Et ugjendrivelig bevis for at Bispebrevet er en forfalskning!
En artikkel av Sverre Avnskog

Det kan sies utrolig mye om det såkalte Bispebrevet, som Johanne Agerskov utga i 1938, og mye er også sagt og skrevet om denne hennes siste utgivelse – kanskje særlig i løpet av de siste fem-seks årene, hvor flere og flere har stått frem offentlig med sine vurderinger og synspunkter. Og for undertegnede er det ganske åpenbart at om man plukker Bispebrevet fra hverandre og analyserer det bit for bit, vil man ganske snart oppdage at det inneholder et vell av formuleringer og opplysninger som står i klar motsetning til de ”tre gylne fruktene”, som er de eneste av Agerskovs utgivelser som den oversanselige verden står inne for. Jeg skal ikke her gjenta alle de gode argumentene som er fremført av forskjellige forfattere opp gjennom årene, bare fastslå at det i mine øyne er fremført utallige momenter som hver for seg er avslørende nok til å kunne tjene som bevis for at Bispebrevet må være en forfalskning! Men kanskje er det hittil ikke fremført et helt uomtvistelig og udiskutabelt bevis for at Bispebrevet ikke kan være sant? Jeg mener å ha funnet et slikt bevis, og vil presentere det sammen med en del andre tanker jeg har gjort meg om Bispebrevet siden jeg sist skrev om det. La meg for sikkerhets skyld understreke at jeg ikke tror det var mediet Johanne Agerskov som sto bak forfalskningen av Bispebrevet, men at hun på sedvanlig vis mottok brevet i den tro at det var hennes far som dikterte det fra den oversanselige verden. Les mer om det i f. eks. artikkelen Mørkets motangrep - Bispebrevet!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nå er det ikke så lett å presentere et bevis for at Bispebrevet må være en forfalskning som kan godtas både av tilhengere og motstandere av Bispebrevets ekthet. Tilhengerne av brevet har vist en forbløffende oppfinnsomhet når det gjelder å nytolke ord og begreper, ja, ikke bare nytolke men faktisk finne opp helt nye og hittil ukjente betydninger av ord som de fleste av oss hittil har oppfattet som rimelig entydige. For eksempel har en av de ivrigste forkjemperne for BB på sin danske webside, gjennom en moderne form for Erasmus Montanus-logikk fremført et ”bevis” for at ”all forbindelse” faktisk ikke betyr all forbindelse, men bare den forbindelsen som går den ene veien. På denne måten mener han å ha ”bevist” at Gud stadig vil fortsette å sende en lysstrøm til menneskene, selv om Han avbryter all forbindelse med hvert eneste menneske på jorden, slik det står i Bispebrevet at Han muligens vil måtte gjøre fordi Han ikke lengre kan utholde å følge det som skjer i den jordiske verden. Men all kan selvfølgelig ikke bety annet enn all, nemlig; det hele, allting, uten unntak, alt i hop, alt sammen, hele hurven, hele sulamitten, himmel og jord, hver ting, løst og fast, mann og mus, rubb og stubb, rubbel og bit, samtlige, smitt og smule, stort og smått. Sier man at all forbindelse på jernbanen er avbrutt, så går det ingen tog - sier man at all forbindelse på telefonlinjen er avbrutt, så kan ingen lenger høre hva andre sier - sier man at all forbindelse på strømnettet er avbrutt, så kan ingen lengre motta strøm! Man kan fortsette å lage eksempler i det uendelige, men all betyr aldri noe annet enn all; det hele, uten unntak!

Leseren kan jo selv bedømme ut fra de nedenstående sitater fra Vandrer mod Lyset! om det virker sannsynlig at Gud vil fortsette å la det tilflyte menneskene en lysstrøm, om det som står i Bispebrevet om at han muligens vil avbryte all forbindelse med dem skulle bli virkelighet:

”Fra det Øjeblik Gud saaledes satte sig i Forbindelse med Menneskene, flyder den guddommelige Strøm gennem alle i et ubrydeligt Kredsløb og tilføres enhver ny Skabning i Undfangelsesstunden.”  Kommentaren, kapittel V, side 165.

”I det Øjeblik, hvor den første svage Spire til et nyt Menneskelegeme er dannet ved Undfangelsen, modtager den sin Del af den guddommelige Lysstrøm, der binder Menneskeheden til Gud.” Kommentaren, kapittel VII, side 173.

For meg personlig, som helt siden guttedagene har hatt en spesiell interesse for litteratur, poesi og for språklige formuleringer, og har lest hundrevis, for ikke å si tusener av litterære verk, fremstår det som ganske ufattelig at noen kan klare å vri og vrenge på begrepet all forbindelse i den grad at de kan få det til å stemme at den guddommelige lysstrømmen vil fortsette å flyte gjennom alle fra fødselen av, selv om Gud avbryter all forbindelse med menneskene! Forstå det den som kan! Står det ikke at lysstrømmen binder menneskene til Gud – må ikke lysstrømmen da sies å være å være en forbindelse? Og står det ikke at den guddommelige lysstrømmen flyter gjennom alle i et evig kretsløp, fra det øyeblikket Gud satte seg i forbindelse med menneskene? Følger det ikke da som en naturnødvendighet at lysstrømmen stanses når han avbryter all forbindelse?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dersom all forbindelse på jernbanen er avbrutt, kan det da fortsette å gå tog den ene veien? Foto fra internett

Like absurd som at lysstrømmen vil forstette, er det etter min mening å mene, slik Inger Agerskov hevdet i brev til Chr Jørgensen i 1938, at Gud fortsatt vil høre menneskenes bønner, men ikke besvare dem, dersom Han har avbrutt all forbindelse med menneskene. Er det ingen forbindelse, kan Han selvfølgelig heller ikke høre hva menneskene ber om! Og dersom årsaken til at Gud eventuelt måtte avbryte all forbindelse var at Han ikke i lengden kunne utholde å være passivt vitne til menneskenes lidelser – ville det ikke plage og pine Hans sinn å måtte høre på menneskenes stadig mer fortvilede bønner om hjelp etter som de sank dypere og dypere ned i synd og lidelse, uten at Han evnet å hjelpe dem? Ville det ikke være som ren tortur for Hans på forhånd plagede sinn å måtte følge menneskenes fortvilte rop om hjelp uten å kunne foreta seg noe? Hvordan i all verden skulle Han kunne klare å bygge sitt sinn opp igjen og bli sterk nok til igjen å kunne yte noen hjelp til menneskene når Han gjennom millioner av år ble ”bombardert” med inderlige bønner om hjelp fra sine lidende skapninger?

