsatt påstander han er uenig i, men som ellers virker som helt vanlige, debattglade mennesker.

Dette er etter min mening et ufint misbruk av et sterkt stigmatiserende begrep og en anvendelse som tydelig har som mål å ramme politiske motstandere eller motdebattanter.

Fordømmelse og sosial stigmatisering som metode

Jeg vil også sette et meget stort spørsmålstegn ved den selverklærte metoden Holgersen anvender for å motarbeide muslimhets og islamofobi: nemlig ved hjelp av fordømming og sosial stigmatisering. Det er første gang jeg har opplevd at et høyt utdannet menneske i Norge faktisk går inn for sosial stigmatisering! Ellers er vi jo vant til at de fleste av oss forsøker å bekjempe sosial stigmatisering. Men altså ikke så med Holgersen. Han mener tydeligvis at han kan opptre som en form for overdommer og vet så sikkert at han har rett i sitt syn, at når han medvirker til sosial stigmatisering, så er det rettferdig og berettiget, selv om han altså på det sterkeste fordømmer sosial stigmatisering av muslimer.

Holgersen kjenner tydeligvis ikke ”den gylne regel”, om at du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Det er ganske forunderlig at en lektor kan være så naiv at han ikke ser at når han oppfordrer til sosial stigmatisering av en spesiell gruppe mennesker(islamofober), så vil selvsagt ikke bare hans meningsfeller oppfatte det som et carte blanche til å støte ut og fordømme dem man er uenig med, men alle må jo da ha rett til å følge samme strategi etter eget forgodtbefinnende. Jeg håper da inderlig at Holgersen ikke lærer sine studenter dette, i så fall vil jeg mene at han bryter norsk lov. Og spørsmålet må jo stilles, om ikke Holgersen gjør seg skyld i nøyaktig det samme som det han beskylder de islamofobe for, og jeg vil hevde at faren er overhengende for at hans taktikk overhode ikke vil føre til mer toleranse og forståelse for muslimer, men bare til generelt mer fordømmelse, øket konflikt- og aggresjonsnivå, og enda mer muslimhat! Holgersen anvender for øvrig sin metode om fordømmelse og sosial stigmatisering flittig i debatten! En meget usympatisk metode, spør du meg.

Det virker også som Holgersen har svært begrenset viten om psykologiske reaksjonsmekanismer og relasjonsdynamikk. Han synes å leve i den troen at en fordømmende reaksjon overfor uønskede holdninger, nærmest automatisk fører til at den uønskede holdningen forsvinner av seg selv. Mennesker som har med ungdomsgrupper å gjøre vet atdette langt fra er tilfelle! Faktisk er det oftest det stikk motsatte som skjer! Mennesker som opplever sterk fordømmelse fra omgivelsene, blir ofte enda mer befestet i sine holdninger og sine meninger, og når det gjelder ungdommer som har havnet i ekstremistiske miljøer fordi de har følt seg utstøtt av storsamfunnet, er det faktisk det stikk motsatte av fordømming og sosial stigmatisering de trenger. De trenger tvert imot noen som kan møte dem med respekt og forståelse, for om mulig å kanalisere raseriet inn i mer konstruktive spor, og om mulig trekke dem inn igjen i storsamfunnet.

Men det er selvsagt ikke bare ungdom som reagerer på denne måten – og faren er stor for at fordømmende antirasister i stedet for å utbre forståelse og toleranse bidrar til å øke motsetningene, skape steilere fronter og styrker rasistene i deres oppfatninger. Man oppnår altså det stikk motsatte av det man selv tror. Debatten etter Holgersens artikkel er et meget godt eksempel på fenomenet, og om man leser gjennom debatten vil man kunne observere at selv reflekterte og vennlig innstilte personer i stedet for å få forståelse for Holgersens synspunkter blir sterkt provosert og opprørt over hans fordømmelse av annerledes tenkende, og han støter dem fra seg i stedet for komme i konstruktiv kommunikasjon med dem! Jeg vil påstå at hans kommunikasjonsform fører til kommunikasjonsblokkering i stedet for øket forståelse!