Inger Agerskov hevder riktignok i sine brev vedrørende Bispebrevet, at det ikke fantes mennesker på jorden i 1938 som evnet å be på den rette måten, men det er jo en temmelig håpløs påstand! Verden besto tross alt ikke kun av den danske kirken og noen få Vandrer mod Lyset-tilhengere i Danmark – hva med alle andre religiøse retninger, og hva med alle naturfolkene – det står jo ganske tydelig i Vandrer mod Lyset, at Gud besvarer selv en bønn til et primitivt gudebilde, dersom bønnen er bedt med inderlig overbevisning om at guddommen ville besvare bønnen. Nei, her nærmer vi oss det åpenbart meningsløse! Selvfølgelig fantes det tusener på tusener, ja, sikkert millioner av mennesker rundt omkring på jordkloden i 1938 som evnet å be til Gud av et oppriktig hjerte!

Målet med Guds avbrytelsen av all forbindelse skulle være, stadig i følge Bispebrevet, at menneskeheten skulle synke så dypt ned i mørke, synd og ugjerninger som de kunne komme, slik at Gud og hans utsendinger kunne begynne helt forfra igjen og lede dem frem mot lyset, uten de eldstes forstyrrende motstand. Man kan jo saktens spørre seg om hvorfor i all verden Gud skulle fortsette å sende en lysstrøm til hvert menneske når hans mål var at de skulle synke så dypt ned i mørke som overhode mulig. Ville ikke da den fortsatte lysstrømmen bare bidra til å gjøre den tiden det ville ta før menneskene var sunket helt til bunns i mørkets og syndens pøl lengre, og på den måten også forlenge de lidelsene han ville la menneskene gå gjennom før han atter  ville knytte forbindelsen til dem? En forbindelse som altså i realiteten aldri ville være brutt, dersom det er riktig at Han ville fortsette å sende lysstrømmen, og fortsette å høre menneskenes bønner. Ville det ikke være mer effektivt å bryte lysstrømmen, slik at menneskenes nedsynkning i mørket ville gå hurtigst mulig, slik at de slapp unødvendig lidelse fordi Gud gjennom lysstrømmen stadig dro dem opp igjen av det mørket som han ønsket at de skulle synke så dypt ned i som de kunne komme? Man kan jo også spørre seg selv om hvordan Gud kunne ha krefter nok til å sende menneskene en kontinuerlig lysstrøm, når han var så svak og trett at han ikke lengre kunne utholde å være passivt vitne til deres lidelser? Om han kunne sende en lysstrøm til menneskene, kunne han ikke også sende denne lysstrømmen til seg selv, slik at hans nedbrutte sinn kunne helbredes? Kan man tenke seg en healer som er så trett og nedbrutt over sine klienters lidelser at han ikke lengre utholder å ha forbindelse med dem, men som likevel vill fortsette å gi dem healing? Virker det rimelig?  Nei, disse spekulasjonene om hva Gud ville opprettholde av forbindelser med menneskeheten må avvises som grunnløse spekulasjoner.

Spørsmålet er jo om menneskene i det hele tatt ville synke dypt ned i mørke, synd og lidelse kun fordi de yngste sluttet å la seg inkarnere? Dette står det faktisk noe om i Vandrer mod Lyset:

”Hvis det i Fremtiden blev saaledes, at de Yngste alle som een pludselig ophørte med at lade sig inkarnere, vilde derfor en almindelig Stagnation blive Resultatet. Intet større nyt paa noget som helst Omraade vilde da fremkomme, og Menneskene maatte i saa Fald, saa længe det var muligt (se pag. 246), tære paa det, der alt var givet dem af Opfindelser, Naturvidenskab, Digtning, Farve-, Form- og Tonekunst, o. m. a., indtil de Yngste atter lod sig føde iblandt dem; thi Menneskene vil i Fremtiden ikke faa noget større nyt tilført gennem de Ældstes Genialitet, da de Ældste, der er bleven inkarneret efter Ardors Tilbagevenden i 1912, alle er inkarneret under Guds Ledelse, hvorfor deres Genialitet, i Kraft af Hans Villie, bliver holdt tilbage, saa at de i den jordiske Tilværelse ikke kan være Foregangsmænd - men i eet og alt kun vil fremtræde som Gennemsnitsmennesker.” Oversikten, side 301.

Står det noe her om at en avslutning av de yngstes inkarnasjoner ville føre til at menneskene ville synke ned i mørke, synd og lidelser? Nei, overhode ikke! Det står kun at de ville måtte tære på det som allerede er gitt menneskene gjennom de yngste og eldste. Sluttet de yngste å inkarnere, ville menneskeheten altså ikke bevege seg videre på noe område, all utvikling ville stagnere. Men ikke for alltid! Dersom Gud fortsatte å fremsende den guddommelige lysstrømmen, ville det enkelte menneske fremdeles utvikle seg videre i åndelig modenhet:

”Derfor modtager den til Menneskelegemet bundne Aand - ved hver Genfødsel - en Lystilførsel fra Gud. Denne Lystilførsel styrker Tanken og Villien, d. v. s.: vækker Modstandsevnen og Modstandslysten, saa at Tanke og Villie mere og mere bliver i Stand til at bortstøde saavel det indefra som det udefra kommende Mørke. Efter som de gentagne Inkarnationer forøger denne Modstandsevne, -Lyst og -Kraft, vil der skabes en virksom Reaktion mod Mørket. Villien vaagner til Initiativ i Lysets Retning, og langsomt paavirkes Tanken til at følge den af Villien givne Retning - Selvudrensningen begynder = de indsugede Mørkekomplekser elimineres, efterhaanden som Egoet overvinder det onde, slette og syndige i sit Væsen. Og igennem de stedse fremadskridende Jordeliv vil det Tidspunkt engang indtræde, da Tankens og Villiens - mod hinanden - fremadglidende Bevægelse vil resultere i en Sammensmeltning.”  SOS II, spm 64.

Nei, menneskene slutter ikke å utvikle seg selv om de yngste slutter å inkarnere. Den av Gud tilførte lysstrømmen vil bevirke at de gjennom inkarnasjon etter inkarnasjon, vil få stadig større motstandskraft mot mørkets krefter. Ja, veien vil bli lengre og mer besværlig uten de yngstes hjelp, men alt tyder på at menneskene takket være den stadige tilførselen av lys ville kunne vandre veien til Guds rike uten de yngstes hjelp! Dette bekreftes også i Ardors beretning, der Gud forteller de yngste etter at de har sagt ja til å ta på seg oppdraget med å lede menneskene på deres vandring mot faderhjemmet, at om de hadde sagt nei, ville menneskenes vei blitt langt mer besværlig, men de ville likevel nå frem til målet uten de yngstes hjelp. Etter min mening virker det mest sannsynlig å oppfatte Vandrer mod Lyset! dithen at en avslutning av de yngstes inkarnasjoner ville medføre en stagnasjon og midlertidig tilbakegang, inntil menneskene var nådd ned til et nivå som samsvarte med gjennomsnittsmenneske åndelige og kulturelle utviklingsnivå, men derfra ville de lengst fremskredne menneskeåndene kunne overta de yngstes rolle som menneskenes foregangsmenn og -kvinner og "trekke" det store flertallet etter seg. Nei, det måtte nok langt kraftigere virkemidler til dersom Guds mål var at menneskeheten skulle synke tilbake til det stadiet de befant seg på før de yngste påbegynte sine inkarnasjoner:

”Saafremt Guds Skabninger ingen Sinde i de menneskelige Tilværelser fik Tankens og Villiens Styrke forøget gennem en direkte Lystilførsel fra Gud, vilde det aandelige Jeg - paa Grund af de idelig gentagne Inkarnationer - snart fuldkommen være prisgivet Mørkets Kræfter, det vilde bukke under for Synd, Ondskab og Ugerninger; thi Jegets aandelige Udrustning vilde da være for svag til at kunne yde en effektiv Modstand.” SOS II, spm 64

Her tales det helt opplagt om det som i følge BB ville inntre dersom Gud avbryter all forbindelse med menneskene; de ville snart være prisgitt mørkets krefter, de ville bukke under for synd, ondskap og ugjerninger. Og nettopp dette skulle være det Gud ønsket å oppnå ved å avbryte all forbindelse, så det er helt opplagt at det ville innebære at Gud avbrøt lysstrømmen.

I den avsluttende oversikten står dette enda tydeligere forklart:

”Ved de Yngstes Inkarnationer drages det menneskelige Kim-Urbillede længer og længer bort fra dets oprindelige Udseende (baade astralt og fysisk); men saafremt de Yngste ophørte med deres Inkarnationer, vilde det Skønhedspræg, som de har tilført de menneskelige Legemer, meget hurtig forsvinde og Legemet paa ny nærme sig det oprindelige Urbillede. Ligeledes vilde alt det psykiske, som de Yngste, gennem den astrale Genpart, har tilført Menneskene, langsomt udviskes for til sidst saa godt som helt at forsvinde. Men saafremt Gud tillige borttog det guddommelige Element, vilde Menneskene i forfærdende kort Tid (nogle faa Aartusinder) falde tilbage til det Præg, som de havde modtaget fra de Ældstes Haand, et Præg, der vilde være langt ringere og mere dyrelignende end de nuværende laveststaaende Folkeslags; samtidig vilde de sidste Rester af det psykiske Liv, der var tilført Menneskene gennem de Yngstes Inkarnationer, fuldkommen forsvinde: Menneskeheden vilde da atter fuldt og helt være de Ældstes Skabninger.” Oversikten, side 246.

Avbryter Gud forbindelsen kan det ikke bety annet enn at det ingen forbindelse vil være tilbake, og han ville selvfølgelig også avbryte den lysstrømmen som han hittil har tilført hvert menneske i unnfangelsesstunden. Han ville altså måtte sette opp en ugjennomtrengelig barriere mellom seg selv og menneskene, slik at ikke en eneste liten tanke kunne slippe gjennom noen av veiene. Og så ville Gud måtte sitte der i total uvisshet om de grusomme lidelsene hans dypt elskede skapninger gjennomgikk uten at deres kjærlige far løftet en finger for å hjelpe dem. Tro det den som kan. Dette er definitivt ikke min Gud. Og det er definitivt ikke den Gud som presenteres i Vandrer mod Lyset!

Dersom all forbindelse på telefonlinjen er avbrutt, kan man da fortsatt høre i den ene enden men ikke den andre? Foto fra internett