Debatten er i det hele tatt ikke stedet for nyanser og refleksjoner. Personlig har jeg både titt og ofte, for om mulig å forebygge misforståelser, hevdet at selv om enkeltpersoner og/eller –grupper av muslimer gjør noe galt, så er jeg overbevist om at det store flertallet av muslimer i Norge er fine og rettskafne medmennesker, men til tross for det har jeg ikke unngått å få slengt etter meg at innleggene mine oser av brunstinkende dritt, at jeg er nazist osv.

I tillegg har man alltid denne lille hæren av selvutnevnte ”antirasister” som leter med lys og lykter i ethvert innlegg etter noe som med litt vrangvilje kan misoppfattes som fordommer, rasisme og islamofobi. Det er ganske merkverdig å oppleve hvordan man, dersom man forsøker å bringe litt mer nyanserte analyser inn i debatten, til stadighet må føre bevis for at man er ikke er rasist. I lengden blir det mer enn slitsomt å forholde seg til mennesker som konstant går med ”rasistbriller” foran øynene og bare de ser ordet ”muslim” og ”trygdesvindel” i samme setning, så kortslutter deres evne til logisk tenkning fullstendig, og de klarer overhode ikke å få med seg meningsinnholdet i det de leser, men ender med å rope nazisme, rasisme, islamofobi, drittstank, osv der det overhode ikke finnes noe sådan.

Et ganske typisk eksempel på slik misbruk av rasismebegrepet så vi ganske nylig i den såkalte Schengen-saken, der en ambulansesjåfør helt feiltolket situasjonen og overlot til politiet å frakte en farget person i stedet for å ta ham med i ambulansen. Sjåførene trodde mannen var ruset, mens han i virkeligheten hadde en hjerneblødning etter å ha vårt utsatt for vold fra en annen farget person. Saken fikk en voldsom oppmerksomhet, og både Dagbladets kommentator, Marie Simonsen, og SVs leder, Kristin Halvorsen, var hurtig ute med påstander om at dette var et ufyselig eksempel på norsk hverdagsrasisme, og fordømmelsen av ambulansesjåførenes opptreden var nådeløs, til tross for at ingen hadde noe helst viten om sjåførenes motivasjon for å handle som de gjorde, og aller minst om deres generelle holdninger. Dessverre for Dagbladet og Kristin Halvorsen viste det seg nemlig at den ene av sjåførene var SV-velger og også hadde bakgrunn fra internasjonalt bistandsarbeid, og noen rasist var han definitivt ikke. Og det verste ved medienes omtale av saken, var ikke bare de første dagenes forhastede og feilaktige konklusjoner, nei, saken fikk en massiv medieomtale over lang tid, og alle mulige rasismepåstander ble fremført i ukevis og fordømmelsen var nærmest unison. Schengen, den ene av sjåførene hadde heldigvis mot til å stå opp for seg selv, og gikk til sak mot Dagbladets omtale av saken, og dommen var krystallklar og knusende for Dagbladets vedkommende; Avisen ble dømt til å betale en million kroner i erstatning og oppreisning. En meget gledelig dom i mine øyne! Den er riktignok anket, men jeg håper inderlig den blir stående, og jeg ser den som en knusende dom over den norske ”rasisme-hæren” som stempler folk som rasister i øst og vest på sviktende grunnlag! Schengen har for øvrig fått diagnosen ”posttraumatisk stressreaksjon” etter de påkjenningene Dagbladet har påført ham – en meget pinefull psykisk tilstand! Kanskje vil mediene i fremtiden være noe mer avholdende i sine massive rasisme-angrep på sviktende grunnlag. Det er i hvert fall å håpe!

Overforenkling av komplekse historiske prosesser

Jeg må også tilstå at jeg finner Holgersens ulike historiske paralleller temmelig tynne. Han ser tydeligvis seg selv som lederen av en antirasistisk fortropp som skal forhindre at det utvikler seg et nytt holocaust, men denne gangen med masseutrydning av muslimer, og han hevder sågar at det er et historisk faktum at Hitler aldri ville ha kommet til makten dersom det fantes større motstand mot hans antisemittisme blant de borgerlige partiene i Tyskland i mellomkrigstiden. Dette blir jo like riktig som å påstå at det er et historisk faktum at Norge i dag ville ha vært republikk dersom ikke prins Carl av Danmark hadde sagt ja til å bli norsk konge i 1905. Som om ingen andre kongelige kunne blitt spurt der som Carl hadde sagt nei.

Det er riktig nok at Hitler ble utnevnt til rikskansler etter valget med støtte fra andre partier, men det eneste sikre vi kan påstå dersom disse partiene ikke hadde støttet ham, er at da hadde ikke Hitler kommet til makten på den måten han gjorde. Om han kunne kommet til makten på andre måter på et senere tidspunkt kan vi selvsagt ikke vite noe om, men jeg tror de fleste historiske forskere med en viss seriøsitet vil være enig med meg i at Hitler neppe ville slått seg til ro med å ha tapt valget i 1933, og så forsvunnet ut av historien. Så lett gir ikke en maktsyk og hensynsløs psykopat med ambisjoner om å regjere en hel verden seg! Og i 1933 hadde han allerede støtte fra over 30% av det tyske folket, mange var livredde for at også Tyskland skulle bli offer for en kommunistisk revolusjon, bitterheten over og hevnlysten etter det ydmykende krigsoppgjøret etter første verdenskrig var utbredt, samfunnsøkonomien var i oppløsning og bander av kriminelle nazister herjet for å bryte ned den svake republikken. Jeg vil påstå at det kun var et tidsspørsmål før Hitler ville ha tiltvunget seg makten i alle fall. Men å få den på legalt vis var selvsagt å foretrekke – selv for en skruppelløs despot som ham.

Skummel fremtidspessimisme

Men Holgersen synes altså å mene at dersom vi ikke låner øre til ham, så vil våre dagers islamofobi lett kunne utvikle seg til å få samme følger som antisemittismen, og fremtidens ungdom forvandles til drapsmaskiner som vil være i stand til å masseutrydde muslimer! Denne formen for fremtidspessimisme er jeg en hardnakket motstander av, fordi jeg er grunnleggende sikker på at menneskeheten er kommet forbi de tider i vår historie der slike masseødeleggende kriger og utryddelse av mennesker vil kunne forekomme i så stor skala. Visst kan det skje i begrensede og fremdeles uutviklede deler av verden, men de industrialiserte landene i verden har vevet sine skjebner så tett sammen og er så avhengig av hverandre at noe lignende som skjedde i 1945 er helt utenkelig, etter min mening. Jeg er også en kraftfull motstander av denne formen for fremtidspessimisme av den grunn at jeg mener det er svært uheldig å trekke fokus mot slike uhyggelig negative fremtidsbilder og skape angst og pessimisme, fordi det bare bidrar til å trekke energi til disse destruktive fremtidsbildene, slik at faren faktisk blir større for at de kommer til delvis virkelighet, når vi i stedet kan bidra til å skape positiv energi og håp og optimisme for fremtiden!

Ulike strategier for å avvise kritikk

Men hvordan imøtegår Holgersen og hans likesinnede kritikk av hans teorier? Det har etter hvert avtegnet seg et par tydelige strategier.

Den første og enkleste er å innbitt benekte alt negativt som hevdes i forhold til muslimer eller islam. Alt er bare fordommer og islamofobi, og selv veldokumentert og berettiget kritikk av enkelte muslimer blir lettvint avfeid som løgner, og ikke bare som løgner, men som bevisste løgner. Holgersen har med andre ord den evnen at han kan se inn i tankene til folk og kan fastslå om de tror på sine egne opplysninger eller ikke. Ganske oppsiktsvekkende, spør du meg.