Og hvem skulle forresten gi Gud beskjed om når det riktige tidspunktet hadde inntrådt til å gjenoppta forbindelsen med menneskene? Hvem skulle gjøre ham oppmerksom på at menneskene var sunket så dypt ned i mørke, synd og ugjerninger som de kunne komme? Mange tilhengere av Bispebrevet mener at selv om Gud avbryter all forbindelse med menneskene, så vil de yngste fortsette med sitt arbeid og fremdeles undervise menneskeåndene mellom hver inkarnasjon. Men hva skulle i så fall hensikten med en slik undervisning være, når menneskene på jordkloden i følge Guds ønske sakte men sikkert skulle dras ned i mørke og synd? Skulle man altså undervise dem for å gjøre dem bedre skikket til å motstå mørkets onde påvirkning, for så å sende dem ned til jorden, der målet var at de skulle gjøre det motsatte, nemlig leve et liv i mørke, synd og ugjerninger? Ville ikke de yngste da i realiteten motarbeide Gud, for hans ønske var jo at menneskeheten skulle degenerere tilbake til det primitive nivået de befant seg på før de yngste påtok seg oppgaven med å lede dem fremover mot lyset! Dette ville være den totalt absurde situasjonen som ville oppstå etter at Gud hadde avbrutt forbindelsen, og om de yngste skulle handle i overensstemmelse med Guds ønske, så kunne de ikke gjøre annet enn å medvirke til at menneskene raskest mulig sank ned i mørket, og de måtte da enten sabotere undervisningen for å skape mest mulig forvirring, eller nekte all form for undervisning. I begge tilfeller ville det ha ført til at alle de yngste sakte men sikkert ville glidd inn under mørkets makt, for man kan ikke motarbeide lysets fremgang uten samtidig å åpne for mørkets invasjon av personligheten. Gud ville altså med sin handlemåte ha satt de yngste i en situasjon der de måtte velge mellom Han eller lyset. I mine øyne ville uansett Gud være fortapt. At han ikke lengre kunne utholde å følge menneskenes lidelser, ville si det samme som at han var beseiret av mørket, og om han i tillegg til å være sliten, nedbrutt og deprimert valgte å bryte sitt løfte til menneskene om å alltid følge dem i tankene, og alltid gi dem all den hjelp de behøver, så ville selvfølgelig ikke det føre til at han ville gjenvinne sin lysstyrke, nei, det ville gi mørket ennå større makt over ham, og mest sannsynlig ville dette etter min mening splintre hans personlighet og ødelegge ham, og dermed utrydde alt liv i universet, for livet i lyset eksisterer kun i kraft av at det blir opprettholdt av Gud. Om ikke Gud øyeblikkelig ville ha tilintetgjort seg selv, ville mørket ha fått større og større makt over ham, og hans ondskap ville ikke ha kjent noen grenser, og han ville ha blitt de yngstes og menneskenes fiende, og de ville selvsagt være sjanseløse mot en slik ond guddom, og vi ville få et scenario som lignet på det som beskrives i SOS om hva som ville skjedd dersom tanken og viljen hadde smeltet sammen med mørkets poler i stedet for lysets. Det gjør meg neste ondt å skrive dette, for i mitt indre vet jeg med så inderlig stor sikkerhet at Gud aldri ville la noe slikt som dette skje. Det er helt utenkelig, og vil aldri inntreffe fordi Gud er allmektig og den suverene herskeren over lyset og alt liv i universet.

En helt annen ting er forøvrig at dersom Gud ikke lengre kunne utholde å være passivt vitne til menneskenes lidelser, så ville selvsagt det samme ha skjedd med de yngste. Ja, de yngste ville selvsagt ha gitt opp på et langt, langt tidligere tidspunkt enn Gud, for deres styrke er kun å sammenligne med et fnugg mot hele universet i forhold til Guds. De yngste hadde ikke vært i stand til å utrette særlig mye for menneskene på egen hånd uten at Gud tilførte dem ny lysenergi når de ble slitne:

”Kunde det tænkes, at Gud i Stedet for at overgive den mere direkte Ledelse af Menneskeheden til Kristus, selv havde overtaget denne Ledelse, da maatte Han have dannet sig en Bolig i den sidste af Sfærerne om Jorden, og opholdt sig dér sammen med sine tolv Tjenere. Men i saa Fald vilde det have været nødvendigt for Gud at nedsætte ikke alene sin egen Lysudstraaling, men ogsaa sine Tjeneres, for at Jordkloden og Sfærerne ikke skulde opsuges af det intensive, straalende Lyshav, der udstrømmer fra dem alle. De Yngste skulde selvfølgelig - som diskarnerede - have opholdt sig her hos Gud i den samme Sfære. Men havde Gud ordnet det saaledes, vilde Guds Rige have staaet tomt. Og selv om de Yngste af og til kunde have opholdt sig dér en Tid mellem deres Inkarnationer, vilde de dog ikke kunne have modtaget den nødvendige Hjælp - gennem Guds Lysudstraalinger - til de nye Inkarnationer. Thi Guds fulde Lysstyrke vilde ikke være til Stede dér, hvor den var nødvendig. De Yngstes Arbejdsmod og Arbejdsevne maatte derfor i det lange Løb gradvis aftage i Stedet for at tiltage - og deres Arbejde for Menneskeheden vilde blive haabløst, umuligt at gennemføre.” SOS I, spm 60.

Det skulle fremgå meget tydelig av det ovenstående at det er de yngste som med jevne mellomrom trenger påfyll av energi fra Gud, som står uendelig lang over dem i lysstyrke, og det er derfor helt utenkelig at Gud skulle gi opp å følge menneskenes lidelser før de yngste – det vil selvsagt være tvert imot! Og legg spesielt merke til hva som står om Gud og hans tolv hjelpere: ”…det intensive, straalende Lyshav, der udstrømmer fra dem alle…” For meg høres det ikke akkurat ut som om Gud er en som blir sliten og trett! Legg også merke til hva som står om lyset i SOS I, spm 64, som egentlig handler om en eventuell mørkets guddom:

”Og da Lysets evigtvarende Udstraalinger uden Energitab laa udenfor hans Evners Rækkevidde, kunde der ikke være nogen Udsigt for ham til paa ny at forstærke sin Tankes og Villies Energi,…”

Lyset har altså en evigvarende utstråling uten energitap, og da Gud er lysets suverene hersker, står han selvfølgelig i en uavbrutt forbindelse med denne evigvarende lysutstråling uten energitap, så Guds personlighet, hans evner, hans makt og hans utholdenhet kan således aldri forringes! Å tale om at Gud ikke lenger kan utholde noe er derfor komplett meningsløst. Han kan utholde ALT – ABSOLUTT ALT!!

Vandrer mod Lyset! er full av beviser på at Gud aldri kunne tenkes å bryte all forbindelse med menneskeheten. Han lover tvert imot at han vil følge hvert eneste sekund av vår vandring på jorden, i lidelse og gleder, enten vi følger lysets vei, eller går oss vill i mørket. Vi er knyttet til Ham gjennom hans løfte om et evig liv, og gjennom et kjærlighetsbånd av lys, som han lar tilflyte oss alle i en jevn strøm. Ja, til og med om vi forbanner ham og hater ham, eller fornekter hans eksistens, så minsker aldri Guds kjærlighet til oss, for den er uendelig, og det er også hans barmhjertighet og tålmodighet.  Og om nødvendig griper han også inn ved sin tanke for å yte oss hjelp I kommmentaren kap X står f eks følgende:

”…Gud vaager over alle og følger alles Jordeliv, ligesom Han ofte, ved sin Tanke, griber ind, hvor Skytsaanderne eller Hans Tjenere ikke formaar at retlede Menneskene; dog Gud gør det paa en saadan Maade, at Han aldrig lægger nogen som helst Tvang paa Menneskets frie Villie.” Kommentaren, kapittel X, side 192.