En annen teknikk er å svare med at like kritikkverdige forhold utføres i hele verden av kristne, som om det gjør de kritikkverdige forholdene noe bedre at de også utføres av andre. Det problematiske med denne metoden er jo at det faktisk ikke er kristne som er emnet for denne debatten, men spørsmålet om mye av kritikken mot enkelte muslimer er uberettiget i den grad at det kan sammenlignes med antisemittisme. Ja, enkelte debattanter mener sågar at det er irrelevant å komme frem med enkelteksempler på kritikkverdige forhold ved islam eller ved enkelte muslimers praktisering av islam i debatten, og at slikt må kalles forsøk på å stemple og stigmatisere en hel gruppe på grunnlag av enkeltpersoners synder. Det er temmelig oppsiktsvekkende å hevde dette i en debatt som nettopp handler om berettigelsen av islamkritikk.

En annen strategi er å hevde at det er helt usannsynlig at islam kan være er et hinder for integrering i Norge fordi ingen undersøkelser hittiler gjort vedrørende dette forholdet. Dette blir selvsagt for enkelt å påstå sånn uten videre, på samme måten som det blir for enkelt å være alt forskråsikker på at dersom det utføres en slik undersøkelse så vil den garantert vise at det ikke finnes noe som helst i islam som hindrer integrering, og at den som stiller seg tvilende til det ikke bør hevde sin tvil offentlig inntil det er uttrykkelig bevist. Det er underlig hvor stor bevisbyrde man krever av andre for at de skal tillates å delta i en diskusjon med sine meninger, og hvor lettvint man selv slenger om seg med påstander og betegnelser!

En siste strategi jeg vil omtale, er Holgersens skråsikre påstander om at alle muslimer som begår terrorhandlinger, utøver kritikkverdig makt, hindrer sin familie å delta i samfunnslivet osv har feiltolket islam, og at det blir helt feil å tro at noe av dette kan finne sin forklaring i deres tro. Nå er det litt vanskelig å akseptere Holgersen som noen autoritet på å avgjøre hva som er den eneste riktige tolkningen av islam, og egentlig er det ikke så interessant i denne sammenhengen, for det er jo den enkelte muslims egen oppfatning av sin tro som er avgjørende, og ikke hva en norsk muslim som Holgersen måtte mene.

Mitt eget møte med muslimske barn og foreldre

Dersom en muslim selv mener at det er læresetninger eller moralske normer i hans tro som forbyr ham å delta i det norske samfunnet på lik linje med etniske nordmenn, eller som gjør at han må forhindre at hans barn får norske venner, eller som gjør at hans kone ikke bør lære norsk eller omgås norske kvinner, så nytter det lite å hevde at han har feiltolket islam, for det er jo hans tro og ikke Holgersens vi drøfter.

Jeg har selv hatt foreldrekonferanser der muslimske foreldre har begrunnet det med sin tro, når de har gjort rede for sin frykt for at deres sønner og døtre skal bli påvirket av norske samfunnsnormer, eller mangel på sådanne, og helst ser at de ikke har norske venner Man kan neppe svare dem med at de har feiltolker islam.

Det var også en ganske absurd opplevelse den gangen jeg som lærer skulle samtale med en islamsk mor om en sak vedrørende hennes sønn. Da jeg møtte henne var ansiktet helt tildekket, hun kunne ikke oppholde seg alene i samme rom som meg, og hun kunne ikke ta meg i hånda – alt dette begrunnet hun med sin religion. Det er ikke helt urimelig å påstå at hennes tro var til hinder for hennes muligheter til å kommunisere med sin sønns lærer, og således betød en forvanskning av integreringsprosessen både for henne og sønnen. Dessuten var hennes bevegelsesmuligheter og deltagelse i det norske samfunnet sterkt begrenset og forhindret at hun kunne bli integrert i samfunnet