Og i Guds tjeners tale:

”Mennesker! eders Fader længes efter eder; Han følger eder i ondt og i godt. Han følger eder i Sorg og i Glæde, hvad enten I vandre i det dybeste Mørke eller i det klareste Lys. Hans Kærlighed til eder er umaalelig, og Hans Taalmod er uden Grænse.” Side 125.

Men det er også riktig at Gud kan være streng og stille krav til oss, og om vi påfører våre medmennesker lidelser og deretter nekter å vise medfølelse med dem vi har påført lidelse og nekter å innse vår skyld, vil vi oppleve å bli stilt overfor Guds strenge rettferdighet – da må vi selv lide de lidelsene som vi har påført andre, da må vi lære å vise medfølelse med andre mennesker på den harde måten ved selv å rammes av våre egne handlinger, men aldri så mye som antydes det i Vandrer mod Lyset! at Gud kan tenkes å avbryte forbindelsen med oss.

Nei, det er mulig det, sier enkelte tilhengere av Bispebrevet, men i 1938 var situasjonen så ekstraordinær med truende kriger på mange fronter, ja, selve jordklodens eksistens var sågar truet av en alt ødeleggende atomkrig, som ville kunne utrydde menneskeheten og gjøre jordkloden ubeboelig for menneskeheten. Derfor var den Guds utsending som forfattet Bispebrevet nødt til å ta litt hardt i da han i et siste, desperat forsøk ville få de danske biskopene til å reformere den danske kirken for å redde verden fra avgrunnen. Derfor måtte situasjonen svartmales overfor biskopene, de måtte gjøres oppmerksomme på de fatale konsekvensene av at de eventuelt sviktet sitt løfte til Gud. Og derfor er Bispebrevet så pessimistisk og dommedagspreget, fordi det var nødvendig å trekke de grufulle konsekvensene av deres eventuelle feilsteg tydelig opp for biskopene!

Men Bispebrevet viste seg å være en feilslått strategi.  Det ble ingen reformasjon av den danske kirken. Hele initiativet mislyktes fullstendig. Likevel ble både menneskeheten og jordkloden reddet, selv om millioner av mennesker led en pinefull død. Og det burde egentlig ikke overraske noen at de verst tenkelige spådommene aldri gikk i oppfyllelse, for Gud og de yngste vet til alle tider hva slags onde planer som truer menneskeheten, da alle eteropptegnelser avtegnes som bilder i eteren, og Gud og de yngste vil alltid ta sine forholdsregler for å avverge dem. Og som det står i VmL: Gud mangler aldri midler til å gripe inn der det gjøres nødvendig. Ja, faktisk så kan Gud finne løsninger på enhver situasjon som måtte oppstå, endog om det verst tenkelig sett fra vårt standpunkt skulle inntreffe; at hele menneskeheten skulle bli utryddet. Dette står det om i SOS II, spm 17:

”At Menneskeslægten paa Grund af Børnebegrænsning skulde gaa sin Undergang i Møde, er der sandelig ingen Fare for i de første mange, mange Tider. Men skulde det vise sig, at der engang i Fremtiden virkelig blev Tale om en saadan Uddøen, da behøver dette Spørgsmaal paa ingen Maade at bekymre Menneskeheden, thi Gud skal sikkert vide at finde de nødvendige Udveje til, at Menneskeaandernes Udvikling og Opdragelse vedblivende kan fortsættes efter Hans Planer og Ønsker. Og denne eventuelle Fortsættelse vil da blive af en saadan Art, at den absolut ikke vil skabe uretfærdige Forhold med Henblik paa de Menneskeaander, der, til dette Tidspunkt eventuelt indtræder, har gennemgaaet deres jordiske Udvikling. –”

Som det står i det ovenstående, så har menneskene overhode ingen grunn til å være bekymret for hva som ville skje dersom hele menneskeheten døde ut. Selv et slikt tilsynelatende fatalt tilfelle ville Gud ha en tilfredsstillende løsning på. Og vi må aldri glemme hva som sies i Vandrer mod Lyset på side 287 om de menneskelige lidelser:

"Thi det maa staa klart for alle: at intet Menneske, hverken aandeligt eller legemligt, lider mere, end hvad det selv har forskyldt i de fortidige Tilværelser".

Dette løftet fra Gud om at ingen noen sinne vil lide mer enn han/hun selv har forskyldt gjaldt selvfølgelig også i 1938, så det var ingen grunn til å engste seg for at de lidelsene som kunne bli en følge av at truende eteropptegnelsene ble til virkelighet noensinne kunne forrykke Guds rettferdighet. Dette ikke sagt med kynisme – all menneskelig lidelse er et onde, men det er nå en gang slik at vi alle gjennom vår inkarnasjonsrekke har pådratt oss karma i følge gjengjeldelsesloven, og om vi blir drept i krig, kommer dette selvfølgelig til ”fradrag” i vårt ”karmaregnskap”. Dette betyr selvfølgelig ikke at det ikke er grunn til å forsøke å avverge eller lindre all menneskelig lidelse, og Gud og de yngste arbeider da også meget aktivt for om mulig å avverge alle Ardors onde planer! Men det må vel kunne sies å være en merkelig måte Bispebrevet forsøker å avverge lidelse, ved å fortelle de danske biskopene at dersom de ikke ved å knesette Vandrer mod Lyset! som sannheten klarte å avverge de truende lidelsene, så ville Gud måtte utsette menneskeheten for ennå verre lidelser fordi han da ville bli nødt til å avbryte all forbindelse med dem. Ligner ikke dette til forveksling en trussel?

Selv om det ovenstående sitatet om følgene av at menneskene ble utryddet gjelder en eventuell konsekvens av at menneskene ikke lengre fikk avkom, så er problemstillingen dog den samme som om menneskeheten ble utryddet gjennom en atomkrig; i begge tilfelle ville Gud ha en løsning som ville innebære at menneskenes utvikling kunne fortsette etter Hans ønsker og planer. Dette slår med ett slag bena under alle de grufulle utlegningene om hvilke trusler menneskene sto overfor i 1938. Selv en ødeleggelse av kloden ville ikke ha vært den katastrofen mange hevder. Og ettertiden beviser til fulle at Gud og de yngste hadde og har situasjonen under full kontroll. Bispebrevets trusler og dommedagsprofetier har vist seg helt og totalt unyttige og bortkastede!

Det følsomme og samvittighetsfulle menneske, som har et levende bilde av den opphøyde og allkjærlige Gud i sitt hjerte, vil selvsagt aldri trenge å lete etter beviser i Vandrer mod Lyset! for å kunne fastslå at Bispebrevet ikke kan være sant. I sitt innerste vesen vil han/hun reagere med avsky mot dette brevets ukjærlige og truende innhold, og vil vite med sitt finstemte sanseapparat at Gud aldri vil kunne utgi et skrift av en slik karakter som Bispebrevet. Den som slutter seg til Bispebrevets ekthet og i offentlighet gjør seg til talsmann for dets innhold, har etter min mening ennå ikke fattet Guds innerste vesen, og tillegger ham egenskaper av alt for menneskelig karakter. Og jeg har merket meg med stor interesse at den kanskje aller mest iherdige forsvareren av Bispebrevet i Danmark, som for øvrig har brakt diskusjonen om Bispebrevets ekthet til nye og hittil ukjente nivåer av personsjikane, i en åpen e-post erklærte at hun ikke er særlig religiøs, og bare ytterst sjelden ber en bønn til Gud, og da kun for å be om hjelp for seg selv. Jeg må innrømme at jeg i mitt stille sinn ikke ble særlig overrasket…

Det bilde av Gud som tegner seg i Bispebrevet ligner til forveksling den ”løgnens Gud” som man finner i det gamle testamentet. Gud blir selvfølgelig aldri trett eller oppgitt, og han lar selvfølgelig aldri sine skapninger lide uskyldig uten å gripe inn på alle de måter han kan, og Gud mangler aldri midler til å gripe inn når det behøves. Som allerede nevnt står det i Vandrer mod Lyset! at intet menneske noensinne lider mer enn det selv har påført andre av lidelser, og Gud vil selvfølgelig aldri komme til et punkt da han ikke orker mer, da menneskenes lidelser blir for meget for ham til at han kan utholde å følge dem. Gud har selv kjempet sin kamp mot mørket, og beseiret det for all evighet, og han er lysets suverene hersker. Faktisk er Guds personlighet fullstendig upåvirkelig av mørket, men hans dype medlidenhet med sine skapninger gjør at han lider med dem når de lider – men det gjør ham selvfølgelig ikke trett, for Gud behersker fullt ut lysets energistrøm, og den er uuttømmelig og kan aldri forringes. Guds person gjennomstrømmes til alle tider av et lyshav av guddommelig energi, og han er lysets opphøyde hersker og kjærlighetens konge!

Lyset er av en slik natur at det aldri minsker og aldri uttømmes, og Gud kan øse av lyshavet og gi det videre til sine skapninger uten at energien noensinne minker eller blir svakere. Det er kun i mørket at vi blir slitne og trenger å hvile oss og samle opp ny energi gjennom søvn og hvile. Gud trenger selvsagt aldri å hvile seg for å restituere sine krefter, og han blir selvsagt aldri trett. Det er et fullstendig ukjent begrep i hans lysverden, og det å tro at Gud ikke kan utholde å følge menneskenes lidelser er å redusere ham til et ganske menneskelignende, dødelig individ. Men det er han så langt i fra – han er dødens beseirer og har lovet oss alle et evig liv!

Det er flere steder i Vandrer mod Lyset! som omhandler Gud og lysets uuttømmelige utstråling! Som tidligere nevnt fortelles det i SOS i et svar som egentlig omhandler hva som ville blitt følgende dersom tanken og viljen hadde smeltet sammen i mørket, at en slik guddom ikke ville hatt tilgang til lysets evigvarende utstråling uten energitap! Men denne evigvarende lysstrømmen har definitivt lysets Gud tilgang til; den gjennomstrømmer Guds personlighet kontinuerlig, og når lysstrømmen aldri kan forringes, kan selvfølgelig heller ikke Guds utholdenhet forringes. Om han noensinne kunne bli sliten, hva som altså ikke er mulig, så ville denne trettheten øyeblikkelig elimineres av lysstrømmen som aldri noensinne vil avta i styrke.

Faktisk så er Gud fullstendig upåvirkelig av mørket! Vi kan lese i SOS II, spm 57 om hvordan tanken og viljens kamp mot mørket foregikk, og man vil se at det fremgår tydelig hvorfor Gud er totalt upåvirkelig for mørkets krefter, og altså ikke noensinne vil bli verken for sliten eller nedbrutt til å følge menneskenes lidelser

”Urtanken og Urvillien kan - hver for sig - til en vis Grad betragtes som et Konglomerat, d. v. s.: en Sammenhobning af uensartede Bestanddele. Men deres inderste Kerne kan ikke defineres.

Før det Tidspunkt indtraadte, da Urtanken og Urvillien reagerede overfor Mørkets Udstraalinger, der - se "Vandrer mod Lyset" pag. 3, Afsnit 8 - indebar Muligheder til alt ondt, var Tanken ikke sig selv bevidst. Men da Tanken og Villien samtidig naaede Lysets latente Poler, vaagnede de - som der ogsaa staar i "Vandrer mod Lyset" - til en fuldtud bevidst og villet Virksomhed. I den "passive" Tilstand indebar baade Urtanken og Urvillien "Komplekser", der kunde paavirkes henholdsvis af Lysets eller af Mørkets Udstraalinger. Tanken indebar saaledes Komplekser til det Gode og til det Onde - til et godt, skønt, harmonisk og lyst Kosmos og til et ondt, hæsligt, uharmonisk og mørkt.