Jeg er ikke noen spesialist på islam, men meg bekjent begrunnes også fatwa og hellig krig, i likhet med martyrhandlinger som f eks selvmordsbombere, med at det er en del av religionen. Og igjen, dette er ikke Holgersens form for islam, men når muslimer selv oppfatter det som en del av deres tro, så kan man vanskelig påstå at de tar feil, for det er jo deres religion og deres oppfattelse av hva som behager Allah, og hva som loves i paradis dersom man dreper vantro. Om Holgersen aldri så mye påberoper seg at de har feiltolket, så betyr det lite i denne sammenhengen.

Mange sammenligner de ekstreme utgavene av islam med ultrakonservative i USA, og den sammenligningen er muligens ikke så urimelig. Og ingen kan vel med noen som helst rett påstå at disse ultrakonservative ikke er kristne! De har sin spesielle form for tolkning av kristendommen, og det er ikke vanskelig å finne begrunnelser i Bibelen for dere synspunkter. I det gamle testamente finnes det rikelig med begrunnelser for nær sagt enhver handling. Den gammeltestamentlige ”Gud” oppfordrer jo sågar israelittene til å utrydde sine fiender!

Så jeg hadde nær sagt, dessverre, vi må nok akseptere og se i øynene at visse utgaver av islam både legitimerer maktmisbruk og voldshandlinger, og også kan fungere som et hinder for integrering i Norge, ved at særlig barn og kvinner forhindres fra å få delta i samfunnsaktiviteter som er vanlige for norske barn og kvinner.

Men legg merke til at jeg sier at dette gjelder visse utgaver av islam. Og jeg vil meget sterkt understreke at muslimer som praktiserer en helt annen tro, preget av toleranse, åpenhet og inkludering, selvsagt ikke har noe som helst ansvar for hva ekstreme muslimer står for eller utfører av voldelige handlinger.

Og ekstreme enkeltpersoners eller gruppers handlinger må heller ikke brukes til å stigmatisere hele gruppen av troende muslimer!

Menneskenes evne til vekst gir håp og tro på fremtiden

Hva vi heller ikke må glemme, er at mennesker har en enestående evne til vekst og utvikling! Alle samfunn og trosretninger beveger seg etter min mening i stadig mer humanitær og tolerant retning, og den forholdsvis lille gruppen norske muslimene som vi kanskje oppfatter som ekstreme i dag, vil etterlate seg nye generasjoner som vil være i stand til å lære av sine foreldres feil, og utvikle en islamsk lære som vil være tilpasset et liv i et moderne vestlig samfunn. Det å være troende er ikke en statisk og uforanderlig tilstand. All historie viser at religionene utvikler seg i positiv retning!

Det er nok å se på den kristne kirkes utvikling i Norge for å fastslå dette. Fra å ha vært sterkt dominert av ”dommedagsprofeter” og ”mørkemenn” på store deler av 1900-tallet, preges kirken i dag mer og mer av åpenhet, toleranse og vidsyn. Takhøyden i folkekirken er stor, og medmenneskelighet og omtanke for lidende og nødstilte preger gudstjenestene i stedet for eldre tiders helvetseprekener. Det religiøse maktmisbruket med trusler om helvetes pinsler er så godt som utryddet, og godt er det.

Det samme vil selvsagt skje med de mer ekstreme utgavene av islam. Den ultrakonservative og ekstreme formen vil få færre og færre tilhengere, og en tro som forfekter toleranse, kjærlighet og fred vil vokse frem og få større og større utbredelse!

Fremtiden ser lys ut, og Norge kan være stolt av å være et foregangsland for toleranse mellom religionene og fredelig sameksistens. Denne sommerens grusomme hendelse er et tragisk og sørgelig, men midlertidig tilbakeslag!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Oslo, 18.11.2011
Sverre Avnskog