    Da Tanken var naaet til den ene af Lysets Poler, med hvilken den sammensmeltede, blev den sig fuldtud bevidst. Den vidste: at den indebar Komplekser baade til ondt og til godt, den vidste: at de onde skulde overvindes, udskilles og elimineres, at de gode skulde bibeholdes, udvikles og styrkes. Den vidste: at den maatte stræbe efter at naa til en fuldkommen Sammensmeltning med sin "Villie". Da Urvillien naaede den anden af Lysets Poler, med hvilken den sammensmeltede, blev den gennemsyret af Lysets Straaler, der eliminerede, udrensede de Komplekser, der var paavirkelige af Mørket. Men derved mistede Mørket al mulig Indflydelse over den. Det blev derefter dens Opgave - i Kraft af dens iboende Tiltrækningsevne - at understøtte og lede Tanken i dens Kamp bort fra og ud af Mørket samt i dens Selvudrensning. For hver Gang Tanken - fuldt bevidst - havde elimineret nogle af de af Mørket paavirkelige Komplekser, som den indebar, og derigennem var naaet længere frem mod Villien, indtraf en Reaktion - en Hviletilstand - ledsaget af en intensiv Lyst til at indstille Kampen. Men Lysvilliens bestandig stærkere og stedse nærmere kommende Indflydelse tilførte Tanken ny Styrke, nyt Mod. Og den fortsatte sin Strid, fortsatte sin Selvudrensning, indtil alle af Mørket paavirkelige Komplekser var udrensede og eliminerede.

    Saaledes udrensedes Urtanken, saaledes vandt den Kendskab til sig selv, Kendskab til det Onde i alle dets forskellige Former og Udslag, saaledes vandt den Kendskab til Mørkets Forgængelighed og til Lysets Bestaaen i al Evighed. Og i det Øjeblik, da Tanken, gennemsyret og gennemlutret af Lysets koncentrerede Straaler, mødtes med Villien, smeltede de sammen i fuldendt skøn Harmoni til eet i al Evighed uløseligt Hele, d. v. s. et Hele, som intet udenfor værende kunde nedbryde eller tilintetgøre. (Se om dette Spørgsmaal i "Vandrer mod Lyset" pag. 241, Afsnit 3-5.)

    Altsaa: Fra Evighed af indebar Urtanken og Urvillien Komplekser, der kunde fremkaldes til Liv henholdsvis gennem Mørkets eller gennem Lysets Bestraaling. Men ved den første Reaktion overfor Mørkets Paavirkning gled de uendelig langsomt længere og længere bort fra Mørkets Indflydelse. Og paavirket af Lysets stedse stigende Styrke og Udstraaling, optog Urtanken efter sin Sammensmeltning med Lysets ene Pol - den langvarige Kamp mod Mørket, udrensede og eliminerede de Komplekser, der var paavirkelige af dets Udstraalinger. Saaledes sejrede den over Mørket, saaledes vandtes den fulde Sejer over det Onde. –”

Som man ser ble både urtanken og urviljen gjennomstrålet av lyset ved sammensmeltingen med lysets poler, og gjennom den påfølgende renselsesprosessen ble alle de delene av tanken og viljen som kunne påvirkes av mørket eliminert og utrensket. Da tanken og viljen, som således begge var fullstendig renset for mørkepåvirkelige komplekser smeltet sammen, skapte så Gud seg selv og sine tolv hjelpere av lyset, og Gud er således for all fremtid uangripelig for mørket! Han er rent lys, og et hav av lys strømmer til enhver tid gjennom ham og utstråler fra ham! Høres dette ut som en som ikke kan utholde å følge menneskenes lidelser? Svaret sier seg selv!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dersom all forbindelse er avbrutt på strømnettet, vil det likevel fortsette å gå strøm i ledningene? Foto fra internett

Men så til slutt til det som var den egentlige hensikten med denne artikkelen; nemlig å presentere et helt konkret og uomtvistelig bevis for at det som står i Bispebrevet om at Gud kan tenkes å måtte avbryte all forbindelse med menneskene, muligens for flere millioner år, må være en forfalskning. Jeg bør kanskje ta det forbeholdet at beviset bygger på det som er en vanlig og akseptert måte å tolke språket på. Jeg er ikke i tvil om at noen av de iherdigste og mest oppfinnsomme forsvarerne av Bispebrevet vil kunne nytolke språket og finne opp nye forståelsesmåter i den grad at de kan klare å avvise beviset, men for alle oss andre, som bygger på den normalt aksepterte språkforståelsen, så mener jeg at det som står i en av brevbesvarelsene i Johanne Agerskovs Copibøger klart og tydelig beviser at det omtale utsagnet i Bispebrevet ikke kan være sant. Det dreier seg om en besvarelse av Pastor Wemmelunds spørsmål 13. Les det følgende meget nøye, så vil du sikkert se at dette er et helt uomstøtelig bevis:

”De de først angrende Ældste anraabte Gud om at tage sig af deres mislykkede Skaberværk og særlig hjælpe "Skyggerne", lovede Gud at "levendegøre" deres Skabninger, d.v.s., give dem Tanke og Villie = aandeligt Liv, og Han lovede at gøre dette saaledes: at de astrale Genparter kunde frigives og derved opløses og opsuges af Mørket. For at kunne virkeliggøre dette Løfte sendte og sender Gud en Lysstrøm fra sit eget Væsen til Menneskeheden, og ethvert Menneskefoster modtog og modtager, i Undfangelsesstunden, sin Lysgnist - denne Lysgnist opsuger det Lys, der indebæres af den Mørkestrøm, hvorved hele Menneskeheden er forbunden med de Ældste; og naar den fra Gud givne Lysgnist har assimileret sig med Lyset fra de Ældste, er Menneskelegemets astrale Genpart frigivet, d.v.s., den er kun en Mørkegenpart i Lighed med Dyrenes, og ved Menneskelegemets Død udskilles Genparten, opløses og opsuges af Mørket.

    Saalænge de Ældste er bundne til deres Skabninger, maa Gud, ifølge sit Løfte, sørge for, at hvert enkelt Menneskelegeme bliver befriet for sin "Skygge". - Naar de nu levende, inkarnerede Ældstes jordiske Legemer er døde, bliver de "aandelige Ældste" fjernede fra Jordkloden, d.v.s., den direkte Forbindelse med Menneskeheden afbrydes - ganske mekanisk - for bestandig, og naar Baandet er brudt, tilføres der ikke længer Menneskefostrene den svage Lysstrøm fra de Ældste, den Lysstrøm (omsluttet af Mørkestrømmen), der hindrede den astrale Genparts Opløsning. Ved den sidste, af Ardor inkarnerede Ældstes Fjernelse fra Jorden, løses Gud fra sit Løfte = Omsorgen for den astrale Genparts Frigørelse. - Enhver, selv Gud, der giver et Løfte, er naturnødvendigt bundet, til Løftets Opfyldelse er sket Fyldest.-”

Jeg har tidligere i artikkelen vist at Gud umulig kunne fortsette å sende en lysstrøm eller lysgnist til hvert menneske i unnfangelsesstunden dersom han brøt all forbindelse, for om han fortsatte å sende denne lysstrømmen, så ville han slett ikke kunne oppnå det som var hans siktemål; at menneskene skulle synke så dypt ned i mørke, synd og ugjerninger som de kunne komme, slik at Gud og de yngste kunne begynne helt forfra igjen og lede dem fremover. Det står klart og tydelig i Vandrer mod Lyset! at om menneskene skulle synke ned i mørket i en slik grad, så avhenger det av at Gud avbryter den guddommelige lystilførselen. Da ville menneskene i løpet av noen få tusen år synke tilbake til det stadiet de befant seg på da Gud påtok seg ansvaret for dem. Med dette for øye er det for øvrig ganske forunderlig at det hevdes i Bispebrevet at Gud muligens ville måtte avbryte forbindelsen i flere millioner år, når det ønskede målet kunne oppnås i løpet av bare noen få tusen år! Var det muligens fordi det ville ta Gud flere millioner år å restituere seg? Men i hvert fall så er det et udiskutabelt faktum at det både språklig og logisk sett må være klart at Gud ikke både kunne avbryte all forbindelse, og samtidig fortsette å sende en lysgnist til hvert nytt menneskefoster. Men problemet var, slik det forklares i brevbesvarelsen til Wemmelund, at denne lysgnisten var helt nødvendig for at Gud skulle kunne oppfylle sitt løfte til de eldste om at han ville ta seg av deres skapninger på en slik måte at de stakkars menneskenes astrale gjenparter ikke fortsatte å ”leve” etter individets død, fordi det hadde mottatt en lysgnist fra de eldste som ikke var sterk nok til å gi dem tanke og vilje, men likevel sterk nok til å forhindre at de astrale gjenpartene ble oppløst. Gud ga da det løftet til de eldste at han ville ordne det slik at den lysgnisten han tilførte ved unnfangelsen, oppsugde den lysgnisten som mennesket hadde mottatt fra de eldste, slik at den astrale gjenparten utelukkende besto av mørke, og dermed ville bli oppsugd ved legemets død.

I 1940, som var satt som frist i Bispebrevet for biskopenes aksept av Vandrer mod Lyset! som sannheten, var fremdeles mange av de eldste inkarnert på jorden, og alle menneskene som ble født ville fremdeles være bundet til de eldste gjennom et mørkebånd, og gjennom den svake lysgnisten som fulgte med. Og om Gud på det tidspunktet avbrøt all forbindelse med menneskene, og de ikke lengre mottok den lysgnisten som kunne frigi deres astrale legemer, så ville alle mennesker som ble født i perioden etter 1940 og frem til den siste av de eldste døde; kanskje rundt 1980-90,altså en periode på 40-50 år, få sin astrale gjenpart belivet av den svake lysstrømmen fra de eldste! De ville derfor være dømt til i flere millioner år – så lenge som Gud valgte å avbryte forbindelsen med menneskene, å vandre rundt på jorden som skygger – levende men uten bevissthet. Men Gud hadde jo avlagt et løfte til de eldste om at han ville gi alle de ulykkelige skyggene en bevissthet og delaktighet i det evige liv, og som man kan se av det ovenstående, så bryter Gud aldri et løfte!! Ergo: Gud ville aldri i verden la det skje at det igjen skulle vandre legioner av skygger uten bevissthet rundt om på jorden: Og ergo kan ikke Bispebrevet være sant – heldigvis!

Og etter å ha presentert det som i mine øyne er et helt klart bevis for at Bispebevet ikke kan være sant, avslutter jeg med nok et par sitater fra SOS II, denne gangen spm 67, som forteller om lysets evig bestående energi, Guds evig bestående makt og om Gud som skaperen og opprettholderen av verdensordenen. Heldigvis er det dette som er sannheten om Gud, og ikke de onde forfalskningene vi blir presentert for i Bispebrevet!

”Men den vigtigste Forbindelse gaar igennem det aandelige Lys' ligeledes evigbestaaende Energi. Ad Tankens Vej kan Gud, hvis Han ønsker det, gribe ind, hvor Hans Hjælp er nødvendig eller ønskelig. Men alt sker indenfor Lysets Love, der paa mange Maader griber og kan gribe ind i det - for en Tid bestaaende - jordisk-materielle Liv. Selv om Mennesker ikke vil anerkende Guds Overhøjhed over alt Liv - det være aandeligt, mørke- eller lysmaterielt - saa er dog Hans Magt uomtvistelig og evigbestaaende.”

”Da Gud baade er Skaberen og Opretholderen af Verdensordenen, da Han har givet Lovene baade for det materielle og for det immaterielle Liv, maa Han selvsagt være i Stand til - i Kraft af sit Kendskab til disse Love - fuldtud og til alle Tider at kunne beherske dem og til at indordne sig under dem uden at bryde dem.”

Som det står; Gud bryter selvfølgelig aldri lysets lover - slik det påstås i Bispebrevet, og han bryter heller aldri sine løfter! Han vil selvfølgelig aldri avbryte all forbindelse med menneskene! Er det noen vi kan stole på i denne verden, så er det definitivt Gud!

 

 

Oslo, 22.04.10
Sverre Avnskog